Er dette den såkalte "veggen"?

[AnonymBruker]

Har vært gjennom noen vonde traumer, og har skrevet her innpå før om det. Mistet min far for 7 år siden, da jeg var 16, og mamma døde i fjor, da jeg var 22. Bare to uker senere døde også min bror. Alle rus-relatert (Mamma og bror overdose, og min far av organsvikt etter alkohol). 

Jeg reagerte sterkt når pappa døde, og gikk inn i min egen boble. Når mamma døde klarte jeg ikke reagere. Jeg var selvfølgelig litt trist, men ikke på langt nær så ille som jeg trodde det skulle bli. Mamma var en viktig del i livet mitt, og jeg var livredd for å miste henne, men så kom den dagen, og jeg reagerte ikke. Jeg har forsåvidt holdt meg opptatt det siste året også, veldig opptatt. Og alt har gått helt fint. Men nå sitter jeg med 3 eksamner, to barn og mye stress hengende over meg, og jeg merker jeg er i ferd med å knekke sammen. 

Det er vondt å puste, jeg er sint og sur hele tiden, kjefter på alt og alle og føler meg rett og slett utslitt. Jeg har ingen overskudd, jeg vil sove, jeg er bare så lei. Plutselig hin dagen når jeg kjørte bil gikk det opp for meg at mamma er død. Nesten 1 år etter. Jeg fikk klump i halsen, men fikk fort tankene vekk på noe annet og lot det være med det. 

Men så tenker jeg, herregud, jeg er 23 år gammel, og skal aldri få se foreldrene mine igjen.. Jeg mistet pappa når jeg var 16 og føler egentlig ikke at jeg kjente han. Ikke ordentlig. Jeg var bare en tenåringsjente, opptatt med egne ting. Jeg husker pappa godt, men jeg føler ikke at jeg kjenner han. 

Alt er et slit og et ork. Jeg har prøvd psykolog for å forberede meg på en smell, men jeg klarte ikke måten hun pushet meg på, og noen vanvittig vonde utsagn. Som at jeg burde jo visst at foreldrene mine ville dø tidlig pga livsstilen. Ja, narkomane og alkoholikere lever gjerne ikke lenge, men ikke i min villeste fantasi at jeg hadde tenkt på å miste de en gang. Jeg har alltid vært den sterke, den som smiler, den som tar alt med knusende ro. Nesten ingen har sett meg gråte, men inni meg er det fullstendig kaos nå. Jeg føler det er så mye. Eksamner, hus, barn, årsdag for mamma og storebrors dødsfall, mamma skulle hatt bursdag, fremtidsplaner. Jeg blir helt satt ut og vet ikke hvordan komme meg ovenpå igjen.. Har jeg virkelig møtt veggen nå? Alle andre har sørget seg ferdig å gått videre, så skal jeg begynne på min sorg NÅ? 

Anonymkode: 43fce...115

[Elionoe]

For meg høres det ut til at du har skjøvet følelsene til sides fordi hendelsene har blitt så vonde for deg å håndtere. For deg ble det rett og slett for overveldende. Selv om du skyver følelsene til sides, vil de ikke nødvendigvis forsvinne, men dukke opp igjen brått og uventet.

Senter for Krisepsykologi i Bergen finner du mye informasjon og tips til selvhjelp for den som er utsatt for sorg og traumer. Kanskje du kan finne noe som kan hjelpe deg videre der.

Du skriver at alt er et kaos inni deg. Når jeg har mye kaos, hjelper det å skrive. Da "skriver jeg ut kaoset" samtidig som jeg både får organisert kaoset og satt det ned på papiret/dokumentet.

[AnonymBruker]

Det er synd du ikke får noe svar, mange her som ikke får svar som skulle fått svar, men NHD prioriterer kjendisene! 

Anonymkode: d81d1...a1b