NHD og andre, depresjon.

[AnonymBruker]

Har et spm angående depresjon. Når jeg er dypt deprimert så vil ikke depresjonen at jeg skal bli frisk. Den vil at jeg skal bli så dårlig at jeg greier å forlate livet. Ved siste depresjon prøvde depresjonen å "flytte ut" av rollen som mamma og kjæreste. Dette også for å greie å ta mitt eget liv.

Er dette "normalt" ved dyp depresjon? Ved spm om jeg vil bli bedre vil jeg svare nei, men tvinger meg til å svare ja for å ikke framstå som unormal. Men det er en evig konflikt. Jeg "får ikke lov" til å smile eller gjøre positive ting. Alt handler om å bli så dårlig at depresjonen overstyrer min rolle som mamma og kjæreste slik at jeg kan få dø.

Vil ikke alle som er deprimert ha et ønske om å bli bedre/frisk? Hvorfor opptrer mine (dype) depresjoner seg slik?

Anonymous poster hash: 98e9f...f77

[ISW]

Jeg trodde dette var mer regelen enn unntaket ved psykiske lidelser.

 

Problemet er at du lytter til depresjonen din og tar disse tankene på alvor som fakta.

 

En person med angst vil oppleve at angsten "ønsker" å være der, en person med tvang vil oppleve at sykdommen prøver å overbevise deg om at du "liker" sine fæle tanker, og jeg trodde at en deprimert person hadde tanker som "jeg fortjener å være deprimert", "jeg fortjener ikke å ha det bra", "jeg vil ikke bli frisk, jeg vil dø", osv.

 

Det viktigste er hva DU vil, ikke hva sykdommen din vil. Jeg er helt sikker på at under depresjonstankene ligger din vilje, og den vil bli frisk. 

[missmas]

Ved depresjon så vil jeg bare bli kvitt smerten, så har jeg masse selvmordstanker, men egentlig vil jeg bare bli bedre, smerten er uutholdelig

[AnonymBruker]

Takk for svar:) Jeg synes uansett det er litt rart at jeg/depresjonen ikke ønsker å bli frisk. Det er som om depresjonen har et jerngrep på meg som styrer hva jeg får lov til og ikke. Jeg har ingen tanker om at jeg ikke fortjener å leve. Alt dreier seg om å bli så syk at jeg greier å avslutte livet. Jeg har mann og barn som gjør at jeg ikke greier å ta mitt eget liv. Derfor vil jeg/depresjonen at jeg skal bli så syk at jeg fjerner meg fra denne rollen. Som skrevet over så prøvde jeg sist å "flytte ut" av denne kroppen da det var så uutholdelig at jeg ikke kunne dø pga barna og mannen min. Blir redd når jeg tenker på hva som skjer hvis jeg greier dette prosjektet en gang. Å bli så syk og så splittet fra meg selv at depresjonen "seirer".

Et eksempel. Jeg satt i et gruppemøte en gang når jeg var langt nede. Det ble sagt noe morsomt som gjorde at jeg ville le. Men dette "fikk jeg ikke lov til"/ tillot jeg ikke. Virker litt barnslig på en måte. Å ønske å være dårlig!

Anonymous poster hash: 98e9f...f77