Parterapi - hjelp til kommunikasjon

[AnonymBruker]

Hvor kan en henvende seg for å få hjelp i parforholdet? Etter veldig mange års samliv glir vi mer fra hverandre enn mot hverandre. De ulikhetene vi hadde i bakgrunn, verdier, språkbruk, temperament og interesser da vi traff hverandre, har vi i mange år prøvd å minimere, og heller fokusere på felles verdier og interesser. Men vi opplever nok begge to at den jeg egentlig er og den ektefellen egentlig er, er mer preget av egen oppvekst, slekt og familiekultur enn vi trodde. Vi klarer ikke å snakke om dette. Blir fort at vi sårer hverandre og det blir til krangler. Tror ingen av oss egentlig vil skille lag, men jeg for min del opplever at jeg forsaker så mye av det som egentlig er meg, og lurer på i hvor mange tiår jeg kan gjøre det. En skilsmisse er så oppskakende og dramatisk for hele familien, og jeg vil jo helst unngå det. Hvem kan vi kontakte for å få hjelp til å snakke om disse tingene? Hjemme alene bare vi to klarer vi det ikke. Familiesenter? Psykolog? Går det an å bo sammen i et praktisk ekteskap slik at logistikk og alt som skjer i en hverdag fungerer, uten egentlig å være kjærester? Vil vel ikke gå i lengden. Nei, livet er ikke en dans på roser. Føler meg strekt mellom forpliktelser for familie/barn og den personen jeg egentlig er.

Anonymous poster hash: 6a046...4e2

[AnonymBruker]

Dere kan få hjelp på Familievernkontoret i kommunen/bydelen eller dere kan kontakte privatpraktiserende familieterapeut og/eller psykolog. Tror alle forhold kan ha glede av slike samtaler, og jo før jo heller. Det er litt ventetid, så ikke drøy med å ta kontakt.

Anonymous poster hash: 16aaa...2da

[mariaflyfly]

http://www.bufetat.no/familievernkontor/parterapi-og-familieterapi/

 

http://www.modum-bad.no/aktivitet_cms/2013/april/2/74

[mariaflyfly]

 

Hvor kan en henvende seg for å få hjelp i parforholdet? Etter veldig mange års samliv glir vi mer fra hverandre enn mot hverandre. De ulikhetene vi hadde i bakgrunn, verdier, språkbruk, temperament og interesser da vi traff hverandre, har vi i mange år prøvd å minimere, og heller fokusere på felles verdier og interesser. Men vi opplever nok begge to at den jeg egentlig er og den ektefellen egentlig er, er mer preget av egen oppvekst, slekt og familiekultur enn vi trodde. Vi klarer ikke å snakke om dette. Blir fort at vi sårer hverandre og det blir til krangler. Tror ingen av oss egentlig vil skille lag, men jeg for min del opplever at jeg forsaker så mye av det som egentlig er meg, og lurer på i hvor mange tiår jeg kan gjøre det. En skilsmisse er så oppskakende og dramatisk for hele familien, og jeg vil jo helst unngå det. Hvem kan vi kontakte for å få hjelp til å snakke om disse tingene? Hjemme alene bare vi to klarer vi det ikke. Familiesenter? Psykolog? Går det an å bo sammen i et praktisk ekteskap slik at logistikk og alt som skjer i en hverdag fungerer, uten egentlig å være kjærester? Vil vel ikke gå i lengden. Nei, livet er ikke en dans på roser. Føler meg strekt mellom forpliktelser for familie/barn og den personen jeg egentlig er.

Anonymous poster hash: 6a046...4e2

 

 

 

Jeg har tenkt litt på dette innlegget i dag etter at jeg leste det. Jeg kjente igjen en ting i det som jeg ikke hadde reflektert over på veldig lenge.

 

Da jeg skilte meg, lå mye av grunnen i at jeg hadde blitt til en person jeg ikke likte. Tror kanskje ikke situasjonen er sammenlignbar med dette du beskriver, for forholdet var uhyre destruktivt og fylt med mye aggresjon. Likevel tenker jeg på det at jeg endret personlighet så mye at jeg ble en annen enn den jeg ønsket å være. Jeg har brukt mye tid og krefter på å "finne meg sjæl" igjen, og finne et verdigrunnlag og noen grunnholdninger jeg ønsker å stå for. Selvfølgelig har jeg blitt eldre også, og da endrer man seg ytterligere. Ingen av oss klarer å alltid være den man ønsker å være, men man gjør så godt man kan.

 

Den andre tingen jeg har tenkt litt på, er det du sier om å forsake mye. Gjør ikke alle foreldre det? Er ikke dette noe av det med å være forelder og sette barna foran sine egne behov? Det er en del år der man faktisk MÅ forsake en del ting, og det å føle seg strukket mellom hensynet til seg selv og hensynet til familien, tror jeg alle foreldre kjenner på. Jeg føler at jeg har måttet forsake mye så lenge barna var små. Nå begynner det å løsne litt. Jeg har ikke lenger SÅ råtten samvittighet de ukene med korprosjekter som før, og nå har jeg ikke engang barnevakt til ungene lengre i disse ukene. Det blir enklere når barna vokser til. Sakte, men sikkert, kan man kanskje gjenoppta interesser fra "gamle dager" og tillate seg å jobbe litt mer overtid uten at samvittigheten gnager i like stor grad. Det å ha interesser på hver sin side i et ekteskap tror jeg på. Jeg tror på å vise raushet overfor partneren nok til at man strekker seg for at den andre skal kunne holde på litt med sitt. Dette var noe jeg aldri fikk balanse i i mitt ekteskap, og det var ekstremt ødeleggende.  

 

Når man vokser fra hverandre, slik du beskriver, hjelper det at man drar samme vei. Om ingen av partene ønsker å skille lag, har man en felles grunnplattform å bygge på. Det er et godt utgangspunkt. Hvis man klarer å være ærlige med seg selv og hverandre, tror jeg på at man kan finne en løsning. (Å leve sammen i et slags pro forma-ekteskap har jeg ingen som helst tro på! Det kan sikkert fungere en stund, men hva skjer i det en av partene plutselig faller for en annen?) Hvis dere virkelig ønsker å gjøre en innsats for å beholde ekteskapet, oppsøker dere parterapi på et tidlig tidspunkt. Om det har gått for langt, er det også langt vanskeligere å reparere igjen. Det hjelper ihvertfall ikke å stikke huet i sanda på hver sin kant, selv om det selvfølgelig er den enkleste varianten.

 

Det å føle at man har satt seg sjøl ut på sidelinja, kan godt være en litt depressiv tankegang også. Er du sikker på at du ikke går og er deppa og savner et liv i frihet? At det ikke er du som innerst inne går og tenker at livet kanskje ikke ble helt slik du hadde tenkt det skulle? Det er jo slikt som skjer. Ting går ikke alltid som planlagt, og så sitter man der, fanget i AS Hjem & Familie og føler seg bundet på hender og føtter før man rekker å si "onkel Jon". Og dermed bare gå årene på autopilot før man plutselig våkner opp, føler trang til å sette hele livet på pause og spørre seg sjøl om hva det var som egentlig gikk galt. 

 

Nei, livet er ikke for pyser. Og det blir ikke alltid slik man har tenkt. Men så gjør man det beste ut av ting, og så blir det ikke så verst likevel dersom man klarer å sette pris på de små tinga i livet. Terapi er kanskje en ganske smart ting du kan få med deg partneren på. Du viser at det er håp for dere ved å ønske å kunne kommunisere på en bedre måte og finne tilbake til noe som en gang har vært. Jeg håper det ordner seg for dere. 

[AnonymBruker]

 

Dere kan få hjelp på Familievernkontoret i kommunen/bydelen eller dere kan kontakte privatpraktiserende familieterapeut og/eller psykolog. Tror alle forhold kan ha glede av slike samtaler, og jo før jo heller. Det er litt ventetid, så ikke drøy med å ta kontakt.

Anonymous poster hash: 16aaa...2da

 

Takk for svar. Vi har prøvd parterapi tidligere. Vi er flinke til å snakke sammen når noen er til stede, men elendige når det bare er oss. Men vi burde kanskje prøve det igjen.

Anonymous poster hash: 6a046...4e2

[AnonymBruker]

Jeg har tenkt litt på dette innlegget i dag etter at jeg leste det. Jeg kjente igjen en ting i det som jeg ikke hadde reflektert over på veldig lenge.

 

Da jeg skilte meg, lå mye av grunnen i at jeg hadde blitt til en person jeg ikke likte. Tror kanskje ikke situasjonen er sammenlignbar med dette du beskriver, for forholdet var uhyre destruktivt og fylt med mye aggresjon. Likevel tenker jeg på det at jeg endret personlighet så mye at jeg ble en annen enn den jeg ønsket å være. Jeg har brukt mye tid og krefter på å "finne meg sjæl" igjen, og finne et verdigrunnlag og noen grunnholdninger jeg ønsker å stå for. Selvfølgelig har jeg blitt eldre også, og da endrer man seg ytterligere. Ingen av oss klarer å alltid være den man ønsker å være, men man gjør så godt man kan.

 

Den andre tingen jeg har tenkt litt på, er det du sier om å forsake mye. Gjør ikke alle foreldre det? Er ikke dette noe av det med å være forelder og sette barna foran sine egne behov? Det er en del år der man faktisk MÅ forsake en del ting, og det å føle seg strukket mellom hensynet til seg selv og hensynet til familien, tror jeg alle foreldre kjenner på. Jeg føler at jeg har måttet forsake mye så lenge barna var små. Nå begynner det å løsne litt. Jeg har ikke lenger SÅ råtten samvittighet de ukene med korprosjekter som før, og nå har jeg ikke engang barnevakt til ungene lengre i disse ukene. Det blir enklere når barna vokser til. Sakte, men sikkert, kan man kanskje gjenoppta interesser fra "gamle dager" og tillate seg å jobbe litt mer overtid uten at samvittigheten gnager i like stor grad. Det å ha interesser på hver sin side i et ekteskap tror jeg på. Jeg tror på å vise raushet overfor partneren nok til at man strekker seg for at den andre skal kunne holde på litt med sitt. Dette var noe jeg aldri fikk balanse i i mitt ekteskap, og det var ekstremt ødeleggende.  

 

Når man vokser fra hverandre, slik du beskriver, hjelper det at man drar samme vei. Om ingen av partene ønsker å skille lag, har man en felles grunnplattform å bygge på. Det er et godt utgangspunkt. Hvis man klarer å være ærlige med seg selv og hverandre, tror jeg på at man kan finne en løsning. (Å leve sammen i et slags pro forma-ekteskap har jeg ingen som helst tro på! Det kan sikkert fungere en stund, men hva skjer i det en av partene plutselig faller for en annen?) Hvis dere virkelig ønsker å gjøre en innsats for å beholde ekteskapet, oppsøker dere parterapi på et tidlig tidspunkt. Om det har gått for langt, er det også langt vanskeligere å reparere igjen. Det hjelper ihvertfall ikke å stikke huet i sanda på hver sin kant, selv om det selvfølgelig er den enkleste varianten.

 

Det å føle at man har satt seg sjøl ut på sidelinja, kan godt være en litt depressiv tankegang også. Er du sikker på at du ikke går og er deppa og savner et liv i frihet? At det ikke er du som innerst inne går og tenker at livet kanskje ikke ble helt slik du hadde tenkt det skulle? Det er jo slikt som skjer. Ting går ikke alltid som planlagt, og så sitter man der, fanget i AS Hjem & Familie og føler seg bundet på hender og føtter før man rekker å si "onkel Jon". Og dermed bare gå årene på autopilot før man plutselig våkner opp, føler trang til å sette hele livet på pause og spørre seg sjøl om hva det var som egentlig gikk galt. 

 

Nei, livet er ikke for pyser. Og det blir ikke alltid slik man har tenkt. Men så gjør man det beste ut av ting, og så blir det ikke så verst likevel dersom man klarer å sette pris på de små tinga i livet. Terapi er kanskje en ganske smart ting du kan få med deg partneren på. Du viser at det er håp for dere ved å ønske å kunne kommunisere på en bedre måte og finne tilbake til noe som en gang har vært. Jeg håper det ordner seg for dere. 

Takk for langt og innholdsrikt svar. Takk for lenker. Vi har prøvd noe parterapi tidligere, også vært på kurs. Opplever at det i slike sammenhenger blir lite fokus på konfliktløsning og forebygging av konflikter. Veldig bra mhp å bygge verdier og bygge hverandre opp, men i hverdagen så eskalerer ting veldig fort og det fikk vi ikke så god hjelp til. Men det er kanskje verdt å prøve på nytt, hvis han vil.

 

Jeg er blitt mer og mer bevisst på hvem jeg egentlig er, og prøver å leve etter mine verdier så godt jeg kan. Men jeg gremmes av og til over at barna vokser opp i et hjem der f.eks. stygg språkbruk og voldsomt sinne er en del av hverdagen. Jeg har sagt gang på gang at ord X og ord Y osv ikke er OK å si (mannen min som har et saftig språk) og at jeg blir lei meg av å bli kalt ditt og datt, eller at jeg ikke aksepterer at han kaller ungene ditt og datt. Han er veldig glad i dem og de i han, men jeg vet at de blir usikre og lei seg innimellom av farens utbrudd. Så selv om jeg stort sett klarer å holde fast på meg selv, så liker jeg ikke den usikre harmonien i familien, det skal så utrolig lite til fra en god og normal stemning til det ikke er noe greit.

 

Når jeg sier at jeg forsaker mye, så tenker jeg egentlig ikke på barna. Jeg vet jo at det å ha barn er krevende. Mener mer at aktiviteter som gir meg mye, ikke blir møtt med forståelse fra min partner. Han er lite raus. Kanskje litt eiesyk. Hans drøm er nok at kjernefamilien skal fylle alle behov vi voksne har, at vi ikke trenger ytterligere stimulans enn hverandre. Og når en blir møtt med en sur geip når en skal besøke en venninne eller gjøre noe annet en har gledet seg til, så blir det til at en av og til dropper det - for husfredens skyld. Kan godt være at jeg lengter etter frihet. Jeg har noen bekjente som er enslige og/eller skilt, og jeg synes det ser befriende ut. Men jeg vet jo at det er mye som binder oss sammen også. Han har mange gode sider, og vi har mange gode ting sammen. Men når hverdagen preges av usikkerhet og uvilje, så vet jeg ikke hvor mye det er å kjempe for. Vi klarer ikke å snakke om dette, fordi jeg er så redd for at han skal bli såret. Han er nok også redd for at jeg skal bli såret. Jeg tror nok at jeg tenker mer på dette enn han, men det vet jeg jo ikke.

Anonymous poster hash: 6a046...4e2

[mariaflyfly]

 

Takk for langt og innholdsrikt svar. Takk for lenker. Vi har prøvd noe parterapi tidligere, også vært på kurs. Opplever at det i slike sammenhenger blir lite fokus på konfliktløsning og forebygging av konflikter. Veldig bra mhp å bygge verdier og bygge hverandre opp, men i hverdagen så eskalerer ting veldig fort og det fikk vi ikke så god hjelp til. Men det er kanskje verdt å prøve på nytt, hvis han vil.

 

Jeg er blitt mer og mer bevisst på hvem jeg egentlig er, og prøver å leve etter mine verdier så godt jeg kan. Men jeg gremmes av og til over at barna vokser opp i et hjem der f.eks. stygg språkbruk og voldsomt sinne er en del av hverdagen. Jeg har sagt gang på gang at ord X og ord Y osv ikke er OK å si (mannen min som har et saftig språk) og at jeg blir lei meg av å bli kalt ditt og datt, eller at jeg ikke aksepterer at han kaller ungene ditt og datt. Han er veldig glad i dem og de i han, men jeg vet at de blir usikre og lei seg innimellom av farens utbrudd. Så selv om jeg stort sett klarer å holde fast på meg selv, så liker jeg ikke den usikre harmonien i familien, det skal så utrolig lite til fra en god og normal stemning til det ikke er noe greit.

 

Når jeg sier at jeg forsaker mye, så tenker jeg egentlig ikke på barna. Jeg vet jo at det å ha barn er krevende. Mener mer at aktiviteter som gir meg mye, ikke blir møtt med forståelse fra min partner. Han er lite raus. Kanskje litt eiesyk. Hans drøm er nok at kjernefamilien skal fylle alle behov vi voksne har, at vi ikke trenger ytterligere stimulans enn hverandre. Og når en blir møtt med en sur geip når en skal besøke en venninne eller gjøre noe annet en har gledet seg til, så blir det til at en av og til dropper det - for husfredens skyld. Kan godt være at jeg lengter etter frihet. Jeg har noen bekjente som er enslige og/eller skilt, og jeg synes det ser befriende ut. Men jeg vet jo at det er mye som binder oss sammen også. Han har mange gode sider, og vi har mange gode ting sammen. Men når hverdagen preges av usikkerhet og uvilje, så vet jeg ikke hvor mye det er å kjempe for. Vi klarer ikke å snakke om dette, fordi jeg er så redd for at han skal bli såret. Han er nok også redd for at jeg skal bli såret. Jeg tror nok at jeg tenker mer på dette enn han, men det vet jeg jo ikke.

Anonymous poster hash: 6a046...4e2

 

 

Du høres ut som at du har resignert allerede. Jeg tenker at det er litt urettferdig mot din mann så lenge du går og tenker på disse tingene, men ikke snakker om dem. Hvordan skal han kunne endre seg dersom han ikke vet at han må det?

[cilie]

Det var et fint innlegg, Mariaflyfly!

Nei, livet blir ikke alltid hva man hadde tenkt..

Lykke til til ts.

[AnonymBruker]

Du høres ut som at du har resignert allerede. Jeg tenker at det er litt urettferdig mot din mann så lenge du går og tenker på disse tingene, men ikke snakker om dem. Hvordan skal han kunne endre seg dersom han ikke vet at han må det?

Han vet at jeg ikke liker språkbruken hans. Han vet at jeg ikke liker at han blir så fort sint for bagateller. Jeg er imidlertid ikke skyldfri jeg heller når det gjelder temperament, men jeg har tenkt veldig mye på dette hvor unødvendig det er å hisse seg opp over uhell. Har også sagt det til ham. Jeg har sagt til ham at jeg skulle ønske han kunne glede seg mer over at jeg har fine opplevelser. Tror imidlertid ikke at han forstår hvor dypt dette stikker i meg. Og det burde vi nok prate om. For at han skal kunne endre seg. Men det passer aldri. En helgetur, en bursdag og nå en påskeferie som helst ikke skal ødelegges. Jeg tror ikke han ønsker å endre de tingene jeg snakker om her. Vi har temmelig sterk vilje begge to og vi har nok prøvd i mange år å viske ut forskjellene våre og undertrykke uenighetene for at vi begge to har ønsket å komme nærmere hverandre. Men jeg vet ikke hvor lenge jeg orker det lenger. Jeg kan sikkert holde ut i noen år til. Men uten endring så vil jeg miste mye av meg selv dersom vi to skal holde sammen resten av livet.

Anonymous poster hash: 6a046...4e2

[AnonymBruker]

Det var et fint innlegg, Mariaflyfly!

Nei, livet blir ikke alltid hva man hadde tenkt..

Lykke til til ts.

Jeg vet ikke hva jeg tenkte om livet da jeg var 19 eller 20. Hadde nok ikke så mange planer. Livet ble til etter som jeg levde, uten en voldsom plan. Kanskje det er det vi har manglet? En plan over hva vi vil med livene våre? Vi har jo hatt noen dype samtaler men er ikke gode på det nå hvert fall. Takk.

Anonymous poster hash: 6a046...4e2

[Gjest Gargamel]

Kanskje dere kan løsrive dere litt, men ikke helt? Kanskje begge kan "ta litt mer plass" og gjøre hver deres ting noen ganger?

Det er mulig dere blir sure og aggressive pga "tosomhet" og at dere må tilpasse dere hverandres ønsker hele tiden.

Hvem vet.

[mariaflyfly]

 

Jeg vet ikke hva jeg tenkte om livet da jeg var 19 eller 20. Hadde nok ikke så mange planer. Livet ble til etter som jeg levde, uten en voldsom plan. Kanskje det er det vi har manglet? En plan over hva vi vil med livene våre? Vi har jo hatt noen dype samtaler men er ikke gode på det nå hvert fall. Takk.

Anonymous poster hash: 6a046...4e2

 

 

Hvordan går det? Tenkte litt på dette innlegget i påskeferien. 

[morsan]

^{Jeg synes også mariaflyfly har svart godt!}

 

^{Hvorvidt du bør forlate han eller om det fortsatt er liv laga skal jeg ikke uttale meg om. Men jeg har lyst til å knhytte noen få kommentarer til at du skrev dette: "Jeg har noen bekjente som er enslige og/eller skilt, og jeg synes det ser befriende ut."}

 

^{For egen del vil jeg si at slik som ekteskapet og samlivet etterhvert ble er det en stor lettelse å slippe å bo sammen med han og måtte ta hensyn til han. Skilsmisse var en helt riktig og nødvendig hendelse, det ville vært helseskadelig å fortsette. Samtidig vil jeg ikke glorifisere livet som singel! Man bør etter min mening gå fordi man ikke kan fortsette der man er, ikke fordi man tror at gresset er så mye grønnere på den andre siden - hva enten man tenker venninne-gress eller kjæreste-gress.}

[Nicklusheletida]

Singellivet er en mellomstasjon morsan, også for deg :)

 

Men enig i at singellivet ikke er noe å trakte etter. Slitsomt med disse kaffedatene er det også som man må presse seg igjennom til tross for at en har mest lyst til å snu

[mariaflyfly]

Morsan er tilbake på dol! Yay! Endelig! 

[morsan]

Singellivet er en mellomstasjon morsan, også for deg :)

Men enig i at singellivet ikke er noe å trakte etter. Slitsomt med disse kaffedatene er det også som man må presse seg igjennom til tross for at en har mest lyst til å snu

Hehe... Si ikke det - om mellomstasjon. Det er jo dem som forblir single også da,.. Men - nå føles livet uansett veldig mye bedre enn i 2014. Året jeg trodde skulle bli så bra, etter mange begredelige år og så et opprivende brudd. Det eneste jeg ønsket var en skyfri himmel! Den tror jeg jaggu har kommet nå i 2015 - og det uten kjæreste. :-)

[morsan]

Morsan er tilbake på dol! Yay! Endelig!

Ååå smask!!! :-)

[AnonymBruker]

Hvordan går det? Tenkte litt på dette innlegget i påskeferien. 

Takk som spør! Vet ikke helt hva jeg skal svare. Delvis status quo, men vi har snakket litt sammen. Ikke helt inn til kjernen, det vet jeg ikke om er hensiktsmessig så lenge jeg har et håp om at vi skal klare oss gjennom dette. Jeg mener at det nok ikke er lurt å velte ut alt gruff jeg kan tenke på om ham hvis jeg håper på en fortsettelse. Vi har ikke snakket om å få hjelp utenfra ennå, men begge to ser vel hensikten av å kommunisere bedre. Han var bortreist på slutten av forrige uke noen dager med jobben, og jeg slapper veldig mye mer av når han ikke er hjemme. Er nok litt anspent. Sexlivet er helt tragisk. Det virker som om jo mindre jeg har lyst, jo mer har han. Og det igjen fører til at jeg får enda mindre lyst. Vi er fullstendig i ufase. Jeg har prøvd å forklare ham, men det virker ikke som han forstår. 

Anonymous poster hash: 6a046...4e2

[AnonymBruker]

Ååå smask!!! :-)

 

^{Jeg synes også mariaflyfly har svart godt!}

 

^{Hvorvidt du bør forlate han eller om det fortsatt er liv laga skal jeg ikke uttale meg om. Men jeg har lyst til å knhytte noen få kommentarer til at du skrev dette: "Jeg har noen bekjente som er enslige og/eller skilt, og jeg synes det ser befriende ut."}

 

^{For egen del vil jeg si at slik som ekteskapet og samlivet etterhvert ble er det en stor lettelse å slippe å bo sammen med han og måtte ta hensyn til han. Skilsmisse var en helt riktig og nødvendig hendelse, det ville vært helseskadelig å fortsette. Samtidig vil jeg ikke glorifisere livet som singel! Man bør etter min mening gå fordi man ikke kan fortsette der man er, ikke fordi man tror at gresset er så mye grønnere på den andre siden - hva enten man tenker venninne-gress eller kjæreste-gress.}

 

Takk for svar. Er jo egentlig enig med deg. Men på den andre siden så er det vanskelig å definere hva som er helseskadelig. Jeg klarer meg jo. Og jeg klarer meg sikkert neste år også. Og året etter det. Og etter det. Men jeg ser mørkt på fremtiden hvis vi skal fortsette i samme spor som nå.  Jeg har ikke lyst til å ha det slik jeg har det nå, resten av livet. Men jeg ser mange gode kvaliteter i mannen min, som jeg trives med, og jeg vil jo helst fortsette i ekteskapet, men i et annet spor.

 

Veldig fint å se deg her igjen, Morsan!

Anonymous poster hash: 6a046...4e2

[AnonymBruker]

Singellivet er en mellomstasjon morsan, også for deg :)

 

Men enig i at singellivet ikke er noe å trakte etter. Slitsomt med disse kaffedatene er det også som man må presse seg igjennom til tross for at en har mest lyst til å snu

 

Jeg synes singellivet høres herlig ut. Har aldri bodd alene. Det må da være fantastisk å kunne disponere all tid selv og bestemme over seg selv helt og holdent? Når en har barn, så vil jo en del av kjærlighetsbehovet være dekket gjennom dem vel? Tror jeg kunne klart meg helt fint uten noen mann i livet mitt. Men nå har jeg jo en, og det er mye ved ham som jeg heldigvis liker og setter pris på, og jeg håper jo inderlig at vi kommer inn på rett spor. Synes forsåvidt konseptet særboer høres ideelt ut. At en bor hver for seg, og da har mye tid alene, men så kan være sammen av og til.

 

Hva mener du forresten med kaffedater som man må presse seg gjennom? For å bli kjent med nye menn? Det hørtes slitsomt ut...

Anonymous poster hash: 6a046...4e2