Avslutning på terapitimen.

[Gjest]

Er det meg det er noe feil med..? I følge psykologen min er jeg så var og " sår" ift avvisning. Hun mener dette kommer til uttrykk i terapien når jeg alltid kjenner meg så lei meg når jeg skal gå og hun sier " hei så lenge". Synes ofte overgang fra samtale til avskjed blir for brå og det er derfor jeg av og til blir lei meg.. Tror ikke egentlig selv jeg er så var for avskjed , vet jo at en terapitime har begrenset varighet og en saklig samtaleramme .Akkurat som det jeg har fortalt ik betyr noe.. Fortalt at jeg har vært lei meg og slitt m fæle tanker .. Og på felgen.. Kjenner jeg hadde ønsket en mer varm el engasjert avrunding .. Psykisk omsorg - el mer innlevelse på noe vis. El kanskje bitte litt utenom snakk , en spøk - hva som helst!Er jeg storforlagende? Hun spør rett ut vil du komme igjen.. Jeg synes det er ydmykende .. Med det jeg forteller blottlegger jeg et behov for noen å snakke m.. Sa en gang jeg følte det slik og min opplevelse var at hun ble provosert av det og sa " ha det bra "veldig påtatt. Nå er avskjed nesten d verste og jeg tenker på den en god del, lurer på om hun kjeder seg, og jeh ser på klokka for å forberede meg mentalt på avrunding. Synes det er liten vilje til å ta inn dette perspektivet hos meg.. Hun ville la seg påvirke av tilbakemelding og avrunder forts på det jeg opplever som en kjølig måte...Føler meg litt definert når hun kaller m så var for å bli avvist med disse observasjonene som utg punkt og bruker dette som " funn" for mitt reaksjonsmønster..hva mener andre?! Savnet også tenkeoppgaver i etterkant av terapitimer. Skuffet over terapien jeg har opplevd hittil, kan være jeg som ik er mottakelig ( jeg prøver å vurdere min egen rolle i samspillet også) - var idealistisk når jeg etter 20 år med mange tærende opplevelser og tanker tok sats og tenkte; nå skal jeg redde meg selv før jeg faller helt sammen.. ( hadde vel da kommet til et kritisk punkt)..men kjenner m forts " alene":( opptatt av å være aktør i eget liv osv men savner en god samtalepartner.

[Bella Dotte]

Jeg har hatt behandlere over hele skalaen, fra interessert men distansert, til distre og uengasjert, til oppfarende men seriøs, til overstrømmende imøtekommende og støttende. Det er ikke gitt at en veldig varme er noen stor fordel - jeg opplevde ihvertfall å bli så revet med at behandler ble viktigere for meg enn min egen behandling og fremgang. Ett eller annet sted imellom er nok best, men et minstemål av respekt og tålmodighet må behandler oppvise, synes jeg.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg synes hun har et poeng.

[Gjest]

Poeng? At jeg er sår og var el at det er " riktig" at terapeut er distansert / balanserer hvor mye varme, innlevelse som uttrykkes..? El begge deler?

[stjernestøv]

Poeng? At jeg er sår og var el at det er " riktig" at terapeut er distansert / balanserer hvor mye varme, innlevelse som uttrykkes..? El begge deler?

Du virker sår og var, altså overfølsom. Mange som sliter med nervene har det slik, en må jobbe seg sterkere.

[frosken]

Er det meg det er noe feil med..? I følge psykologen min er jeg så var og " sår" ift avvisning. Hun mener dette kommer til uttrykk i terapien når jeg alltid kjenner meg så lei meg når jeg skal gå og hun sier " hei så lenge". Synes ofte overgang fra samtale til avskjed blir for brå og det er derfor jeg av og til blir lei meg.. Tror ikke egentlig selv jeg er så var for avskjed , vet jo at en terapitime har begrenset varighet og en saklig samtaleramme .Akkurat som det jeg har fortalt ik betyr noe.. Fortalt at jeg har vært lei meg og slitt m fæle tanker .. Og på felgen.. Kjenner jeg hadde ønsket en mer varm el engasjert avrunding .. Psykisk omsorg - el mer innlevelse på noe vis. El kanskje bitte litt utenom snakk , en spøk - hva som helst!Er jeg storforlagende? Hun spør rett ut vil du komme igjen.. Jeg synes det er ydmykende .. Med det jeg forteller blottlegger jeg et behov for noen å snakke m.. Sa en gang jeg følte det slik og min opplevelse var at hun ble provosert av det og sa " ha det bra "veldig påtatt. Nå er avskjed nesten d verste og jeg tenker på den en god del, lurer på om hun kjeder seg, og jeh ser på klokka for å forberede meg mentalt på avrunding. Synes det er liten vilje til å ta inn dette perspektivet hos meg.. Hun ville la seg påvirke av tilbakemelding og avrunder forts på det jeg opplever som en kjølig måte...Føler meg litt definert når hun kaller m så var for å bli avvist med disse observasjonene som utg punkt og bruker dette som " funn" for mitt reaksjonsmønster..hva mener andre?! Savnet også tenkeoppgaver i etterkant av terapitimer. Skuffet over terapien jeg har opplevd hittil, kan være jeg som ik er mottakelig ( jeg prøver å vurdere min egen rolle i samspillet også) - var idealistisk når jeg etter 20 år med mange tærende opplevelser og tanker tok sats og tenkte; nå skal jeg redde meg selv før jeg faller helt sammen.. ( hadde vel da kommet til et kritisk punkt)..men kjenner m forts " alene":( opptatt av å være aktør i eget liv osv men savner en god samtalepartner.

Mange runder av terapitimer ved ganske enkelt å si at "nå må vi slutte" eller "tiden er ute" osv. Jeg tro din terapeut har rett i at du er sår i forhold til avvisning, og jeg tenker også at hun hjelper deg bedre ved å ikke endre sin måte å gjøre dette på.

[AnonymBruker]

Denne psykologen behøver ikke være den personen du trenger eller den personen som gir deg det du ønsker. Jeg har forsøkt noen og de er like forskjellige som folk flest er. 

 

Jeg har, som deg, i terapi kjent på følelsen av avvisning eller for brå slutt og jeg tror ikke det er noe spesielt akkurat for deg. Man sitter tross alt der og deler "sjela" si og plutselig skal man innstille seg på at dett var dett. Den brå endringen fra å være i noe som er leit, vondt og vanskelig til at nå er det over for i dag, fungerer ikke for alle på en god måte. Som pasienter er vi forberedt på den, men bi blir i løpet av konsultasjoner ofte utfordret på følelser og vi vet alle at følelser er ikke noe man skrur av etter tilmålte minutter. Jeg visste at jeg ikke ble avvist når timen var over, men jeg hadde akkurat de samme følelsene av å ha blitt det nettopp ford jeg var der følelsesmessig når timen endte pga innholdet i timen. 

 

Jeg har et forslag til å kunne endre på dette og det er at du i samråd med psykologen avslutter enhver time, feks de siste 5-10 minuttene med noe mer lystbetont og mindre emosjonelt krevende for å se om du da går derfra med en lettere følelse. Det kan være, som du selv er inne på at du er i behov av, tenkeoppgaver e.l. 

 

Du skriver at du er opptatt av å være aktør i eget liv og ha en god samtalepartner. Jeg spørr meg da om en psykolog er den rette for dette. Det skal i tilfelle være en spesielt tilpasset-deg-utgave av arten og de er vanskelige å finne. 

Anonymous poster hash: 73ee4...9b0

[Solemnity]

De psykologene jeg har vært hos (totalt tre) har avsluttet ved å si: "Nå er det fem minutter igjen, så vi må avrunde". De oppsummerte da timen og eventuelt avtaler en tid for neste uke. Jeg synes dette var en grei måte å gjøre det på, men andre måter hadde neppe plaget meg i ettertid.

[Gjest]

Fælt å føle seg så " liten" og ikke få "trøst"... Er jo litt det jeg er vant til. At det er hardt å leve - trodde trøst var innlemmet i terapi jeg.Men er vel sensitiv ja. Spørr meg likevel om jeg kunne funnet en terapeut som senset meg og mine behov bedre og så meg bedre:(

[Madelenemie]

Er det meg det er noe feil med..? I følge psykologen min er jeg så var og " sår" ift avvisning. Hun mener dette kommer til uttrykk i terapien når jeg alltid kjenner meg så lei meg når jeg skal gå og hun sier " hei så lenge". Synes ofte overgang fra samtale til avskjed blir for brå og det er derfor jeg av og til blir lei meg.. Tror ikke egentlig selv jeg er så var for avskjed , vet jo at en terapitime har begrenset varighet og en saklig samtaleramme .Akkurat som det jeg har fortalt ik betyr noe.. Fortalt at jeg har vært lei meg og slitt m fæle tanker .. Og på felgen.. Kjenner jeg hadde ønsket en mer varm el engasjert avrunding .. Psykisk omsorg - el mer innlevelse på noe vis. El kanskje bitte litt utenom snakk , en spøk - hva som helst!Er jeg storforlagende? Hun spør rett ut vil du komme igjen.. Jeg synes det er ydmykende .. Med det jeg forteller blottlegger jeg et behov for noen å snakke m.. Sa en gang jeg følte det slik og min opplevelse var at hun ble provosert av det og sa " ha det bra "veldig påtatt. Nå er avskjed nesten d verste og jeg tenker på den en god del, lurer på om hun kjeder seg, og jeh ser på klokka for å forberede meg mentalt på avrunding. Synes det er liten vilje til å ta inn dette perspektivet hos meg.. Hun ville la seg påvirke av tilbakemelding og avrunder forts på det jeg opplever som en kjølig måte...Føler meg litt definert når hun kaller m så var for å bli avvist med disse observasjonene som utg punkt og bruker dette som " funn" for mitt reaksjonsmønster..hva mener andre?! Savnet også tenkeoppgaver i etterkant av terapitimer. Skuffet over terapien jeg har opplevd hittil, kan være jeg som ik er mottakelig ( jeg prøver å vurdere min egen rolle i samspillet også) - var idealistisk når jeg etter 20 år med mange tærende opplevelser og tanker tok sats og tenkte; nå skal jeg redde meg selv før jeg faller helt sammen.. ( hadde vel da kommet til et kritisk punkt)..men kjenner m forts " alene":( opptatt av å være aktør i eget liv osv men savner en god samtalepartner.

Hei!

 

Jeg tror etter hva jeg har hørt at dette er relativt vanlig.

 

Dessverre.

 

Da jeg syns snakk om interesser og humor er svært viktig del av terapi.

Jeg får også svar på viktige ting ang de mellommenneskelige relasjoner, men vi ler nesten alltid, deler våre erfaringer som mødre, samt snakker om interesser, feks amfibier, hagearbeide eller matematikk.

 

Men jeg er helt sikker på at det fins dedikerte terapeuter som er gode samtalepartnere, men jeg tror det er de som "brenner :-D for yrke sitt", mer enn å ha som mål å gå fra jobb kl 15.50 hver dag.

 

Jeg har opplevd mye det siste halve året, hva angår interesse, være dedikert og interessert i sitt fag, dette fordi jeg har et sykt barn, de aller fleste er mest opptatt på offentlige sykehus å gå 10 min før deres arbeidstid er ferdig, hver dag, og det er kanskje ikke så mye, men for meg viser det en holdning som gjenspeiler seg i engasjement og ansvar. Videre forplanter det seg som en ukultur nedover  i systemet.

 

Jeg har vært heldig, og kommet til en psykiater, som er streng, konkret, presis, punktlig, pliktoppfyllende, arbeidsom, prinsippfast, bestemt, lyttende, åpen, har god hukommelse, og hører godt. (stort sett hører godt, det er to emner ikke hører, men det har jeg skjønt dreier seg om noe annet) (vil ikke at jeg maser, da gjør jeg ikke det) Min psykiater strekker seg langt på alle måter, sender meg bilde fra den kinesiske mur:-) da hun var i Kina, og ga meg sist tre gode råd ang klematis og flere gode roseråd, vi snakket mest om hage, min psykiater er like interessert som meg:-)Min psykiater og jeg ler, og det å le med henne er fint:-) Hun er i hjerte min mor og jeg har endt opp med å elske henne.(dette vet ikke min psykiater, hun tror jeg liker henne, ikke at det er såpass voldsomme følelser innvolvert, men jeg sparer henne for det, hun er jo pensjonist)

 

Jeg syns du skal finne deg en bedre terapaut, de fins selv om tar tid kanskje å finne, jeg var nok heldig.

[Madelenemie]

Hei!

 

Hvis jeg var avdelingsleder på en avdeling med en sånn type dårlig arbeidsmoral ville jeg nok innført stemplingsautomat, for pauser, oppmøte, og ferdig for dagen,

 

Jeg er ikke tilhenger av stemplingsautomater, men etter å ha erfart nå ett halvt år, alt rotet på norske sykehus, samt den dårlige arbeidsmoralen, dvs  med tanke på tiden, det er den jeg har erfaring med nå, så mener jeg man kanskje burde innføre det.

 

Jeg er overrasket over at akademikere tar så lett på det man tror er deres interesser, det er som om hente i barnehagen eller møte på tango kommer foran en god avslutning av sin dags arbeide, det er vanskelig for meg å forstå sånt.

 

Jeg kommer på en gang da jeg hentet mine to yngste i barnehagen, etter at jeg hentet dem, glemte jeg putte dem inn i bilen, og kjørte avgårde med dem stående utenfor, jeg var i mine egne tanker den dagen.

Det var ikke gøy for dem og flaut for meg, for barnehagen så jo hva som skjedde og ropte og veivet med armene, men altså jeg tenkte da på mine fag, 

 

Sånn er det å gå opp i fagene sine.

[frosken]

Fælt å føle seg så " liten" og ikke få "trøst"... Er jo litt det jeg er vant til. At det er hardt å leve - trodde trøst var innlemmet i terapi jeg.Men er vel sensitiv ja. Spørr meg likevel om jeg kunne funnet en terapeut som senset meg og mine behov bedre og så meg bedre:(

Jeg tenker at terapi ikke handler om å få dekket sine behov (f.eks. for trøst), men å få hjelp til å se sine egne behov og reaksjonsmønstre nærmere. Dette vil kunne hjelpe deg til å få dekket dine behov i livet for øvrig; trøst kan kjennes godt ut der og da, men bidrar som regel ikke til vekst.

 

Selv om jeg mener trøst ikke hører til i terapi, så betyr ikke det at jeg mener behandlere ikke skal møte deg på en god måte.

 

Du har skrevet noen ganger om at du er fortvilet over din psykologs vurdering av deg. Kanskje du ville hatt nytt av å lese gjennom din egen journal og så ta opp med henne det du reagerer negativt på.

[Madelenemie]

Jeg tenker at terapi ikke handler om å få dekket sine behov (f.eks. for trøst), men å få hjelp til å se sine egne behov og reaksjonsmønstre nærmere. Dette vil kunne hjelpe deg til å få dekket dine behov i livet for øvrig; trøst kan kjennes godt ut der og da, men bidrar som regel ikke til vekst.

 

Selv om jeg mener trøst ikke hører til i terapi, så betyr ikke det at jeg mener behandlere ikke skal møte deg på en god måte.

 

Du har skrevet noen ganger om at du er fortvilet over din psykologs vurdering av deg. Kanskje du ville hatt nytt av å lese gjennom din egen journal og så ta opp med henne det du reagerer negativt på.

Hei!

 

Det var et poeng jeg ikke hadde tenkt på før.

 

Hvorfor opplyser ikke terapeuter mer direkte om slike forhold i starten?

 

Jeg sa for tre år siden da de mente på kontoret at min psykiater skulle slutte, at det var uaktuelt, jeg skal nå ta det opp med henne på nytt, man slutter ikke i sitt arbeide, når man er på topp, erfaringsmessig og fagmessig!

 

Likevel har min psykiater vist nok lært mye av meg, dette isolert til autisme, men hun må ha lært veldig mye mer bare med erfaring og årene, likevel skal jeg informere om hva som tidlig bør tas opp i et terapiforhold.

 

Burde mennesker vite at terapi ikke er trøst?

 

Vet jeg ikke sånt fordi jeg har autisme?

 

Eller er det rett og slett mer vanlig å ikke forstå terapirelasjoner?

Endret 7. juni 2014 av Madelenemie

[Gjest]

M tror dette er avhengig av terapeutenes teoretiske tilnærming og syn på menneskene de møter.Støtte og styrke - rommer ikke dette også en viss posjon trøst? Hjelp til aksept eller hva jeg skal kalle det. Følt legen min har gjort dette.. " normalisert " psykisk lidelse- noe dom kan ramme alle... Sagt jeg ikke skal bry meg om de som ber meg ta meg sammen. Viskes vel støttesamtaler er kanskje ikke terapi direkte.. Frosken: å få innsikt i sine blindsoner og lære seg å leve m dem Evt utfordre seg selv på demtror jeg også er viktig i terapi.Men når terapeut ikke oppleves signifikant / troverdig blir det ik lett å forholde seg til det som sies. Men kjennes feil!!Når jeg lurte på min paranoide beredskap og konkrete eks sa hun det ik var relevant å gå inn i... Sto nemlig ik eks i epikrise, skal det ik gjøre det?! Handler det om min mistillit og motstand og hvordan dette har preget meg i det siste?Jeg spurte om hun kunne gi meg belegg om ikke annet u timen neste gang. Dette skjedde ik og ville ik svare hvorfor.. Vet ik om jeg vil få noe ut av å drøfte journal med henne videre, men kanskje verdt et forsøk:( jeg blir veldig i angreosposisjon da vet jeg selv , idet jeg føler m feiltolket..og føler hun har makten og - jeg sier jeg at dette ikke henger på greip m hvordan jeg kjenner m selv. Blir provosert.Hun er " steil" tilbake og vi er enige om en ting:at vi er uenige:)

[Gjest]

Frosken: du gir meg litt innsikt i hva som kan ligge til grunn for det jeg opplever som kjølighet.Har forresten noen ubehagelige indre bilder i samtale m psykologen de gjør ikke akkurat relasjonen bedre tror jeg:(.. De dukker opp til stadighet..At hun betrakter meg som et håpløst krek ( og st jeg gjennom den sjelemessige smerte jeg kjenner får som fortjent.. Hadde hun ik vært psykologen min kunne hun vært " en av de" som ville ekskludere meg _ ikke bry seg om meg ,overse meg.. Vi kunne aldri vært venninner for å si det slik . Dette er fornemmelser jeg ofte kjenner på i vår kommunikasjon.Opplevd det jeg kjenner i hodet mitt noen ganger i livet ( når j snakker m psykologen)er det akkurat som åpne sår som fortsatt blør... Burde vært ferdig med den, men. Ble utfryst av venninnegjengen som tenåring og da gikk jeg fra å være utadvendt og gla til å bli innadvent og trist. Fikk en " venn" som trengte meg og som jeg hjalp og støttet- men ser i etterkant at dette mest var for å unngå den totale ensomhet. Ble litt " skyteskive" og begynte å hate både m selv og mitt utseende.Har undret meg litt over råd jeg fikk hjemme i denne fasen , i voksen alder. Det var akkurat som min mor ik mente det var verdt å kjempe, rydde opp og bli venner m de som såret meg.De kunne bare hadde så godt og jeg skulle " heve" meg over deres fornærmelser. Intet å samle på..Jeg forsøkte dette, og trolig ik særlig lurt i det jeg mistet alle:((Har på mange vid kommet videre etter dette.. Og fått noen nye venner selv om jeg er redd for å satse på vennskap - møte mulige " inviter" til dette oa:( og jeg får ofte god kontakt m folk, men tørr liksom ikke bringe det videre på den måten at jeg tar iniativ.Og om de gjør det tørr jeg kun om det et få tilstede... synes det er så ubehagelig at psykologen av alle skal fremkalle slike tanker.. Og jeg kjenner til tider et sterkt sinne mot henne som jeg muligens lar komme til uttrykk passivt.., tipper hun tenker at det matcher symptomet fiendtlighet:(( - og da kan jeg falle innunder den rammen hun har bestemt m for å se meg i:(( passer henne sikkert utmerket .. vanskelig å kjenne seg både i krig m seg selv ( og psykologen).. Huff!Kan det være noen mening skapt i denne relasjonen? Meg som er ute å kjøre tankemessig ?! Reproduserer jeg indre konflikter el no ? Det vil sikkert psykologene si ..

[frosken]

Hvor mye av det du skriver ovenfor har du drøftet åpent med psykologen din?

[Gjest Gargamel]

Du stresser og grubler når du burde få deg litt velfortjent søvn. Selv "håpløse krek" må sove

Du var sterk når du dro på jobbintervju til tross for all frykt. Hva med å hvile litt på laurbærene?

[Gjest]

G; vel - få laurbær å hvile seg på for øyeblikket. Har en vemmelig følelse i kroppen at jeg ik går jobben ( jeg bruker å ha rett ift dette i etterkant sv intervju) sa både for lite og for mye er jeg redd, brente nok Evt muligheter - burde kanskje " spart" d søknaden til en annen gang hvor jeg forhåpentligvis har kommet m over det verste og litt mer på høyden. Frosken : ikke alt, snakket litt om barndom - nevnt d som skjedde i ungdomstiden . Hun refererte d feil i epikrise, lovt å rette opp:( sier Du kan ik vite hva jeg tenker! Helt sant , men hun vekker likevel div ubehagelige emosjoner i meg. Har det ikke slik m alle!! Tror vi har en betent personlig kjemi:((

[Gjest Gargamel]

De fleste som drar på jobbintervju får ikke jobben, fordi man ofte innkaller mer enn to personer. Når man prøver noe er det en risiko for å feile. Om man ikke prøver er det 100% sikkert at man feiler.

Hvorfor er du så hard mot deg selv? Klart du kan være stolt av at du prøvde.

[Gjest]

Joda Gargamel- burde tenke sånn, takk for at du minner meg på det. Var 15 søknader og fire innkalt , så at jeg fikk stille var jo slik sett en seier:) men likevel tærende og vite jeg kunne kommet bedre i fra det da..