"Blitt" litt syk igjen... hvor finne motivasjon til å fortsette?

[neelie (ferri) <3]

Hei igjen - Jeg var altså veldig isolert i lang periode. Til og fra i 11-14 år.. med den lengste perioden på rundt 8.. Utviklet angst, klarte ikke gå til postkassa.

 

Kom litt ut av det, tok grunnskolen igjen, vidregående og startet på universitetet.. flyttet ut hjemmenifra. Gikk på kino, bar og fester. Dro på bil ferie med (nå eks)kjæreste når jeg fikk førerkort. Var med i gruppe terapi. Fikk noen venner og kontakt med gamle. Med mer.. Har angst fortsatt, men har den någenlunde under kontroll. Har kjempet og vunnet.

 

Nå er jeg lei egentlig.

I sommer startet jeg isolere meg igjen. Det er ikke så mye motivasjon i meg til å kjempe videre. Siste halvåret meldte jeg meg bare på til ett emne på uni, men har bare såvidt åpnet en av de 6 bøkene.. sluttet å gå på forelesning for noen mnder siden. Ting har gått gradvis nedover siste året.

 

Jeg har allverden av interesse for verden, det finnes ikke et emne som ikke fasinerer meg.

Alt som er; er interessant!

Hvorfor har jeg ingen motivasjon når jeg er så interessert i alt?

Det er ytterst selvmotisgende er det ikke?

Hvordan kan man kunne mangle motivasjon, når man finner interesse i ALT?

Og hvordan skal jeg finne motivasjonen når jeg er fanget i en ond sirkel og ikke klarer fortsette jobbe mot det jeg aller mest ønsker fordi det er en bomm på enden? Jeg vet ikke...

 

Jeg har sluttet ta kontakt med andre. Slipper aldri noen innpå meg. Sitter hjemme på pc'en (dopet som får bort tanker).

 

Sist uke var søsken her på døra.. Jeg sluttet ta tlf, åpnet ikke opp når noen ringte på, De måtte  hamre i noen timer før jeg åpnet. Foreldre har ringt dps... Skal til 'akutt enheten' neste uke.

 

Men... Jeg tror ikke det er noe de kan gjøre med meg.

Jeg tenker for 'rasjonelt' og vet selv hva jeg burde gjøre, så jeg sier det til dem før de sier det til meg. Og da sitter de der å sier: "Javel, så gjør det da". I en time.

 

(Ærlig, ingen hjalp meg ut av isolasjonen,angsten eller depresjonen min tidligere, ikke psykiskt.. Muligens unntak av dere her inne, og å kunne skrive her.

All jobben gjorde jo jeg - selv om det var de andre som fikk lønn. Ingen oppklarte noe om meg for meg, ingen som gav meg en 'aha følelse' eller sa noe jeg ikke viste. Alt var helt selvinnlysende - det er forbløffende egentlig at ingen hadde noen råd til meg - når jeg tenker tilbake på det virker det som om de bare var tillskuere.

 

En slags underbevisst nysgjerrighet var det som fikk meg ut, en romantisk tanke om å overkomme og vise at jeg dugde dyttet.

Løsningen var å utsette seg for det man ble syk av og å ha selvinnsikt og et 'jordnært syn' - så ordnet det hverdagslige seg, 'var ikke værre..'.

 

men jeg er fortsatt 'syk', har bare ingen diagnose. Gikk lenge til psykiater; så om det var noe annet en ettervirkninger av isolasjon burde det vel ha dukket opp?)

 

Jeg er frustrert over å være transseksuell
Dette har DPS utrykket at de ikke hadde kompetanse til å behandle flere ganger, har faktisk bare såvidt snakket med DPSet om dette de årene jeg gikk der. Jeg startet flere ganger, men psykiater 'kunne ikke prate om det' -

 

Men nå skal jeg villig in til akutt time - men hva i all verden skal de si? Ingenting har jo forandret seg, hverken deres rettningslinjer eller min situasjon. Det samme problemt lever videre... De har jo ikke kompetanse - deres egne ord.

Ikke kompetanse, og heller ikke myndighet til å behandle meg

 

Jeg var på rikshospitalet, ble evaluert over et år av de med kompetanse og myndighet. De vil at jeg skal fult ut leve i rollen som mitt oppfattede kjønn... Rikshospitalet vil ikke gå videre med hormonell behandling før jeg gjør dette..

Jeg har funnet dette veldig vanskelig.

 

 

Jeg er redd andre vil le av meg, tro jeg er transvestitt.

Redd for en fyllik på trikken.

Redd for en guttegjeng.

Redd for en eldre mann med ingrodd kjønnsrolle bilder.

Redd noen skal snakke om meg bak min rygg.

Redd for å være utenfor, og anderledes.

Redd for jeg har så dårlig selvbilde og selvfølelse.

Redd andre vil se hvem jeg er.

 

Jeg vil så gjerne ha vært født i en annen kropp...

Men ønsker også at jeg ikke var transseksuell - kan noen hjernevaske meg bort fra det, please?

Jeg betaler 100.000kr idag. Jeg vil jobbe gratis for deg i 10 år. Bare du kan gjøre meg bekvem med min egen kropp ... noen? hjelp... Tenk da kan jeg jo få barn! Redd det ufødte barnet?! ... nei? Ingen hjernevask? (jeg vet, har vært på leting før..)

 

Jeg har spurt de med nasjonalt ansvar for behandling for sånne som meg, de gav ingen svar annet en at noen vokser ut av det eller ombestemmer seg i prosessen.

Vel jeg har ikke vokst ut av det. Heller ikke har jeg ombestemt meg. Jeg bare føler det jeg føler, at noe er galt med det fysiske, og jeg skulle ønske jeg klarte leve som megselv. Sånn har jeg hatt det i over 20 år

 

Om jeg var 'moden' nok til å ikke bry meg om hva andre tenkte om meg nårjeg skulle se ut som transvestitt i en periode - ville alt vært OK.

Men jeg finner ikke denne styrken som mange har når de løfter nesa i været og kjører sin egen løype; uten tanke på å skille seg ut. Jeg hadde den når jeg var yngre, men nå er den borte for meg...

 

Vil så gjerne klare være megselv, men jeg har denne masken, og jeg føler det er tabu å ta masken bort. Det er et fryktelig tabu for meg å ikle meg den andre rollen offentlig... vil skille meg så mye ut føles det ut som. Jeg vil ikke skille meg ut..

 

Så her sitter jeg igjen, selvforskyldt isolert og fanget, transseksuell og det eneste nye er at jeg ikke har motivasjon.

 

Hvordan skal jeg tenke meg til motivasjon for å fortsette? Eller være åpen for å 'mota' motivasjon?

Det er jo ingen vei fremover her ser det ut til! Motivasjonen min har jo møtt av rikshospitalets nådestøt.

 

Rikshospitalet sier, Du må gjøre X. Jeg sier, jeg klarer ikke gjøre X. Rikshospitalet svarer, det var jo synd. Så ingenting. Endeløpet er jo på rikshospitalet, jeg har vært på enden, og der var det en bomm. Hva nå?

Jeg har bestilt medisiner online - men jeg kan jo ikke ta dem, de er jo fra internet. Jeg kan få hjerneslag og sitte som en grønnsak resten av det triste livet

 

DPS, psykiater og psykiatrisk sykepleier avsluttet behandling for de hadde ikke kompetanse. Rikshopsitalet har sagt sitt - og de er drevet av nådeløs effektivitet.

 

Er det forståelig at jeg ikke har motivasjon?

 

Kan jeg likevel få motivasjon fra noe? Fra hva? Hvordan?

Bare for å holde det gående og ikke stoppe opp... en placebo løsning av et slag.

Selv om mine følelser angående mitt kjønnsrolle har vedvart - så kan man jo håpe det vil forrandre seg med tiden eller at jeg takler det bedre senere, sant? - og da ville det jo være synd å sitte her i 10 nye år isolert før jeg igjen prøver meg på utsiden :\

Men er altså så lei meg og frustrert at jeg virkelig ikke har lyst lenger

[XbellaX]

Takk for en god beskrivelse av livet ditt. 

 

Jeg vet Rikshospitalet kan være relativt firkantet, at DPS ++ har så godt som ingen kompetanse på din situasjon er ikke noe nytt. Hva med å oppsøke noen MED kompetanse, noen som er spesialister på akkurat dette. Har du forsøkt IKST?

[AnonymBruker]

Bommer er til for å hoppes over Jeg tror ikke du mangler motivasjon, men du frykter ett eller annet og det bremser deg. Har du oppsøkt miljøer med "likesinnede"? 

 

Det virker også som du ikke helt har klart å omfavne/verdsette deg selv som akkurat den du er og det er heller ikke gjort over natten for noen av oss dersom vi føler at vi "avviker" fra noe. Igjen er mange av oss redde, vi frykter reaksjoner fra andre og du virker i tillegg å frykte den du egentlig er. Jeg vet ikke hvem du kan "jobbe" med for å godta at du er den du er og leve godt med det (mest trolig er det deg selv). Det virker på meg som du ikke helt har funnet deg selv og med det fortsatt håper at du plutselig en dag skal våkne opp og være annerledes. Jeg tror ikke det vil skje, men kan du ikke bare leve inntil du får dette avklart i deg selv? Hvorfor må alt stoppe opp inntil det evnt skjer? Kom deg ut i livet, lev en dag av gangen og brikker vil falle på plass mens du gjør det, tror jeg.

Anonymous poster hash: 6b439...809

[AnonymBruker]

Jeg har en i familien og en venn som er transversitt. Har vært veldig bekymret for dem begge to, men nå går det bra. Det beste var å se hvor mange mennesker som godtar dem slik de er. De fleste bryr seg faktisk ingenting om dette. Det er den som er transversitt som sliter med selvbildet og tror dette er en bombe å få vite for andre mennesker. Kunne ikke brydd meg mindre om legningen til folk, det må bli opp til hver og en. Lykke til videre, kanskje lager du større problemer for deg selv enn du trenger?

Lurer ellers på om du også er deprimert nå? Finnes behandling for dette vettu .

Anonymous poster hash: f58ea...7d7