ADHD/Aspergers

[Stor Hauk]

Hei! Jeg har fått diagnosen ADHD. Og har levd med det i mange år ganske greit. Men har alltid følt meg litt utenom det vanlige. Har aldri gjort lekser i mitt liv eller arbeid på skole (dvs mer en 15 minutter av gangen) men har seksere i matte og gjennomsnittlige karakterer i resten av fagene uten å prøve noe særlig. Jeg har ikke et skikkelig sosialt forhold med noen og har flere sykdommer (les: Ulcerøs Kolitt og PSC) som stopper meg fra å kunne gjøre normale sosiale aktiviteter. Jeg går til behandling/utredning på DPS i Bergen for ADHD men også en utredning for eventuell Aspergers-diagnose. Jeg har ikke vært på DPS siden februar (ny behandler fra mars 2014) fordi den som behandler meg har avlyst fire ganger. Jeg har prøvd å samkjøre dette med fravær på skole og kunne kun møte fredager. Tilfeldigvis har behandler enten vært syk, kunne ikke stille eller andre årsaker de fire gangene vi fikk koordinert et møte. Jeg har nettopp fullført tre-årig videregående skole som et delmål for å gjøre noe her i livet og satser nå å komme meg inn på høyskolen med et snitt på 3.9 og er kjempe glad for at nevnte diagnoser ikke har hindret meg. Men jeg vet at høyskole er mye tøffere enn videregående og lurer på hva jeg kan gjøre for å komme meg gjennom det med mine diagnoser. Samtidig ønsker jeg å komme meg inn i et sosialt forhold å få venner og kanskje til og med en kjæreste igjen. Jeg har vært i et forhold fra 2011-13 som resulterte i ett barn og samlivsbrudd når ungen kom. Hun taklet ikke mine diagnoser samtidig som et barn og passe på. Og jeg får bare se ungen to ganger to timer i uken fordi moren mener at jeg ikke takler mer ansvar enn det og hun takler meg ikke mer enn det. En annen ting er at min far er grå og gammel og ADHD og Aspergers er noe han mener jeg skal klare å komme meg ut av bare ved å skjerpe meg litt. Sitat min far: \'\'Det er jo bare å skjerpe seg så ordner dette seg\'\', \'\'Du har holdt på slik hele livet og skjønner fortsatt ikke at det bringer deg inn i trøbbel\'\'. Slike kommentarer har jeg lært meg å takle men vil liksom at min far skal skjønne at dette er permanent og det er noe jeg må takle. Hvordan skal jeg takle dette her og samtidig kunne smile å le hver dag? Fordi noen dager er det tøft uten å faktisk kunne beskrive til noen hvordan jeg har det. Hilsen en sliten tjueseksåring.

[Madelenemie]

Hei! Jeg har fått diagnosen ADHD. Og har levd med det i mange år ganske greit. Men har alltid følt meg litt utenom det vanlige. Har aldri gjort lekser i mitt liv eller arbeid på skole (dvs mer en 15 minutter av gangen) men har seksere i matte og gjennomsnittlige karakterer i resten av fagene uten å prøve noe særlig. Jeg har ikke et skikkelig sosialt forhold med noen og har flere sykdommer (les: Ulcerøs Kolitt og PSC) som stopper meg fra å kunne gjøre normale sosiale aktiviteter. Jeg går til behandling/utredning på DPS i Bergen for ADHD men også en utredning for eventuell Aspergers-diagnose. Jeg har ikke vært på DPS siden februar (ny behandler fra mars 2014) fordi den som behandler meg har avlyst fire ganger. Jeg har prøvd å samkjøre dette med fravær på skole og kunne kun møte fredager. Tilfeldigvis har behandler enten vært syk, kunne ikke stille eller andre årsaker de fire gangene vi fikk koordinert et møte. Jeg har nettopp fullført tre-årig videregående skole som et delmål for å gjøre noe her i livet og satser nå å komme meg inn på høyskolen med et snitt på 3.9 og er kjempe glad for at nevnte diagnoser ikke har hindret meg. Men jeg vet at høyskole er mye tøffere enn videregående og lurer på hva jeg kan gjøre for å komme meg gjennom det med mine diagnoser. Samtidig ønsker jeg å komme meg inn i et sosialt forhold å få venner og kanskje til og med en kjæreste igjen. Jeg har vært i et forhold fra 2011-13 som resulterte i ett barn og samlivsbrudd når ungen kom. Hun taklet ikke mine diagnoser samtidig som et barn og passe på. Og jeg får bare se ungen to ganger to timer i uken fordi moren mener at jeg ikke takler mer ansvar enn det og hun takler meg ikke mer enn det. En annen ting er at min far er grå og gammel og ADHD og Aspergers er noe han mener jeg skal klare å komme meg ut av bare ved å skjerpe meg litt. Sitat min far: \'\'Det er jo bare å skjerpe seg så ordner dette seg\'\', \'\'Du har holdt på slik hele livet og skjønner fortsatt ikke at det bringer deg inn i trøbbel\'\'. Slike kommentarer har jeg lært meg å takle men vil liksom at min far skal skjønne at dette er permanent og det er noe jeg må takle. Hvordan skal jeg takle dette her og samtidig kunne smile å le hver dag? Fordi noen dager er det tøft uten å faktisk kunne beskrive til noen hvordan jeg har det. Hilsen en sliten tjueseksåring.

Hei!

 

Det virker som du er ryddig når du legger avtaler til dager du har fri, det gjør jeg selv, jeg har en fast ordnedag og til disse dager prøver jeg å legge de fleste avtaler og innkjøp. Dette er også en god holdning når man skal videre inn i arbeidslivet.

 

Høyskolen, er lettere enn videregående, videregående var et strev for meg, så mange forskjellige fag, også er jeg perfeksjonist, og klarer ikke lese for annet enn 6. 

 

Da jeg begynte på høyskolen, fikk jeg nesten bare A`er, og jeg leste mye mindre enn på videregående, men for meg var det ferre sprikende tema, og jeg kunne samle meg om færre fag, tror det hjalp.

Jeg har asperger bare og ikke adhd, jeg kan lese i timesvis uten behov eller tanker eller ønsker om pauser, det er vanskelig å slutte når jeg starter.

 

Du får nok gjort lite med de holdningene til din far, du bare bare la det gå inn det ene øret og ut det andre, det er mange som ikke er så smarte, og da må man ikke bry seg for mye med mumlingen deres.

 

Siden du har hatt kjæreste får du tydeligvis til det. De fleste gutter jeg kjenner med asperger, ønsker kjæreste, men får det sjelden, men de ser jo ofte ikke andre i øynene så jeg tror noe av problemet ligger her.

 

For oss jenter med asperger er det lettere, enda er det jo sånn at menn frir og da trenger man ikke øyekontakt særlig heller, sånn ble jeg gift.

 

Sosialt nettverk der har jeg to forslag, prøv å ta en mensatest, de har samlinger som ligner på omgangsformen blant aspergere. Jeg tror/lurer på om saken er at vi snakker om temaer lenger og mer i dybden , og er grundige, at det kan være en likhet som gjør at begge typer sosial omgang kjennes enklere.

 

Men da bør din adhd være under kontroll, slik at du ikke er urolig, de færreste med asperger takler uro.

Jeg vet ikke hvordan man kan ha begge deler, men man kan jo ha adhd uten hyperaktivitet, det het vel før add. Jeg mente jeg selv hadde adhd, men det mener min psykiater er helt feil.

 

Håper du finner ut av ting etter hvert.