Fortrenge minner?

[AnonymBruker]

Jeg lurer på om det å fortrenge minner er noe som faktisk er en ting, eller er det bare "tull"? jeg vet det er mange som mener du kan få tilbake fortrengte minner og noen som mener at du skaper falske minner ved å prøve å finne tilbake til minnene dine.

men det jeg lurer på er om man faktisk kan glemme noe helt og ikke ha noen hukommelse om det i det hele tatt? 

hvor gammel er man når minner skapes? kan man huske ting helt ned i 1-3års alderen? og vis det skjedde noe vondt gjennom de åra vil det da ha effekt for hvordan psyken blir i ditt voksne liv selv om man ikke husker det?

og vis man har glemt/fortrengt  noe fra barndommen er det da mulig å få tilbake disse minnene i voksen alder eller vil man da la fantasien skape det man tror skjedde og det da blir som en sannhet for en selv? 

og er det lurt å få vite hva som har skjedd av familie eller er det best å la glemt være glemt?



hva er din erfaring med dette NHD og hva sier forskning? 

 

Anonymous poster hash: 4f0d3...aaa

[AnonymBruker]

 

Jeg lurer på om det å fortrenge minner er noe som faktisk er en ting, eller er det bare "tull"? jeg vet det er mange som mener du kan få tilbake fortrengte minner og noen som mener at du skaper falske minner ved å prøve å finne tilbake til minnene dine.

men det jeg lurer på er om man faktisk kan glemme noe helt og ikke ha noen hukommelse om det i det hele tatt? 

hvor gammel er man når minner skapes? kan man huske ting helt ned i 1-3års alderen? og vis det skjedde noe vondt gjennom de åra vil det da ha effekt for hvordan psyken blir i ditt voksne liv selv om man ikke husker det?

og vis man har glemt/fortrengt  noe fra barndommen er det da mulig å få tilbake disse minnene i voksen alder eller vil man da la fantasien skape det man tror skjedde og det da blir som en sannhet for en selv? 

og er det lurt å få vite hva som har skjedd av familie eller er det best å la glemt være glemt?

hva er din erfaring med dette NHD og hva sier forskning? 

 

Anonymous poster hash: 4f0d3...aaa

 

Hei!

 

Jeg hadde ikke fortrengt minner tror jeg bevisst, men det var først da jeg ble spurt om jeg ble slått som barn, at jeg begynte tenke på det:-( Det var ikke hyggelig, men heller ingen tvil. Først nektet jeg, så ble jeg plaget med dårlig samvittighet om natten, for jeg visste jo jeg ble slått, lugget, det var bare ikke noe jeg tenkte på daglig, men det føltes for invaderende å få et slikt spørsmål stilt fra min psykiater, tror 3dje time etter jeg traff henne:-(

 

For min del var det egentlig helt greit å erkjenne fakta, men det er IKKE noe jeg vil snakke mer om!!!

Jeg har gjort som jeg har fått anbefalt, grått ut, det skjedde en helg, så var det ferdig.

 

Det tilhører fortiden, og i dag har jeg et godt liv, om enn med en funksjonshemning, det blir da mer viktig å lære leve med den, enn å irriterer seg over den barndom man aldri hadde.

 

Hadde jeg ikke hatt barn ville jeg kanskje trodd min hjernesykdom skyldtes skadene, men da mine barn også har autisme, er ikke det grunnen. Man bør la fortid være fortid, gi seg selv de muligheten det gir.

Anonymous poster hash: c1184...f0a

[Gjest]

Jeg for min del har glemt mye av min fortid helt. Faktisk det meste innen jeg var rundt 17. Helt snålt.

Jeg kan bli fortalt ting som har skjedd av mine søsken. Noen ganger får det meg til å huske _litt_ - andre ganger ingenting.

Men nå er ikke jeg så opptatt av fortiden heller, og en av grunnene til det er at det skaper dårlig stemning inni meg å tenke på. Dessuten kan jeg ikke endre på det, så hva er vitsen (for min del iallefall).

Hadde jeg derimot gått inn for det, så kan det hende jeg ville husket mye.

Men dette er meg, og vi mennesker er jo forskjellige.