autisme og livsløp

[AnonymBruker]

Hei!

Når man har barn med autisme, så tenker man noen ganger på livsløp, dvs hvordan vil det gå på sikt.

Jeg leste nettopp første del av en artikkel om livsløp for mennesker med autisme, jeg startet fordi jeg tenkte på min egen lille nerd/er, det går bra ja, han/hun  fungerer bra er kjempeflink faglig, (så vi har greid holde fokus på emner) , får skryt for høflighetog karakterer (skolen) for nøyaktighet(naboer) for punklighet (div andre) men vil han treffe noen? ja sier far, bare vent, og sikkert har han rett, men likevel sniker det seg inn i meg, når huset rister som av et forferdelig jordskjelv når han går ut om morgenen, hvis noe ikke lå akkurat der det skulle, og det ikke en gang er noen annens feil enn han selv, så tenker jeg litt sånn "Kjære Gud hvordan skal han bli en god ektemann?" "hvis jeg prøver si noe, fosser ord og statistikk ut, om det mest forunderlige, jeg forstår ikke når han får tid å lese om alt fra katters flyktige uro, til babyer og bæsjeblæier, mennesker med kortere pekefinger, planter, Paganini, Irak, Iran...det er sååå mye. Men uansett viser bare alt dette en faglig dyktighet, som jeg håper holder i en rellasjon til en annen.

Jeg håper han og hun, skjønner at de må justere seg maaange hakk, om noen skal utholde med dem, mer enn 2 til 5 år.

Jeg sier ikke så mye til dem, hva skal jeg si, de leser og leser og det nytter ikke argumentere mot så mye statistikk og kunnskap.

Det er lettere bare holde fred, holde seg for ørene og håpe på at det går over, at det er en ungdomsgreie, å smelle døren så hardt bare fordi man ikke fant noe, man selv er skyld å å legge feil....

Men egentlig var dette IKKE noe av det jeg ville "si" noe om, det som grep meg når jeg leste denne artikkelen, var bare en ting.

file:///home/heidi/Downloads/10liv.pdf

For en fantastisk mor!

Tenk å ha en sånn mor!

Sånne er det kanskje mange av, de fikk ikke noen pris, men de burde hatt sin pris, og det gleder meg å lese om sånne mammaer:-)

artikkelen handler om autisme og livsløp. det perspektivet glemte jeg, jeg ble mer opptatt av mammaen, hun på 50 tallet som kjempet så mesterlig for barnet sitt,

jeg lurer på hvem hun er?

men i vertfall fins det nok mange sånne hverdagshelter og det er vel egentlig de som virkelig gjør en forskjell.

Jeg har bare lest om Arnes mamma:-) men hun satte nok tanker i meg, for en mamma, tenk at sånne fins, de er virkelig sånne verden trenger.

 

Anonymkode: 6b82f...6b4

[AnonymBruker]

æsj,

glemte man må laste ned....for å få opp, ligger øverst på denne linken, vel verdt å lese for å se en mors kjærlighet og kamp gjennom et helt liv. imponerende!

https://www.google.no/?gws_rd=ssl#q=asperger+syndrom+og+livsløp

Anonymkode: 6b82f...6b4

[Gjest Gargamel]

Så vidt jeg vet spenner autiamediagnosen over et ganske vidt spekter, fra litt eksentriske typer med stor suksess til folk som ikke kan snakke. Jeg mener at en pliktoppfyllende person som takler skolegang og får gode karakterer bør ha gode muligheter for å klare en passende, jobb selv om flertallet av autister faller utenom.

Jeg håper han får seg kjæreste og familie, men du får være mentalt forberedt på at det kanskje ikke skjer. Alle foreldre må være forberedt på det, men det er nok ekstra vanskelig for en autist å takle samliv, som du er inne på. Du får hjelpe til så godt du kan, lære ham god oppførsel og støtte opp. Til syvende og sist er det nok utenfor foreldrenes kontroll hva som skjer på den fronten.

[AnonymBruker]

Så vidt jeg vet spenner autiamediagnosen over et ganske vidt spekter, fra litt eksentriske typer med stor suksess til folk som ikke kan snakke. Jeg mener at en pliktoppfyllende person som takler skolegang og får gode karakterer bør ha gode muligheter for å klare en passende, jobb selv om flertallet av autister faller utenom.

Jeg håper han får seg kjæreste og familie, men du får være mentalt forberedt på at det kanskje ikke skjer. Alle foreldre må være forberedt på det, men det er nok ekstra vanskelig for en autist å takle samliv, som du er inne på. Du får hjelpe til så godt du kan, lære ham god oppførsel og støtte opp. Til syvende og sist er det nok utenfor foreldrenes kontroll hva som skjer på den fronten.

:-)

Ja han er kjempeflink faglig, og er i godt humør bare han får snakke om sitt:-) (sitt er artikler om så mangt og ulikt)

Det kan jo hende at tenårene er tenårene for enkelte autister også, han er jo tross alt av de svært godtfungerende. 

Min mann har altså en god følelse, og så langt jeg har erfart har min mann en langt bedre intuisjon og "teft" for ting ang det menneskelige enn meg. (jeg har lært det, han er født med sansen, håper du skjønner at det er en forskjell) (jeg kan mye, forstår mye, men mens jeg tenker meg om, har han det uten å tenke seg om, det er som om følelsen i han raskt skaper ord, løsninger og automatiske reaksjoner) (jeg får derfor håpe han har teft denne gangen også)

Ja han er vel av de eksentriske, og i vertfall imponerer han alle, med sin kunnskap, for den er slett ikke bare rellatert til fysikk, han vet så mye om så mangt, at det selvsagt imponerer mange, noe han bryr seg lite om, men jeg tror nok å være lykkelig, ofte også innebærer å ha evnen til å leve/dele livet med noen. (jeg trodde ikke det før, men jeg tror det nå) Han kan imidlertid bli så irritert, fort, om jeg ikke hørte hva han sa?? at jeg er 50% døv, har han ingen forståelse med, han sier ting, en gang, hører jeg ikke, er det verst for meg, han er ekstremt prinsippfast. (prinsippfasthet syns min mann kan være for mye iblant, han mener jeg også er for prinnsippfast, enda jeg ikke er så prinnsippfast) 

Det er sjelden jeg blir sint, men i helgen ble jeg det, og jeg sa til han at nå er det nok. Jeg så han da inn i øynene, han så meg inn i øynene også. han som ikke ellers gjør det, ifølge min mann, er vi begge håpløse på øyekontakt. Jeg sa til han nøyaktig dette, mens vi så et program på tv, "det går en grense for meg med din irritasjon, den kjenner jeg nå du har nådd, jeg orker ikke mer snart", han så på meg, rett inn i øynene, jeg syns øynene så sinte ut, men det kan være feil tolkning, han sa ikke et ord. jeg så bort, da de mørke øynene ikke forklarte noen ting. Så så vi videre på programmet, jeg fikk en rar følelse, jeg hadde sagt noe ufullstendig, men siden han ikke ønsket noen videre forklaring, bare fortsatt vi begge å se på programmet på tv, vi var stille, og jeg tror vi hygget oss, men jeg vet ikke om han også ikke lurte på hva jeg mente. Selv ville jeg lurt, han hadde ingen ting å tilføye. På en måte greit, så fikk vi sett programmet ferdig i ro og mak.

Så så vi videre på TV og neste morgen snakket vi om presidentvalget i USA, vi er begge opptatt av sanders og glade for fremgangen hans. så alt er ok, heldigvis, men jeg skulle ønske han skjønte at å ha 50% nedsatt hørsel ikke er noe han skal bli så irritert over, eller at han selv legger tingene sine feil sted. Men med perspektiv sett er han en fin gutt, jeg håper bare han ikke blir en irritert ektemann, det kan hende det bare er irritasjon mot meg, og det kan jeg jo takle. 

Anonymkode: 6b82f...6b4

[laban]

Er det han som går i 1. klasse på vgs du skriver om?

 

Jeg mener absolutt ikke å bagatellisere vanskelighetene som følger med diagnosen hans, jeg vil bare berolige deg litt med hensyn til noen av tenåringsnykkene og framtiden hans: Det er helt normalt at gutter på 16 år oppfører seg på en måte som får foreldrene til å lure på om de noen gang vil kunne bli ansvarsfulle partnere og familiefedre.  Svært mange hyggelige voksne mennesker har vært rotehuer, smelt med dører og irritert seg over håpløse foreldre, mens de var hormonelle tenåringer.

 

Ikke misforstå meg - det er sikkert mange spesielle ting ved de av barna dine som har diagnoser, som jeg ikke har greie på, og jeg skjønner godt at du tenker mye på hvordan livsløpet deres vil bli.  Men det er ikke slik at man kan forutsi hva slags egenskaper en person vil ha som kjæreste og forelder, ved å betrakte oppførselen deres som 16-åringer.  Heldigvis

 

 

 

 

[AnonymBruker]

Er det han som går i 1. klasse på vgs du skriver om?

 

Jeg mener absolutt ikke å bagatellisere vanskelighetene som følger med diagnosen hans, jeg vil bare berolige deg litt med hensyn til noen av tenåringsnykkene og framtiden hans: Det er helt normalt at gutter på 16 år oppfører seg på en måte som får foreldrene til å lure på om de noen gang vil kunne bli ansvarsfulle partnere og familiefedre.  Svært mange hyggelige voksne mennesker har vært rotehuer, smelt med dører og irritert seg over håpløse foreldre, mens de var hormonelle tenåringer.

 

Ikke misforstå meg - det er sikkert mange spesielle ting ved de av barna dine som har diagnoser, som jeg ikke har greie på, og jeg skjønner godt at du tenker mye på hvordan livsløpet deres vil bli.  Men det er ikke slik at man kan forutsi hva slags egenskaper en person vil ha som kjæreste og forelder, ved å betrakte oppførselen deres som 16-åringer.  Heldigvis

 

 

 

 

Ja.

men rart du vet hvem jeg er, vel det har skjedd før,

jeg er anonym for hans del ikke min,

jeg tror du og far har rett, han fungerer så bra at jeg skulle ønske du så han!

fordi mange blir overrasket når de hører han har asperger, han er veldig smart, og kan være ekstremt hyggelig, når han skrur på den knappen, og det er særlig om noen vil snakke om de rette utenrikspolitiske sakene i dybden, eller kvantefysikk, matematikk, eller forskning generelt, også norrønt språk og han snakker faktisk ganske bra islandsk bare fordi han er interessert. 

Jeg skal prøve å slappe av mer, se dette som en del av en normal ungdomsutvikling, han er jo "grei" hevet ikke stemmen, noe ikke jeg heller gjorde, annet enn at jeg myndig påminnet han om at jeg var lei, men han smeller døren hardt, om han ikke finner tingene sine, da jeg ga han mine hodetelefoner, en dag, ble han roligere, men han var like irritert på meg lørdag kveld ca ved 18.00 tiden, heldigvis så vi programmene ferdige, skulle bare ønske han skjønte at jeg vil jo ikke ha nedsatt hørsel for å plage han, og hjemme vil jeg gjerne slippe ha på høreapparater og mottaker og  sminke, 

Jeg skal prøve å tenke at ungdomstid er det for autister også,

takk for påminnelse.

 

Anonymkode: 6b82f...6b4

[AnonymBruker]

Ja.

men rart du vet hvem jeg er, vel det har skjedd før,

jeg er anonym for hans del ikke min,

jeg tror du og far har rett, han fungerer så bra at jeg skulle ønske du så han!

fordi mange blir overrasket når de hører han har asperger, han er veldig smart, og kan være ekstremt hyggelig, når han skrur på den knappen, og det er særlig om noen vil snakke om de rette utenrikspolitiske sakene i dybden, eller kvantefysikk, matematikk, eller forskning generelt, også norrønt språk og han snakker faktisk ganske bra islandsk bare fordi han er interessert. 

Jeg skal prøve å slappe av mer, se dette som en del av en normal ungdomsutvikling, han er jo "grei" hevet ikke stemmen, noe ikke jeg heller gjorde, annet enn at jeg myndig påminnet han om at jeg var lei, men han smeller døren hardt, om han ikke finner tingene sine, da jeg ga han mine hodetelefoner, en dag, ble han roligere, men han var like irritert på meg lørdag kveld ca ved 18.00 tiden, heldigvis så vi programmene ferdige, skulle bare ønske han skjønte at jeg vil jo ikke ha nedsatt hørsel for å plage han, og hjemme vil jeg gjerne slippe ha på høreapparater og mottaker og  sminke, 

Jeg skal prøve å tenke at ungdomstid er det for autister også,

takk for påminnelse.

 

Anonymkode: 6b82f...6b4

Du er jo den eneste med autist med autstiske barn, som henger her på dol.. så det er kanskje ikke så rart, viss man tenker seg litt etter?

Anonymkode: fd28f...025

[AnonymBruker]

*den eneste autist

Anonymkode: fd28f...025

[AnonymBruker]

Men forørig, for å svare på spørsmålet, så kan du jo se på deg selv; altså du er jo heller ikke det man anser som en som har lykkes i livet. Du går på trygd og har daglig hjelp/vaskehjelp, så du kan ikke forvente at han skal klare alt det som du ikke kan.. på den annen side så kan han som en autist ta del i samfunnet på en annen måte, han får muligens neppe noen barn noen gang, men han kan fremdeles få et lykkelig og selvstendig liv på sin egen måte.

Anonymkode: fd28f...025

[Aspergers Inc.]

Hei!

Når man har barn med autisme, så tenker man noen ganger på livsløp, dvs hvordan vil det gå på sikt.

Det er nok værre å ha barn som er kreftsyke.

Jeg leste nettopp første del av en artikkel om livsløp for mennesker med autisme, jeg startet fordi jeg tenkte på min egen lille nerd/er, det går bra ja, han/hun  fungerer bra er kjempeflink faglig, (så vi har greid holde fokus på emner) , får skryt for høflighetog karakterer (skolen) for nøyaktighet(naboer) for punklighet (div andre) men vil han treffe noen? ja sier far, bare vent, og sikkert har han rett, men likevel sniker det seg inn i meg, når huset rister som av et forferdelig jordskjelv når han går ut om morgenen, hvis noe ikke lå akkurat der det skulle, og det ikke en gang er noen annens feil enn han selv, så tenker jeg litt sånn "Kjære Gud hvordan skal han bli en god ektemann?" 

Må han bli gift? Man dør ikke av å leve alene (det kan være trist, dog).

Endret 12. oktober 2015 av Aspergers Inc.

[AnonymBruker]

Det er nok værre å ha barn som er kreftsyke.

Må han bli gift? Man dør ikke av å leve alene (det kan være trist, dog).

Neida:-)

Men generelt virker det som den gifte delen av autismebefolkningen generelt er mer fornøyde, selv om det også medfører andre krav og tidvis mer stress. Men det fins sikkert mange unntak. Når jeg tenker meg om nå kjenner jeg flere med asperger som ikke er gift, og de har det veldig bra! det er vel ca halvparten i gruppen dette utgjør.

Jeg tror også kreft er langt verre, men livsløp tenker man på likevel:-) Men greit å ta med perspektiv.

Anonymkode: 6b82f...6b4