Liv, død, hvilket liv?

[Villanda]

I dag ropes det ikke lenger fra rom xxx på x-posten. Døra står åpen, og i stedet for den høylytte bønna om å få komme hjem til sin mor, høres en hvesende, besværet pust. Den gamle kvinna er bleik og fjern i blikket. Jeg kjenner at hun er kald og klam i huda. Jeg tenker: ”Skal vi måle blodtrykk, puls og saturasjon? Kanskje hun trenger mer oksygen, og mer væsketilførsel. Eller kan hun kanskje ha en allergisk reaksjon? Vi skulle i alle tilfelle fått henne lenger bak i senga og heva hjertebrettet” Det blir med tankene.

I stedet for å handle umiddelbart, diskuteres det om hun i denne tilstanden, som planlagt kan sendes til sykehjemmet hvor hun bor. Seinere tilkalles lege som fastslår en svært hurtig, uregelmessig, svak puls og ber om blodtrykk og kontroll av hemoglobin og hematokrit. Omsider, etter å ha forsøkt med alle blodtrykkesapparata som ikke virker, kommer man til at hennes systole kun er på noen og seksti. Kanskje ikke så rart nattevaktene har lagt merke til en noe lav diurese.

”Stikkedama” fra lab.en kommer, og det ringes til pasientens sønn som ikke har anledning til å komme fordi dattera har en brukket arm, og fordi det snart er jul.

Den gamle, syke kvinna vil ikke stikkes. Hun har ikke så mye krefter, men nå mobiliserer hun dem hun har for å slippe stikket. Jeg undrer meg over om dette kan være riktig. Er disse blodprøvene så viktige i denne situasjonen? Legen sa jo nettopp at nå er det ikke lenge før hun drar sitt siste sukk, og at hun er hypovolemisk er vel opplagt? Vi må holde fast armene hennes for å få ut de edle dråpene. Har vi lov? Vel..er dama dement og kanskje ikke klar over sitt eget beste, men er nå denne plaginga til hennes beste? Burde hun ikke heller få fred den tida hun har igjen. Det er vel heller ikke bra for hennes vitale funksjoner å skake henne så mye opp, bare for å få tatt en blodprøve som man kanskje ikke har svaret på før pasienten er ute av denne verden...? Jeg mener ikke at man skal stille seg likegyldig og ikke gjøre noe, men kanskje man først kunne forsøke med noen tiltak som ikke påfører pasienten smerter og så mye angst? Og ikke minst, være hos henne, så hun ikke føler seg så alene på veien hjem – hjem til sin mor som hun så sårt savner...

Hva mener du?

[Gjest Knut Laake, Overlege - spesialist i indr]

Mange vil mene at dette er en etisk vanskelig situasjon. Jeg ser det slik at hvis det ikke er noen utsikt til livsforlengelse med i alle fall noen grad av livskvalitet så skal vi være tilbakeholdne med aktiv behandling med formål å forlenge livet. Spesielt gjelder dette hvis pasienten selv motsetter seg det. Hvis pasienten er dement og åpenbart ikke kan ta i mot informasjon, tolke den og gi et informert samtykke, da skal man ta saken opp med nærmeste pårørende. Hvis det er enighet om at det ikke skal gis aktiv behandling, så betyr dette også at det ikke skal tas prøver, men satses utelukkende på lindrende behandling som munnstell, smertestillende og tilsyn. Slik du beskriver situasjonen, synes det riktig å være tilbakeholdende med prøver og aktiv behandling med formål livsforlengelse.