Det er vondt - psyk mor?

[AnonymBruker]

Jeg får ikke sove og grubler mye. Min mor har alltid vært veldig ustabil mot meg. Hun kan kjefte og smelle, og i neste øyeblikk i et helt annet humør. Noen ganger kommer hun med slemme kommentarer som stikker dypt. Hun kan virke manipulerende, hun herjer med følelsene mine. Hun liker ikke og kritiserer samboeren min. Jeg er godt voksen, men hun blander seg likevel.

Her en dag sa hun at jeg må begynne å jobbe, for 1000ende gang. Jeg minte henne på at jeg er ufør, og med god grunn. Da sa hun at det ikke er sikkert jeg får arv, da kanskje hun og faren min skal selge huset og ha pengene selv. Så jeg måtte bare jobbe. Jeg ble ikke skuffet over manglende arv, mer over det hun sa.

For et par dager siden oppdaget jeg imidlertid at broren min (med hans familie) har fått en hel hyttetomt i forskudd på arv. Vil ikke si mer enn at jeg kom overraskende på dem.

Nå har jeg begynt å forstå at så lenge jeg har kontakt med familien, spesielt med min mor, så vil hun alltid skuffe meg, og jeg vil få det mye vanskeligere med å bli bra. Jeg kan ikke fortsette å følge hennes opp- og nedturer. Jeg kan ikke ta i mot mer kjeft osv, fordi jeg i bunn og grunn synes synd i henne. Hun knytter meg til seg med skyldfølelse.

Jeg bare lurer på om det er flere her med samme erfaring og hvordan har dere løst det? Er jeg veik som ikke klarer å bryte kontakten tvert?

Har innsett at jeg har hatt så lite selvrespekt at jeg lar meg tråkke på. Men kanskje jeg aldri vil klare å ha et ok liv og bli friskere når jeg har kontakt med henne.

Men hvordan avvise? Vet ikke om jeg klarer det. Har prøvd å nå henne på alle mulige måter opp gjennom, men hun forstår ikke. Og jeg tror ikke hun vil forstå heller. Det er vondt, men kanskje det bare er sånn det er.

Anonymous poster hash: dab03...164

[Nycora]

Greier du å plassere skylden hos henne? Dette er hennes problem. Prøv å ha så lite kontakt som mulig. Når hun kjefter, send problemet tilbake til henne. Du er voksen, du har ikke noe ansvar i forhold til din mor, ei heller kan man tvinge sin mor til å like seg. Det er ikke lett å skru av følelsene, men jeg tenker du kan tjene mye på å trene på dette. Det er vondt når man må innse at "toget har gått" i forhold til å få sine foreldre til å like seg. Noen ganger er det kanskje likevel det beste. Utrolig mye bortkastet energi og frustrasjoner som har blitt brukt av barn for å få foreldrene til å endre seg. Mange havner nok også i psykiatrien, selv om det er mor som i utgangspunktet skulle vært der.

Skriver sikkert mye tullete og uforståelig. Håper du finner en vei så du får det bedre.

[DoleMari]

 

Min erfaring er at sånne mennesker ikke forandrer seg noen gang. Jeg nå bare spørre; Har du noen gang fått noe annet som broren din ikke har fått? Jeg tenker på penger eller andre verdier? Hvis ikke er det veldig urettferdig.

Du må beholde selvrespekten din, og ikke la din mor tråkke deg ned. Ikke være avhengig av henne på noen måte. Det tror jeg er viktig hvis dere skal ha kontakt.

 

[motorPrøysen]

De fleste av oss kan strekke oss svært langt for våre foreldre. Noe av grunnen er at det gjør så vondt å innse at de ikke har sett oss og tatt vare på oss på den måten vi skulle ønske de hadde, og at de antagelig aldri kommer til å gjøre det.

 

Jeg tror du har kommet fram til en vitkig innsikt. Du har også fått to gode svar.

 

Hvis du opplever henne som manipulerende eller sårende kan du si det og så forlate rommet, legge på telefonen etc. Det kommer antagelig til å gi deg skyldfølelse. Har du en terapeut eller andre du i så fall kan utforske disse følelsene med? 

[AnonymBruker]

Greier du å plassere skylden hos henne? Dette er hennes problem. Prøv å ha så lite kontakt som mulig. Når hun kjefter, send problemet tilbake til henne. Du er voksen, du har ikke noe ansvar i forhold til din mor, ei heller kan man tvinge sin mor til å like seg. Det er ikke lett å skru av følelsene, men jeg tenker du kan tjene mye på å trene på dette. Det er vondt når man må innse at "toget har gått" i forhold til å få sine foreldre til å like seg. Noen ganger er det kanskje likevel det beste. Utrolig mye bortkastet energi og frustrasjoner som har blitt brukt av barn for å få foreldrene til å endre seg. Mange havner nok også i psykiatrien, selv om det er mor som i utgangspunktet skulle vært der.

Skriver sikkert mye tullete og uforståelig. Håper du finner en vei så du får det bedre.

Takk for svar. Synes ikke det du skriver er tullete og uforståelig. Jeg tror ikke mora mi liker meg, hun har nok aldri gjort det. Men det tåler jeg bedre enn før.

Takk for rådet, skal trene på å skru av følelsene, og jeg skal ha så lite kontakt som mulig. For hun skal ikke få ødelegge muligheten min til å bli frisk. Men ja, det er sårt.

Anonymous poster hash: dab03...164

[AnonymBruker]

Hei og takk for svar. Har ikke fått noe mer enn broren min, som jeg vet. Jeg håper jeg klarer å beholde selvrespekten min ja. Men kontakten med moren min og fam min for øvrig bryter meg ned. Jeg prøver å holde henne på avstand men hun ringer hver dag. Og så blir hun sur og fornærmet når jeg ikke tar tlf. Det verste jeg vet er å skuffe folk. Må liksom leve med dårlig samvittighet, og det føler jeg hun spiller på. Jeg skal bestrebe meg på å være helt uavhengig av henne. Takk for rådet.

Anonymous poster hash: dab03...164

[AnonymBruker]

De fleste av oss kan strekke oss svært langt for våre foreldre. Noe av grunnen er at det gjør så vondt å innse at de ikke har sett oss og tatt vare på oss på den måten vi skulle ønske de hadde, og at de antagelig aldri kommer til å gjøre det.

 

Jeg tror du har kommet fram til en vitkig innsikt. Du har også fått to gode svar.

 

Hvis du opplever henne som manipulerende eller sårende kan du si det og så forlate rommet, legge på telefonen etc. Det kommer antagelig til å gi deg skyldfølelse. Har du en terapeut eller andre du i så fall kan utforske disse følelsene med?

Jeg går i behandling hos psykiater hver andre uke og vi jobber med dette. Men skyldfølelse har jeg likevel, hver gang jeg avviser henne. Da innsmigrer hun seg igjen, så får jeg dårlig samvittighet fordi jeg ble sint. Ond sirkel altså. Hadde jeg bare ikke fått så dårlig samvittighet. Da hadde det vært lettere å avvise. Takk for råd.

Anonymous poster hash: dab03...164

[DoleMari]

Hei og takk for svar. Har ikke fått noe mer enn broren min, som jeg vet. Jeg håper jeg klarer å beholde selvrespekten min ja. Men kontakten med moren min og fam min for øvrig bryter meg ned. Jeg prøver å holde henne på avstand men hun ringer hver dag. Og så blir hun sur og fornærmet når jeg ikke tar tlf. Det verste jeg vet er å skuffe folk. Må liksom leve med dårlig samvittighet, og det føler jeg hun spiller på. Jeg skal bestrebe meg på å være helt uavhengig av henne. Takk for rådet.

Anonymous poster hash: dab03...164

Jeg skjønner godt at det er vanskelig for deg. Hvorfor ringer hun deg hver dag? Det høres nesten ut som hun skal ha kontroll på deg selv om du er voksen? Er hun sånn som skal vite alt du gjør osv.?

[AnonymBruker]

Jeg skjønner godt at det er vanskelig for deg. Hvorfor ringer hun deg hver dag? Det høres nesten ut som hun skal ha kontroll på deg selv om du er voksen? Er hun sånn som skal vite alt du gjør osv.?

Tror hun er litt av en kontrollfreak ja. Hun ringer hver dag for å høre hva jeg gjør på. Veldig slitsomt. Forrige uke, orket jeg ikke ta ttelefonen to dager på rad. Da ble hun sur, "det kunne bare være det samme", og da gikk det flere dager før hun ringte igjen. Det gjorde ikke noe for min del, men det er slitsomt når andre ikke respekterer ens grenser. Det som er litt vanskelig er at hun har sine gode sider og, det gjør det vanskeligere å avvise henne.

Anonymous poster hash: dab03...164