Gå til innhold

Øyekontakt


Madelenemie

Anbefalte innlegg

Madelenemie

Hei!

 

Noen ganger kan også psykiatere bestemme seg for å mene at en pasient har dårlig/lite/ unngår øyekontakt fordi diagnosen er asperger.

 

Etter første konsultasjon hos en nevrolog, psykiater og overlege, leste jeg i journalnotatet at jeg hadde dårlig/lite øyekontakt, men av og til fikserte han, men at jeg ville se andre steder. Det siste gjorde jeg fordi jeg hadde planlagt å se på han.

(jeg vil ikke høre alltid om den avvikende øyekontakten)

 

Derfor bestemte jeg meg for å vise at jeg kan bedre.

 

neste konsultasjon, fokuserte jeg lengre på han, holdt han fast med øynene mine, ja jeg vek unna etter noen sekunder/når jeg måtte tenke litt, , men det gjorde jo han også, jeg tror ikke noen liker egentlig å se andre direkte inn i øynene veldig lenge. men til poenget jeg hadde absolutt god øyekontakt.

 

I journalnotatet denne gangen stod det til min overraskelse at jeg så litt på han, men helst så en annen vei.

Ja jeg gjorde vel det...men han kan ikke vite hva jeg helst ville, jeg tenkte, både på å svare fornuftig, og riktig på hans spørsmål.

 

Saken er bare at han har ikke tatt med at han selv vek unna mitt blikk, jeg prøvde faktisk flere ganger å se på han, få øyekontakt, da så han en annen vei. Det betyr ikke at han har problemer med øyekontakt. Det betyr at ikke alle liker å bli stirret på, og at min øyekontakt blir tolket veldig inn i autismediagnosen min.

 

At de ikke syns det er utrolig rart at jeg har asperger tror jeg er fordi de diagnostiserte meg.

hadde han nå sagt, "Du kan da ikke ha asperger syndrom du" ville han jo sagt at han selv gjorde en første dårlig vurdering. ( dette kom jeg på i natt av meg selv)

 

Det er altså feil sted å få høre at de ikke kan tro jeg har asperger!

 

Psykologen syns jeg minnet om kvinnen i broen, det er helt ok, men med andre ord, ligner jeg på en slags prototype på asperger, det er også greit, men jeg ble jammen litt forundret.

Jeg likte psykologen godt, hun er kunnskapsrik, hjelpsom, fleksibel og veldig konkret! Og ærlig!

Da jeg hadde en vanske med min manns absolutt ord, forklarte hun meg at når hun kranglet med sin mann, brukte hun ord hun ikke mente. Det syns jeg var realt og flott av henne å dele, det gjorde det lettere for meg da å forstå at min mann bruker ord som bestandig og alltid.

 

Fordi jeg er så ytre sett normal, velfomulert, høflig, opptatt av andre, alltid håndhilser, smiler, bukker,  også når andre "glemmer" det, håndhilser jeg, jeg tar alltid min fastlege i hånden, selv om han tidvis slurver litt med dette, jeg følger systemet helt, det forenkler en hel del.

Sånn at det er ikke noe som ytre sett skulle virke autistisk med meg, syns jeg, men det syns tydeligvis ikke spesialisthelsetjenesten, heller ikke en del andre mennesker, de syns jo det var oppklarende da de fikk høre jeg hadde mild autisme/asperger.

 

Det er ikke problem for meg å ha asperger, vel det medfører jo noen vansker jeg skulle gjerne vært foruten, vanske nr 1 at jeg ikke greier oppføre meg som en voksen kvinne, men er litt barnete, jeg er voksen, men så når jeg ikke tenker veldig er jeg egentlig veldig barnslig, det misliker jeg, Og det syns andre foreldre er rart ved meg, jeg er for barnlig entusiastisk har jeg fått høre osv...

Men å ha asperger er stort sett greit, men jeg skulle likt å forstå det selv hvorfor andre syns det er så oppklarende.

 

kanksje en dag forstår jeg det.

 

 

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

Cilien

Du har jo hørt det før, men jeg tror at det er nettopp det at du følger systemet helt gjør at andre ser at det er noe litt utenom det vanlige med deg. Vi uten autisme gjør ikke det, vi har kanskje lært oss et system, men så har vi også lært å gå utenom når det trengs. Vi ser nok også mange flere nyanser enn du gjør når det gjelder oppførsel og språkføring. Vi tenker heller ikke så nøye på alt vi gjør til enhver tid og vi kan nok tilpasse oss mer til ulike mennesker og situasjoner. 

 

Det kan ellers være at det med øyekontakt fort oppleves som nettopp noe du har lært og tenker over når du har kontakt med leger, psykologer etc. De merker nok at det ikke kommer helt naturlig for deg. Det kan også være du har mindre øyekontakt enn du selv tror.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Hei!

Noen ganger kan også psykiatere bestemme seg for å mene at en pasient har dårlig/lite/ unngår øyekontakt fordi diagnosen er asperger.

Etter første konsultasjon hos en nevrolog, psykiater og overlege, leste jeg i journalnotatet at jeg hadde dårlig/lite øyekontakt, men av og til fikserte han, men at jeg ville se andre steder. Det siste gjorde jeg fordi jeg hadde planlagt å se på han.

(jeg vil ikke høre alltid om den avvikende øyekontakten)

Derfor bestemte jeg meg for å vise at jeg kan bedre.

neste konsultasjon, fokuserte jeg lengre på han, holdt han fast med øynene mine, ja jeg vek unna etter noen sekunder/når jeg måtte tenke litt, , men det gjorde jo han også, jeg tror ikke noen liker egentlig å se andre direkte inn i øynene veldig lenge. men til poenget jeg hadde absolutt god øyekontakt.

I journalnotatet denne gangen stod det til min overraskelse at jeg så litt på han, men helst så en annen vei.

Ja jeg gjorde vel det...men han kan ikke vite hva jeg helst ville, jeg tenkte, både på å svare fornuftig, og riktig på hans spørsmål.

Saken er bare at han har ikke tatt med at han selv vek unna mitt blikk, jeg prøvde faktisk flere ganger å se på han, få øyekontakt, da så han en annen vei. Det betyr ikke at han har problemer med øyekontakt. Det betyr at ikke alle liker å bli stirret på, og at min øyekontakt blir tolket veldig inn i autismediagnosen min.

At de ikke syns det er utrolig rart at jeg har asperger tror jeg er fordi de diagnostiserte meg.

hadde han nå sagt, "Du kan da ikke ha asperger syndrom du" ville han jo sagt at han selv gjorde en første dårlig vurdering. ( dette kom jeg på i natt av meg selv)

Det er altså feil sted å få høre at de ikke kan tro jeg har asperger!

Psykologen syns jeg minnet om kvinnen i broen, det er helt ok, men med andre ord, ligner jeg på en slags prototype på asperger, det er også greit, men jeg ble jammen litt forundret.

Jeg likte psykologen godt, hun er kunnskapsrik, hjelpsom, fleksibel og veldig konkret! Og ærlig!

Da jeg hadde en vanske med min manns absolutt ord, forklarte hun meg at når hun kranglet med sin mann, brukte hun ord hun ikke mente. Det syns jeg var realt og flott av henne å dele, det gjorde det lettere for meg da å forstå at min mann bruker ord som bestandig og alltid.

Fordi jeg er så ytre sett normal, velfomulert, høflig, opptatt av andre, alltid håndhilser, smiler, bukker, også når andre "glemmer" det, håndhilser jeg, jeg tar alltid min fastlege i hånden, selv om han tidvis slurver litt med dette, jeg følger systemet helt, det forenkler en hel del.

Sånn at det er ikke noe som ytre sett skulle virke autistisk med meg, syns jeg, men det syns tydeligvis ikke spesialisthelsetjenesten, heller ikke en del andre mennesker, de syns jo det var oppklarende da de fikk høre jeg hadde mild autisme/asperger.

Det er ikke problem for meg å ha asperger, vel det medfører jo noen vansker jeg skulle gjerne vært foruten, vanske nr 1 at jeg ikke greier oppføre meg som en voksen kvinne, men er litt barnete, jeg er voksen, men så når jeg ikke tenker veldig er jeg egentlig veldig barnslig, det misliker jeg, Og det syns andre foreldre er rart ved meg, jeg er for barnlig entusiastisk har jeg fått høre osv...

Men å ha asperger er stort sett greit, men jeg skulle likt å forstå det selv hvorfor andre syns det er så oppklarende.

kanksje en dag forstår jeg det.

Det er mest vanlig å håndhilse på fastlegen bare første gang dere møtes.

Anonymous poster hash: d9593...42a

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Madelenemie

Du har jo hørt det før, men jeg tror at det er nettopp det at du følger systemet helt gjør at andre ser at det er noe litt utenom det vanlige med deg. Vi uten autisme gjør ikke det, vi har kanskje lært oss et system, men så har vi også lært å gå utenom når det trengs. Vi ser nok også mange flere nyanser enn du gjør når det gjelder oppførsel og språkføring. Vi tenker heller ikke så nøye på alt vi gjør til enhver tid og vi kan nok tilpasse oss mer til ulike mennesker og situasjoner. 

 

Det kan ellers være at det med øyekontakt fort oppleves som nettopp noe du har lært og tenker over når du har kontakt med leger, psykologer etc. De merker nok at det ikke kommer helt naturlig for deg. Det kan også være du har mindre øyekontakt enn du selv tror.

Hei!

 

Ja jeg har hørt noe sånt før, men jeg glemmer akkurat sånt fort, som om jeg har dårlig hukommlse på sånt:-( ?

 

Men jeg tror kanskje jeg spør psykologen nesten gang, hvorfor hun syns det virker som jeg har asperger, hun er ung, og lettere å spørre, jeg vil ikke oppføre meg ukorrekt mot den eldre generasjon, og overlegen er den eldre generasjon.

 

han er hyggelig, men siden psykologen sa han er en svært formell mann, ble jeg enda mer påpasselig med å holde meg innenfor regler for etikette.

 

Han er bare snill mot meg, men han er annerledes enn min pensjonerte psykiater, jeg var hos han ca 60 min sist gang og på den tiden leste og tenkte han mye på oxytocin doser. jeg var ikke enig med han, men i journalnotatet står det riktig at jeg var skeptisk, men så gikk med på/godtok hans forslag. Vel det siste gjorde jeg jo ikke egentlig, jeg bøyde meg for autoriteten, jeg ble aldri enig med han, jeg bare godtok at han bestemte og at sånn er relasjonen pasient-overlege.

Jeg var like uenig når jeg gikk ut som da jeg sa det på hans kontor, men da jeg skjønte maktforholdet, og at jeg ikke hadde noe å si, så måtte jeg være høflig og si, "ok".

Man har vel en ekstra respekt for autoriteter, når de både er det av alder og tittel, samt handler korrekt.

 

Jeg hadde tenkt å spørre han hvorfor han tror jeg har asperger og ikke andre, med tydeligere vansker, dvs andre lidelser i tillegg.

En "venn" av meg har depresjon og noe annet, samt asperger, da hun var til han for å få oxytocin, sa han at hun ikke fikk resept da han ikke trodde hun hadde noe autisme, men andre problemstillinger. (hun fikk da sammenbrudd, så det var en rar ting å bare si sånn kjapt til noen)

 

Jeg ble overrasket, men oppsummert kan jeg meddele deg at "vennen" sa til meg at grunnen til at jeg ikke får høre at jeg ikke har asperger er fordi jeg er så korrekt/høflig/mangler litt øyekontakt...så lo hun og unnskyldte seg og sa at det ikke var dårlig ment osv...hun er et godt menneske, så jeg vet det ikke er dårlig ment, men selv om jeg syns hun har mye mer asperger enn meg, så det at hun har øyekontakt og gestikulerte med hendene, mente overlegen var et av flere tegn på andre problemstillinger.

 

Men "vennen" min er en nerd, hun spiller rollespill, og som hun sa til meg, fins det noe mer tydelig tegn på asperger?

Jeg svarte ikke, men hun syns ikke det, jeg tror jeg er delvis enig, da hun tydeligvis har satt seg inn i mye.

 

Jeg skrev noe mer, men jeg slettet det, det er en del som ikke forstår det jeg skriver sett ut i fra min autisme, det jeg skrev nå, som jeg slettet, kunne jeg sendt til deg, men av erfaring, jeg har fått den nå,  om jeg ikke slettet det, ville det blitt bråk og krangel på dol.

Sånt syns jeg er rart, at man ikke leser helheten, men henger seg opp i små ting. Eller egentlig bedre skrevet, ikke forstår ting best mulig, men prøver lage/skape problemer. Jeg kan jo sende fortsettelsen til deg på pm:-)

Lenke til innlegg
Del på andre sider
påskelilje

Cilien forklarer det bra. Jeg tenker som regel aldri over AT og NÅR jeg skal ha øyenkontakt, AT og NÅR jeg skal håndhilse osv - jeg bare gjør det - og for deg som ikke gjør dette automatisk, så vil slike ting nok virke stivt og innlært (fordi det faktisk er nøye innlært) - det er så mange små nyanser i mennesklig kommunikasjon, der en må justere seg, og det finnes få eller ingen eksakte regler som aldri har unntak.

 

Men du må ikke gi opp! Det gjør vel ingenting om folk oppfatter deg litt annerledes enn andre - du er du, med hele deg, og med alt du har å gi til de rundt deg :-) Det er lurt at du lærer mye om kroppsspråk og kommunikasjon, men det gjør ikke noe at folk merker at du er litt annerledes, vel?

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Madelenemie

Hei!

 

Det er greit at andre oppfatter meg annerledes, jeg vil bare høre det andre får høre av ulike spesialister!! at de ikke tror de har asperger!

 

Jeg kler meg normalt og formelt, jeg gir et fast håndtrykk, bukker lett og smiler, (nå ser jeg også kjapt inn i den andres øyne)

videre fører jeg ikke en monolog, jeg hører på spørsmål og det som blir sagt og svarer presist og reflektert på dette, det står det i flere journalnotat.

 

Da en lege før sommeren spurte om jeg hadde angst og jeg spurte hvorfor han trodde det, det trodde han fordi jeg ikke hadde gitt han noen form for øyekontakt, (jeg trodde jeg gjorde det men jeg glemte det) da jeg sa det muligens var pga av min autisme og DA så jeg han rett inn i pupillene! sa han " Å ja men det skulle du sagt med en gang" han lo høyt når han sa dette, da jeg gikk sa han " Du bærer din autisme utrolig flott". Akkurat det rørte meg dypt.

 

Jeg er ute etter å høre at spesialister ikke tror jeg har autisme, fordi det får andre kvinner med autisme høre, enda noen nekter å håndhilse, går mindre formelt kledd, formulerer seg mindre presist! og slenger seg mer ned, dvs sitter henslengt, jeg sitter mer rett, selv om jeg også prøver være henslengt, jeg tar heller ikke med meg kaffe inn, jeg syns det er litt respektløst hvis det ikke er avklart på forhånd.

 

Jeg nekter aldri å håndhilse, jeg går rett frem og gjør det av meg selv, alltid!, jeg gir et fast håndtrykk, et hyggelig smil, et høflig lett bukk og setter meg helt korrekt på stolen. (nå ser jeg også vedkommende rett inn i pupillene i tillegg) Jeg slenger meg ikke ned, og jeg er faktisk i følge den nye psykiateren, både velkledd og soignert kledd, til fingerspissene velformulert og reflektert!

 

Selvsagt kan de andre kvinnene med asperger jeg nå referere til være velformulerte, men de har en slags annen slapphet over seg, jeg ser det ofte på hvordan de sitter på stoler under møtene, jeg har forsøkt å sitte like krumbøyd, men jeg får vondt i ryggen, dessuten er det kanskje til deres fordel, fordel om man vil høre at andre ikke kan tro man har asperger, at de ikke bruker titler og etternavn.

 

Men overlegen sist, var enig med meg, han klarer selv ikke å ikke bruke titler og etternavn, men psykologen sa han var en utrolig formell mann, det merket ikke jeg, han var hyggelig og ryddig mot meg. Overlegen hadde selv dårlig øyekontalt, og hadde han ikke vært eldre kunne jeg jo spurt han, hvorfor han merker seg min dårlige øyekontakt men ikke ser at han er nokså lik meg.

Men jeg tørr ikke spørre, siden han er en eldre mann og veldig bestemt.

Men psykologen

Endret av Madelenemie
Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker

Hei!

Det er greit at andre oppfatter meg annerledes, jeg vil bare høre det andre får høre av ulike spesialister!! at de ikke tror de har asperger!

Jeg kler meg normalt og formelt, jeg gir et fast håndtrykk, bukker lett og smiler, (nå ser jeg også kjapt inn i den andres øyne)

videre fører jeg ikke en monolog, jeg hører på spørsmål og det som blir sagt og svarer presist og reflektert på dette, det står det i flere journalnotat.

Da en lege før sommeren spurte om jeg hadde angst og jeg spurte hvorfor han trodde det, det trodde han fordi jeg ikke hadde gitt han noen form for øyekontakt, (jeg trodde jeg gjorde det men jeg glemte det) da jeg sa det muligens var pga av min autisme og DA så jeg han rett inn i pupillene! sa han " Å ja men det skulle du sagt med en gang" han lo høyt når han sa dette, da jeg gikk sa han " Du bærer din autisme utrolig flott". Akkurat det rørte meg dypt.

Jeg er ute etter å høre at spesialister ikke tror jeg har autisme, fordi det får andre kvinner med autisme høre, enda noen nekter å håndhilse, går mindre formelt kledd, formulerer seg mindre presist! og slenger seg mer ned, dvs sitter henslengt, jeg sitter mer rett, selv om jeg også prøver være henslengt, jeg tar heller ikke med meg kaffe inn, jeg syns det er litt respektløst hvis det ikke er avklart på forhånd.

Jeg nekter aldri å håndhilse, jeg går rett frem og gjør det av meg selv, alltid!, jeg gir et fast håndtrykk, et hyggelig smil, et høflig lett bukk og setter meg helt korrekt på stolen. (nå ser jeg også vedkommende rett inn i pupillene i tillegg) Jeg slenger meg ikke ned, og jeg er faktisk i følge den nye psykiateren, både velkledd og soignert kledd, til fingerspissene velformulert og reflektert!

Selvsagt kan de andre kvinnene med asperger jeg nå referere til være velformulerte, men de har en slags annen slapphet over seg, jeg ser det ofte på hvordan de sitter på stoler under møtene, jeg har forsøkt å sitte like krumbøyd, men jeg får vondt i ryggen, dessuten er det kanskje til deres fordel, fordel om man vil høre at andre ikke kan tro man har asperger, at de ikke bruker titler og etternavn.

Men overlegen sist, var enig med meg, han klarer selv ikke å ikke bruke titler og etternavn, men psykologen sa han var en utrolig formell mann, det merket ikke jeg, han var hyggelig og ryddig mot meg. Overlegen hadde selv dårlig øyekontalt, og hadde han ikke vært eldre kunne jeg jo spurt han, hvorfor han merker seg min dårlige øyekontakt men ikke ser at han er nokså lik meg.

Men jeg tørr ikke spørre, siden han er en eldre mann og veldig bestemt.

Men psykologen

Hvorfor bukker du? Har du sett andre kvinner bukke når de hilser? Allerede der ville jeg merke at det var noe med deg.

Anonymous poster hash: d9593...42a

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Madelenemie

Hvorfor bukker du? Har du sett andre kvinner bukke når de hilser? Allerede der ville jeg merke at det var noe med deg.

Anonymous poster hash: d9593...42a

Hei!

 

jeg bukker ikke dypt, jeg gir hånden, men jeg bukker høflig, sånn lett, mens jeg ser ned, (vanskelig å forklare)

Da jeg bodde med en japansk jente et år, vi kom veldig godt overens, har jeg aldri bukket så mye, det føltes bekvemt.

 

Hun lærte meg origami og vi drakk te og bukket, hun fniste mye, mulig jeg lærte å fnise av henne, jeg vet ikke, det kom jeg på akkurat nå. Jeg kan nemlig myse, smile, bukke og lage en lyd som er litt unnskyldende, i følge andre, det er ikke fnising, men det er tydeligvis søtt.

 

Jeg er komfortabel med japansk kultur, på en spesiell måte, siden jeg ikke egentlig har vært der, så forundrer det meg.

Jeg ville likt at man erstattet håndhilsing med bukkingen i Japan, men siden man i vesten håndhilser, gjør jeg det også, jeg syns det er respektfult å legge til et lite nikk/bukk. Men jeg vet altså ikke hvorfor jeg gjør ting som muligens andre ikke gjør.

Jeg ser lite på andre, men film ser jeg på, samt mennesker i en til en relasjoner, særlig når de ser en annen vei.

 

Takk for at du satte meg på sporet, kanskje nettopp nikket, det ydmyke bukket, er det som får andre til å tenke autisme eller annerledeshet. det er ikke så farlig at andre opplever meg annerledes, jeg er nok mer opptatt av at jeg vil høre en spesialist forundre seg over at en som meg kan ha en diagnose innenfor autsmespekteret.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
gråstein

Øyekontakt, stemmebruk og måten å bevege seg å gå på har i utgangspunktet ikke noe med Asperger syndrom å gjøre

 

Det er feil.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Inner self

Jeg har dårlig øyekontakt. Iallefall med nye folk. Jeg har ikke asperger, men schizofreni. Jeg vet ikke hvor mye øyenkontakt som er vanlig å ha... Det er litt tricky det der...

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Gargamel

Profesjonelle skuespillere klarer kanskje å legge om hele mimikken og kroppsspråket sitt.

 

Vi andre klarer ikke å late som vi er noe annet enn det vi er. I alle fall ikke i lengden.

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

FGT

Jeg mener at dette ligger mer i personligheten en i AS. Ingen snakker likt eller beveger seg likt, eller bruker øynene likt. Det er så mye annet som kan virke inn på dette, som for eksempel sjenerthet, usikkerhet, dårlig samvittighet, angst, depresjon eller dystymi, stress, og andre tilleggsvansker og diagnoser. Som sagt personligheten samt aldrer og kjønn kan også spille inn.  For eksempel hvordan en går og beveger seg, bruker øyene og måten å snakke på er ikke noen kriterier for en AS diagnose, selv om noen kan skille seg ut på de områdene.

Endret av FGT
Lenke til innlegg
Del på andre sider
FGT

Har du et psykisk vanske kan du ha problemer med øyekontakt , men AS er i utgangspunktet ikke et psykisk lidelse, men ofte får jo en tilleggsvansker  som dystymi / depresjon og angst , eller en kan ha dette i tillegg.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
gråstein

Jeg mener at dette ligger mer i personligheten en i AS. Ingen snakker likt eller beveger seg likt, eller bruker øynene likt. Det er så mye annet som kan virke inn på dette, som for eksempel sjenerthet, usikkerhet, dårlig samvittighet, angst, depresjon eller dystymi, stress, og andre tilleggsvansker og diagnoser. Som sagt personligheten samt aldrer og kjønn kan også spille inn.  For eksempel hvordan en går og beveger seg, bruker øyene og måten å snakke på er ikke noen kriterier for en AS diagnose, selv om noen kan skille seg ut på de områdene.

 

Virker som du bør lese deg opp på dette. Problemer med øyekontakt, stemmebruk (monoton stemme som kan være for sterk eller for svak, og som er dårlig avpasset til sammenhengen) og stive ansiker og motoriske forstyrrelser er meget vanlig, og har ingen ting med eventuelle tillegsdiagnoser å gjøre.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
FGT

Tenkte bare å si hva som ikke går under en AS diagnose, ut fra de kriteriene vi har . Det er riktig at de med AS kan skille seg  ut på mange måter , men det er mange som ikke har noen synlige trekk som en umiddelbart andre legger merke til, selv ikke fagpersoner.

 

Det er først når en har fått en samtale med dem at det har gitt visse fagfolk en indikasjon  på at mulighet for as, sammen da med andre observasjoner. ar har fanget opp begynt  Når det er slik, så  kan en ikke si at dette er noe typisk for en med AS.  Her snakker jeg da om voksne med AS selvfølgelig. En hadde ikke trengt utredning i måneds vis hvis det synlige  (som blant  annet øyekontakt )  var så viktig.

 

Noe stive ansikt muskler som kan ha med at en er mindre påvirkelig av andre kan nok stemme mer, men da må først noen snakke med , eller gi utrykk for noe til  AS personen.

Motoriske forstyrrelser, er det jeg vil kalle for klossethet, og noen med AS kan ha dette mer en andre, mens noen ikke har det i det hele tatt heller ikke som barn .  Som voksen kan jeg ofte se dette som å være noe distre, da en AS person går så opp i en interesse, eller fokuserer så mye at en blir det mange ville kalle klossete i forhold til omgivelsene.

Endret av FGT
Lenke til innlegg
Del på andre sider
FGT

Avsnittet i midten over var litt "klossete" skrevet, men det jeg mente var at samtaler og tester er viktigere en synlige trekk. Har i det siste 6 årene drevet en del privat forskning på AS, der jeg har hatt kontakte med div. fagfolk og eksperter på diagnosen,  også mange mødre som har tenåringer hjemme, og ikke minst  voksne med diagnosen har jeg hatt kontakt med . Har selv lang erfaring, der jeg kunnet betrakte og observere, og reflektere  rundt diagnosen og de som er bærere av den .

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Har du et psykisk vanske kan du ha problemer med øyekontakt , men AS er i utgangspunktet ikke et psykisk lidelse, men ofte får jo en tilleggsvansker  som dystymi / depresjon og angst , eller en kan ha dette i tillegg.

Jeg har bare autisme

vanskene med øyekontakt merker andre, ikke jeg.

jeg er ikke sjenert eller har andre lidelser, i følge de psykiaterne jeg har snakket med er det et tydelig tegn at man har mindre øyekontakt enn andre når man har autisme, unntak fins,

 

Jeg har fått tips om disse videoene, de skildrer noe av annerledesheten

 

 

Det er jo ikke at vi ikke har kontakt/tar kontakt, men andre oppfatter at det er vanskelig å få øyekontakt og kanskje det de føler er kommunikasjon ved siden av ordene. Non-verbal kommunikasjon har vi med autisme lite av.

Selv ser jeg andre inn i øynene når jeg ikke tenker og må formulere svar, jeg tenker mye på mine ting, det er jeg nok mest konsentrert om. Derfor er jeg også nesten alltid fornøyd. Jeg glemmer feks bekymringer når jeg setter ting på rekke og rad.

Anonymous poster hash: 40232...346

Lenke til innlegg
Del på andre sider
gråstein

Avsnittet i midten over var litt "klossete" skrevet, men det jeg mente var at samtaler og tester er viktigere en synlige trekk. Har i det siste 6 årene drevet en del privat forskning på AS, der jeg har hatt kontakte med div. fagfolk og eksperter på diagnosen,  også mange mødre som har tenåringer hjemme, og ikke minst  voksne med diagnosen har jeg hatt kontakt med . Har selv lang erfaring, der jeg kunnet betrakte og observere, og reflektere  rundt diagnosen og de som er bærere av den .

 

Lurer litt på hva du mener er hovedkriteriene for diagnosen?

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...