Får ikke nok...

[AnonymBruker]

...kos og omsorg fra kjæresten. Får ikke til å rive meg løs, vil ikke dra hjem, og føler hele tiden et intenst sug etter mer nærhet. Han er mer trygg og normal, takler helt fint at vi står opp, går hvert til vårt og møtes senere på dagen eller neste dag, mens jeg føler meg som en 2-åring og vil bare klemme han og ikke slippe. 

 

Er 35, ikke 14, men har levd størstedelen av livet uten kjærlighet. Nå føles det som et behov som må ha konstant påfyll. Brukte lang tid på å slippe han inn på meg, og det gikk til slutt, men jeg blir nesten skremt av hvor avhengig jeg blir.

 

Prøver å skjule det for han, later som om jeg fortsatt er selvstendig så han ikke skal få helt noia, men sannheten er at jeg synes det er kjempevanskelig å dra fra han, og føler tristhet. Må venne meg til å være alene, og finner ikke helt flyten mellom tid med og uten han. 

 

Er det sånt som går over?

Anonymous poster hash: 902ba...12d

[dedalo]

...kos og omsorg fra kjæresten. Får ikke til å rive meg løs, vil ikke dra hjem, og føler hele tiden et intenst sug etter mer nærhet. Han er mer trygg og normal, takler helt fint at vi står opp, går hvert til vårt og møtes senere på dagen eller neste dag, mens jeg føler meg som en 2-åring og vil bare klemme han og ikke slippe. 

 

Er 35, ikke 14, men har levd størstedelen av livet uten kjærlighet. Nå føles det som et behov som må ha konstant påfyll. Brukte lang tid på å slippe han inn på meg, og det gikk til slutt, men jeg blir nesten skremt av hvor avhengig jeg blir.

 

Prøver å skjule det for han, later som om jeg fortsatt er selvstendig så han ikke skal få helt noia, men sannheten er at jeg synes det er kjempevanskelig å dra fra han, og føler tristhet. Må venne meg til å være alene, og finner ikke helt flyten mellom tid med og uten han. 

 

Er det sånt som går over?

Anonymous poster hash: 902ba...12d

Sikkert ikke lett å være så avhengig...og kan godt se for meg at det kan slite på et forhold hvis den ene klamrer seg til den andre...er det ikke noe du kan gjøre for å bli sterkere psykisk da? Terapi? Bruke vennene dine mere flittig? Få deg en hobby? Eller en hund? Kanskje det går over etter hvert ja....aner ikke.

[Gjest Gargamel]

Diagnosen er forelskelse. Jeg tror ikke du trenger hjelp. Du er jo allerede bevisst på å unngå chocolate overload.

 

Forelskelsen demper seg nok litt med tiden, men vi får håpe den ikke går helt over.

[dedalo]

He he, den var god Gargamel:-)

[stjernestøv]

He he, den var god Gargamel:-)

Enig

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i dette, og ja, det går over

Anonymous poster hash: 4f8ee...3cb

[Lillemus]

 

Prøver å skjule det for han, later som om jeg fortsatt er selvstendig så han ikke skal få helt noia, men sannheten er at jeg synes det er kjempevanskelig å dra fra han, og føler tristhet. Må venne meg til å være alene, og finner ikke helt flyten mellom tid med og uten han. 

 

Er det sånt som går over?

Anonymous poster hash: 902ba...12d

 

Jeg har det likedan, men ikke fullt så ille. Nåja. Vi er særboere og når jeg har vært hos ham i 5 netter (som er det lengste i strekk i hverdagen) så savner jeg ham allerede på vei til jobb om morgenen. Noen ganger savner jeg ham så intenst når det går noen dager uten at jeg ser ham, at jeg kjenner det langt inn i margen og jeg gruer faktisk litt til jeg skal på en ukes ferie uten ham i sommer...

 

Jeg sender ham gjerne en melding og sier at jeg savner ham når jeg kommer på jobb jeg da. Ikke hele tiden selvfølgelig, men av og til. Og jeg er 46 år og vi har vært i lag i 9 år nå... Så for meg har det ikke gått over, jeg har ikke klart å venne meg til dette savnet, men vi ser fremover og gleder oss over at det stadig blir kortere tid til vi skal dele alle dagene sammen (når ungene mine blir store).

[AnonymBruker]

http://www.webpsykologen.no/artikler/avvisning-redd-for-ensomhet/

 

Høres ut som du har noe tilknytningproblematikk fra barndommen. 

Anonymous poster hash: 5a10d...eeb

[Gjest Gargamel]

http://www.webpsykologen.no/artikler/avvisning-redd-for-ensomhet/

Høres ut som du har noe tilknytningproblematikk fra barndommen.

Anonymous poster hash: 5a10d...eeb

Nei, ærlig talt. Dette er helt normalt for en som er forelsket. Synd for deg om du ikke har opplevd det.

[AnonymBruker]

Nei, ærlig talt. Dette er helt normalt for en som er forelsket. Synd for deg om du ikke har opplevd det.

Forelskelse er én ting. Klengte oppførsel med dramatiske følelser som direkte sorg/tristhet når man er i fra hverandre noen timer er noe helt annet og utenom normalen. Til opplysning har jeg vært forelske opptil flere ganger.

Anonymous poster hash: 5a10d...eeb

[dedalo]

Nei, ærlig talt. Dette er helt normalt for en som er forelsket. Synd for deg om du ikke har opplevd det.

Selv om jeg moret meg over svaret ditt, må jeg si meg enig i at det virker usunt å være så avhengig av en kjæreste. Ikke at jeg ikke kan forstå det...og ja, når man er forelska er man helt "på kjøret". Men ikke i den grad at man føler for å skrive et innlegg på et forum og be om råd. Det at hun gjør det, tyder på at hun selv vet at det ikke er helt bra for forholdet at hun reagerer som hun gjør. Hun føler seg tydeligvis maktesløs i forhold til sitt behov for konstant bekreftelse.

[Kayia]

Forelskelse er én ting. Klengte oppførsel med dramatiske følelser som direkte sorg/tristhet når man er i fra hverandre noen timer er noe helt annet og utenom normalen. Til opplysning har jeg vært forelske opptil flere ganger.

 

Selv om jeg moret meg over svaret ditt, må jeg si meg enig i at det virker usunt å være så avhengig av en kjæreste. Ikke at jeg ikke kan forstå det...og ja, når man er forelska er man helt "på kjøret". Men ikke i den grad at man føler for å skrive et innlegg på et forum og be om råd. Det at hun gjør det, tyder på at hun selv vet at det ikke er helt bra for forholdet at hun reagerer som hun gjør. Hun føler seg tydeligvis maktesløs i forhold til sitt behov for konstant bekreftelse.

Må si meg enig med dere her. Jeg har også vært forelsket, mistet konsentrasjonen og følt nada behov for mat etc, men jeg har aldri tenkt som trådstarter at "Han er mer trygg og normal, takler helt fint at vi står opp, går hvert til vårt og møtes senere på dagen eller neste dag, mens jeg føler meg som en 2-åring og vil bare klemme han og ikke slippe".

 

Jeg syns ts reflekterer godt over mulig årsak til redselen for å miste når vedkommende skriver at "Er 35, ikke 14, men har levd størstedelen av livet uten kjærlighet. Nå føles det som et behov som må ha konstant påfyll. Brukte lang tid på å slippe han inn på meg, og det gikk til slutt, men jeg blir nesten skremt av hvor avhengig jeg blir".

 

Jeg ville også tatt tak i dette om jeg var ts, og følte mer på tristhet enn lykke i et godt forhold til en god mann.

Endret 17. juni 2014 av Kayia

[AnonymBruker]

Men vil det ikke etterhvert gå over og stabilisere seg? Ettersom trådstarter er bevisst på det, og ikke tar det ut over han, syns jeg ikke det virker som det er noe annet enn et problem for henne, akkurat nå? Tid alene hjelper på mangt, å rote og grave å gruble og ta tak i det, tar ofte også tid, i tillegg til å kanskje gjøre det større og mer belastende?

U.

Anonymous poster hash: 07298...202

[Kayia]

Men vil det ikke etterhvert gå over og stabilisere seg? Ettersom trådstarter er bevisst på det, og ikke tar det ut over han, syns jeg ikke det virker som det er noe annet enn et problem for henne, akkurat nå? Tid alene hjelper på mangt, å rote og grave å gruble og ta tak i det, tar ofte også tid, i tillegg til å kanskje gjøre det større og mer belastende?

Ts legger dette fram som et problem (på psykiatriforumet, ikke samliv eller åpent), forteller at hun har levd størstedelen av livet uten kjærlighet, at hun brukte lang tid på å slippe kjæresten inn og nå skremmes av hvor avhengig hun opplever å være, og samlet sett tenker jeg at jeg ville tatt tak i det om jeg var i hennes situasjon. "Å ta tak i det" trenger ikke bety at man sykmelder seg for en lang periode, medisineres eller går inn i et flerårig løp hos psykolog, men kanskje at man tar det opp med fastlegen eller tar et par timer med psykolog for å rydde litt i "hvorfor jeg tenker som jeg gjør". Slik jeg leser ts' historie er dette tanker som er velegnet for kognitiv jobbing under kyndig veiledning.

Endret 17. juni 2014 av Kayia

[AnonymBruker]

 

http://www.webpsykologen.no/artikler/avvisning-redd-for-ensomhet/

 

Høres ut som du har noe tilknytningproblematikk fra barndommen. 

Anonymous poster hash: 5a10d...eeb

 

 

Her traff du spikeren på hodet! Hvis det kun var forelskelse, hadde vel ikke alle vonde følelser fra tidligere trengt seg på og føltes så truende. Det var en liten lettelse å lese det som stod der.

 

En litt uheldig ting til... oppretter ikke en ny tråd selv om det kanskje er et litt annet tema, men: Mønsteret er litt sånn at jeg vil ha han nærmere, og han søker automatisk vekk fordi han er redd for å miste seg selv. Det er jo på grunn av hans tidligere erfaringer med at kjærester er dominerende, men det forverrer ting veldig for min del. (Jeg er ikke dominerende, men skjønner frykten hans.) 

 

(Det kan f.eks. være at vi ikke skal se hverandre på flere uker, og jeg setter av tid til han de siste kveldene, men han har plutselig avtalt fullt program med venner, inkludert de han uansett skal bo sammen med 24/7 de neste ukene. Ikke fordi han har det fælt med meg, men fordi han er veldig bevisst på å holde veldig godt fast i sitt eget liv og jeg skal være noe han passer inn "innimellom".)

 

Føler meg glemt, uønsket, og så ser alt svart ut. Tenker at det ikke er noen vits i å prøve, og at ingen kan være glad i meg uansett. Skjuler det i det lengste, men til slutt renner det over og jeg går i kjelleren, og vel, jeg prøver å formidle min fortvilelse, men han tar det som kritikk og at jeg ikke vil ha han. Og det vil jeg jo! Men det er så ubeskrivelig vondt å føle seg glemt og uønsket, og jeg vet ikke hvordan jeg skal få han til å forstå. 

 

Det har alltid endt med at vi har hatt veldig gode samtaler og kommer nær hverandre igjen. Men uansett kan det ikke fortsette på denne måten. Han lurer av og til på om jeg "gjør sånn" fordi jeg liker krangling og drama, og det er det IKKE. 

Anonymous poster hash: 902ba...12d

[Kayia]

Det har alltid endt med at vi har hatt veldig gode samtaler og kommer nær hverandre igjen. Men uansett kan det ikke fortsette på denne måten. Han lurer av og til på om jeg "gjør sånn" fordi jeg liker krangling og drama, og det er det IKKE. 

Jeg gjentar det jeg skrev i de to andre innleggene - du bør jobbe kognitivt med disse tankene og følelsene før mannen går lei og faktisk forsvinner. Det du gjør nå er nemlig første steg på vegen til at en fornuftig og trygg mann (som du vil ha) går lei og tenker at han har det bedre for seg selv. 

 

Jeg tror som deg at reaksjonene dine har med din historie og erfaring å gjøre, og jeg tror du gjør lurt i å legge ned litt innsats for å bli kjent med hva det konkret er som trigger redselen for å bli avvist/ miste. Først når du vet hva og hvorfor du tenker som du gjør kan du gjøre noe for å endre dette mønsteret. Det er langtfra umulig, men det krever litt innsats.

 

Jeg holder på rådet om å ta opp dette med fastlegen din.

Endret 17. juni 2014 av Kayia

[AnonymBruker]

Jeg er enig med Kayia etter å ha lest de tre siste innleggene.

U.

Anonymous poster hash: 07298...202

[AnonymBruker]

Jeg gjentar det jeg skrev i de to andre innleggene - du bør jobbe kognitivt med disse tankene og følelsene før mannen går lei og faktisk forsvinner. Det du gjør nå er nemlig første steg på vegen til at en fornuftig og trygg mann (som du vil ha) går lei og tenker at han har det bedre for seg selv. 

 

Jeg tror som deg at reaksjonene dine har med din historie og erfaring å gjøre, og jeg tror du gjør lurt i å legge ned litt innsats for å bli kjent med hva det konkret er som trigger redselen for å bli avvist/ miste. Først når du vet hva og hvorfor du tenker som du gjør kan du gjøre noe for å endre dette mønsteret. Det er langtfra umulig, men det krever litt innsats.

 

Jeg holder på rådet om å ta opp dette med fastlegen din.

 

Jeg mener å ha god innsikt i hva det er som trigger redselen og de andre vonde følelsene, så jeg vil gjerne ha råd til hva jeg kan gjøre for å håndtere de sterke følelsene når de oppstår. Da forsvinner nemlig all fornuft, og jeg finner ingen god måte å få han til å forstå på. Det mest normale hadde kanskje vært å ta litt initiativ på en positiv måte og samtidig gjøre oppmerksom på at jeg ikke finner meg i å alltid komme i andre rekke, og det er en sperre jeg må overvinne. For nå tenker jeg automatisk "det er ikke noen vits", og føler meg allerede så sårbar at jeg vil ikke risikere å bli enda mer avvist. Eller aller verst, at han setter meg i første rekke men innerst inne vil gjøre noe helt annet. 

 

Nå skal det jo også sies at han uansett også har en jobb å gjøre med å gi en kjæreste litt mer plass i livet sitt, og at det nok vil trigge meg i mye mindre grad når jeg føler meg litt mer prioritert, men uansett har jeg det jo i meg og burde gjøre noe med det. 

Anonymous poster hash: 902ba...12d

[AnonymBruker]

du bør jobbe kognitivt med disse tankene og følelsene før mannen går lei og faktisk forsvinner. Det du gjør nå er nemlig første steg på vegen til at en fornuftig og trygg mann (som du vil ha) går lei og tenker at han har det bedre for seg selv. 

 

 

En liten ekstra kommentar til akkurat dette. Jeg har jo forlengst skjønt at jeg må gjøre noe med det. Å "skremme meg selv" med å tenke at han kan gå lei og forsvinne gir bare enda mer press/stress og fører meg lenger bort fra en løsning. Derfor tror jeg ikke det er veien å gå. 

 

I utgangspunktet er det da en veldig normal problemstilling i forholdet (prioriteringer og tidsbruk), det er bare at jeg har mine ikke like normale problemstillinger (er skadet) og derfor reagerer så ekstra sterkt på de normale problemstillingene. 

 

Det betyr ikke at det med tidsbruk ikke hadde vært et problem i forholdet hvis jeg ikke hadde vært skadet..... Og da var jeg kanskje den som hadde gått, og han den som burde bli gitt en liten oppvekker. Det kommer også an på hvor endringsvillig han er. Jeg er veldig endringsvillig, og søker derfor bedre løsninger. 

Anonymous poster hash: 902ba...12d

[AnonymBruker]

Fy f... som jeg kjenner meg igjen i dette, trådstarter, som om jeg skulle ha skrevet det selv, noe av det. Jeg har ikke noe nyttig å bidra med, vil bare forsikre deg om at du ikke er alene. Det verste er vel nesten at uansett hvor mye selvinnsikt du har, så får du ikke forandret kjæresten din, du får ham ikke til å skjønne, og du vil ikke forlate ham, uansett hvor vondt det gjør. Klem til deg om du vil ha.

Anonymous poster hash: 3db33...103