Forunderlig psykiatrisk praksis

[Madelenemie]

Hei!

 

Da min sønn er sterk motstander av å få stempel autist, har psykiateren sagt at hun er usikker på å sette en autismediagnose på han, rett og slett fordi han absolutt ikke vil ha den.

 

Da jeg fortalte min psykiater dette, ble hun forundret og fylt av ord og argumenter, og det viste seg, da jeg spurte min psykiater direkte, at uavhengig av om jeg ønsket det eller ikke, ville hun satt en autismediagnose på meg. (jeg ble litt overrasket og er fortsatt litt sjokkert) (fordi selv om jeg hadde motsatt meg det, evt grått så hadde hun satt diagnosen, asperger syndrom)??

 

Min psykiater sa "jeg diskuterer ikke med en psykotisk om vedkommende vil ha en psykosediagnose, det vil jo de fleste ikke, jeg setter den når jeg mener de oppfyller den"

 

Jeg skal tenke, sove og tenke mer på dette, for dette syns jeg også er vrient.

 

Jeg vet min psykiater er bestemt, jeg har merket det, men det er også ensbetydende med tydelighet, og det liker jeg.

 

Men psykologen som satte diagnosen på min datter hadde en helt annen holdning han sa "ja hun er meget godtfungerende, så skulle hun ville inn i militæret en gang så bare kom, så sletter vi diagnosen".

 

Min psykiater så rett og slett både sjokkert og irritert ut, jeg så ikke det, men jeg spurte, fordi jeg tenkte meg at når var så full av motargumenter ikke likte en sånn praksis.

 

Selv vet jeg ikke hva jeg selv mener, men jeg syns jo, at hvis jeg hadde hatt sterk sorg og motforestillinger mor å få diagnosen asperger, noe jeg ikke hadde, burde få slippe å få den, men altså, jeg hadde fått den kun fordi min psykiater bestemte det. Og jeg blir også forundret, jeg forstår argumentene, men samtidig skal jo en diagnose være en hjelp, ikke en tvangstrøye.

 

Jeg vil altså aldri, eller noen annen, vil aldri bli avdiagnostisert med autisme, fordi det passer dårlig inn, sånt snakk godtar og aksepterer ikke min psykiater.

 

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg skal tenke mer på det.

 

Jeg turte ikke si at jeg ikke forstod heller, men jeg skal si det om tre uker om jeg fortsatt ikke forstår hvorfor.

 

Men min psykiater er tysk så det er mulig hun er mer prinsippfast enn nordmenn, og jeg liker jo definitivt tysk kultur bedre enn norsk så forhåpentligvis forstår jeg dette om en tid.

 

 

[Solemnity]

Jeg er enig med din psykiater. Hvis man ikke har noen problemer i hverdagen, så havner man ikke hos psykiater eller andre som setter diagnoser. Da betyr det ingenting om det kan kalles autisme eller unnvikende personlighetsforstyrrelse eller ME. Om man er i en posisjon hvor en diagnose settes, så er ikke pasientens mening om hvilken betegnelse de vil eller ikke vil ha av betydning.

 

Det er ingen fastlege som spør pasienten om det er greit at de skriver "lungebetennelse" eller "brukket ankel" i journalen.

[Madelenemie]

Jeg er enig med din psykiater. Hvis man ikke har noen problemer i hverdagen, så havner man ikke hos psykiater eller andre som setter diagnoser. Da betyr det ingenting om det kan kalles autisme eller unnvikende personlighetsforstyrrelse eller ME. Om man er i en posisjon hvor en diagnose settes, så er ikke pasientens mening om hvilken betegnelse de vil eller ikke vil ha av betydning.

 

Det er ingen fastlege som spør pasienten om det er greit at de skriver "lungebetennelse" eller "brukket ankel" i journalen.

Hei!

 

Det forstår jeg, også min psykiaters eksempel med psykose, men autismediagnose skal jo være en "til-hjelp-diagnose", og hvis man ikke vil ha den hjelpen bør man kanskje få bestemme det selv?

 

Noe annet er livredning, feks psykose, diabetes, brukket fot osv... jeg syns det er en forskjell, men jeg skal ta høyde for at jeg endrer oppfatning, da jeg må tenke på dette, og ikke finner det så opplagt som dere.

 

Jeg trodde også jeg selv i stor grad var i kontroll selv da jeg fikk diagnosen asperger, dvs at jeg kunne trukket meg og sagt meg uenig, men det kunne jeg ikke, og det er det jeg finner litt snodig.

Jeg syns det bør være litt opp til et menneske med autisme om de vil ha eller ikke vil ha autisme, så på sett og vis forstår jeg psykiateren på ullevål, som er usikker fordi min sønn protesterer så kraftig.

Men hadde min sønn gått til min psykiater så hadde hun uten å blunke satt en autismediagnose på han uansett hvor høylydt han protesterte.

 

Det er det som forundret meg,

[slabbedask]

Hei!

 

Da min sønn er sterk motstander av å få stempel autist, har psykiateren sagt at hun er usikker på å sette en autismediagnose på han, rett og slett fordi han absolutt ikke vil ha den.

 

Da jeg fortalte min psykiater dette, ble hun forundret og fylt av ord og argumenter, og det viste seg, da jeg spurte min psykiater direkte, at uavhengig av om jeg ønsket det eller ikke, ville hun satt en autismediagnose på meg. (jeg ble litt overrasket og er fortsatt litt sjokkert) (fordi selv om jeg hadde motsatt meg det, evt grått så hadde hun satt diagnosen, asperger syndrom)??

 

Min psykiater sa "jeg diskuterer ikke med en psykotisk om vedkommende vil ha en psykosediagnose, det vil jo de fleste ikke, jeg setter den når jeg mener de oppfyller den"

 

Det syntes jeg er ganske logisk.

Endret 4. juni 2014 av slabbedask

[Madelenemie]

Det syntes jeg er ganske logisk.

Hei!

 

Skulle ønske jeg forstod det sånn!

 

Men det gjør jeg ikke, jeg syns det er forskjell på nødvendige diagnoser, der det står om liv og autismediagnoser, særlig fordi at jeg er et unntak, som har fått hjelp videre. I min gruppe med aspergere, får de avslag på hjelp fordi de har autisme, de opplever at psykiatrien avslår å hjelpe dem når de får høre om autismen, så derfor er det ikke bare problemfritt å få en autismediagnose. For min del fungerte det jo fint, men så fikk jeg oppfølging, selv om denne nok var basert på forsknings og akademisk interesse i starten. 

 

Men selvsagt får man botilbud, feks på radarveien eller VTA bedrift eller asperger bedriftene, men de fleste har mange spørsmål feks om de mellommenneskelige relasjoner, og det trenger de hjelp med, men etter diagnosen opplever de fleste nettopp å ikke få hjelp.

[slabbedask]

Hvis man har såpass store problemer i hverdagen at man ender opp til utredning hos psykolog så syntes jeg ikke man selv skal kunne velge om man vil ha diagnosen eller ikke. (Dog, man bør selvfølgelig klage hvis man mener den er *helt* feil.) 

[Madelenemie]

Hvis man har såpass store problemer i hverdagen at man ender opp til utredning hos psykolog så syntes jeg ikke man selv skal kunne velge om man vil ha diagnosen eller ikke. (Dog, man bør selvfølgelig klage hvis man mener den er *helt* feil.) 

Hei!

 

Da er du enig med min psykiater:-)

 

Min sønn vil ikke klare seg selv, det vet vi, det er skremmende, men han har altså klart å gjøre psykiateren usikker på å sette diagnose, fordi det vil han ikke ha.

 

Noe som sjokkerte min pensjonerte psykiater.

 

min sønns psykiater er ca 30 år, litt over, så en annen generasjon tror jeg.

[slabbedask]

Hei!

 

Da er du enig med min psykiater:-)

 

Min sønn vil ikke klare seg selv, det vet vi, det er skremmende, 

 

Og da er det vel veldig viktig å ha en korrekt diagnose så han kan få den hjelpen han trenger?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg er helt på linje med din psykiater.

[Madelenemie]

Og da er det vel veldig viktig å ha en korrekt diagnose så han kan få den hjelpen han trenger?

Hei!

 

Ja det er det.

 

Men de unge psykiaterne er mer på diskusjonslinjen tror jeg, med pasientene.

 

Så hva gjør jeg da?

 

Min psykiater har kun meg og noen med down syndrom, hun har sluttet å jobbe sier de.

 

Det er ikke lett å finne en psykiater over 60 år.

[Madelenemie]

Jeg er helt på linje med din psykiater.

Hei!

 

:-)

 

Ok da kommer vi til Levanger :-)