Jeg føler meg totalt mislykket.

[frosken]

Mange år siden jeg mistet den troen.

Anonymous poster hash: c7e21...25d

Det å miste håp er vel ofte en del av det depressive. Objektivt sett betyr det allikevel ikke at du ikke kan komme til å oppleve bedre dager, eller innslag av gode opplevelser i en for øvrig dyster hverdag.

 

Jeg mener faktisk også at vi nærmest er etisk forpliktet til å leve de livene vi nå en gang har fått. Jeg oppfatter selvmord som en ekstremt aggressiv handling i forhold til de som står rundt. Jeg mener ikke dermed at jeg har rett til å pålegge deg å leve ditt liv videre, da jeg ikke har monopol på å ha rett i dette spørsmålet.

[AnonymBruker]

Hva når man lenger ikke har noe håp om at ting skal bli bedre, og ikke får noe hjelp. Det offentlige helsevesenet er en vits. Her betaler man skatt i alle år og tror man skal få hjelp når man trenger det. Men nei, slik er det ikke. Jeg tror vi hadde vært tjent med et privat helsevesen. Senk skattene og la folk ta ansvar selv. Da kunne man valgt å bruke penger på en skikkelig helseforsikring og ikke vært avhengig at det udugelig offentlige helsevesen som ikke fungerer i det hele tatt.

Anonymous poster hash: c7e21...25d

[ecbole]

 

Hva når man lenger ikke har noe håp om at ting skal bli bedre, og ikke får noe hjelp. Det offentlige helsevesenet er en vits. Her betaler man skatt i alle år og tror man skal få hjelp når man trenger det. Men nei, slik er det ikke. Jeg tror vi hadde vært tjent med et privat helsevesen. Senk skattene og la folk ta ansvar selv. Da kunne man valgt å bruke penger på en skikkelig helseforsikring og ikke vært avhengig at det udugelig offentlige helsevesen som ikke fungerer i det hele tatt.

Anonymous poster hash: c7e21...25d

 

Ikke fungerer i det hele tatt? Det er faktisk en forskjell på det og betydelig forbedringspotensiale.

 

Forsikringsselskaper bruker prisdifferensiering (dvs. prisdiskriminering) til å unngå å tiltrekke seg kunder med økt risiko for sykdom. Det er nødvendig for å ha konkurransedyktige priser. Blir noen kunder syke likevel, øker neste premie så mye at de ikke har råd til fornyelse av forsikringen. De med kroniske sykdommer får aldri sykeforsikring til akseptabel pris, men er de som har størst behov for økonomisk hjelp. Slik sett må privatisert sykeforsikring føre til mer fattigdom. Offentlig trygd har ikke noen diskriminerende regler, men er laget til hjelp til de som virkelig trenger den.

 

De som vil ha reduserte trygdeytelser, har null interesse i størrelse på restarbeidsevne og hvilke muligheter trygdede har til å få seg jobb. For dem er det egentlig helt irrelevant om trygdede kommer i jobb, bare ytelsene blir redusert.

[frosken]

 

Hva når man lenger ikke har noe håp om at ting skal bli bedre, og ikke får noe hjelp. Det offentlige helsevesenet er en vits. Her betaler man skatt i alle år og tror man skal få hjelp når man trenger det. Men nei, slik er det ikke. Jeg tror vi hadde vært tjent med et privat helsevesen. Senk skattene og la folk ta ansvar selv. Da kunne man valgt å bruke penger på en skikkelig helseforsikring og ikke vært avhengig at det udugelig offentlige helsevesen som ikke fungerer i det hele tatt.

Anonymous poster hash: c7e21...25d

 

 

Jeg mener at vi har et svært godt psykisk helsevesen, men med en betydelig svakhet: Dersom man ikke selv har krefter, evner, sosial kompetanse osv. til å fremme sine behov - og heller ikke har fastlege eller pårørende som gjør det for en - så risikerer man å ikke få hjelp til tross for omfattende lidelsestrykk. Jeg synes også det er etisk betenkelig at du ikke opplever å bli møtt av behandlere som seriøst forsøker å hjelpe deg, ut i fra argumenter av typen "det finnes ikke effektiv behandling". Slutningene om at det ikke finnes effektiv behandling er gjort ut i fra studier utført på grupper av pasienter. Selv om det konkluderes med ingen effekt av behandling på gruppenivå, så betyr ikke det at enkeltindivider ikke kan ha nytte.

[AnonymBruker]

Jeg mener at vi har et svært godt psykisk helsevesen, men med en betydelig svakhet: Dersom man ikke selv har krefter, evner, sosial kompetanse osv. til å fremme sine behov - og heller ikke har fastlege eller pårørende som gjør det for en - så risikerer man å ikke få hjelp til tross for omfattende lidelsestrykk. Jeg synes også det er etisk betenkelig at du ikke opplever å bli møtt av behandlere som seriøst forsøker å hjelpe deg, ut i fra argumenter av typen "det finnes ikke effektiv behandling". Slutningene om at det ikke finnes effektiv behandling er gjort ut i fra studier utført på grupper av pasienter. Selv om det konkluderes med ingen effekt av behandling på gruppenivå, så betyr ikke det at enkeltindivider ikke kan ha nytte.

 

 

Fastlege-ordningen er en vits. Der er det bare vikarer for vikarer for vikarer. Psykologen på DPS var også vikar. Hos NAV er det ny saksbehandler hver gang man er i kontakt. Orker ikke å forholde meg til nye folk hele tiden. Fortrekker bare å få være i fred.

Anonymous poster hash: c7e21...25d

[frosken]

 

Fastlege-ordningen er en vits. Der er det bare vikarer for vikarer for vikarer. Psykologen på DPS var også vikar. Hos NAV er det ny saksbehandler hver gang man er i kontakt. Orker ikke å forholde meg til nye folk hele tiden. Fortrekker bare å få være i fred.

Anonymous poster hash: c7e21...25d

 

Det høres ut som om du har hatt mye uflaks. Jeg har f.eks. hatt samme fastlege i 20 år, og jeg har aldri oppdaget at han har hatt vikar annet enn i ferier.

 

Jeg tenker at du må forsøke å finne ut av om du orker å gjøre noe i håp om å få det bedre eller om du synes det koster deg for mye. Jeg har vanskelig for å tro at det ikke finnes folk som kan hjelpe deg på ulikt vis, men det høres ut som om det kan komme til å være slitsomt for deg å kjempe for å finne noen som kan være til hjelp.