HJELP! Hva skjer med hjertet mitt?

[Frøken Huff]

Jeg er en kvinne på 34 år. Jeg fikk barn for fire måneder siden.

 

For en uke siden satt jeg og slappet av i sofaen, da jeg plutselig kjente noe som best kan betegnes som bobler i brystet. Det boblet, og jeg ble litt svimmel. Det føltes som om hjertet slo svært ujevnt. Jeg vet ikke om svimmelheten kom av det fysiske eller det psykiske. Det ga seg etter noen minutter. Jeg kjente en og annen "boble" utover kvelden, men ikke så mange på rad. Jeg slo opplevelsen fra meg som innbilning. Dagen etter skjedde det på ny. Jeg fikk da mannen min til å ta pulsen. Han merket at pulsen var ujevn. Også da hadde jeg et "anfall" med flere bobleliknende følelser på rad og rekke. Etterpå gikk jeg tur, i relativt raskt tempo. Pulsen min ble veldig høy, og pulsen var ujevn (mannen min kjente også på den). Boblefølelsen har kommet som anfall, men også som enkelttilfeller. Det er kun med anfallene at jeg kjenner svimmelhet. Men jeg blir voldsomt redd, så svimmelheten må ikke nødvendigvis komme av noe fysisk, men kan også være en psykisk reaksjon. Hos legen neste dag ble arytmien plukket opp på en kjapp EKG på rundt to minutter.

 

Det ble tatt blodprøver, og jeg er henvist til 24-timers EKG. Blodprøvene så for det meste normale ut. S-Fosfatase alkalisk var forhøyet. Den lå på 127, mens referanseområdet er på >105. S-kreatinin lå helt i øvre grense på 89, mens referanseområdet er 45 - 90.

 

 

 

 

Bakgrunnsinfo:

 

Hele familien har hanglet med sykdom i en månedstid. Den minste på fire måneder, ble lagt inn på sykehus rundt julaften grunnet inndragninger ved brystkasse og vansker med pusten. Hun fikk påvist RS-virus. Den eldste fikk etter en lang periode med forkjølelse en bakteriell halsinfeksjon hun fikk antibiotika for.

 

Jeg begynte å bli syk rundt 1. desember. Jeg hostet mye og hadde vond hals. Jeg fikk også en ganske kraftig neseblødning, som ikke kom fra fremre del av nesa. Jeg fikk stoppet den ved å putte papir opp i nesa, og klemme. Jeg har nesten aldri blødd neseblod i mitt liv. Jeg måtte til legen for å få sykemelding. Hos legen hadde jeg en CRP rundt 40. Det ble også tatt neseprøve. Etter neseprøva begynte jeg igjen å blø neseblod. Noen minutter etter jeg forlot legekontoret kom det ut en 20cm lang, tykk og seig koagulert blodpølse, som jeg måtte dra ut av neseboret. Jeg fikk en ny blødning, og stoppet denne på samme måte som tidligere. Det har ikke kommet noen pølse med koagulert blod i etterkant, men så har jeg heller ikke blitt stukket oppi nesa. Dagen etter legebesøket fikk jeg ørebetennelse og øyekatarr. Siden vi hadde en urbukt Erymax-kur liggende, så tok jeg denne i ren desperasjon. Jeg fullførte kuren. Øreverket ga seg etter en dag, og det samme med øyetkatarren. Jeg ble likevel ikke helt frisk. Jeg fortsatte å ha vondt i halsen, og hoste opp slimklumper. Øyekatarren kom også tilbake. Symptomene forsvant, og kom tilbake igjen. Slik har det vært lenge nå. Jeg følte meg ganske frisk da dette med hjertet skjedde. Nå er jeg plaget med litt slimhoste, særlig etter at jeg har liggi i senga.

 

De siste dagene så har arytmianfallene mine blitt færre, men jeg har også vært mindre i aktivitet. Det er ubehagelig å ligge på ryggen, fordi det er tungt å puste. Denne tungpustheten merker jeg ikke når jeg er oppe og går, men kun når jeg ligger flatt. Jeg må ligge på siden for å føle at jeg får pustet skikkelig. Jeg sliter også med føtter som lett blir kalde. Kan dette henge sammen med min arytmi? Er det sannsynlig at det kan være f.eks. myokarditt?

 

Før jeg ble gravid lå vekta mi på 55 kg +/-. Jeg er 1.74 meter høy. Kostholdet mitt har vært relativt usunt, men jeg har aldri lagt på meg, og har alltid kunne stappe i meg omtrent hva jeg har ønsket uten å måtte tenke på vekta. Etter den siste graviditeten følte jeg at dette endret seg litt. Kiloene raste ikke av, slik de gjorde forrige gang, men ble liggende eller økte kanskje litt. Jeg veide nærmere 67 kg i slutten av november. Den siste måneden har jeg imidlertid gått ned 7 kg. Dette kan være i forbindelse med egen sykdom, og syke barn. Blodprøvene viste ikke noe unormalt i forhold til stoffskifte. S-TSH på 2. S-Fritt T4 på 18,3 og S-Anti-TPO på 32. Selv om stoffskifteverdiene var innenfor normalen, så lurer jeg på om verdiene jeg nå har er forenelig med å ligge i nedre del på BMI, og det å kunne gafle i seg hva som helst uten å gå opp? Kan en endring på dette området føre til arytmi?

 

 

Jeg håper veldig at noen kan gi meg noen svar, siden jeg er så full av bekymringer!

[ISW]

Jeg er en kvinne på 34 år. Jeg fikk barn for fire måneder siden.

 

For en uke siden satt jeg og slappet av i sofaen, da jeg plutselig kjente noe som best kan betegnes som bobler i brystet. Det boblet, og jeg ble litt svimmel. Det føltes som om hjertet slo svært ujevnt. Jeg vet ikke om svimmelheten kom av det fysiske eller det psykiske. Det ga seg etter noen minutter. Jeg kjente en og annen "boble" utover kvelden, men ikke så mange på rad. Jeg slo opplevelsen fra meg som innbilning. Dagen etter skjedde det på ny. Jeg fikk da mannen min til å ta pulsen. Han merket at pulsen var ujevn. Også da hadde jeg et "anfall" med flere bobleliknende følelser på rad og rekke. Etterpå gikk jeg tur, i relativt raskt tempo. Pulsen min ble veldig høy, og pulsen var ujevn (mannen min kjente også på den). Boblefølelsen har kommet som anfall, men også som enkelttilfeller. Det er kun med anfallene at jeg kjenner svimmelhet. Men jeg blir voldsomt redd, så svimmelheten må ikke nødvendigvis komme av noe fysisk, men kan også være en psykisk reaksjon. Hos legen neste dag ble arytmien plukket opp på en kjapp EKG på rundt to minutter.

 

Det ble tatt blodprøver, og jeg er henvist til 24-timers EKG. Blodprøvene så for det meste normale ut. S-Fosfatase alkalisk var forhøyet. Den lå på 127, mens referanseområdet er på >105. S-kreatinin lå helt i øvre grense på 89, mens referanseområdet er 45 - 90.

 

 

 

 

Bakgrunnsinfo:

 

Hele familien har hanglet med sykdom i en månedstid. Den minste på fire måneder, ble lagt inn på sykehus rundt julaften grunnet inndragninger ved brystkasse og vansker med pusten. Hun fikk påvist RS-virus. Den eldste fikk etter en lang periode med forkjølelse en bakteriell halsinfeksjon hun fikk antibiotika for.

 

Jeg begynte å bli syk rundt 1. desember. Jeg hostet mye og hadde vond hals. Jeg fikk også en ganske kraftig neseblødning, som ikke kom fra fremre del av nesa. Jeg fikk stoppet den ved å putte papir opp i nesa, og klemme. Jeg har nesten aldri blødd neseblod i mitt liv. Jeg måtte til legen for å få sykemelding. Hos legen hadde jeg en CRP rundt 40. Det ble også tatt neseprøve. Etter neseprøva begynte jeg igjen å blø neseblod. Noen minutter etter jeg forlot legekontoret kom det ut en 20cm lang, tykk og seig koagulert blodpølse, som jeg måtte dra ut av neseboret. Jeg fikk en ny blødning, og stoppet denne på samme måte som tidligere. Det har ikke kommet noen pølse med koagulert blod i etterkant, men så har jeg heller ikke blitt stukket oppi nesa. Dagen etter legebesøket fikk jeg ørebetennelse og øyekatarr. Siden vi hadde en urbukt Erymax-kur liggende, så tok jeg denne i ren desperasjon. Jeg fullførte kuren. Øreverket ga seg etter en dag, og det samme med øyetkatarren. Jeg ble likevel ikke helt frisk. Jeg fortsatte å ha vondt i halsen, og hoste opp slimklumper. Øyekatarren kom også tilbake. Symptomene forsvant, og kom tilbake igjen. Slik har det vært lenge nå. Jeg følte meg ganske frisk da dette med hjertet skjedde. Nå er jeg plaget med litt slimhoste, særlig etter at jeg har liggi i senga.

 

De siste dagene så har arytmianfallene mine blitt færre, men jeg har også vært mindre i aktivitet. Det er ubehagelig å ligge på ryggen, fordi det er tungt å puste. Denne tungpustheten merker jeg ikke når jeg er oppe og går, men kun når jeg ligger flatt. Jeg må ligge på siden for å føle at jeg får pustet skikkelig. Jeg sliter også med føtter som lett blir kalde. Kan dette henge sammen med min arytmi? Er det sannsynlig at det kan være f.eks. myokarditt?

 

Før jeg ble gravid lå vekta mi på 55 kg +/-. Jeg er 1.74 meter høy. Kostholdet mitt har vært relativt usunt, men jeg har aldri lagt på meg, og har alltid kunne stappe i meg omtrent hva jeg har ønsket uten å måtte tenke på vekta. Etter den siste graviditeten følte jeg at dette endret seg litt. Kiloene raste ikke av, slik de gjorde forrige gang, men ble liggende eller økte kanskje litt. Jeg veide nærmere 67 kg i slutten av november. Den siste måneden har jeg imidlertid gått ned 7 kg. Dette kan være i forbindelse med egen sykdom, og syke barn. Blodprøvene viste ikke noe unormalt i forhold til stoffskifte. S-TSH på 2. S-Fritt T4 på 18,3 og S-Anti-TPO på 32. Selv om stoffskifteverdiene var innenfor normalen, så lurer jeg på om verdiene jeg nå har er forenelig med å ligge i nedre del på BMI, og det å kunne gafle i seg hva som helst uten å gå opp? Kan en endring på dette området føre til arytmi?

 

 

Jeg håper veldig at noen kan gi meg noen svar, siden jeg er så full av bekymringer!

Det er vel ikke direkte sannsynlig at dette er myokarditt. Det er en svært vanskelig diagnose for legen å stille, det kan sees på MR av hjertet, og på visse blodprøver (troponin) og kan også gi forandringer på EKG. Men med det sagt, så ville jeg nok forsøkt å komme til bunns i hva som egentlig skjer hvis jeg var deg.

Du skriver ikke hva legen fant på EKG, men det du beskriver høres veldig ut som anfall av ekstraslag. De kan komme mange i løpet av kort tid og det kan virke skremmende på alle og enhver. Redselen bidrar også bare til at det blir flere av dem. Psyken spiller absolutt en rolle der.

Men som sagt, før dette avfeies som "bare" psykisk, så håper jeg du får tatt noen undersøkelser. Siden du får disse anfallene også under aktivitet, kan jo en arbeids-EKG gi noen svar. Eventuelt kan legen ta ultralyd av hjertet ditt også. Slike undersøkelser kan du ta på de fleste private sykehus/medisinske sentre nesten på dagen hvis du betaler selv. Dessverre er ventetiden ganske lang i det offentlige hvis du "bare" har ekstraslag, som jo stort sett er et uskyldig fenomen.

God bedring

[Frøken Huff]

Takk for svar!

 

 

Jeg håper inderlig at det bare en psyken som fører til kroppslige krumspring.

 

Legen avfeier det heldigvis ikke bare som psykisk. Jeg har fått time hos hjertespesialist innen tre uker, og der skal de ta 24-timers EKG, arbeids-EKG og ultralyd av hjertet.

 

Den unormale hjerteaktiviteten synes å ha roet seg litt de to siste dagene, hvilket gjør at jeg ikke er like redd for en brå og plutselig død. Men jeg er fortsatt engstelig, selvsagt. Og jeg likte ikke de forhøyede nivåene av s-fosfatase. Hjernen min overarbeider og finner mange ubehagelige forklaringsmodeller med alt fra leukemi til hjertefeil og videre over til hyperparathyreoidisme og myokarditt. Hjernen synes lite interessert i sannsynlighetsberegninger. Dermed er jeg fritt åte for hypokonderi, er jeg redd.

[ISW]

Takk for svar!

 

 

Jeg håper inderlig at det bare en psyken som fører til kroppslige krumspring.

 

Legen avfeier det heldigvis ikke bare som psykisk. Jeg har fått time hos hjertespesialist innen tre uker, og der skal de ta 24-timers EKG, arbeids-EKG og ultralyd av hjertet.

 

Den unormale hjerteaktiviteten synes å ha roet seg litt de to siste dagene, hvilket gjør at jeg ikke er like redd for en brå og plutselig død. Men jeg er fortsatt engstelig, selvsagt. Og jeg likte ikke de forhøyede nivåene av s-fosfatase. Hjernen min overarbeider og finner mange ubehagelige forklaringsmodeller med alt fra leukemi til hjertefeil og videre over til hyperparathyreoidisme og myokarditt. Hjernen synes lite interessert i sannsynlighetsberegninger. Dermed er jeg fritt åte for hypokonderi, er jeg redd.

Det er bra at du snart får time hos hjertespesialist. Jeg tror du får en del svar når du kommer dit.

Jeg tror bare du skal prøve å slå deg til ro med at ekstraslag heldigvis ikke fører til plutselig død. Det kan være ekstremt ubehagelig og i noen tilfeller kan det skyldes sykdom, men selve ekstraslagene er ufarlige. Men igjen, jeg tror dette går langt bedre etter du har vært hos hjertespesialist.

[Frøken Huff]

Takk for et godt råd. Jeg er enig i at det er en god fremgangsmåte, situasjonen tatt i betraktning. Det er bare det at psyken tidvis har vanskelig med å la seg overtale av fornuftens formaninger om hensiktsmessige strategier. Helst vil jeg at innlegget mitt skal flomme over av andre som har det på akkurat samme måte som meg, og som alle forsikrer den nå skrale psyken min om at dette ordner seg. Men da fikk jeg i alle fall en person som tok seg bryet med å gi noen trøstende ord, og det er adskillig mer enn ingenting. Særlig når man nå på toppen av det hele har fått konstatert en kjipeste formen for ekstraslag:VES. Og videre, som topping, ender man opp med influensa og39 i feber i flere dager, der det tidvis føles som om man har flere ekstraslag enn vanlige slag