Klage på legevakten

[AnonymBruker]

Jeg har tenkt å klage på legevakten i Oslo. Heldigvis har jeg fått god hjelp på Aker, men er dypt krenket for andre gang av legevakten i Storgata.

Den holdningen som de viser overfor problemer som angst og depresjon er så hårreisende at nå tier jeg ikke lenger.

Noen som kan gi meg råd om hvordan jeg skal gå frem? Anonymous poster hash: cfe78...8e3

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du kan klage til:
Ledelsen for legevakten. Du finner denne på nettet.

Pasientombudet

Helsetilsynet v/Fylkeslegen i Oslo

[ISW]

Beklager kanskje dumt spørsmål, men har man egentlig noe å gjøre på legevakten med angst og depresjon (med mindre man åpenbart er til fare for seg selv da)?

 

Jeg tenker at å håndtere en angstlidelse på legevakten nødvendigvis bare blir brannslukking uansett, som ikke hjelper noe særlig.

 

Jeg har (tidligere) opplevd å vente på legevakten i mange timer uten å få hjelp, når jeg har presentert ymse symptomer som åpenbart skyldes angsten. Hjertebank og brystsmerter blir prioritert (fordi det i teorien kan skyldes andre ting enn angst) men ikke noe annet, har jeg et inntrykk av.

Endret 27. mai 2014 av issomethingwrong

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg er enig med deg. Angsttilstander har ingenting på legevakten å gjøre. Unntaket er førstegangs panikkanfall.

 

Angstlidelser kan ikke akuttbehandles i en engangskonsultasjon med en ukjent lege. Angst behandles med faste, gjentatte konsultasjoner hos en fast behandler.

[AnonymBruker]

Nå handlet ikke dette om å bli behandlet ved angst og depresjoner, men å bli tatt på alvor. Angst kan bli gjort lettere med samtale og berloigende.<br /><br />Panikkanfall med følge av intense smerter bør legevakten behanle for å klargjøre hva som er hva.<br /><br />Det er mulig å forvente av personalet på legevakten at de viser folkeskikk over mennesker med angst og lar dem fortelle om problemene sine før de blir kastet ut. Spesielt når pasienter snur fra å ta selbmord og går til legevakten i steden.<br /><br />Det tolkes sannsynligvis på dol som handlingslammelse-

Anonymous poster hash: cfe78...8e3

[XbellaX]

Angst kan bli gjort lettere med samtale og berloigende. Enig, men det er noe som andre mennesker  (og enselv, etterhvert) kan gjøre like godt som helsepersonell.

 

Panikkanfall med følge av intense smerter bør legevakten behanle for å klargjøre hva som er hva. Dersom det er førstegangsanfall kan jeg være enig, ikke ellers. En slik undersøkelse bør skje hos primærlege. Dersom det er vanskelig å få time har de fleste legekontor akutt-timer slik at du slipper å vente i 14 dager.

 

Det er mulig å forvente av personalet på legevakten at de viser folkeskikk over mennesker med angst og lar dem fortelle om problemene sine før de blir kastet ut. Spesielt når pasienter snur fra å ta selbmord og går til legevakten i steden. God folkeskikk bør være et minimumskrav, også hos legevakten, men det er dessverre ingenting legevakten kan gjøre i slike tilfeller. Forsøk å ta kontakt med din primærlege, og be om videre hjelp og/eller henvisning (terapi/medisiner).

[AnonymBruker]

XbellaX, on 28 May 2014 - 10:57, said:

Angst kan bli gjort lettere med samtale og berloigende. Enig, men det er noe som andre mennesker (og enselv, etterhvert) kan gjøre like godt som helsepersonell.

Panikkanfall med følge av intense smerter bør legevakten behanle for å klargjøre hva som er hva. Dersom det er førstegangsanfall kan jeg være enig, ikke ellers. En slik undersøkelse bør skje hos primærlege. Dersom det er vanskelig å få time har de fleste legekontor akutt-timer slik at du slipper å vente i 14 dager.

Det er mulig å forvente av personalet på legevakten at de viser folkeskikk over mennesker med angst og lar dem fortelle om problemene sine før de blir kastet ut. Spesielt når pasienter snur fra å ta selbmord og går til legevakten i steden. God folkeskikk bør være et minimumskrav, også hos legevakten, men det er dessverre ingenting legevakten kan gjøre i slike tilfeller. Forsøk å ta kontakt med din primærlege, og be om videre hjelp og/eller henvisning (terapi/medisiner).

Du har ikke forstått noe av det jeg prøvde å uttrykke. Primærlege og legekontor hjelper ikke dagen etter når du har intense smerter og tro du holder på å dø.

Psykiatrisk legevakt finnes for å hjelpe mennesker med psykiske problemer. Holdningen at et hvilket som helst menneske kan gjøre det får det til å vrenge seg i meg. Anonymous poster hash: cfe78...8e3

[AnonymBruker]

Det er mulig å forvente av personalet på legevakten at de viser folkeskikk over mennesker med angst og lar dem fortelle om problemene sine før de blir kastet ut. 

 

Det har de rett og slett ikke tid til på legevakten.

Anonymous poster hash: 7c30d...591

[XbellaX]

Du har ikke forstått noe av det jeg prøvde å uttrykke. Primærlege og legekontor hjelper ikke dagen etter når du har intense smerter og tro du holder på å dø.

Psykiatrisk legevakt finnes for å hjelpe mennesker med psykiske problemer. Holdningen at et hvilket som helst menneske kan gjøre det får det til å vrenge seg i meg. Anonymous poster hash: cfe78...8e3

 

Det er ikke vanskelig å skjønne at angst er forferdelig, det er bare så sørgelig lite en legevakt kan gjøre i en slik situasjon. Det er en stor forskjell på om dette er et førstegangs panikkanfall, i såfall er jeg enig med deg, men ikke om dette er en kjent fra tidligere. Behandlingen av både angst og panikkangst bør skje over tid med en behandler, du skriver ingenting om dette er første gang du opplever dette eller om det er kjent diagnose?

 

 

"Holdningen at et hvilket som helst menneske kan gjøre det får det til å vrenge seg i meg"  Ja, det kan du nok si, men det er tilfelle. Etterhvert kan man lære seg å ta seg av seg selv når angsten rir, styre tankene, endre fokuset, men det er ikke noe man umiddelbart behersker alene. 

Dersom du strever med selvmordstanker pga panikkangst/angst synes jeg som sagt du skal kontakte din primærlege og få hjelp videre.

[AnonymBruker]

Jeg har tenkt å klage på legevakten pga. uforskammede inidvider der.  Hvorvidt jeg kom med første gangs panikkangst eller planer om selvmord som jeg kunne ha ventet med til fastlegen åpnet er ikke interassant.

 

Du forsto ikke et kvekk av det jeg skrev og derfor avslutter jeg denne diskusjonen.  Jeg åpnet tråden til å få opplysninger om hvordan jeg kunne klage på legevakten, ikke om jeg skulle gjøre det og hvordan jeg eller andre rundt meg kunne tenke og føle på en annen måte.

Anonymous poster hash: cfe78...8e3

[AnonymBruker]

Hmmm... av en eller annen grunn får denne tråden meg til å minne meg om hva man skal gjøre om man kommer først til en trafikkulykke: Det er som regel ikke den som skriker høyest og agerer mest som har størst behov for hjelp først. 

Anonymous poster hash: 2b05e...e68

[AnonymBruker]

 

Det har de rett og slett ikke tid til på legevakten.

Anonymous poster hash: 7c30d...591

 

Det har de tid til og det gjør de.  De som har psykiske problemer får hjelp på legevakten.  Jeg har fått god hjelp der av en psykiater.  En av de ytterst få psykiatere jeg har møtt som var et fornuftig menneske og høyest profesjonell.

 

Jeg er trådstarter for å gjøre det klart, men jeg avslutter nå før alle besservisserne forteller meg hva jeg skulle gjort og ikke gjort.  Jeg har fått svar på spørsmålet mitt.

Anonymous poster hash: cfe78...8e3

[DexterMorgan]

 

Det har de tid til og det gjør de.  De som har psykiske problemer får hjelp på legevakten.  Jeg har fått god hjelp der av en psykiater.  En av de ytterst få psykiatere jeg har møtt som var et fornuftig menneske og høyest profesjonell.

 

Jeg er trådstarter for å gjøre det klart, men jeg avslutter nå før alle besservisserne forteller meg hva jeg skulle gjort og ikke gjort.  Jeg har fått svar på spørsmålet mitt.

Anonymous poster hash: cfe78...8e3

 

 

Godt å høre at de fikk svar på spørsmålet ditt.

 

Vil bare gi en generell bemerkning av hvordan leger/medmennesker over Internett fungerer. Man leser et par linjer, så gjør man antagelser ut over dette. Stemmer antagelsene ikke med virkeligheten kan svarene ikke matche din situasjon perfekt. Men det nytter ikke å bli sur for det er slik Internett fungerer vi har ikke din livshistorie etc.

 

Skal ikke kommentere ytterligere aksepterer at tråden ønskes død.

[AnonymBruker]

Jeg er trådstarter for å gjøre det klart, men jeg avslutter nå før alle besservisserne forteller meg hva jeg skulle gjort og ikke gjort.  

 

Snakk om å være gretten!

Anonymous poster hash: 7c30d...591

[Bella Dotte]

Snakk om å være gretten!

Anonymous poster hash: 7c30d...591

 

Enig! Og dessuten skrives "besserwisser" med w! 

[AnonymBruker]

Hei. 

 

Jeg er helt enig med at panikkanfall som ikke er førstegangs må og bør behandles hos primærlege/fast behandler over lengre tid. Det jeg derimot er opptatt av, er at man ikke blir sett ned på når man kommer på legevakten med feks pustevansker fordi en har en forhistorie med angst feks. 

 

I mitt tilfelle ble jeg "dradd" til legevakten av en sykepleiervenninne som mente at jeg kunne ha en blodpropp i lungen grunnet ikke så lenge siden oppstart av p-piller. Jeg følte meg ikke redd og følte ikke på angst. Helt ærlig tenkte jeg vel kanskje mest på at dette kunne være slutten og det føltes veldig greit. (Jeg var veldig sliten på det tidspunktet). Da jeg kom inn på legevakten leste legen først journalen. Han var fort ute med at dette var nok bare angst og vi kunne bare dra igjen. Min venninne nektet og sa at dette ikke var normalt. Jeg strevde voldsomt med å puste. Ekstra vondt å puste inn. Hun maste seg til en CRP som bare viste lett forhøyelse. Legen ville fortsatt sende meg hjem, men min venninne nektet å ta meg med. Hun ville ha meg undersøkt for blodpropp. Utrolig nok ble jeg sendt på sykehus. Også der var erfaringen den samme. Straks de hadde lest journalen min før undersøkelse ble det konstatert at det var angstanfall. Motvillig trykket legen litt på meg og jeg fik sterke smerter etterpå. Han gikk ut og en annen sykepleier satt i rommet og skrev. (Hun hadde ikke lest journalen min enda). Jeg sa at det gjorde ekstra vondt å puste etter han trykket på meg og hun sa at det var typisk for om man hadde lungeemboli. Jeg fikk oksygen av henne og etterhvert sendt på CT. Plutselig var rommet fylt av leger og sykepleiere som jeg følte "kavde" rundt meg. Satte sprøyter og styrte på. De sa jeg hadde blodpropper i lungen. Jeg fikk aldri noen unnskyldning fra legene, men jeg var ikke så opptatt av det. Ble liggende på sykehus noen dager før jeg fikk dra hjem igjen med blodfortynnende sprøyter. Men jeg håper veldig at de legene som var med på dette fikk seg en tankevekker. Undersøk gjerne pasienten og ikke vær så forutinntatt om en har psykiske lidelser. Psykiske syke pasienter kan også bli somatisk syke. 

 

Dette var kanskje litt utenfor tema, men et viktig tema synes jeg. Jeg prøvde å si til legen at jeg ikke følte noe angst eller redsel, men han var bestemt på at jo, dette var angst. Heldigvis hadde jeg sykepleiervenninnen med meg som stod på sitt. 

Anonymous poster hash: 8492c...af0

[missmas]

 

Hei. 

 

Jeg er helt enig med at panikkanfall som ikke er førstegangs må og bør behandles hos primærlege/fast behandler over lengre tid. Det jeg derimot er opptatt av, er at man ikke blir sett ned på når man kommer på legevakten med feks pustevansker fordi en har en forhistorie med angst feks. 

 

I mitt tilfelle ble jeg "dradd" til legevakten av en sykepleiervenninne som mente at jeg kunne ha en blodpropp i lungen grunnet ikke så lenge siden oppstart av p-piller. Jeg følte meg ikke redd og følte ikke på angst. Helt ærlig tenkte jeg vel kanskje mest på at dette kunne være slutten og det føltes veldig greit. (Jeg var veldig sliten på det tidspunktet). Da jeg kom inn på legevakten leste legen først journalen. Han var fort ute med at dette var nok bare angst og vi kunne bare dra igjen. Min venninne nektet og sa at dette ikke var normalt. Jeg strevde voldsomt med å puste. Ekstra vondt å puste inn. Hun maste seg til en CRP som bare viste lett forhøyelse. Legen ville fortsatt sende meg hjem, men min venninne nektet å ta meg med. Hun ville ha meg undersøkt for blodpropp. Utrolig nok ble jeg sendt på sykehus. Også der var erfaringen den samme. Straks de hadde lest journalen min før undersøkelse ble det konstatert at det var angstanfall. Motvillig trykket legen litt på meg og jeg fik sterke smerter etterpå. Han gikk ut og en annen sykepleier satt i rommet og skrev. (Hun hadde ikke lest journalen min enda). Jeg sa at det gjorde ekstra vondt å puste etter han trykket på meg og hun sa at det var typisk for om man hadde lungeemboli. Jeg fikk oksygen av henne og etterhvert sendt på CT. Plutselig var rommet fylt av leger og sykepleiere som jeg følte "kavde" rundt meg. Satte sprøyter og styrte på. De sa jeg hadde blodpropper i lungen. Jeg fikk aldri noen unnskyldning fra legene, men jeg var ikke så opptatt av det. Ble liggende på sykehus noen dager før jeg fikk dra hjem igjen med blodfortynnende sprøyter. Men jeg håper veldig at de legene som var med på dette fikk seg en tankevekker. Undersøk gjerne pasienten og ikke vær så forutinntatt om en har psykiske lidelser. Psykiske syke pasienter kan også bli somatisk syke. 

 

Dette var kanskje litt utenfor tema, men et viktig tema synes jeg. Jeg prøvde å si til legen at jeg ikke følte noe angst eller redsel, men han var bestemt på at jo, dette var angst. Heldigvis hadde jeg sykepleiervenninnen med meg som stod på sitt. 

Anonymous poster hash: 8492c...af0

 

Skremmende. Venninnen min døde av blodpropp i lungen… 

[AnonymBruker]

Jeg har tenkt å klage på legevakten i Oslo. Heldigvis har jeg fått god hjelp på Aker, men er dypt krenket for andre gang av legevakten i Storgata.

Den holdningen som de viser overfor problemer som angst og depresjon er så hårreisende at nå tier jeg ikke lenger.

Noen som kan gi meg råd om hvordan jeg skal gå frem? Anonymous poster hash: cfe78...8e3

Jeg forstår godt hva du mener. Jeg har tidligere hatt panikk annfall, dette er helt forferdelig og man tror jo an skal dø. Dette er angst som vanskelig kan beskrives av noen som ikke har opplevde det selv.

Jeg forstår det slik at du slett ikke mener du skal bli kurert for angsten på legevakten, men hjelp der og da til å komme deg gjennom anfallet.

Både du og jeg vet at det trengs lanvarig behandling for å komme ut av angsten.

Jeg synes absolutt dette har noe på en legevakt å gjøre, har de ikke kapasitet til dette der, bør det opprettes et krise team som kan hjelpe i slike tilfeller. For meg ville det ha betydd utrolig mye å vite at det fantes et sted jeg kunne henvende meg for å få hjelp.

En lege kan gi beroligende også, jeg forstår ikke hvorfor dette ikke kan være en del av legevakten, når anfallene er så ille som ved et panikk anfall. Føler med deg.

 

Anonymous poster hash: 8d306...7c8

[AnonymBruker]

Jeg er enig med deg. Angsttilstander har ingenting på legevakten å gjøre. Unntaket er førstegangs panikkanfall.

 

Angstlidelser kan ikke akuttbehandles i en engangskonsultasjon med en ukjent lege. Angst behandles med faste, gjentatte konsultasjoner hos en fast behandler.

Men hvor kan disse menneskene henvende seg? For meg er det åpenbart at ved panikk anfall så trenger man akutt hjelp.

Jeg slet selv med dette i flere år, og det var helt invalidiserende. Det hadde betydd et hav av forskjell bare det å vite at det var et sted jeg kunne få hjelp. Det ville ha gitt meg det lille håpet jeg trengte for å komme meg gjennom annfallet og dagene.

Jeg er helt enig i at det trengs langvarig behandling for å komme ut av dette, men her handler det om å komme seg gjennom de neste minuttene, den neste halvtimen, timen og dagen.

Det var en tid jeg ikke turte tenke et kvarter frem i tid en gang.

Jeg var på legevakten en gang for dette, og fikk en beroligende sprøyte som hjalp meg og kuttet toppene på panikk annfallet, dette hjalp meg. Å bli avvist i en stund er helt forferdelig.

Hvorfor mener du at dette ikke har noe på legevakten å gjøre? Og hvor kan man da henvende seg klokka 2 på natten når panikken er lammende og man tror man er i livsfare uten å forstå hvorfor?

 

Anonymous poster hash: 8d306...7c8

[ISW]

 

Men hvor kan disse menneskene henvende seg? For meg er det åpenbart at ved panikk anfall så trenger man akutt hjelp.

Jeg slet selv med dette i flere år, og det var helt invalidiserende. Det hadde betydd et hav av forskjell bare det å vite at det var et sted jeg kunne få hjelp. Det ville ha gitt meg det lille håpet jeg trengte for å komme meg gjennom annfallet og dagene.

Jeg er helt enig i at det trengs langvarig behandling for å komme ut av dette, men her handler det om å komme seg gjennom de neste minuttene, den neste halvtimen, timen og dagen.

Det var en tid jeg ikke turte tenke et kvarter frem i tid en gang.

Jeg var på legevakten en gang for dette, og fikk en beroligende sprøyte som hjalp meg og kuttet toppene på panikk annfallet, dette hjalp meg. Å bli avvist i en stund er helt forferdelig.

Hvorfor mener du at dette ikke har noe på legevakten å gjøre? Og hvor kan man da henvende seg klokka 2 på natten når panikken er lammende og man tror man er i livsfare uten å forstå hvorfor?

 

Anonymous poster hash: 8d306...7c8

 

 

Er det ikke det som er hele poenget her?

 

Ved første gangs panikksymptomer skal man selvfølgelig dra på legevakten. Neste gang man har det, så vet man at dette er et panikkanfall og ikke noe verre (f.eks hjertesykdom, lungesykdom, etc.)

 

Jeg sliter med å forstå hva legevakten skal gjøre for en person som har kjent panikklidelse. Anfallet går over, og man kan like gjerne sitte hjemme som på legevakten.

 

Sykdomsinnsikt er jo en ting som blir etablert i terapi. F.eks ved at du vet at du har et angstanfall, at det er ubehagelig men ufarlig. Går du etter 20 panikkanfall og fortsatt tror at du er døende, så tror jeg det er et tegn på manglende innsikt.