Forteller dere famile og venner at dere sliter ?

[AnonymBruker]

For tiden så sliter jeg med depresjon og angst. Jeg får hjelp med både medisiner og terapi, men jeg har valgt å ikke fortelle til noen hvordan jeg har det.

Min ektemann er selvfølgelig informert men ingen andre.

Hva gjør dere andre som sliter? Jeg føler at andre skal se på meg som mindreverdig og en plage hvis jeg forteller. Hva er deres erfaring når dere har fortalt?

Anonymous poster hash: 572f7...d0a

[AnonymBruker]

Foreldre/søsken vet alt. Venner vet ingenting, bortsett fra et par stk da det plumpet ut av meg i fylla en gang Men det gjorde egentlig ingenting.

Anonymous poster hash: de1f7...eec

[gråstein]

Nei. Men familien  tenker vel sitt. Har ingen venner.

[XbellaX]

For tiden så sliter jeg med depresjon og angst. Jeg får hjelp med både medisiner og terapi, men jeg har valgt å ikke fortelle til noen hvordan jeg har det.

Min ektemann er selvfølgelig informert men ingen andre.

Hva gjør dere andre som sliter? Jeg føler at andre skal se på meg som mindreverdig og en plage hvis jeg forteller. Hva er deres erfaring når dere har fortalt?

Anonymous poster hash: 572f7...d0a

 

Hvordan ser du på andre som sliter med depresjon og angst? Ser du på dem som mindreverdige og en plage?

[Gondor]

Mine foreldre og bror vet det og et par venninner. Stort sett informerer jeg ikke om dårlige perioder før de er over. Alt blir sagt i en bisetning for å fortelle hvor jeg står i livet akkurat nå, men det blir aldri hovedsamtaleemne. De fleste mennesker har jo sitt å slite med her i livet og det er like viktig at de får komme frem med sitt.

Du må prøve å jobbe med deg selv slik at du ikke føler det er en skam. Du trenger ikke å fronte med det, bare dele av livet ditt. Det setter nok dine kjære pris på.

[AnonymBruker]

Hvordan ser du på andre som sliter med depresjon og angst? Ser du på dem som mindreverdige og en plage?

Nei, jeg ser ikke ned på andre om de sliter med depresjon og angst. Jeg bare veldig lite hoye tanker om meg selv og ønsker ikke å være til bry. Det jeg har bitt meg merke i er at i vennekretsen har jeg to venner som ha vært bestevenner siden de var barn. Da den ene ble syk trakk den andre seg helt unna fordi vedkommende sugde all energi.

Så nå når jeg får spørsmål om å være med på ting som jeg ikke orker, finner jeg på tusen unnskyldninger. At jeg har det fryktelig travelt, er sliten etc.

Anonymous poster hash: 572f7...d0a

[Kayia]

For tiden så sliter jeg med depresjon og angst. Jeg får hjelp med både medisiner og terapi, men jeg har valgt å ikke fortelle til noen hvordan jeg har det. Min ektemann er selvfølgelig informert men ingen andre.

Hva gjør dere andre som sliter? Jeg føler at andre skal se på meg som mindreverdig og en plage hvis jeg forteller. Hva er deres erfaring når dere har fortalt?

Mitt svar avhenger av om storfamilien er en resurs eller ikke. Jeg har ikke slitt selv, men en person i min manns familie har hatt noen tøffe år. Dette har det vært- tja, kall det semiåpenhet om, dvs familien og de som vil vedkommende vel og heier på vedkommende har vært og er godt informert, men det har ikke vært tema sammen med "uvedkommende". For denne personen har dette vært et gode, fordi det aldri har vært ekle spørsmål type "hvorfor er ikke det og det fullført, hvordan går det nå, hva skal du gjøre til høsten" etc når vi møtes i familiesammenheng - alle har skjønt at det ikke er ok å si "nei jeg sluttet" hver eneste gang. Denne personen møtte aldri fordømmelse og det er alfa omega. Om det å informere blir ekstra bør på lasten ville jeg holdt det i kjernefamilien/ hos venner jeg stoler på om jeg var deg.

[stjernestøv]

For tiden så sliter jeg med depresjon og angst. Jeg får hjelp med både medisiner og terapi, men jeg har valgt å ikke fortelle til noen hvordan jeg har det.

Min ektemann er selvfølgelig informert men ingen andre.

Hva gjør dere andre som sliter? Jeg føler at andre skal se på meg som mindreverdig og en plage hvis jeg forteller. Hva er deres erfaring når dere har fortalt?

Anonymous poster hash: 572f7...d0a

Min mann har alltid visst at jeg har slitt psykisk, alle har vel visst det men har kaldt det angst. Mer trenger de ikke vite, men fortalte mine barn om diagnosen min i år og det tok de fint. Har flere venner som har BP og to av dem tror jeg har det og, tør ikke si min diagnose til dem. Jeg ser ikke på folk som sliter psykisk som mindreverdige og en plage, men når jeg har vært veldig syk er jeg en plage.

[Gjest]

For tiden så sliter jeg med depresjon og angst. Jeg får hjelp med både medisiner og terapi, men jeg har valgt å ikke fortelle til noen hvordan jeg har det.

Min ektemann er selvfølgelig informert men ingen andre.

Hva gjør dere andre som sliter? Jeg føler at andre skal se på meg som mindreverdig og en plage hvis jeg forteller. Hva er deres erfaring når dere har fortalt?

Anonymous poster hash: 572f7...d0a

Av forskjellige grunner nevnte jeg til et par på jobb at jeg var halvt uføretrygdet.  De har nok lurt på hvorfor, og jeg har flere ganger tenkt at jeg kunne nevnt at det bare var psykisk.  Det ville på mange måter vært enklere å være åpen om det.  Men jeg er rimelig sikker på at hadde jeg gjort det så ville de snakket om meg og ikke med meg om det.  Da har det ingen positiv hensikt å si noe. 

 

Flere vet at jeg har vært syk, det var ikke så lett å skjule en periode for de som kjente meg godt, men ikke så mange som vet at jeg ennå må ha medisiner for å holde meg frisk.

 

Jeg synes det er greit å kunne være åpen med de beste venner som du vet snakker med deg og ikke bare om deg.  

 

Det beste burde være å kunne være åpen, men jeg ville vurdert hvem det er hensiktsmessig å si det til. 

[Nycora]

For tiden så sliter jeg med depresjon og angst. Jeg får hjelp med både medisiner og terapi, men jeg har valgt å ikke fortelle til noen hvordan jeg har det.

Min ektemann er selvfølgelig informert men ingen andre.

Hva gjør dere andre som sliter? Jeg føler at andre skal se på meg som mindreverdig og en plage hvis jeg forteller. Hva er deres erfaring når dere har fortalt?Anonymous poster hash: 572f7...d0a

Veldig mange som vet at jeg sliter. Har vært innlagt og det er det jo vanskelig å skjule. Gjør ikke sykdom til noe samtaleemne enten det er fysisk eller psykisk. Hvis noen spør så sier jeg at det stort sett går bra. Prøvde engang å forklare min svigerinne hva jeg sliter med. Fikk beskjed om å slutte med dette tullet og kaste alle medisiner. Det var ikke mere synd på meg enn alle andre her i verden.

Etter dette ble jeg litt satt ut og nå snakker jeg kun litt med min beste venninne. Hun har slitt mye selv og vet hva det er snakk om. Er lei av de som sier at det bare er å ta seg sammen. De skulle prøvd selv, nesten så jeg ønsker at enkelte kunne få prøve hvordan det er å være deprimert , en hel, laaang dag.

[Gjest]

Interessant problemstilling. Selv har jeg ikke klart å finne ut hva som " riktig" og ikke i henhold til åpenhet om psykiske utfordringer. Synes det er en svært vanskelig avveining all den tid folk har så utrolig ulike referanser for å forstå - det finnes tonnevis av etablerte sannheter om psykisk sykdom som ikke nødvendigvis er entydige sannheter-eks at dette er folk som er " svakere" enn andre ell " late" eller " gale"- uten " selvkontroll " - karakterstyrke , arbeidsevne oa.Selv har jeg brukt utrolig mye energi på å skjule min sosiale angst ( lidelse) ved å late som ingen ting - tror det synes utenpå likevel til en viss grad og særlig når det har gått ut over funksjon ( slik at jeg måtte sykemelde meg). Følte det veldig rart når jeg en dag var utrolig oppe for så å ha lyst til å synke i golvet den neste... Og som lammet på pause - etter å ha deltatt i ivrig faglig diskusjon timen før:( Ubehagelig å ikke kunne snakke om hvordan en har det litt, samtidig har i alle fall ikke jeg lyst til at noen skal synes at jeg klager, syter ell synes synd i meg selv.. Har liksom ikke lyst til å bli møtt som "hun der m "den angsten el annet...!! At andre skal gå på nåler el ta spesielle hensyn- vil bli behandlet som den jeg "er "og ikke for at jeg til tider kjenner nervene tar helt overhånd:(det siste året har jeg fått litt andre tanker om dette i den forstand at jeg har hatt en lavere terskel for å si litt eller mye til de jeg synes enten kan ha ett behov for å vite det ( ved at jeg omgås dem ofte) eller at jeg forteller det fordi vi ellers har en god relasjon . Det brast for meg til svigermor når jeg var i krisemodus - la kortene på bordet. Har ikke angret faktisk- merker hun er litt rausere m meg - samtidig er vår relasjon den samme som tidl. Fortalt" alt" til noen andre også , som trodde jeg bare var en som taklet og mestret alt.. lurer på om det går an å si for mye slik at det blir brukt mot en ?! Kjent jeg har øst ut til noen når jeg har vært fortvilet.. Kanskje litt i meste laget å begynne å referere fra psykolog/ lege timene?! Litt sånn flau følelse ved neste møte...Jeg har stort sett bare møtt forståelse og velvilje og slik sett fått tankene om hvor ille folk ser på dette litt utfordret.Er jo dessuten ikke helt uvanlig heller å gå på noen livskriser eller ha en viss andel nervøsitet i kroppen - når jeg har lettet på sløret har også andre betrodd seg. Noen ganger har noen fortalt til meg at de har " slitt" og da har det vært en døråpner til litt felles prat om nettopp " det usigelige"... Og når jeg vet at andre vet at jeg kjemper og gjerne vil - men ikke alltid får det helt til er det trygt, om alt overlates til " fri fantasi" er vel heller ikke det nødvendigvis heldig? I det siste har jeg vært i dilemma hvor mye jeg skal si til potensiell arbeidsgiver. Synes det er uetisk å reklamere for " noe" som Evt ik holder mål - har derfor valgt en viss åpenhet. Sagt at jeg har en angst i meg jeg det siste året har forsøkt å lære å forholde meg bedre til gj å snakke m profesjonell samtalepartner ( i løpet av osykemelding) har en angst o meg for at dette ikke er " populært"..synes likevel det er mest realt dele " litt"- ?!

[AnonymBruker]

Jeg ser at dere har hatt ulike erfaringer, og at det beste sikkert er å følge magefølelsen i øyeblikket.

Jeg setter veldig pris på at dere deler deres erfaringer med meg. Siden jeg føler meg litt rådvill og usikker er det godt å se hvordan andre har det. Takk for at dere har delt med meg

Anonymous poster hash: 572f7...d0a