Blir bare trist av tibudene til psykis syke

[AnonymBruker]

 

Ja, jeg har ingen holdepunkter for å tro at det gjelder minoriteten, dessverre. Takk for debatten, jeg har ikke mer å si.

Anonymous poster hash: 12641...5f6

 

Hvordan vet du alt dette da? Jobber du med statistikk

 

 

Trådstarter etterspør et sted "hvor man fokuserte på positive opplevelser som hobbyer, fleksible og lystbetonte jobber og fysisk aktivitet."

 

La oss kutte dette opp:

 

Hobbyer - er noe man kan melde seg på i nærmiljøet. 

Fleksible og lystbetonte jobber - er ikke mange friske forunt, så hva skal det innebære?

Fysisk aktivitet - er noe man kan gjøre på egen hånd. Det skal ikke mer til enn å gå en tur på fjellet. 

 

De aller fleste trenger ikke et eget senter til å organisere dette for dem. Kanskje er det derimot et steg i friskere retning at man organiserer det selv?

Anonymous poster hash: 12641...5f6

 

 

Dette er et svar på det tilbudet som finnes. Samfunnet vil ha friske mennesker. Når man ikke har en jobb å gå til og veien ut i arbeidslivet blir for tung for mange, er det jo nettopp oppbygging man trenger. Har du først et hull i cven kan veien blir veldig tung og vanskelig for i det hele tatt å få seg en jobb. Arbeidsgivere på sin side ønsker ikke uperfekte mennesker med hull i cven. Det er ikke attraktivt å ikke ha en jobb. Det er svært tungt til tider, isolerende, deprimerende og ikke bra for selvbilde.

Anonymous poster hash: cf37f...c33

[AnonymBruker]

 

 En liten realitetsorientering: 

 

Svært mange av de friske, vellykkede jeg kjenner, har det IKKE så lett som du skal ha det til. 1) Det er ikke sånn at de kan velge og vrake i jobber. Mange av de må ta det de kan få, de blir pisket rundt og må svelge utrolig mange kameler, og de første jobbene etter endt utdanning har for mange vært et desperat "ta det de kan få"-"valg". 2) Gode venner vokser ikke på trær, og selv de mest populære går ofte med ensomme følelser, fordi det handler om følelsen man har når man er med andre - ikke AT man har noen å være med. 3) Kjærlighetslivet kan være komplisert for alle, til man har fått et stabilt og varig forhold. Mange av de friske kan slettes ikke velge og vrake, og derfor forblir mange av de single, eller i dårlige forhold. 

 

EN ting skiller disse fra et par venner som går på NAV: De tåler ubehag, og går ikke og legger seg når de får vondt i ork'et. 

 

Jeg er klar over at det i høyeste grad finnes syke på NAV, som skal ha all støtte de kan få, men jeg vedder på at halvparten av dem som selv tror de er for syke til å være "normal", egentlig bare ikke har skjønt hvordan livet egentlig er, og ikke har lært å tåle ubehag. Jeg tror ikke noe om hvilken kategori akkurat du tilhører, men de tankene du presenterer om "de vellykkede", skal ihvertfall ikke stå ukorrigert. 

Anonymous poster hash: 12641...5f6

 

Hva vet du egentlig om de vennene du har som går på nav? Er de bare arbeidsledige eller på attføring? Hvis de er på attføring, har de en helsebegrensning som deres lege er enig i. Folk har forskjellig psykisk helse. At noen har svar psykisk helse og ikke tåler like mye dritt som andre, vil ikke si at de er lat eller ikke orker. Andre har god psykisk helse "såkalt elefanthud". Alt preller av på dem. De har en fordel i samfunnet. Kan tjene seg rike og få mye av det de vil ha.

Anonymous poster hash: cf37f...c33

[AnonymBruker]

 

Trådstarter etterspør et sted "hvor man fokuserte på positive opplevelser som hobbyer, fleksible og lystbetonte jobber og fysisk aktivitet."

 

La oss kutte dette opp:

 

Hobbyer - er noe man kan melde seg på i nærmiljøet. 

Fleksible og lystbetonte jobber - er ikke mange friske forunt, så hva skal det innebære?

Fysisk aktivitet - er noe man kan gjøre på egen hånd. Det skal ikke mer til enn å gå en tur på fjellet. 

 

De aller fleste trenger ikke et eget senter til å organisere dette for dem. Kanskje er det derimot et steg i friskere retning at man organiserer det selv?

Anonymous poster hash: 12641...5f6

 

Man kan melde seg på hobbyer, ikke i nærmiljøet - det finnes ikke her hvor jeg bor, men gjennom friundervisningen. Dette koster mye penger, noe som de som går på nav ikke har råd til. En annen ting er at mange kvier seg for å oppsøke friske mennesker som deg på grunn av deres fordommer. De skal jo også trives sosialt på disse kursene. Jeg meldte meg selv på et språkkurs en gang, og det at jeg ikke jobbet ble en stor greie for læreren og en skam for meg som var elev der. Det er en grunn til at man ikke kan jobbe. Å organisere dette på egen hånd krever at man er frisk nesten.

 

Er man deprimert, kan det være veldig vanskelig å motivere seg til trening. Er man i tillegg overvektig blir det enda vanskeligere, noe mange er pga. medisinene de må ta.

 

Mange friske mennesker er forunt lystbetonte jobber. Det er derfor de utdanner seg nettopp til det yrket de ønsker å ha. Andre friske mennesker trives med utadvendte jobber og synes ikke det er så ille å stå i jobb når de har med mennesker å gjøre. Arbeidsmiljøloven sier også at man har krav på variert arbeide.

 

Men når man blir syk virker det som om dette kravet faller bort. Da må man ta til takke med de jobbene som andre ikke vil ha og være på arbeidsplasser hvor kollegaer "sparker nedover", noe som jeg har opplevd. Er man først svak, tiltrekker man seg de som ønsker å hevde seg på andres bekostning.

Anonymous poster hash: cf37f...c33

[Bella Dotte]

Jeg føler av og til at jeg ikke er tilstrekkelig skamfull eller får nok kjeft for at jeg er uføretrygdet. Men jeg gjør det beste ut av det. Jeg aktiviserer meg selv og opplever ikke at mennesker synes jeg er en trygdesnylter. Jeg tror de fleste oppegående mennesker er klar over at trygdeesnylteren er en mytisk figur - hvis ikke ville det vært en enorm mistillit til både helsevesen og NAV. Jeg grubler vanligvis mye, men jeg har heldigvis hatt fri fra meg selv mens jeg har vært på ferie i to uker. Deilig.

[AnonymBruker]

Dagsenter var aboslutt ikke noe for meg. Der satt de kun og drakk kaffe og røkte og snakket sykdom. Phuf! Innimello noen oppgaver som å lage omelett til 12 personer.

Nei, takk! Glad jeg hold på friske venner og kjempet for å komme meg i jobb igjen... hadde blitt kroniker av å gå der.

Anonymous poster hash: 9bed6...be5

[AnonymBruker]

 

Jeg ønsker så klart å utvikle meg jeg også selv om jeg har en psykisk lidelse, men problemet er at jeg synes de tilbudene som gis til psykisk syke er triste: dagsenter, fontenehus, praksisplass og attføringsbedrift. Jeg kunne ønsker at det fantes tilbud som var mer oppløftende - hvor man fokuserte på positive opplevelser som hobbyer, fleksible og lystbetonte jobber og fysisk aktivitet.

 

Det virker som at man må være sterk for å være syk. De som er friske og vellykkede kan velge og vrake i jobber, venner og kjærester, mens vi som er syke må ta til takke med det vi får.

 

Hva tenker dere om dette? Flere som tenker som meg?

Anonymous poster hash: cf37f...c33

 

Jeg er helt enig med deg. 

Anonymous poster hash: 004ed...183