Jeg er en grusom mamma... ;(

[br123vn]

Jeg føler jeg ikke orker mere nå.

Har vært mer og mer deprimert og sliten de siste 2-3 månedene, og i kveld klikka det fullstendig for meg. ( Jeg ble bare rasende sint tilslutt og ropte og smalt med dører....). nå bare ble det for mye. Og nå føler jeg meg såååå grusom.

Jeg håndterer ingenting lengre, og det siste jeg vil er at noe skal gå utover barna.

 

Mannen min har vært mye borte ifm jobb og slikt siste tiden, og det kjennes som jeg er alene med oppdragelsen. I tillegg gjør vel min form nå det sånn at jeg ikke klarer å ha så mye rot og bråk rundt meg til enhver tid.

 

Et av barna våre er nok i en ganske utprøvende alder der grenser skal testes hele tiden  ( 9 år). Han hører ikke etter, krangler om hver eneste ting, skaper diskusjoner om alt, vil ikke være med på noe... Dette er nok helt normalt og noe man må stå i som forelder.

Men hva når jeg bare ikke klarer dette mer da??

Jeg er egentlig ikke en sint person, så jeg blir helt redd og kvalm av meg selv når jeg blir sånn nesten ukontrollert sint....

 

Jeg hater meg selv så dypt og inderlig, og vet ikke hva jeg skal gjøre...  ;( 

Måtte bare få ut litt stim....før jeg går inn og snakker med han og sier unnskyld for oppførselen min..... Dette er ikke greit... ;(

[helseangst]

Jeg føler jeg ikke orker mere nå.

Har vært mer og mer deprimert og sliten de siste 2-3 månedene, og i kveld klikka det fullstendig for meg. ( Jeg ble bare rasende sint tilslutt og ropte og smalt med dører....). nå bare ble det for mye. Og nå føler jeg meg såååå grusom.

Jeg håndterer ingenting lengre, og det siste jeg vil er at noe skal gå utover barna.

 

Mannen min har vært mye borte ifm jobb og slikt siste tiden, og det kjennes som jeg er alene med oppdragelsen. I tillegg gjør vel min form nå det sånn at jeg ikke klarer å ha så mye rot og bråk rundt meg til enhver tid.

 

Et av barna våre er nok i en ganske utprøvende alder der grenser skal testes hele tiden  ( 9 år). Han hører ikke etter, krangler om hver eneste ting, skaper diskusjoner om alt, vil ikke være med på noe... Dette er nok helt normalt og noe man må stå i som forelder.

Men hva når jeg bare ikke klarer dette mer da??

Jeg er egentlig ikke en sint person, så jeg blir helt redd og kvalm av meg selv når jeg blir sånn nesten ukontrollert sint....

 

Jeg hater meg selv så dypt og inderlig, og vet ikke hva jeg skal gjøre...  ;( 

Måtte bare få ut litt stim....før jeg går inn og snakker med han og sier unnskyld for oppførselen min..... Dette er ikke greit... ;(

Jeg synes ikke du er en dårlig mor. Alle kan miste besinnelsen av og til. Du innser selv at du overreagerte og du vil be om unnskyldning. Jeg synes det er et tegn på at du er en god mor.

[Gjest]

Du høres ikke ut til å ha det så godt- dette setter sikkert også farge på din relasjon til barna. Jeg snakker dessverre av erfaring.Synes det er flott at du ber om unnskyldning når du mener du har vært for sint. Fortell dem at du er sliten og da brister tålmodigheten lettere. Fortell dem hva du mener og tenker - men ikke glem å åpne opp for deres perspektiver heller. Hvordan er det å være barna dine med en mamma som sliter ( men sikkert gjør så godt hun kan)? La de komme m innspill - kanskje kan det lette på trykket - kanskje er deres måter å være på et svar på hvordan du møter dem? Kan dere klare å ta mer hensyn til hverandre, hjelpe hverandre og fordele litt mer ansvar i hverdagen. Kanskje kan dette lette situasjonen og forståelsen- i alle fall på sikt. For øvrig kan jeh anbefale medikament om du er depressiv, virkningsfullt ift lav frustrasjonstoleranse / sinne / stress som det kan være en del av når du er nede for telling/ kjenner du har egentlig nok med deg selv. Og håper du har noen samtalepartnere ( voksne- venner el profesjonelle som kan støtte og styrke deg litt). Varmt lykke til:)

[br123vn]

Takk for svar !

 

Jeg har en ganske alv depresjon og venter på mulig ect behandling, da behandlerne ikke vil gi meg medikamenter. Fordi de mener jeg har prøvd så mange ulike typer med liten effekt. De vil heller ikke gi meg noe for søvn, av samme årsaker, og det er vel det som er det tøffeste nå kanskje. At jeg sover bare 1-2 timer hver natt, og da blir alle krefter og vilje og håp og alt bare vasket bort. Fordi jeg bare er så veldig sliten.

Men tusen takk for råd.

[dedalo]

Jeg føler jeg ikke orker mere nå.

Har vært mer og mer deprimert og sliten de siste 2-3 månedene, og i kveld klikka det fullstendig for meg. ( Jeg ble bare rasende sint tilslutt og ropte og smalt med dører....). nå bare ble det for mye. Og nå føler jeg meg såååå grusom.

Jeg håndterer ingenting lengre, og det siste jeg vil er at noe skal gå utover barna.

 

Mannen min har vært mye borte ifm jobb og slikt siste tiden, og det kjennes som jeg er alene med oppdragelsen. I tillegg gjør vel min form nå det sånn at jeg ikke klarer å ha så mye rot og bråk rundt meg til enhver tid.

 

Et av barna våre er nok i en ganske utprøvende alder der grenser skal testes hele tiden  ( 9 år). Han hører ikke etter, krangler om hver eneste ting, skaper diskusjoner om alt, vil ikke være med på noe... Dette er nok helt normalt og noe man må stå i som forelder.

Men hva når jeg bare ikke klarer dette mer da??

Jeg er egentlig ikke en sint person, så jeg blir helt redd og kvalm av meg selv når jeg blir sånn nesten ukontrollert sint....

 

Jeg hater meg selv så dypt og inderlig, og vet ikke hva jeg skal gjøre...  ;( 

Måtte bare få ut litt stim....før jeg går inn og snakker med han og sier unnskyld for oppførselen min..... Dette er ikke greit... ;(

At du ber om unnskyldning, og faktisk angrer, gjør stor forskjell. Hvis min far bare hadde gjort det, hadde mye vært annerledes skal jeg si deg. Men fordi han ikke var i stand til det, ble han en uelska person i familien.

"Den som graver en grav for andre, faller selv i den"

Det er en herlig ting, å be om unnskyldning, og få tilgivelse:-)

Så bare stå på, i rettferdighetens navn:-)

Endret 25. mai 2014 av barerør

[ekte nick]

Hvis legene ikke gir deg noe som helst medikamenter, men snakker om å prøve ect, da ville jeg faktisk skiftet lege. Unnskyld meg, men jeg synes det heter helt hårreisende ut - og uetisk.

 

Bytt til en annen lege og be om fortsatt utprøvning av medikamenter!

[br123vn]

Hvis legene ikke gir deg noe som helst medikamenter, men snakker om å prøve ect, da ville jeg faktisk skiftet lege. Unnskyld meg, men jeg synes det heter helt hårreisende ut - og uetisk.

 

Bytt til en annen lege og be om fortsatt utprøvning av medikamenter!

 

Må legge til her at jeg har hatt effekt av ect før, riktignok sammen med innleggelse og medikamenter.

Og jeg har virkelig prøvd mange preparater. Har vært mye i behandling av spesialister på sykehuset, og behandleren nå har forhørt seg med de og med andre kolleger.

 

Jeg vet ikke hva jeg egentlig ønsker. Jeg vet bare at dette ikke kan fortsette slik, da det nå går utover andre såpass mye. Og da høres ventetid på 5-6 uker veldig lenge ut...

 

Jeg fikk prata med barna i går, og "ordnet opp". sagt unnskyld. Forklart. men den vonde klumpen sitter der fortsatt, særlig siden jeg ikke vet når det evt skjer igjen slik ting er nå .

[frosken]

Må legge til her at jeg har hatt effekt av ect før, riktignok sammen med innleggelse og medikamenter.

Og jeg har virkelig prøvd mange preparater. Har vært mye i behandling av spesialister på sykehuset, og behandleren nå har forhørt seg med de og med andre kolleger.

 

Jeg vet ikke hva jeg egentlig ønsker. Jeg vet bare at dette ikke kan fortsette slik, da det nå går utover andre såpass mye. Og da høres ventetid på 5-6 uker veldig lenge ut...

 

Jeg fikk prata med barna i går, og "ordnet opp". sagt unnskyld. Forklart. men den vonde klumpen sitter der fortsatt, særlig siden jeg ikke vet når det evt skjer igjen slik ting er nå .

Jeg synes du skal snakke med din behandler om at din depresjon periodevis går ut over dine barn. Det kan hende behandlingsstedet ditt har et opplegg for hvordan snakke med barn om foreldres psykiske vansker; barn som pårørende har rettigheter i forhold til behandlingssystemet.