Livet etter vold i ekteskapet. Er det bare å gi slipp på det?

[Filterløs]

I skrivande stund kjenner jeg et hav av raseri velte opp i meg....igjen!

Jeg var gift i ca 10 år med en voldelig mann. Vi fikk et barn tidlig i forholdet.

Første gang jeg fikk kjenne vreden hans på kroppen var barnet et halvt år, da løftet han meg ut, kastet med i bakken og sparket til ribbena knakk.

Jeg tolererte selvfølgelig ikke dette, men ville heller ikke at det skulle være sant. Første store feilen jeg begikk var å tilgi han, og dermed uviten tillot jeg at det hadde skjedd. Og det var bare begynnelsen.

Jeg var ny i bygda og fikk etterhvert vite at denne mannen var kjent for dette. Hans første kone hadde gått fra han av samme grunn. Bare det at hun måtte sende barna tilbake til faren deres for samvær. Hvilket resulterte i at de barna måtte stadig være vitne til at den nye samboeren han hadde, mellom kone 1 og meg, stadig ble banket til blodet sprutet og tennene for. Jeg prøvde å flytte en periode, men skjønte straks at han ikke klarte å ta vare på noen av ungene sine alene, langt i fra min lille.

Jeg valgte igjen å tilgi, det var seff mange gode stunder også, og jeg valgte å bli for på den måten føle at jeg hadde "kontroll" på situasjonen og i det minste kunne beskytte barnet som best lot seg gjøre.

 

I denne perioden gikk jeg ikke stille i dørene, vi dro på familiekontore, oppsøkte alternativ til vold og bla bla. Og det endte med at jeg anmeldte han og fikk han dømt. Og til slutt dro jeg, flyttet, langt vekk. Da barnet ble stor nok til å kunne prate godt for seg, og fordi siste gang han gikk på meg var jeg blå rundt hele halsen og jeg forsto det bare var flaks at jeg våknet den morgen.

 

Men far har rett til samvær med barn, og jeg har ikke sett han har vært fysisk mot ungene så jeg hadde ingenting å komme med.

MEN, han har manipulert meg i ett siden. Han fortsetter å straffe meg fordi jeg flyttet langt unna, og han fortsetter å "gi meg juling", bare på en annen måte. Med bla annet stadig å melde meg til barnevernet, sende advokat på meg med ubehagelg brever om min omsorg osv.

Jeg har i mange år prøvd å legge ting til rette for at de skal ha et så godt samvær som mulig. Men det skal alltid være på hans premisser. Jeg skal kjøre, hente og bringe. Dit det passer han og når det passer han. Og jeg har virkelig prøvd, jeg har ikke snakket noe stygt om faren osv. Til jeg en dag sprakk. Ca 5 år etter at jeg dro. Jeg sprakk så til de grader i vinkel. Det var som all ydmykelsen bare kom fra bunn i kjelleren hos meg og opp som i en vulkan. Og det var ikke stopp, det var ikke grenser for hvor mye hat og skjelsord jeg hadde å servere denne mannen. Det måtte til slutt bare ut, og det ble fullstendig ukontrollert.

Jeg skulle ønske han var død, og det klarte jeg også å formidle han. Hadde jeg ikke fått noe konsekvens ville jeg sett det som en glede og tatt hagla og blåst av han hele hue. Og tro meg, idet dette kom ut, mente jeg det av hele mitt hjerte. Jeg så det for meg og kjente en maktfølelse og hevnlyst som i ettertid skremmer selv meg.

Ikke for at jeg hadde kunnet gjøre det, men tanken, filmen i hodet, kjentes god ut!

 

Så altså, etter så mange år som jeg har prøvd å legge dette bak meg. prøvd å tilgi. Prøvd å være venner med han og gjøre det beste for barnet. Så virker det som om aggresjonene bare har vokst i meg. Etter at jeg slapp opp lokket på trykktanken har det bare fortsatte å koke.

 

Jeg vil, mer enn noe, klare å tilgi han for å få fred med meg selv. Men hvordan i svarte gjør jeg det?

 

[Nicklusheletida]

Det er litt av en historie du har og jeg skjønner jeg har lite å klage over ang. min x i forhold til dette.

 

Det hender jeg fortsatt blir bitter noen ganger når jeg tenker tilbake på behandlingen jeg har fått og ord som har blitt sagt, fordi jeg mener den er så ufortjent. Men dveler ikke ved det lang tid om gangen og sier til meg selv at det er fremtiden som gjelder, så rister jeg det av meg.

 

I dag har jeg kommet dit hen at jeg ønsker at han får det bra, da jeg ser at det er best for ungene. Innimellom er jeg rasende på han og innimellom synes jeg synd på han. Til tross for at det er en ressurssterk mann, så er han så hjelpesløs på noen områder og disse sidene ødelegger så mye for han selv. Jeg synes synd på han for at han klarte å ødelegge det livet han hadde. Forholdet til meg og forholdet til barna sine. Han vil nok gjerne ha et godt forhold til barna sine, men han er for upedagogisk og han får det ikke til. Det er trist med den hjelpeløsheta.  Ikke minst for han selv.

 

Tror du bare må bestemme deg for at du skal få et godt liv og at det som har vært har vært og at han klarer du ikke å endre.

[AnonymBruker]

I skrivande stund kjenner jeg et hav av raseri velte opp i meg....igjen!

Jeg var gift i ca 10 år med en voldelig mann. Vi fikk et barn tidlig i forholdet.

Første gang jeg fikk kjenne vreden hans på kroppen var barnet et halvt år, da løftet han meg ut, kastet med i bakken og sparket til ribbena knakk.

Jeg tolererte selvfølgelig ikke dette, men ville heller ikke at det skulle være sant. Første store feilen jeg begikk var å tilgi han, og dermed uviten tillot jeg at det hadde skjedd. Og det var bare begynnelsen.

Jeg var ny i bygda og fikk etterhvert vite at denne mannen var kjent for dette. Hans første kone hadde gått fra han av samme grunn. Bare det at hun måtte sende barna tilbake til faren deres for samvær. Hvilket resulterte i at de barna måtte stadig være vitne til at den nye samboeren han hadde, mellom kone 1 og meg, stadig ble banket til blodet sprutet og tennene for. Jeg prøvde å flytte en periode, men skjønte straks at han ikke klarte å ta vare på noen av ungene sine alene, langt i fra min lille.

Jeg valgte igjen å tilgi, det var seff mange gode stunder også, og jeg valgte å bli for på den måten føle at jeg hadde "kontroll" på situasjonen og i det minste kunne beskytte barnet som best lot seg gjøre.

 

I denne perioden gikk jeg ikke stille i dørene, vi dro på familiekontore, oppsøkte alternativ til vold og bla bla. Og det endte med at jeg anmeldte han og fikk han dømt. Og til slutt dro jeg, flyttet, langt vekk. Da barnet ble stor nok til å kunne prate godt for seg, og fordi siste gang han gikk på meg var jeg blå rundt hele halsen og jeg forsto det bare var flaks at jeg våknet den morgen.

 

Men far har rett til samvær med barn, og jeg har ikke sett han har vært fysisk mot ungene så jeg hadde ingenting å komme med.

MEN, han har manipulert meg i ett siden. Han fortsetter å straffe meg fordi jeg flyttet langt unna, og han fortsetter å "gi meg juling", bare på en annen måte. Med bla annet stadig å melde meg til barnevernet, sende advokat på meg med ubehagelg brever om min omsorg osv.

Jeg har i mange år prøvd å legge ting til rette for at de skal ha et så godt samvær som mulig. Men det skal alltid være på hans premisser. Jeg skal kjøre, hente og bringe. Dit det passer han og når det passer han. Og jeg har virkelig prøvd, jeg har ikke snakket noe stygt om faren osv. Til jeg en dag sprakk. Ca 5 år etter at jeg dro. Jeg sprakk så til de grader i vinkel. Det var som all ydmykelsen bare kom fra bunn i kjelleren hos meg og opp som i en vulkan. Og det var ikke stopp, det var ikke grenser for hvor mye hat og skjelsord jeg hadde å servere denne mannen. Det måtte til slutt bare ut, og det ble fullstendig ukontrollert.

Jeg skulle ønske han var død, og det klarte jeg også å formidle han. Hadde jeg ikke fått noe konsekvens ville jeg sett det som en glede og tatt hagla og blåst av han hele hue. Og tro meg, idet dette kom ut, mente jeg det av hele mitt hjerte. Jeg så det for meg og kjente en maktfølelse og hevnlyst som i ettertid skremmer selv meg.

Ikke for at jeg hadde kunnet gjøre det, men tanken, filmen i hodet, kjentes god ut!

 

Så altså, etter så mange år som jeg har prøvd å legge dette bak meg. prøvd å tilgi. Prøvd å være venner med han og gjøre det beste for barnet. Så virker det som om aggresjonene bare har vokst i meg. Etter at jeg slapp opp lokket på trykktanken har det bare fortsatte å koke.

 

Jeg vil, mer enn noe, klare å tilgi han for å få fred med meg selv. Men hvordan i svarte gjør jeg det?

Kjenner meg igjen i historien din. Barna mine er nå store og jeg har brukt noen år hos psykolog. Det var godt investert tid å gå i terapi. 

Anonymous poster hash: 30422...693

[Filterløs]

Det er litt av en historie du har og jeg skjønner jeg har lite å klage over ang. min x i forhold til dette.

 

Det hender jeg fortsatt blir bitter noen ganger når jeg tenker tilbake på behandlingen jeg har fått og ord som har blitt sagt, fordi jeg mener den er så ufortjent. Men dveler ikke ved det lang tid om gangen og sier til meg selv at det er fremtiden som gjelder, så rister jeg det av meg.

 

I dag har jeg kommet dit hen at jeg ønsker at han får det bra, da jeg ser at det er best for ungene. Innimellom er jeg rasende på han og innimellom synes jeg synd på han. Til tross for at det er en ressurssterk mann, så er han så hjelpesløs på noen områder og disse sidene ødelegger så mye for han selv. Jeg synes synd på han for at han klarte å ødelegge det livet han hadde. Forholdet til meg og forholdet til barna sine. Han vil nok gjerne ha et godt forhold til barna sine, men han er for upedagogisk og han får det ikke til. Det er trist med den hjelpeløsheta.  Ikke minst for han selv.

 

Tror du bare må bestemme deg for at du skal få et godt liv og at det som har vært har vært og at han klarer du ikke å endre.

JEG bestemte meg for det den dagen jeg dro, men med alle de terririserende dryppende som stadig kommer er det grenser for hva en tåler. Dvs, jeg hadde i alle fall min grense. Som feks en gang han var nødt til å komme helt hjem til oss for å hente barn siden jeg måtte jobbe. Jeg hadde hatt 7 gutter på overnatting og full bursdagfest kvelden i forvien, og måtte reise kl 7 dagen etter. Da fant han ut av at jeg hadde det så rotete hjemme og like etterpå fikk jeg brev fra advokaten der det sto at vi levde i en svinesti og at jeg ikke var skikket som mor?? (Huset hadde vært strøken kvelden før, pyntet og i bursdag stand).

Altså, han vil meg så inndelig vondt og gir en god dag i at det går utover hans eget avkom mer enn noe annet.

Jeg har også hatt vekslende følelser med å syntes synd på han og hate han. Men nå bare hater jeg han, og det så innderlig at hører jeg om en ulykke i nærheten av der han bor, ber jeg til høyere makter om at det må være han.

Hvis han hadde krepert nå, kunne ungen vår vokst opp i den tro at faren var glad i han. Men alle skuffelser og manipuleringer jeg ser barnet blir utsatt for er virkelig vondt i hjerterota.

[Filterløs]

 

Kjenner meg igjen i historien din. Barna mine er nå store og jeg har brukt noen år hos psykolog. Det var godt investert tid å gå i terapi. 

Anonymous poster hash: 30422...693

 

Men sluttet han? Slutten han å bruke all sin tid og hver mulighet til å være jævelig mot deg?

Jeg skulle så gjerne kommet meg videre, men det er ikke lett så lenge det aldri er slutt. Vel ikke før barnet er myndig da. Og det er gudskjelov ikke så alt for lenge til

[AnonymBruker]

Men sluttet han? Slutten han å bruke all sin tid og hver mulighet til å være jævelig mot deg?

Jeg skulle så gjerne kommet meg videre, men det er ikke lett så lenge det aldri er slutt. Vel ikke før barnet er myndig da. Og det er gudskjelov ikke så alt for lenge til

Nei, de gir seg aldri. Enda klarer min eks å nå meg så jeg gråter en skvett. Men forskjellen nå og før terapi er at jeg ikke lenger på en måte går under i dette her. Barna har sett sin far for hvem han er og vil ikke lenger ha kontakt med han. Jeg syns barna har tatt en klok avgjørelse for å skjerme seg selv. Det har de lov til. 

 

Jeg har vært gjennom fem rettsaker (han har fri rettshjelp) for daglig omsorg gjennom årene. Han har meldt meg til barnevernet mange ganger. Det har vært tøffe tak og strie år. Men som sagt er jeg glad for at jeg har klart å oppdra ungene til å tenke selv og ta selvstendige avgjørelser. Jeg har støttet dem på deres erfaringer av hvordan han er og ikke glattet over og heller ikke gått i dybden. 

 

Jeg håper du kan finne noen å prate med. Det er god hjelp og støtte i det. Jeg lover. 

Anonymous poster hash: 30422...693

[AnonymBruker]

Men sluttet han? Slutten han å bruke all sin tid og hver mulighet til å være jævelig mot deg?

Jeg skulle så gjerne kommet meg videre, men det er ikke lett så lenge det aldri er slutt. Vel ikke før barnet er myndig da. Og det er gudskjelov ikke så alt for lenge til

PS: Søk voldsoffer-erstatning om du ikke har gjort det. Du får bistandsadvokaten din til å ordne det. 

Anonymous poster hash: 30422...693

[Nicklusheletida]

Filterløs : Det er ikke vanskelig å forstå følelsene dine. At en far vil mor, som skal være en god omsorgsperson til sitt barn så mye vondt, er vanskelig å forstå og at han vil sitt eget barn så mye vondt, er ubegripelig.

 

Jeg vet ikke hva jeg skal svare deg og jeg vet ikke hvordan dette kan løses. Forstår at du føler deg maktesløs. Du kan vel ikke gjøre så mye annet enn å kjempe deg gjennom til barnet er myndig og forsøke som best du kan for at barnet skal bli minst mulig delaktig noe jeg forstår at du allerede gjør.

 

Beklager at jeg ikke har noe godt svar å komme med.

 

Klem til deg :-)

[mariaflyfly]

I skrivande stund kjenner jeg et hav av raseri velte opp i meg....igjen!

Jeg var gift i ca 10 år med en voldelig mann. Vi fikk et barn tidlig i forholdet.

Første gang jeg fikk kjenne vreden hans på kroppen var barnet et halvt år, da løftet han meg ut, kastet med i bakken og sparket til ribbena knakk.

Jeg tolererte selvfølgelig ikke dette, men ville heller ikke at det skulle være sant. Første store feilen jeg begikk var å tilgi han, og dermed uviten tillot jeg at det hadde skjedd. Og det var bare begynnelsen.

Jeg var ny i bygda og fikk etterhvert vite at denne mannen var kjent for dette. Hans første kone hadde gått fra han av samme grunn. Bare det at hun måtte sende barna tilbake til faren deres for samvær. Hvilket resulterte i at de barna måtte stadig være vitne til at den nye samboeren han hadde, mellom kone 1 og meg, stadig ble banket til blodet sprutet og tennene for. Jeg prøvde å flytte en periode, men skjønte straks at han ikke klarte å ta vare på noen av ungene sine alene, langt i fra min lille.

Jeg valgte igjen å tilgi, det var seff mange gode stunder også, og jeg valgte å bli for på den måten føle at jeg hadde "kontroll" på situasjonen og i det minste kunne beskytte barnet som best lot seg gjøre.

 

I denne perioden gikk jeg ikke stille i dørene, vi dro på familiekontore, oppsøkte alternativ til vold og bla bla. Og det endte med at jeg anmeldte han og fikk han dømt. Og til slutt dro jeg, flyttet, langt vekk. Da barnet ble stor nok til å kunne prate godt for seg, og fordi siste gang han gikk på meg var jeg blå rundt hele halsen og jeg forsto det bare var flaks at jeg våknet den morgen.

 

Men far har rett til samvær med barn, og jeg har ikke sett han har vært fysisk mot ungene så jeg hadde ingenting å komme med.

MEN, han har manipulert meg i ett siden. Han fortsetter å straffe meg fordi jeg flyttet langt unna, og han fortsetter å "gi meg juling", bare på en annen måte. Med bla annet stadig å melde meg til barnevernet, sende advokat på meg med ubehagelg brever om min omsorg osv.

Jeg har i mange år prøvd å legge ting til rette for at de skal ha et så godt samvær som mulig. Men det skal alltid være på hans premisser. Jeg skal kjøre, hente og bringe. Dit det passer han og når det passer han. Og jeg har virkelig prøvd, jeg har ikke snakket noe stygt om faren osv. Til jeg en dag sprakk. Ca 5 år etter at jeg dro. Jeg sprakk så til de grader i vinkel. Det var som all ydmykelsen bare kom fra bunn i kjelleren hos meg og opp som i en vulkan. Og det var ikke stopp, det var ikke grenser for hvor mye hat og skjelsord jeg hadde å servere denne mannen. Det måtte til slutt bare ut, og det ble fullstendig ukontrollert.

Jeg skulle ønske han var død, og det klarte jeg også å formidle han. Hadde jeg ikke fått noe konsekvens ville jeg sett det som en glede og tatt hagla og blåst av han hele hue. Og tro meg, idet dette kom ut, mente jeg det av hele mitt hjerte. Jeg så det for meg og kjente en maktfølelse og hevnlyst som i ettertid skremmer selv meg.

Ikke for at jeg hadde kunnet gjøre det, men tanken, filmen i hodet, kjentes god ut!

 

Så altså, etter så mange år som jeg har prøvd å legge dette bak meg. prøvd å tilgi. Prøvd å være venner med han og gjøre det beste for barnet. Så virker det som om aggresjonene bare har vokst i meg. Etter at jeg slapp opp lokket på trykktanken har det bare fortsatte å koke.

 

Jeg vil, mer enn noe, klare å tilgi han for å få fred med meg selv. Men hvordan i svarte gjør jeg det?

 

Skaffe deg ei voodoo-dokke?

Fra spøk til alvor, jeg ble kvalm av å lese innlegget ditt. Kjenner meg igjen. 

Det er ikke noe å tilgi. Hvorfor skal du tilgi? Han er en gjennomført drittsekk og fortjener ikke din tilgivelse. Jeg nekter å tro at aggresjonen minker av å tenke tilgivelse. Hev heller hodet og tenk at du er en jævlig mye bedre person. Du står opp for ungene og gjør alt for dem. Når de er gamle nok, vil de forstå hva slags troll de har med å gjøre. Troll sprekker, før eller seinere. 

 

Min advokat pleier å si at "Skilsmisse er ingen frøkensport". Gudhjælpemeg, så rett hun har. 

Kutt kontakten til et minimum, la all kommunikasjon foregå skriftlig, så beskytter du deg sjøl i tillegg til å lagre alle meldinger / mailer. Det kan hende du får bruk for det en dag.

 

Stå på. Jeg heier på deg. Klem.

[mariaflyfly]

 

Nei, de gir seg aldri. Enda klarer min eks å nå meg så jeg gråter en skvett. Men forskjellen nå og før terapi er at jeg ikke lenger på en måte går under i dette her. Barna har sett sin far for hvem han er og vil ikke lenger ha kontakt med han. Jeg syns barna har tatt en klok avgjørelse for å skjerme seg selv. Det har de lov til. 

 

Jeg har vært gjennom fem rettsaker (han har fri rettshjelp) for daglig omsorg gjennom årene. Han har meldt meg til barnevernet mange ganger. Det har vært tøffe tak og strie år. Men som sagt er jeg glad for at jeg har klart å oppdra ungene til å tenke selv og ta selvstendige avgjørelser. Jeg har støttet dem på deres erfaringer av hvordan han er og ikke glattet over og heller ikke gått i dybden. 

 

Jeg håper du kan finne noen å prate med. Det er god hjelp og støtte i det. Jeg lover. 

Anonymous poster hash: 30422...693

 

 

Det er gode råd du kommer med. Er du den samme som har skrevet om dine runder med faren til barna dine her inne tidligere? I så fall: Jeg har tenkt på deg.

[Filterløs]

 

PS: Søk voldsoffer-erstatning om du ikke har gjort det. Du får bistandsadvokaten din til å ordne det. 

Anonymous poster hash: 30422...693

 

Takk skal du ha. Det virker som vi har samme skjebne ja. Joda jeg har fått erstatning også, ikke mye, men det er uansett et symbol som det er greit å vise til hvis det blir noe spørsmål om dette. Jeg har også kopi av alle rettsdokumentene liggende. Kjekt å ha i tilfellet. For faren juger jo hodet til barnet fult og prøver hele tiden å gjøre meg til drittsekk og seg selv til helgnen. Men barnet skjønner mer og mer og jeg er også stolt over å ha oppdratt en unge som er i stand til å tenke selv. 

 

Og når det gjelder å snakke med noen, er det søren ikke lett for andre som ikke har vært i samme situasjon. Jeg fikk "snakket" med noen nå. Jeg fikk "snakket" med deg . Tusen takk, og all honnør til deg som har stått igjennom suppa og fått dere ut på andre siden trygge og sterke. Barna dine er kjempeheldige som har deg, for det er ikke for pyser og gå igjennom dette

[gardia]

Jeg synes selvfølgelig også at din historie er rørende og trist og dessverre har jeg også hørt lignende flere ganger før.

I forhold til din ex er det dessverre ikke så mye du kan gjøre uten om å sørge for at du er trygg i de situasjonene du må omgås han.

I så godt som alle forhold jeg kjenner til er det mor som harhovedrollen i oppdragelsen av barna, og vi som mødre må sørge for at vi oppdrar våre gutter til å bli gode menn og ektefeller, lære dem empati og hvordan de skal være mot andre.Selvfølgelig med hjelp fra resten av de vi har rundt oss og samfunnet. Ekstra obs må vi være på gutter som har dårlige rollemodell i far,og huske på at mangel på empati (som din ex tydelig har)kan være arvelig. Kanskje du kan bruke andre menn i livet ditt som du synes er bra, som rollemodell for barnet dit?

Våre døttre må vi lære å være selvstendige og trygge på seg selv,og at de må være nøye i valg av partner.Selvføgelig er jeg klar over at det er noen menn (og kvinner)som klarer å skjule sine dårlige sider ganske så godt,men noen tegn vis en er obs,bruker å vise seg tidlig.

Dette innlegget ble vel ikke så mye gode råd til deg spesielt, du har dessverre gjort din livs største feil ved å få barn med denne mannen og jeg skjønner godt at det er en katastrofe for dit liv.

Dessverre er det sånn at de vi får barn med er vi knyttet sammen med resten av livet på en elller annnen måte

[Gjest Gargamel]

Tilgivelse må eventuelt komme når han begynner å oppføre seg pent, ikke når han stadig oppfører seg dårlig.

[Filterløs]

Skaffe deg ei voodoo-dokke?

Fra spøk til alvor, jeg ble kvalm av å lese innlegget ditt. Kjenner meg igjen. 

Det er ikke noe å tilgi. Hvorfor skal du tilgi? Han er en gjennomført drittsekk og fortjener ikke din tilgivelse. Jeg nekter å tro at aggresjonen minker av å tenke tilgivelse. Hev heller hodet og tenk at du er en jævlig mye bedre person. Du står opp for ungene og gjør alt for dem. Når de er gamle nok, vil de forstå hva slags troll de har med å gjøre. Troll sprekker, før eller seinere. 

 

Min advokat pleier å si at "Skilsmisse er ingen frøkensport". Gudhjælpemeg, så rett hun har. 

Kutt kontakten til et minimum, la all kommunikasjon foregå skriftlig, så beskytter du deg sjøl i tillegg til å lagre alle meldinger / mailer. Det kan hende du får bruk for det en dag.

 

Stå på. Jeg heier på deg. Klem.

Jeg går for den voodoo dokka .

Du har nok rett, det ER ikke noe å tilgi. Jeg har bare lest i alle selvhjelpsbøker osv at det er bedre å tilgi og gå videre. Og jeg er en person som normalt ikke går å bærer på nag, men jeg gjør visst det i all høyeste grad her allikevel. Og hvorfor skal jeg ikke? Han gir seg jo aldri.

Skal sette sola på han kanskje? Troll sprekker jo i sola

Takk for herlig svar

[Filterløs]

Tilgivelse må eventuelt komme når han begynner å oppføre seg pent, ikke når han stadig oppfører seg dårlig.

Det har du absolutt rett i. Kjennes godt ut å slippe og tilgi han faktisk. For jeg HAR jo ikke gjort det i hjerte mitt, og jeg kan jo ikke når jeg stadig får nye "slag"!

Takk til deg

[Filterløs]

Jeg synes selvfølgelig også at din historie er rørende og trist og dessverre har jeg også hørt lignende flere ganger før.

I forhold til din ex er det dessverre ikke så mye du kan gjøre uten om å sørge for at du er trygg i de situasjonene du må omgås han.

I så godt som alle forhold jeg kjenner til er det mor som harhovedrollen i oppdragelsen av barna, og vi som mødre må sørge for at vi oppdrar våre gutter til å bli gode menn og ektefeller, lære dem empati og hvordan de skal være mot andre.Selvfølgelig med hjelp fra resten av de vi har rundt oss og samfunnet. Ekstra obs må vi være på gutter som har dårlige rollemodell i far,og huske på at mangel på empati (som din ex tydelig har)kan være arvelig. Kanskje du kan bruke andre menn i livet ditt som du synes er bra, som rollemodell for barnet dit?

Våre døttre må vi lære å være selvstendige og trygge på seg selv,og at de må være nøye i valg av partner.Selvføgelig er jeg klar over at det er noen menn (og kvinner)som klarer å skjule sine dårlige sider ganske så godt,men noen tegn vis en er obs,bruker å vise seg tidlig.

Dette innlegget ble vel ikke så mye gode råd til deg spesielt, du har dessverre gjort din livs største feil ved å få barn med denne mannen og jeg skjønner godt at det er en katastrofe for dit liv.

Dessverre er det sånn at de vi får barn med er vi knyttet sammen med resten av livet på en elller annnen måte

Vet du hva? Det der spurte jeg om når barnet gikk i barnehage. Om empati er genetisk eller miljøbetinget. De visste ikke svaret. Jeg vet enda ikke, i tilfellet det er genetisk har han i alle fall fått mine gener. Jeg er også glad for at jeg flyttet langt vekk og fått samværet begrenset. Den eldste sønnen hans fra det første ektespaket ble voldsdømt før han ble 20 år, men han har virkelig gått en hard skole hos faren. Enda den gutten egentlig er en snill og god gutt. Trist eller?

En annen ting som er trist er at ingen i samfunnet gidder å hjelpe. Jeg har som sagt aldri gått stille i dørene. Jeg kan altså trygt avle en voldsmann uten at noen gidder å hjelpe meg. Faren, og den eldte sønnen, er begge nesten to meter høye og noen muskelbunter på rundt 100 kg. Begge da voldsdømte. Men får jeg noe hjelp til å avverge at det skal skje igjen? Neida, alt er mitt hele og fulle ansvar. Er det ikke trist? Jeg mener at mye av vold er et samfunnsansvar. Mange voldsmenn er et produkt av samfunnet.

 

Og rollemodeller? Jeg vet ikke. Jeg tør ikke finne meg noe ny mann, for jeg vet jo at jeg fort kan velge feil igjen. Og det kommer jo av at jeg har vokst opp med menn (far og brødre), som har regjert og sett ned på kvinner osv... Men de er ikke voldelige og tar avstand fra det.

Uansett gjør jeg det beste ut av det og så langt har jeg en følsom, selvstendig gutt som viser at han kan tenke selv. Faren prøver å manipulere han, og kjøpe han, for at han skal flytte dit. Jeg har sagt han kan gjøre som han vil, jeg vil ikke manipulere i den andre enden og gutten skal vite at jeg slipper han. Og det tror jeg er det eneste rette og gjøre, for han vil ikke. Han er hos meg, og bare med det har jo jeg vunnet alt som er å vinne

[DoleMari]

Et lite innspill:

Tror du at du ikke at du har "antennene" ute i forhold til en sånn mann igjen? Du virker såpass sterk og oppegående at jeg tipper du senser det fort:)

Jeg var også i et sånt forhold, men jeg reagerte med å "klikke" til slutt, og reiv nesten av han håret. Var ikke sammen så lenge da.

[Filterløs]

Et lite innspill:

Tror du at du ikke at du har "antennene" ute i forhold til en sånn mann igjen? Du virker såpass sterk og oppegående at jeg tipper du senser det fort:)

Jeg var også i et sånt forhold, men jeg reagerte med å "klikke" til slutt, og reiv nesten av han håret. Var ikke sammen så lenge da.

Haha, det hadde han bare godt av .

Jo, jeg har så mange antenner at jeg holder på å rive håret av alle jeg møter, sånn i tilfellet haha

Nei, djevelen kommer i mange varianter. Og desverre viser deg seg at for sånne som meg, så ender det opp med at det kjente føles trygt. Og det kjente er alt annet enn trygt. Jeg finner ressurssterke menn, men menn med dårlig selvbilde som utad er tøffe og sterke. Etter en stund skal de trykke meg ned for jeg blir for sterk for dem. For å si det sånn så skjønner jeg nå hvorfor mange går fra den ene alkoholikeren til den andre. Menn som er snille skremmer jo livskitten ut av meg, jeg skjønner ikke hva de vil eller hvorfor. Jeg føler de prøver å krype under huden min, da de vel egentlig prøver å bli kjent med meg for den jeg er.

Så jeg vleger å la det være, i alle fall for en stund. Kanskje sjela mi blir frisk en dag og jeg kan kjenne igjen en engel og bli trygg på det?

[DoleMari]

Haha, det hadde han bare godt av .

Jo, jeg har så mange antenner at jeg holder på å rive håret av alle jeg møter, sånn i tilfellet haha

Nei, djevelen kommer i mange varianter. Og desverre viser deg seg at for sånne som meg, så ender det opp med at det kjente føles trygt. Og det kjente er alt annet enn trygt. Jeg finner ressurssterke menn, men menn med dårlig selvbilde som utad er tøffe og sterke. Etter en stund skal de trykke meg ned for jeg blir for sterk for dem. For å si det sånn så skjønner jeg nå hvorfor mange går fra den ene alkoholikeren til den andre. Menn som er snille skremmer jo livskitten ut av meg, jeg skjønner ikke hva de vil eller hvorfor. Jeg føler de prøver å krype under huden min, da de vel egentlig prøver å bli kjent med meg for den jeg er.

Så jeg vleger å la det være, i alle fall for en stund. Kanskje sjela mi blir frisk en dag og jeg kan kjenne igjen en engel og bli trygg på det?

Skjønner. Du trenger altså en sterk OG snill mann, men klarer ikke å ta imot fordi du ikke føler deg bra nok eller noe sånn? Det er vel egentlig meg selv jeg beskriver nå

Du må finne en mann som tåler og takler at du er sterk:)

[Filterløs]

Skjønner. Du trenger altså en sterk OG snill mann, men klarer ikke å ta imot fordi du ikke føler deg bra nok eller noe sånn? Det er vel egentlig meg selv jeg beskriver nå

Du må finne en mann som tåler og takler at du er sterk:)

Helt riktig. Da er vi i samme båt . Hvor finner vi snille og sterke menn da? Finnes det en sånn sentral hvor vi kan ringe og bestille noen? Få prøvetid, garanti og innbytterett haha