Parterapi - hjelp til kommunikasjon

[laban]

Det eneste jeg ønsket var en skyfri himmel! Den tror jeg jaggu har kommet nå i 2015 - og det uten kjæreste. :-)

Godt å høre, håper det varer!

[mariaflyfly]

 

Takk som spør! Vet ikke helt hva jeg skal svare. Delvis status quo, men vi har snakket litt sammen. Ikke helt inn til kjernen, det vet jeg ikke om er hensiktsmessig så lenge jeg har et håp om at vi skal klare oss gjennom dette. Jeg mener at det nok ikke er lurt å velte ut alt gruff jeg kan tenke på om ham hvis jeg håper på en fortsettelse. Vi har ikke snakket om å få hjelp utenfra ennå, men begge to ser vel hensikten av å kommunisere bedre. Han var bortreist på slutten av forrige uke noen dager med jobben, og jeg slapper veldig mye mer av når han ikke er hjemme. Er nok litt anspent. Sexlivet er helt tragisk. Det virker som om jo mindre jeg har lyst, jo mer har han. Og det igjen fører til at jeg får enda mindre lyst. Vi er fullstendig i ufase. Jeg har prøvd å forklare ham, men det virker ikke som han forstår. 

Anonymous poster hash: 6a046...4e2

 

 

Positivt at dere har fått snakka litt sammen. Jeg tror heller ikke på å velte ut all gruff med det samme, men samtidig er du nødt til å forklare hvordan du føler det mens du fortsatt har tro på at det er noe igjen å redde. Om du går for lenge og spinner deg inn i et tankemønster om hvor behagelig livet ville vært som single, kommer du til å ende opp som det. Garantert. Du spinner deg samtidig inn i tankene om din manns dårlige sider og deres elendige sexliv. Jo mer du tenker på det, jo mer forsterkes det. 

 

Du er nødt til å ta skrittet å gå inn i den kjipe materien. Få fram sannheten. Si hva du føler, at hvis dette skal reddes, så må det jobbes med. Så lenge du har et håp om at ting kan ordne seg, skylder du både din mann og dine barn å gjøre et helhjerta forsøk. Synes jeg, da.

[Nicklusheletida]

Til trådstarter : Når jeg sier at singellivet ikke er noe å trakte etter, så er jo det bare min personlige mening. Det er delte meninger om det :-)

 

Jeg synes det var stusselig, siden jeg var vant til å bo med  5 stykker . De to eldste forsvant ut av huset omtrent samtidig. Den ene for å studere og den andre for å gå på skole. Jeg mistet x-svigerfamilien og jeg mistet hele hans vennegjeng. Jeg traff han da jeg var helt nyetablert i Oslo på 80-tallet. Fikk barn ganske tidlig og var ikke særlig flink til å pleie mitt eget lille nettverk jeg hadde. Fikk raskt barn og hadde ikke så mange behov utenom jobb og unger. Hadde mest kontakt med hans nettverk.

 

Så helgene ble stusselige da jeg ble singel. Tok opp igjen kontakt med eget nettverk og det løsnet heldigvis, men savnet en kjæreste jeg kunne stå opp å spise frokost sammen med de helgene jeg var alene.

 

 Singellivet kan høres spennende ut og dette er litt flaut å si, men fikk jo testet ut noen menn i begynnelsen av singellivet , men fant vel fort ut at dette ikke var noe spennende. Liker meg best sammen med en fast kjæreste

 

Med tragiske kaffedater mener jeg at jeg en stund prøvde den moderne måten å sjekke på (datingside) og at virkeligheten ofte viste seg å være noe annet enn et bilde viste :-)

 

Ja, førsteinntrykket er viktig for meg :-) Jeg var også på date med en som må ha hatt asperger og en annen som skravlet non stop om seg selv  Jeg traff et par hyggelige også, men det utviklet seg ikke til noe langvarig.

 

Kjæresten traff jeg også på kaffedate, men det skjedde på en annen måte (ikke gjennom datingside) Da jeg traff han, tenke jeg : Yess!  Da jeg kom hjem etter daten fikk jeg melding hvor han skrev akkurat det samme som jeg tenkte : Yes!, endelig har jeg truffet noen jeg kunne tenke meg å bli bedre kjent med og han lurte på hva jeg mente om det. Flaks at vi tenkte det samme

 

 

 

Men jeg har vennet meg til å være alene nå og jeg synes det er deilig å være alene i hverdagene og få kvalitetstid med kjæresten i helgene. Da kan jeg trene og bruke tiden min som jeg vil etter jobb, så det er i grunnen perfekt. Har ingen hast med å bli samboer. Kommer til å bo alene i flere år, men bor nærme hverandre, så det er ikke noe problem.

 

Var jeg deg ville jeg gjort alt jeg kunne for å være der du er og ikke tenkt på brudd før du absolutt ikke ser noen annen løsning. Jeg er altså helt enig med morsan.

 

Morsan : Veldig godt å høre  Det ordner seg for snille jenter :)

[Nicklusheletida]

Har lyst til å si noe om det du skriver om at kjærlighetslivet blir dekket gjennom barna.

 

Det er jeg uenig i . Det hjelper, men er jo en helt annen type kjærlighet

 

Jeg har store barn også og det er ikke noe gøy å finne på ting med mora si. Venner er viktigere naturlig nok

[Gjest Gargamel]

Jeg holder fast ved at du må ta deg mer plass i forholdet. Har du lyst til å være med venninner en lørdagskveld så gjør det. Han ser kanskje på det som en trussel, men i virkeligheten kan det være en redning for forholdet. Folk trenger faktisk luft og egne liv.

Hvis du viser liten eller negativ interesse for sex og nærhet er det noe som kan gjøre ham både sur og desperat /masete/ klengete på en gang. For ham er kanskje denne avvisningen en stor og alvorlig ting i seg selv, og ikke bare et symptom.

[AnonymBruker]

Jeg holder fast ved at du må ta deg mer plass i forholdet. Har du lyst til å være med venninner en lørdagskveld så gjør det. Han ser kanskje på det som en trussel, men i virkeligheten kan det være en redning for forholdet. Folk trenger faktisk luft og egne liv.

Hvis du viser liten eller negativ interesse for sex og nærhet er det noe som kan gjøre ham både sur og desperat /masete/ klengete på en gang. For ham er kanskje denne avvisningen en stor og alvorlig ting i seg selv, og ikke bare et symptom.

Jeg har god kontakt med flere venninner og har også en egen hobby. Så jeg har blitt bevisst på å ta min plass i familien spesielt de siste årene, og er flink til å skape mine egne rom der jeg koser meg og får energi. Men det er litt trist at mannen min ikke unner meg disse rommene. Han synes at jeg bruker for mye av min tid og oppmerksomhet utenfor familien.

 

Tror du har rett i at han lider under min avvisning. Jeg har prøvd å forklare at mitt behov er nærmest helt borte, men at jeg håper det vil bedre seg. At når vi to ikke har det så bra sammen, så orker jeg heller ikke sex. Det koster meg mye å si dette. Men det resulterer merkelig nok i at han blir enda mer ivrig. Det jeg ønsker, er faktisk to uker eller helst en måned der det ikke hintes eller ymtes noe om sex, der vi heller kan gi hverandre en klem eller ligge i armkroken til hverandre uten å ville noe mer. Må vel prøve å si det til ham. 

Anonymous poster hash: 6a046...4e2

[AnonymBruker]

Har lyst til å si noe om det du skriver om at kjærlighetslivet blir dekket gjennom barna.

 

Det er jeg uenig i . Det hjelper, men er jo en helt annen type kjærlighet

 

Jeg har store barn også og det er ikke noe gøy å finne på ting med mora si. Venner er viktigere naturlig nok

I forhold til ei god venninne jeg har som både er enslig og uten barn, så tenker jeg at mine barn vil kunne dekke en stor del av mitt kjærlighetsbehov, selv når de flytter ut. Men jeg er enig i at det er veldig viktig med venner/venninner, og aktiviteter/hobbier. I motsetning til deg, så har jeg mange veldig gode venner. Mannen min har to-tre gode kamerater, men han vil nok føle seg mye mer "lost" enn det jeg ville gjøre, vil jeg tro.

Anonymous poster hash: 6a046...4e2

[Nicklusheletida]

Jeg har jo venninner, men de er spredt rundt omkring i landet. I Oslo har jeg 4 nære venninner. Skal spise middag med ei av dem nå etter jobben . Jeg greier meg egentlig fint med få nære venninner. Nå er vi samme situasjon med store barn og har tid og ork til å treffes.Jeg har også noen venninner fra gamlejobben som jeg treffer en gang i blant.

 

For meg er det stor forskjell på barn, venninner og kjæreste, men vi har sikkert ulike behov bare  Jeg liker alt med hva det innebærer å ha en kjæreste, så lenge vi er på bølgelengde og det er vi . Nyter det

[Nicklusheletida]

I tilleg har det kommet til et nytt nettverk gjennom kjærestens venner, så alene føler jeg meg ikke lenger.

[Gjest Gargamel]

 

Jeg har god kontakt med flere venninner og har også en egen hobby. Så jeg har blitt bevisst på å ta min plass i familien spesielt de siste årene, og er flink til å skape mine egne rom der jeg koser meg og får energi. Men det er litt trist at mannen min ikke unner meg disse rommene. Han synes at jeg bruker for mye av min tid og oppmerksomhet utenfor familien.

 

Tror du har rett i at han lider under min avvisning. Jeg har prøvd å forklare at mitt behov er nærmest helt borte, men at jeg håper det vil bedre seg. At når vi to ikke har det så bra sammen, så orker jeg heller ikke sex. Det koster meg mye å si dette. Men det resulterer merkelig nok i at han blir enda mer ivrig. Det jeg ønsker, er faktisk to uker eller helst en måned der det ikke hintes eller ymtes noe om sex, der vi heller kan gi hverandre en klem eller ligge i armkroken til hverandre uten å ville noe mer. Må vel prøve å si det til ham. 

Anonymous poster hash: 6a046...4e2

 

 

Jeg synes ikke det høres så dumt ut å avtale en måneds pause fra sex. Jeg vet at terapeuter foreslår akkurat det når man er inne i en ond sirkel hvor en part er desperat etter sex og/eller bekreftelse mens den andre parten mister lysten pga konstant mas. Man må få tid til å bli sulten.

 

Utfordringen er å få ham til å forstå at det faktisk er et konstruktivt forslag og en investering for at det skal bli bedre etterpå.

[Nicklusheletida]

Fungerer det slik at en pause gir mer lyst ? Jeg tviler

 

Slik fungerer det ikke for meg i hvert fall. Fungerer heller omvendt. Jo mer sex jo mer lyst. Mye vil ha mer

[Gjest Gargamel]

Fungerer det slik at en pause gir mer lyst ? Jeg tviler

Slik fungerer det ikke for meg i hvert fall. Fungerer heller omvendt. Jo mer sex jo mer lyst. Mye vil ha mer

Ja, det er kanskje feil å råde TS til å foreslå en sånn pause. Det kunne vært et godt råd å gi til mannen hennes.

Jeg tror også at "mye vil ha mer" i et godt forhold.

[Nicklusheletida]

Gargamel: Jeg vet ikke om det er feil råd. Jeg sitter ikke med svaret, men spør bare siden dette ikke er egen erfaring.

 

Trådstarter : Jeg tror dere trenger hjelp utenifra. Jeg synes problemene høres ganske alvorlige ut. Aggresjon, dårlig språkbruk, manglende respekt for hverandre er vel noe av det verste et forhold og en familie i sin helhet kan utsettes for. Høres ut som et usunt forhold jeg kjenner meg så alt for godt igjen i. Det er slitsomt å leve med en som har aggresjonsproblemer. Samtidig blir det vel ikke bedre av manglende sex og nærhet heller. En vond sirkel.

 

Jeg fikk ikke med meg x på familieterapi, men jeg håper du gjør det .

[morsan]

Når en har barn, så vil jo en del av kjærlighetsbehovet være dekket gjennom dem vel?

Anonymous poster hash: 6a046...4e2

Gjelder ikke for store tenåringer ihvertfall.

Uansett - kjempelykke til! Det er en tung beslutning å ta å bryte opp. Men dersom det ikke er noen annen utvei et det jo det beste.

[morsan]

Godt å høre, håper det varer!

Takk :-)

[morsan]

Og ellers er jeg helt enig i Nicklus' omtale av singelliv osv. Bortsett fra at jeg hadde opprettholdt mitt eget nettverk.

[frosken]

Positivt at dere har fått snakka litt sammen. Jeg tror heller ikke på å velte ut all gruff med det samme, men samtidig er du nødt til å forklare hvordan du føler det mens du fortsatt har tro på at det er noe igjen å redde. Om du går for lenge og spinner deg inn i et tankemønster om hvor behagelig livet ville vært som single, kommer du til å ende opp som det. Garantert. Du spinner deg samtidig inn i tankene om din manns dårlige sider og deres elendige sexliv. Jo mer du tenker på det, jo mer forsterkes det. 

 

Du er nødt til å ta skrittet å gå inn i den kjipe materien. Få fram sannheten. Si hva du føler, at hvis dette skal reddes, så må det jobbes med. Så lenge du har et håp om at ting kan ordne seg, skylder du både din mann og dine barn å gjøre et helhjerta forsøk. Synes jeg, da.

Enig i det du skriver, men har lyst til å komme med en liten tilføyelse: Noen ganger kan det være en like viktig oppgave å se på sin egen fungering i forholdet som å være opptatt av hva man misliker hos den andre.

[laban]

Enig i det du skriver, men har lyst til å komme med en liten tilføyelse: Noen ganger kan det være en like viktig oppgave å se på sin egen fungering i forholdet som å være opptatt av hva man misliker hos den andre.

Men det gjelder vel begge parter?  Trådstarters mann vil at hun skal være hjemme hos familien, ikke bruke tid på hobbyer og venninner.  Burde han ikke da gjøre sitt for at hjemmet er et hyggelig sted å være, ikke et sted man må gå på tærne for å unngå bråk? 

 

Jeg vet godt at vi ikke kan forandre ham, jeg lurer bare på om du mener hun bør gjøre som han vil og late som om hun har nok innhold i hverdagen ved å (nesten) bare være hjemme?  Jeg forstår veldig godt at hun, etter å ha prioritert hjem og barn i mange år, har lyst til å bruke litt mer tid utenfor kjernefamilien uten å pådyttes dårlig samvittighet.  Du pleier jo å være så positiv til aktivitet i andre sammenhenger?

[mariaflyfly]

Enig i det du skriver, men har lyst til å komme med en liten tilføyelse: Noen ganger kan det være en like viktig oppgave å se på sin egen fungering i forholdet som å være opptatt av hva man misliker hos den andre.

 

Men er ikke det selvfølgelig? At i et forhold må man både gi og ta? I tillegg til å komme opp med ting man tenker at ikke fungerer optimalt ved partneren, må man være villig til å gjøre endringer også selv for at en felles bedring skal skje?

[Lillemus]

 

Når en har barn, så vil jo en del av kjærlighetsbehovet være dekket gjennom dem vel?

Øh - nei. Det er himmelvid forskjell på den kjærligheten jeg føler til mine barn og den jeg føler for kjæresten min. Kan ikke sammenlignes på noen måte egentlig. Heldigvis.