Pallida Skrevet 24. juni 2014 Skrevet 24. juni 2014 Skjønner greia med at "trollene sprekker når de kommer ut i sola" og har jo også erfart at det er sånn. De virkelige grelle og skambelagte tema, som jeg "jobber" med om dagen har jeg derimot store vansker med å "være" i, sammen med min psykolog. Det handler vel til syvende og sist om en dyp motvilje til å virkelig ta inn smerten fra vonde minner, virkelig forholde meg til det på et dypere plan. Erkjenne at SÅNN var det, og SÅ vondt opplevde jeg det. Jeg kan greit forholde meg til det mentalt, men å virkelig ta det inn..? Jeg har tross alt brukt "hele livet" på å holde dette grumset på en armlengdes avstand og innbilt meg selv (og andre) at alt er OK. Og at andre (psykologen) skal se mine aller verste sår... Det byr meg virkelig imot. Andre som kjenner det sånn, eller har jeg ekstrem sterk motvilje? 0 Siter
XbellaX Skrevet 24. juni 2014 Skrevet 24. juni 2014 Du er helt normal. Har du skrevet ned historien din? 0 Siter
Pallida Skrevet 24. juni 2014 Forfatter Skrevet 24. juni 2014 Du er helt normal. Har du skrevet ned historien din? Ikke i sin helhet. Jeg skrev derimot et 5 siders word-dokument i etterkant av forrige terapitime, hvor vi såvidt touchet innom det som er mitt såreste punkt/tema. Sendte det over til psykologen (etter å ha sjekket om det var OK). Har ikke direkte angret, men det har rørt opp mange intense følelser og tanker. Hadde egentlig ny time i dag, og (gru)gledet meg til å fortsette prosessen, men klarte dessverre (og helt utilsiktet, ingen ubevisste ønsker om å sabotere...) å forsove meg. Fikk ny time på fredag, så da får jeg holde ut noen dager til på skammens venteværelse. Puh! 0 Siter
XbellaX Skrevet 24. juni 2014 Skrevet 24. juni 2014 Hva om du utfordrer deg selv til å skrive ned hele historien din. (Ikke for din behandler i første omgang, kun for deg selv.). 0 Siter
Pallida Skrevet 24. juni 2014 Forfatter Skrevet 24. juni 2014 Takk for tipset, XbellaX. Ser absolutt at det kan være en nyttig ting å gjøre. 0 Siter
XbellaX Skrevet 24. juni 2014 Skrevet 24. juni 2014 Om du går i gang med arbeidet så ikke gjør det rett før behandlers 8 ukers ferie osv, vær i trygge rammer. Det kan være et tungt og smertefullt arbeid å sitte med alene, jeg håper du har noe som kan gi deg litt pauser iblant. Jeg liker at du skriver mellom behandlingstimene, da utnytter du timene godt. 0 Siter
Anbefalte innlegg
Bli med i samtalen
Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.