Vanlig å lyge?

[stjernestøv]

Er det vanlig at folk sier og lover ting de ikke mener?

 

"Ta deg en tur hjem til meg en dag på kaffe".

 

"Vi må treffest en dag".

 

"Hadde vært kjekt å finne på noe".

 

Så blir det aldri noe av?

 

Så har du dem som lover ting til barna "I sommer skal vi til dyreparken og badeland". Men når sommeren kommer blir det ikke noe av, tenker barna må være skuffet og lærer ikke å stole på sine foreldre.

 

Var på et kurs en gang, og der sa kurslederen at alle lyger og sier ting de ikke mener. Er det virkelig vanlig? Og er ikke det uforskammet? Hun sa hun skulle innvitere alle deltagerene når badestampen var ferdig, da skulle vi kose oss. Men det ble aldri noe av, er det tanken som teller? For meg er det handligene folk gjør som viser deres sanne jeg. Og hvorfor er det ok å lyge? Hvorfor si ting man ikke mener? Er det ikke bedre å ikke si noe da?

[slabbedask]

Er det vanlig at folk sier og lover ting de ikke mener?

 

"Ta deg en tur hjem til meg en dag på kaffe".

 

"Vi må treffest en dag".

 

"Hadde vært kjekt å finne på noe".

 

Så blir det aldri noe av?

 

Ja, det er bare svada folk lirer av seg for å være hyggelig, uten at de egentlig mener det de sier.

[Bella Dotte]

Det er helt vanlig, men de fleste kommer heldigvis ikke med disse løftene på en overbevisende måte. Først da blir det et problem, synes jeg.

[stjernestøv]

Ja, det er bare svada folk lirer av seg for å være hyggelig, uten at de egentlig mener det de sier.

Men da er det i grunn ikke særlig hyggelig.

[stjernestøv]

Det er helt vanlig, men de fleste kommer heldigvis ikke med disse løftene på en overbevisende måte. Først da blir det et problem, synes jeg.

Løfter er løfter, og det er folk som blir glad så skuffet.

[Gjest Gargamel]

Er det vanlig at folk sier og lover ting de ikke mener?

 

"Ta deg en tur hjem til meg en dag på kaffe".

 

"Vi må treffest en dag".

 

"Hadde vært kjekt å finne på noe".

 

Så blir det aldri noe av?

 

Jeg synes det er feil å kalle dette løgn. Folk kan mene dette når de sier det, men aldri somle seg til å gjøre noe med det.

 

I alle disse eksemplene blir jo du invitert til å stikke innom eller finne på noe dere kan gjøre sammen. Hvorfor gjør du ikke det da?

[stjernestøv]

Jeg synes det er feil å kalle dette løgn. Folk kan mene dette når de sier det, men aldri somle seg til å gjøre noe med det.

 

I alle disse eksemplene blir jo du invitert til å stikke innom eller finne på noe dere kan gjøre sammen. Hvorfor gjør du ikke det da?

Så jeg skal dumme meg ut ved å ta kontakt? Så noen kan tenke "Oi hun tok det seriøst". Kanskje forlk til og med glemmer det de har sakt?

[Gjest Gargamel]

Så jeg skal dumme meg ut ved å ta kontakt? Så noen kan tenke "Oi hun tok det seriøst". Kanskje forlk til og med glemmer det de har sakt?

 

Jeg tar det seriøst når folk sier vi burde finne på noe sammen. De risikerer å bli invitert på ett eller annet. Kanskje noen synes jeg dummer meg ut.

[stjernestøv]

Jeg tar det seriøst når folk sier vi burde finne på noe sammen. De risikerer å bli invitert på ett eller annet. Kanskje noen synes jeg dummer meg ut.

Da er du en real kar

[påskelilje]

Er det vanlig at folk sier og lover ting de ikke mener?

 

"Ta deg en tur hjem til meg en dag på kaffe".

 

"Vi må treffest en dag".

 

"Hadde vært kjekt å finne på noe".

 

Så blir det aldri noe av?

 

Så har du dem som lover ting til barna "I sommer skal vi til dyreparken og badeland". Men når sommeren kommer blir det ikke noe av, tenker barna må være skuffet og lærer ikke å stole på sine foreldre.

 

Var på et kurs en gang, og der sa kurslederen at alle lyger og sier ting de ikke mener. Er det virkelig vanlig? Og er ikke det uforskammet? Hun sa hun skulle innvitere alle deltagerene når badestampen var ferdig, da skulle vi kose oss. Men det ble aldri noe av, er det tanken som teller? For meg er det handligene folk gjør som viser deres sanne jeg. Og hvorfor er det ok å lyge? Hvorfor si ting man ikke mener? Er det ikke bedre å ikke si noe da?

Det er ikke vanlig å lyve blant de menneskene jeg omgås. Når jeg sier til noen: " Det hadde vært koselig å treffes en dag for å prate skikkelig sammen" _ så MENER jeg det - jeg HAR virkelig lyst til å treffe dette mennesket. Hvis jeg ikke har lyst, så sier jeg ikke dette.

 

Når det er sagt, så hender det jo ikke så sjelden at det ikke blir noe mer enn det flyktige møtet i byen eller på butikken - jeg glemmer kanskje det mennesket i hverdagskavet, eller prioriterer det ned, eller tenker at dersom hun tar initiativ, så vil jeg gjerne, men jeg venter til  hun gjør det....

 

Det med å love barn at en skal dit eller dit, er jeg veldig nøye på at jeg ikke gjør. Husker da jeg var barn at en slektning sa flere ganger over flere år at vi skulle få være med dem til Legoland, og det ble aldir noe av, Vi var SÅ skuffet, fordi vi trodde på dem, og gledet oss. Når min datter nå har store planer om å få låne en hest neste sommer og ha på slektsgården vår på Vestlandet, så vil hun at jeg skal love henne at det er greit. Jeg vet imidlertid at det er så veldig mange forbehold her og ting kan endre seg, så jeg vil slett ikke love henne dette. Jeg sier heller at dette må vi undersøke nærmere, og det er slett ikke sikkert det kan gå neste sommer - men kanskje kan du få det til en gang.

 

Også det du nevner med badestampen, synes jeg er skikkelig råttent gjort. Har et liknende eksempel fra noen vener av oss som bygget hytte for noen år siden. De sa at de skulle invitere oss med på hytta - men det har ikke skjedd (det er vel 3 år siden den var ferdig). Jeg tror ikke de løy da de sa det - de ønsket nok å kunne gjøre det - men når hytta stod ferdig, så var det andre som stod dem nærmere som ble invitert, og de siste par årene har ungene vært veldig opptatte i helgene, så de har nok ikke fått brukt den så mye som de hadde ønsket. Og dermed har ikke vi blitt invitert med.

 

Ungene mine sier av og til at jeg lyver. Jeg blir veldig irritert på og lei meg for dette, for jeg lyver ikke. Jeg synes det er simpelt å lyve. Men jeg kan ta feil, eller omstendighetene kan endre seg, slik at ikke ting blir slik jeg hadde tenkt og planlagt. Og da er det ikke løgn. En sjelden gang kan jeg ta en hvit løgn, men jeg liker det ikke (det kan være for ikke å såre andre, eller for å unngå at sannheten blir sagt på en ubehagelig måte for meg eller for den andre).

 

Jeg har truffet på personer som lyver, og jeg liker det absolutt ikke. Jeg synes det er simpelt og flaut, på vegne av dem selv.

[stjernestøv]

Det er ikke vanlig å lyve blant de menneskene jeg omgås. Når jeg sier til noen: " Det hadde vært koselig å treffes en dag for å prate skikkelig sammen" _ så MENER jeg det - jeg HAR virkelig lyst til å treffe dette mennesket. Hvis jeg ikke har lyst, så sier jeg ikke dette.

 

Når det er sagt, så hender det jo ikke så sjelden at det ikke blir noe mer enn det flyktige møtet i byen eller på butikken - jeg glemmer kanskje det mennesket i hverdagskavet, eller prioriterer det ned, eller tenker at dersom hun tar initiativ, så vil jeg gjerne, men jeg venter til  hun gjør det....

 

Det med å love barn at en skal dit eller dit, er jeg veldig nøye på at jeg ikke gjør. Husker da jeg var barn at en slektning sa flere ganger over flere år at vi skulle få være med dem til Legoland, og det ble aldir noe av, Vi var SÅ skuffet, fordi vi trodde på dem, og gledet oss. Når min datter nå har store planer om å få låne en hest neste sommer og ha på slektsgården vår på Vestlandet, så vil hun at jeg skal love henne at det er greit. Jeg vet imidlertid at det er så veldig mange forbehold her og ting kan endre seg, så jeg vil slett ikke love henne dette. Jeg sier heller at dette må vi undersøke nærmere, og det er slett ikke sikkert det kan gå neste sommer - men kanskje kan du få det til en gang.

 

Også det du nevner med badestampen, synes jeg er skikkelig råttent gjort. Har et liknende eksempel fra noen vener av oss som bygget hytte for noen år siden. De sa at de skulle invitere oss med på hytta - men det har ikke skjedd (det er vel 3 år siden den var ferdig). Jeg tror ikke de løy da de sa det - de ønsket nok å kunne gjøre det - men når hytta stod ferdig, så var det andre som stod dem nærmere som ble invitert, og de siste par årene har ungene vært veldig opptatte i helgene, så de har nok ikke fått brukt den så mye som de hadde ønsket. Og dermed har ikke vi blitt invitert med.

 

Ungene mine sier av og til at jeg lyver. Jeg blir veldig irritert på og lei meg for dette, for jeg lyver ikke. Jeg synes det er simpelt å lyve. Men jeg kan ta feil, eller omstendighetene kan endre seg, slik at ikke ting blir slik jeg hadde tenkt og planlagt. Og da er det ikke løgn. En sjelden gang kan jeg ta en hvit løgn, men jeg liker det ikke (det kan være for ikke å såre andre, eller for å unngå at sannheten blir sagt på en ubehagelig måte for meg eller for den andre).

 

Jeg har truffet på personer som lyver, og jeg liker det absolutt ikke. Jeg synes det er simpelt og flaut, på vegne av dem selv.

Her stod det mye fornuftig

 

Ja aller viktigst er det å ikke lyve til barna, det er jo noe de husker og lærer seg å ikke stole på folk. Og da lærer de jo selv at det er greit å lyge.

 

Kjenner noen som lyger mye og de må da vite at alle vet at de lyger, kan si en ting en gang og en an ting en annen gang. Må være forvirrende å være barn av slike folk.

[påskelilje]

Her stod det mye fornuftig

 

Ja aller viktigst er det å ikke lyve til barna, det er jo noe de husker og lærer seg å ikke stole på folk. Og da lærer de jo selv at det er greit å lyge.

 

Kjenner noen som lyger mye og de må da vite at alle vet at de lyger, kan si en ting en gang og en an ting en annen gang. Må være forvirrende å være barn av slike folk.

Takk!

 

Veldig slitsomt å forholde seg til noen som ofte lyver. Jeg mister tillit til dem, og de blir aldri min fortrolige.

NOen gjør det nok for å være midtpunktet, for å ha opplevd noe ENDA mer spennende eller noe ENDA fælere, eller noe ENDA gøyere enn alle andre. Slike historiefortellere kan være underholdende å lytte til. Men veldig kleint når løgnene avsløres....

[stjernestøv]

Takk!

 

Veldig slitsomt å forholde seg til noen som ofte lyver. Jeg mister tillit til dem, og de blir aldri min fortrolige.

NOen gjør det nok for å være midtpunktet, for å ha opplevd noe ENDA mer spennende eller noe ENDA fælere, eller noe ENDA gøyere enn alle andre. Slike historiefortellere kan være underholdende å lytte til. Men veldig kleint når løgnene avsløres....

Ja, lystløgneren jeg kjenner kom med de utroligste historier om seg selv og andre. På en liten plass med mye sladder er det skummelt, han fortalte løgner om min mann og det var utrolig dårlig gjort. Så kjenner jeg noen med antisosial personlighet, det er bare så gjennomskuelige løgner...likevel lyger de som de tror det selv. Og alle andre har liksom ansvar for dem og det er alltid noen å skylde på, eier ikke ansvarsfølelse. Frustrerende

[Madelenemie]

Er det vanlig at folk sier og lover ting de ikke mener?

 

"Ta deg en tur hjem til meg en dag på kaffe".

 

"Vi må treffest en dag".

 

"Hadde vært kjekt å finne på noe".

 

Så blir det aldri noe av?

 

Så har du dem som lover ting til barna "I sommer skal vi til dyreparken og badeland". Men når sommeren kommer blir det ikke noe av, tenker barna må være skuffet og lærer ikke å stole på sine foreldre.

 

Var på et kurs en gang, og der sa kurslederen at alle lyger og sier ting de ikke mener. Er det virkelig vanlig? Og er ikke det uforskammet? Hun sa hun skulle innvitere alle deltagerene når badestampen var ferdig, da skulle vi kose oss. Men det ble aldri noe av, er det tanken som teller? For meg er det handligene folk gjør som viser deres sanne jeg. Og hvorfor er det ok å lyge? Hvorfor si ting man ikke mener? Er det ikke bedre å ikke si noe da?

Hei!

 

Ja det er dessverre vanlig.

 

Det fører til mye skuffelse og sorg, spesielt hos ensomme og barn.

 

Jeg sier ikke og lover ikke ting jeg ikke kan stå inne for/gjennomføre.

 

Pga av en ubehagelig hendelse der noen med god grunn ble lei seg nettopp, sendte jeg sms og inviterte, første gang jeg inviterer mine manns venner, på grilling neste helg.

De ble overrasket og glade. Jeg sier ikke, "så tar vi og griller en dag i sommer", jeg setter alltid av tiden for hva når skal skje, plotter det inn i min agenda, slik at ord og løfter blir innfridd, er noe ikke ønskelig nevner jeg det ikke heller.

 

Jeg har merket meg at jeg er populær blant barn fra alderen ca 4 år og oppover, jeg tror det er fordi jeg er tydelig, ikke lyver, direkte, annerledes, barnslig likevel voksen, som barna sier til meg, "du vet hvordan det er å være barn du". Det er ikke sånt jeg har tenkt på før, men når såpass mange barn liker meg, og jeg liker dem, MYE bedre enn deres kjedelige foreldre, så tror jeg det er noe i det de sier.

 

Jeg har også sagt til foreldrene at jeg liker deres barn og at jeg foretrekker deres selskap mer enn voksnes selskap, jeg slipper derfor å bli invitert på "terroraktige kaffekoppslurperier".

 

Barn lyver langt mindre enn voksne, jeg tror jeg derfor liker dem.

 

Jeg liker ikke fulle mennesker, de lyver heller ikke, men er så usakelige og umulige å føre en samtale med at jeg går min vei.

[tonie]

Det trenger ikke å være løgner. Folk mener nok ofte det de sier og synes det hadde vært veldig hyggelig, men så kommer livet i veien med alt man skal og må rekke, og så koker det bort i kål. Sånn er det i alle fall for meg. Jeg har for mye som MÅ gjøres og for lite tid til sånt som hadde vært hyggelig men ikke er helt nødvendig.

[stjernestøv]

Hei!

 

Ja det er dessverre vanlig.

 

Det fører til mye skuffelse og sorg, spesielt hos ensomme og barn.

 

Jeg sier ikke og lover ikke ting jeg ikke kan stå inne for/gjennomføre.

 

Pga av en ubehagelig hendelse der noen med god grunn ble lei seg nettopp, sendte jeg sms og inviterte, første gang jeg inviterer mine manns venner, på grilling neste helg.

De ble overrasket og glade. Jeg sier ikke, "så tar vi og griller en dag i sommer", jeg setter alltid av tiden for hva når skal skje, plotter det inn i min agenda, slik at ord og løfter blir innfridd, er noe ikke ønskelig nevner jeg det ikke heller.

 

Jeg har merket meg at jeg er populær blant barn fra alderen ca 4 år og oppover, jeg tror det er fordi jeg er tydelig, ikke lyver, direkte, annerledes, barnslig likevel voksen, som barna sier til meg, "du vet hvordan det er å være barn du". Det er ikke sånt jeg har tenkt på før, men når såpass mange barn liker meg, og jeg liker dem, MYE bedre enn deres kjedelige foreldre, så tror jeg det er noe i det de sier.

 

Jeg har også sagt til foreldrene at jeg liker deres barn og at jeg foretrekker deres selskap mer enn voksnes selskap, jeg slipper derfor å bli invitert på "terroraktige kaffekoppslurperier".

 

Barn lyver langt mindre enn voksne, jeg tror jeg derfor liker dem.

 

Jeg liker ikke fulle mennesker, de lyver heller ikke, men er så usakelige og umulige å føre en samtale med at jeg går min vei.

Ja du er ærlig og det liker barn godt Og barn er jo også ærlig i starten, forstår at de liker deg.

 

Jeg liker heller ikke å snakke med fulle folk, blir for mye tull.

[stjernestøv]

Det trenger ikke å være løgner. Folk mener nok ofte det de sier og synes det hadde vært veldig hyggelig, men så kommer livet i veien med alt man skal og må rekke, og så koker det bort i kål. Sånn er det i alle fall for meg. Jeg har for mye som MÅ gjøres og for lite tid til sånt som hadde vært hyggelig men ikke er helt nødvendig.

Ja de fleste har det vel travel i hverdagen, og sier ting de kunne tenke seg men ikke har tid til. Så er det dem som har nok av tid, er nok de som blir skuffet.

 

Jeg synes å lyge til barn ikke burde tolererest...eller å mene uten å fullføre.