Vet ikke om jeg klarer å jobbe :((

[Gjest]

Invitert til samtale om attraktiv jobb.. Ble først så glad - skal jeg kanskje få " et interessant liv" igjen-så kom angsten.. Klarer jeg dette? Nav mener jeg er frisk nok til å arbeide.. Er usikker på dette selv og søkte derfor arb avkl / m støtte fra helsepersonell . Avslag. Arb ledighet skjebne verre en døden ( heller sykemeldt ydmykende å anke men kanskje det jeg burde gjort- men i stedet presset jeg meg til å søke noe jeg fant fristende., men krevende ansvarsfullt arb m mennesker - klarer jeg det da? Formelle kompetanse i orden ..Klart tidl å gjøre bra jobb - ( holdt angsten for meg selv og i sjakk - selv om jeg unnviker sosiale ting der jeg kan)men etter " krisen" min kjenner jeg meg så usikker og det er nesten så jeh er redd for å bli avslørt .. Skjelver.Vet ikke hvor ærlig jeh bør være uten å ødelegge alle muligheter .. Kommer selvsagt til å si jeg dessverre ikke har virket et stund men hva mer og hvordan kan det påvirke meg nå. Vet ikke og blir så usikker.Redd for å begynne å gråte faktisk , er så grusomt å kjenne seg så delt mellom angst og en viss posjon evner jeg tross alt har lyst til å bruke.Vet ikke om jeh bør holde meg hjemme i stedet..På no vis- bak en fasade hviler et vrak liksom og når dukket vraket opp? Skrekken.Det er ikke godt å si.. Kan gå fint dn stund- men så hoper det seg nok opp og blir verre og verre og kan toppe seg.. Hvilken arb plass har rom for dette da, og når jeg kjenner meg så usikker allerede nå er jeg bekymret for at d kan gå rett til dundas:( bør vel kanskje ta et steg av gangen- jobben enda ik min, men for meg er ikke intervju det verste. Går ofte bra - det er å holde tridt m sosiale forventninger over tid som er verst for meg-! Og når angsten sniker seg på blir jeg så sint og kjenner selvforakt og tenker at mye er ødelagt - at jeg overrasker negativt og st det snart vil komme til syne hvilket menneskevrsk som skjuler seg bak en ( i gode øyeblikk) blid , sprudlende og engasjert dame:(( huff og huff og huff- jeg trenger noen råd. Er visst blitt en masekopp " her på forumet" også...

[AnonymBruker]

Mas i vei

Min første tanke er at du skriver du har evner du ønsker å bruke. Ingenting er bedre enn å føle seg nyttig og at en får brukt seg selv. Derfor ville jeg gitt deg et lite dytt i retning "go for it"

Kast deg i det. Går det ikke, så går det ikke.

Men du vet ikke før du har prøvd.

Anonymous poster hash: e4a82...2f3

[AnonymBruker]

Klart du klarer! Kom igjen - du har ingenting å tape. Heier på deg jeg:)

Anonymous poster hash: d5609...9ce

[DexterMorgan]

Er som en 14 åring som ikke tørr å spørre en jente. Da sier man det verste som kan skje er at du får nei. Verste som kan skje når du tar en jobb er at du mister jobben, thats it. Verden går ikke under du har nok av sikkerhetsnett i norge

[AnonymBruker]

Invitert til samtale om attraktiv jobb.. Ble først så glad - skal jeg kanskje få " et interessant liv" igjen-så kom angsten.. Klarer jeg dette? Nav mener jeg er frisk nok til å arbeide.. Er usikker på dette selv og søkte derfor arb avkl / m støtte fra helsepersonell . Avslag. Arb ledighet skjebne verre en døden ( heller sykemeldt ydmykende å anke men kanskje det jeg burde gjort- men i stedet presset jeg meg til å søke noe jeg fant fristende., men krevende ansvarsfullt arb m mennesker - klarer jeg det da? Formelle kompetanse i orden ..Klart tidl å gjøre bra jobb - ( holdt angsten for meg selv og i sjakk - selv om jeg unnviker sosiale ting der jeg kan)men etter " krisen" min kjenner jeg meg så usikker og det er nesten så jeh er redd for å bli avslørt .. Skjelver.Vet ikke hvor ærlig jeh bør være uten å ødelegge alle muligheter .. Kommer selvsagt til å si jeg dessverre ikke har virket et stund men hva mer og hvordan kan det påvirke meg nå. Vet ikke og blir så usikker.Redd for å begynne å gråte faktisk , er så grusomt å kjenne seg så delt mellom angst og en viss posjon evner jeg tross alt har lyst til å bruke.Vet ikke om jeh bør holde meg hjemme i stedet..På no vis- bak en fasade hviler et vrak liksom og når dukket vraket opp? Skrekken.Det er ikke godt å si.. Kan gå fint dn stund- men så hoper det seg nok opp og blir verre og verre og kan toppe seg.. Hvilken arb plass har rom for dette da, og når jeg kjenner meg så usikker allerede nå er jeg bekymret for at d kan gå rett til dundas:( bør vel kanskje ta et steg av gangen- jobben enda ik min, men for meg er ikke intervju det verste. Går ofte bra - det er å holde tridt m sosiale forventninger over tid som er verst for meg-! Og når angsten sniker seg på blir jeg så sint og kjenner selvforakt og tenker at mye er ødelagt - at jeg overrasker negativt og st det snart vil komme til syne hvilket menneskevrsk som skjuler seg bak en ( i gode øyeblikk) blid , sprudlende og engasjert dame:(( huff og huff og huff- jeg trenger noen råd. Er visst blitt en masekopp " her på forumet" også...

 

Har du like store sosiale problemer utenfor jobben i "privaten"?

Anonymous poster hash: e9c2c...730

[Gjest]

Spørs hvordan du ser det- mitt private liv innsnevret av sosial angst.. har en familie jeg elsker - de hadde i alle fall fortjent an kone og mor som gjorde noe meningsfullt og som tjente til livets opphold. vært preget av depressivt tankegods, energiløshet og avmakt den siste tida. Godt hardt utover ork og motivasjon og har isolert meg så mye jeg har kunnet:((Vanskelig å vite eget beste- nissene på lasset en tendens til å forfølge meg, kjenner meg nok dessverre lite styrket ( foreløpig) av den helsehjelp jeg har mottatt de siste Mnd.. Vet derfor ik om jeg er klar selv om lysten kan være til stede innimellom katastrofetanker. Har dessverre ikke særlig toleranse for nedturer- sårbar og redd for å svikte igjen og at alt skal gå nedenom og i grøfta:((

[stjernestøv]

Spørs hvordan du ser det- mitt private liv innsnevret av sosial angst.. har en familie jeg elsker - de hadde i alle fall fortjent an kone og mor som gjorde noe meningsfullt og som tjente til livets opphold. vært preget av depressivt tankegods, energiløshet og avmakt den siste tida. Godt hardt utover ork og motivasjon og har isolert meg så mye jeg har kunnet:((Vanskelig å vite eget beste- nissene på lasset en tendens til å forfølge meg, kjenner meg nok dessverre lite styrket ( foreløpig) av den helsehjelp jeg har mottatt de siste Mnd.. Vet derfor ik om jeg er klar selv om lysten kan være til stede innimellom katastrofetanker. Har dessverre ikke særlig toleranse for nedturer- sårbar og redd for å svikte igjen og at alt skal gå nedenom og i grøfta:((

Det viktigste er at du prøver og gjør ditt beste, lykke til

[Gjest]

Men når du involverer deg i en jobb forventes det noe av deg - du blir gitt en tillit - synes det er grusomt å svikte da dette også går utover andre .. Og tenk om jeg er blitt mindre utholdende.. ?! Følt meg knust over tid og det er dessverre ikke bare å trykke på fungeringsknappen:(Dessuten forferdelig om noen tror jeg melder pass ( sykm 'meg)nærsagt for " moro skyld"... Hadde en slik følelse sist , lite sympati utover fra leder..( og jeg var ikke i stand til å fortelle ( betro) andre hva som gikk av meg.. Forsto det ikke helt selv da heller, forstått mer i etterkant ..Slikt gir dårlig samvittighet og bad feeling ( blir ikke bare en krise for meg selv, men og en belastning for potensiell jobb og... Huff - er og redd for konsentrasjonen - vil jeg klare å fokusere - slet sist , inni hodet var det masse forstyrrende fokus rundt om jeg var god nok osv

[larimar]

Akkurat nå tenker du veldig negativt om det. Du kan ikke velge følelsene dine, men du kan velge hvordan du tenker om det. Kanskje det går dårlig, men det er også en mulighet for at det går bra. Og hvis det går dårlig, så er det ikke verre enn å sykemelde seg. Når man har ansatte, så er det alltid en risiko for at noen blir sykemeldt, eller blir gravid eller hva som helst. Det er ikke ditt problem. Det er det du må fokusere på, ikke alt det negative.

[Gjest]

Så skummelt å måtte vandre på en knivsegg... Men takk for oppmuntring & gode råd! Når det gjelder å spørre seg selv hva er så det verste som kan skje... Så behøver jeg ikke det- er allerede iscenesatt i hodet mitt- burde selvfølgelig heller si tenk om dette leder meg ut på en ny og farbar vei.. Er dessverre overmannet av ukontrollerbar engstelse som er vanskelig å luke bort gjennom rasjonelle valg..klarer ik å styre unna den er jeg redd... Sitter liksom fast i kropp og sjel:(