Skal jeg tilgi pappa for barndommen?

[ISW]

Dette hadde jeg mer eller mindre fortrengt (dvs. tenkte ikke så mye over det), men siden min mor er overbevist om at dette er årsaken til min angstlidelse, så viste hun meg for en uke siden en slags dagbok hun hadde skrevet fra hvordan pappa behandlet henne og meg i barndommen.

Jeg er nå på ferie med familien, og jeg merker at det jeg har lest har bragt minner tilbake, og da opplever jeg en ganske sterk irritasjon mot pappa over småting.

Pappa har vel, om ikke narssisistisk PF, ganske mange trekk i denne retning. Han er utrolig glad i både meg og min mor, jeg vet at han bokstavelig talt ville ofret både en og to armer for meg. Men for mange år siden drakk han mye (ca 1 flaske sprit om dagen i perioder), var slem med mamma, ble sur fordi hun ikke ville ha sex med han, osv. Midt oppi dette sto jeg. Hørte eksplisitte forklaringer der han klaget sin nød over "ubrukte ereksjoner" han truet med å flytte ukentlig når han ikke fikk viljen sin, for å sette meg og mamma på bar bakke fordi han ikke ville betale lånet, truet med å dra på byen/utroskap, sutret ekstremt mye, var en mester i å synes synd på seg selv.

Nå tonet dette seg kraftig ned for en del år siden, sanns. fordi alderen gjorde sitt med potensen og dels fordi han sluttet å drikke etter bypass-operasjon. En del av trekkene er der fortsatt, men jeg har garantert økonomisk for min mor og han vet at eventuelle trusler ikke lengre har effekt. Det er forresten derfor jeg begynte å tjene bra allerede fra 13 års alder, og da jeg var 18 hadde jeg ved siden av skole nesten spart en million. Det blusset litt opp da fastlegen ga han Viagra for et par år siden, men jeg er jo ikke så berørt av det lengre. Jeg bor jo ikke sammen med de. Men nå er jeg på ferie sammen med familien og jeg merker at det kombinert med dagboken jeg fikk lese, blusser en del opp.

Jeg føler meg sint på han, samtidig er jeg glad i pappa og har ikke lyst til å være sint.

Hvordan bør jeg tenke? Var det dumt å lese dagboka?

PS: Har forkortet og tonet ned innlegget ganske sterkt pga detaljer jeg ikke vil si på nett. Men dere skjønner sikkert budskapet.

Endret 4. juli 2015 av issomethingwrong

[Trine]

Det er vel bare du som kan avgjøre om du skal tilgi han eller ikke. Om du føler du får det bedre ved å tilgi ham og du faktisk klarer det så er det jo best å gjøre det. Men jeg tror ikke jeg hadde hverken klart eller ønsket å tilgi min far for en slik oppførsel.

[Gjest Ladytron]

Vanskelig spørsmål. Jeg tenker at det viktigste er hvordan han oppfører seg i dag, men samtidig er det jo vanskelig å forholde seg til det som har vært. Har du gjort noen forsøk på å snakke med han om de vanskelige tingene? Har han uttrykt at han angrer på ting han har gjort i fortiden? Om du vil tilgi eller ikke er opp til deg, men hadde det vært meg så tror jeg at det hadde vært viktig at han anerkjente at han gjorde noe galt før jeg ville vært villig til å tilgi.

[ISW]

Takk for tilbakemelding, begge to.

Han sier det ikke til meg, men til mamma sier han at han skulle ønske han kunne leve livet sitt på nytt for å rette opp i det han har gjort mot meg.

Nå er jo ikke dette her spesielt alvorlig da, sånn i forhold til de som har blitt seksuelt misbrukt og tilsvarende. Kan telle på en hånd de gangene jeg har blitt slått, og de var ikke alvorlige hendelser (var mest en dask med flat hånd).

[Trine]

Uff, vanskelig situasjon. Man skal jo ikke behøve å telle på noen hender de gangene man har blitt slått. Jeg tror du bare må føle på det selv og gjøre det du føler er riktig.

[Gjest Gargamel]

Det er veldig vanskelig å si hvordan du bør føle. Jeg vet ikke hvor mye av dette som hang sammen med at han var alkoholiker.

Jeg synes det må gå an å ha blandede følelser selv i forhold til folk som har gjort ganske mye galt, siden de fleste verken er engler eller demoner.

Jeg synes nok det å være full, utagerende og ustabil foran barn er et overgrep i seg selv, selv om han i hovedsak ikke var voldelig.

Et lite apropos: Jeg "ble slått" et par ganger selv. Jeg setter det i hermetegn fordi det var en soft-lightutgave og fordi foreldrene mine trodde man måtte gjøre sånn for å være gode foreldre når barna gjorde noe skikkelig galt. Det var også lovlig før. Jeg har ikke noen vanskelige følelser i forhold til det, men sånt avhenger av så mye.

[Gjest Ladytron]

Det din far utsatte deg for er ikke greit i det hele tatt, men det er veldig bra at han har forandret seg (spesielt at han har sluttet å drikke) og at han ser selv at det han gjorde var galt.

 

Jeg har selv tilgitt familie som behandlet meg dårlig i oppveksten. For meg var det viktigste at de anerkjente at de hadde gjort noe galt og at de angret på det. For meg hjalp det meg å forsone meg med fortiden og gå videre med livet mitt. Men jeg tror ikke det finnes noen fasit, du må gjøre det som føles riktig for deg.

 

Din far minner meg om en jeg kjenner. Han var alkoholiker og ikke så grei med kone og barn, men han sluttet heldigvis å drikke og var en veldig snill og omtenksom besteforelder.

[motorPrøysen]

Det er ok og forståelig at du er sint, selv om du rent intellektuelt ikke ønsker det. 

 

Forstår det slik at du går/har gått i psykoterapi. Har du tatt opp dette i terapien? Det sentrale er å bearbeide det man har opplevd sånn at det ikke lenger påvirker en i hverdagen og en kan legge det bak seg. Tilgivelse er på ingen måte en forutsetning for å legge ting bak seg, så det syns jeg ikke du trenger tenke på.

[AnonymBruker]

Hvis han har skjerpet seg nå syntes jeg du skal prøve å glemme det, ihvertfall ikke tenke på det.

Anonymous poster hash: a6439...aa0

[ISW]

Det er veldig vanskelig å si hvordan du bør føle. Jeg vet ikke hvor mye av dette som hang sammen med at han var alkoholiker.

Jeg synes det må gå an å ha blandede følelser selv i forhold til folk som har gjort ganske mye galt, siden de fleste verken er engler eller demoner.

Jeg synes nok det å være full, utagerende og ustabil foran barn er et overgrep i seg selv, selv om han i hovedsak ikke var voldelig.

Et lite apropos: Jeg "ble slått" et par ganger selv. Jeg setter det i hermetegn fordi det var en soft-lightutgave og fordi foreldrene mine trodde man måtte gjøre sånn for å være gode foreldre når barna gjorde noe skikkelig galt. Det var også lovlig før. Jeg har ikke noen vanskelige følelser i forhold til det, men sånt avhenger av så mye.

Jeg tror mye av problemet var at han faktisk fant en kvinne (mamma) som stilte krav til han. Han var vant med å være sjef, storsjarmør og alfahann på utsiden i alle fall. Når han ble motsagt og irettesatt så ble det selvfølgelig både bråk og sutring.

Jeg reagerer egentlig ikke så mye på det som ble gjort mot meg direkte, det er mer at jeg ble så involvert i kranglingen de imellom. Jeg måtte fra jeg var liten megle mellom de to. Det gjorde også at jeg ble veldig involvert i truslene hans.

Men som sagt så har det såvidt meg bekjent vært mye roligere i det siste, foruten da Viagraen ble skrevet ut.

[frosken]

Dette hadde jeg mer eller mindre fortrengt (dvs. tenkte ikke så mye over det), men siden min mor er overbevist om at dette er årsaken til min angstlidelse, så viste hun meg for en uke siden en slags dagbok hun hadde skrevet fra hvordan pappa behandlet henne og meg i barndommen.

Jeg er nå på ferie med familien, og jeg merker at det jeg har lest har bragt minner tilbake, og da opplever jeg en ganske sterk irritasjon mot pappa over småting.

Pappa har vel, om ikke narssisistisk PF, ganske mange trekk i denne retning. Han er utrolig glad i både meg og min mor, jeg vet at han bokstavelig talt ville ofret både en og to armer for meg. Men for mange år siden drakk han mye (ca 1 flaske sprit om dagen i perioder), var slem med mamma, ble sur fordi hun ikke ville ha sex med han, osv. Midt oppi dette sto jeg. Hørte eksplisitte forklaringer der han klaget sin nød over "ubrukte ereksjoner" han truet med å flytte ukentlig når han ikke fikk viljen sin, for å sette meg og mamma på bar bakke fordi han ikke ville betale lånet, truet med å dra på byen/utroskap, sutret ekstremt mye, var en mester i å synes synd på seg selv.

Nå tonet dette seg kraftig ned for en del år siden, sanns. fordi alderen gjorde sitt med potensen og dels fordi han sluttet å drikke etter bypass-operasjon. En del av trekkene er der fortsatt, men jeg har garantert økonomisk for min mor og han vet at eventuelle trusler ikke lengre har effekt. Det er forresten derfor jeg begynte å tjene bra allerede fra 13 års alder, og da jeg var 18 hadde jeg ved siden av skole nesten spart en million. Det blusset litt opp da fastlegen ga han Viagra for et par år siden, men jeg er jo ikke så berørt av det lengre. Jeg bor jo ikke sammen med de. Men nå er jeg på ferie sammen med familien og jeg merker at det kombinert med dagboken jeg fikk lese, blusser en del opp.

Jeg føler meg sint på han, samtidig er jeg glad i pappa og har ikke lyst til å være sint.

Hvordan bør jeg tenke? Var det dumt å lese dagboka?

PS: Har forkortet og tonet ned innlegget ganske sterkt pga detaljer jeg ikke vil si på nett. Men dere skjønner sikkert budskapet.

 

Jeg tenker at dette er et tema du kan jobbe med i terapi. Hva legger du egentlig i å tilgi ham? Hvis du føler irritasjon nå, så føler du jo det - enten du bestemmer deg for å tilgi eller ikke?

 

På siden av det du spør om; men jeg fikk tanker om at det er ganske sært hvordan moren din trekker deg inn i en gammel konflikt mellom henne og din far. Jeg synes det er langt over grensen å oppfordre deg til å lese hennes dagbok, og forsøket på å legge skylden for dine vansker på din far, finner jeg også noe spesiell. Hvis man først skal drive med skylddeling, så kunne det vært like nærliggende at hun selv tok ansvar for at hun ble boende sammen med din far og ikke sørget for å skjerme deg ved å flytte fra ham. Jeg synes også det er sært at du fortsatt er så informert om detaljer, inklusive om faren din har eller ikke har ereksjonsvansker (inklusive forsøket med viagra). Ønsker du å være så innblandet i deres relasjon?

[ISW]

Det er ok og forståelig at du er sint, selv om du rent intellektuelt ikke ønsker det. 

 

Forstår det slik at du går/har gått i psykoterapi. Har du tatt opp dette i terapien? Det sentrale er å bearbeide det man har opplevd sånn at det ikke lenger påvirker en i hverdagen og en kan legge det bak seg. Tilgivelse er på ingen måte en forutsetning for å legge ting bak seg, så det syns jeg ikke du trenger tenke på.

Hei,

Da jeg fikk metakognitiv terapi, sa min behandler rett ut at hun ikke interesserte seg for disse tingene. Det var en svært pragmatisk tilnærming der fokus lå på å håndtere de tvangstanker som var der, ikke lete etter noen årsak. Det kan jo også ha med å gjøre at jeg medbragte en utskrift av et svar jeg fikk av NHD på Eksperthjelp, som anbefalte en slik framgangsmåte.

Jeg tror på dette tidspunktet at jeg var for syk til å nyttegjøre meg av denne formen for terapi alene. Derfor gikk jeg til psykiater som kunne se mer helhetlig på det og også gi medisiner. Han praktiserte vanlig kognitiv terapi. Har vel nevnt noe av dette men det har jo egentlig ikke på det bevisste plan plaget meg så mye de siste årene. Det var mest da jeg så denne dagboken at minnene kom tilbake.

[ISW]

Jeg tenker at dette er et tema du kan jobbe med i terapi. Hva legger du egentlig i å tilgi ham? Hvis du føler irritasjon nå, så føler du jo det - enten du bestemmer deg for å tilgi eller ikke?

 

På siden av det du spør om; men jeg fikk tanker om at det er ganske sært hvordan moren din trekker deg inn i en gammel konflikt mellom henne og din far. Jeg synes det er langt over grensen å oppfordre deg til å lese hennes dagbok, og forsøket på å legge skylden for dine vansker på din far, finner jeg også noe spesiell. Hvis man først skal drive med skylddeling, så kunne det vært like nærliggende at hun selv tok ansvar for at hun ble boende sammen med din far og ikke sørget for å skjerme deg ved å flytte fra ham. Jeg synes også det er sært at du fortsatt er så informert om detaljer, inklusive om faren din har eller ikke har ereksjonsvansker (inklusive forsøket med viagra). Ønsker du å være så innblandet i deres relasjon?

Hei.

Jeg kan jo ta dette opp i terapi, se svaret til MP med begrunnelse for hvorfor jeg ikke har fokusert så mye på det til nå.

Det er fint å snakke om det HVIS du mener det kan hjelpe på sykdommen (angstlidelsen) min. Hvis ikke, så tenker jeg jo litt at skjedd er skjedd, jeg har overlevd og havnet med beina først på bakken, så det er kanskje ikke så mye vits i å ruminere videre på temaet hvis det ikke fører noe positivt med seg.

Ja, har snakket mye med mor i det siste om hvorfor dette ble dratt opp igjen. Hun mener det var riktig fordi hun ønsket å bevisstgjøre meg hva jeg faktisk hadde opplevd, fordi hun er overbevist om at roten til angsten min ligger der, altså at det er der hunden på en måte er begravd. Ja, du har helt rett i at jeg har vært for mye innblandet i samlivet deres og som du skriver, det er unormalt at jeg skal vite om problemstillingen rundt ubenyttede ereksjoner.

[frosken]

Hei.

Jeg kan jo ta dette opp i terapi, se svaret til MP med begrunnelse for hvorfor jeg ikke har fokusert så mye på det til nå.

Det er fint å snakke om det HVIS du mener det kan hjelpe på sykdommen (angstlidelsen) min. Hvis ikke, så tenker jeg jo litt at skjedd er skjedd, jeg har overlevd og havnet med beina først på bakken, så det er kanskje ikke så mye vits i å ruminere videre på temaet hvis det ikke fører noe positivt med seg.

Ja, har snakket mye med mor i det siste om hvorfor dette ble dratt opp igjen. Hun mener det var riktig fordi hun ønsket å bevisstgjøre meg hva jeg faktisk hadde opplevd, fordi hun er overbevist om at roten til angsten min ligger der, altså at det er der hunden på en måte er begravd. Ja, du har helt rett i at jeg har vært for mye innblandet i samlivet deres og som du skriver, det er unormalt at jeg skal vite om problemstillingen rundt ubenyttede ereksjoner.

 

Jeg tror din mor her blander sine egne behov med dine. Hun har sannsynligvis behov for å slippe tanken om at noe _hun_ har gjort kan være medvirkende årsak til din angst, - jeg synes prosjektet hennes er utrolig sært.

[Gjest Gargamel]

Jeg tror din mor her blander sine egne behov med dine. Hun har sannsynligvis behov for å slippe tanken om at noe _hun_ har gjort kan være medvirkende årsak til din angst, - jeg synes prosjektet hennes er utrolig sært.

Jeg vil tro hun har et behov for å unnskylde og forklare egen rolle, men sånn er jo folk når ting går galt.

Jeg synes en flaske sprit om dagen og frykt for å kaste bort gode ereksjoner er ganske mye mer kritikkverdig om man skal sammenligne ting.

[AnonymBruker]

Jeg tror det beste man kan gjøre som voksen er å stilletiende "tilgi" sine foreldre at de ikke er ufeilbarlige. Har man behov for å få frustrasjon over noe som ikke kan endres ut, rop det i skogen, skrivedet på et ark og brenn det eller kast det i elven. Jeg tror en konfrontasjon i ditt tilfelle kan skade mer enn det vil gjøre noe godt. Det vil ikke endre noe ved det du evnt er påført. 

Anonymous poster hash: d5de6...c6a

[ISW]

Jeg tror det beste man kan gjøre som voksen er å stilletiende "tilgi" sine foreldre at de ikke er ufeilbarlige. Har man behov for å få frustrasjon over noe som ikke kan endres ut, rop det i skogen, skrivedet på et ark og brenn det eller kast det i elven. Jeg tror en konfrontasjon i ditt tilfelle kan skade mer enn det vil gjøre noe godt. Det vil ikke endre noe ved det du evnt er påført.  Anonymous poster hash: d5de6...c6a

Nei, det er kanskje ikke slik at angsten min blir borte selv uten medikamenter selv om jeg tar et "oppgjør" med pappa om det som har skjedd.

[frosken]

Jeg vil tro hun har et behov for å unnskylde og forklare egen rolle, men sånn er jo folk når ting går galt.

Jeg synes en flaske sprit om dagen og frykt for å kaste bort gode ereksjoner er ganske mye mer kritikkverdig om man skal sammenligne ting.

 

Hvis man skal sammenligne, så tenker jeg også at farens oppførsel i barneårene er mye mer kritikkverdig. Men når problemstillingen nå i 2015 er hvorvidt han skal tilgi sin far i denne situasjonen, så vil jeg anta at det er minst like viktig å komme seg ut av rollen som mellommann i foreldrenes samlivsvansker.

[AnonymBruker]

Hvis man skal sammenligne, så tenker jeg også at farens oppførsel i barneårene er mye mer kritikkverdig. Men når problemstillingen nå i 2015 er hvorvidt han skal tilgi sin far i denne situasjonen, så vil jeg anta at det er minst like viktig å komme seg ut av rollen som mellommann i foreldrenes samlivsvansker.

Kanskje han også trenger å tilgi sin mor?

Anonymous poster hash: d5de6...c6a

[frosken]

 

Kanskje han også trenger å tilgi sin mor?

Anonymous poster hash: d5de6...c6a

 

 

Jeg holder en knapp på at han trenger å klare å kritisere henne først;-)