Skammens landskap

[Pallida]

Jeg har prøvd å sette ord på min historie og noe av det som rører seg i meg for tiden. Skritt på en vei, i psykodynamisk terapi. Jeg er dypt sjokkert og samtidig lettet over å innse hvor gjennomgripende tak ubearbeidet skam og traumer har hatt på mitt liv. Det har fargelagt ALT! At jeg ikke har skjønt det før... Det er nesten som om livet har vært i svart/hvitt, og gradvis begynner å framtre i farger. 

---

I stille og økende desperasjon går du på akkord med deg selv. Kampen om å overbevise deg selv og andre om at du er OK, dine skyhøye krav til deg selv, tapper deg for krefter. Smerte, rastløshet og indre uro blir dine følgesvenner. Omsider blir du tvunget i kne. Kroppen - livet - sier stopp. Du prøver desperat å komme i gang igjen. MÅ jo det! Du vet ikke annet. Kan ikke annet. Please. Prestere. Avvise.

 

Langvarig psykoterapi følger. Relasjonelle vansker og tilknytningsproblematikk sies å være hovedårsaken til din kollaps. Du har utviklet mestringsstrategier som i det lange løp har vært destruktive for deg og ditt liv. Du har lavt selvbilde. Du bærer på traumer. Er redd for nærhet. Har vansker med å stole på at andre vil deg vel. Fortrengte følelser holder deg fast. Sier behandleren. OK? Som om dét alene skulle forklare din dype smerte, og ditt lave funksjonsnivå? Oppveksten var da ikke så ille? Mange har hatt det verre. Men psykologen utelukker andre årsaker. Sier at det er grundig dokumentert at mangelfull tilknytning skaper langvarige og gjennomgående vansker. Joda, det skjønner du. Men det gjelder ikke deg. Ikke på den måten. For du har jo klart deg? Ser han ikke hvor flink du er? Du har jo kontroll? Du er ikke ødelagt! Du vil ikke være ødelagt! Du har strevd. Stått på. Gjort ditt beste. Orker ikke tanken på at alt er forgjeves. At det likevel ikke var godt nok. At du likevel ikke var god nok. At du ikke har klart det. Livet.

 

Du blir ofte irritert og mistroisk til din behandler. Mener han overdriver din oppveksts betydning. At han nærmest motarbeider deg, og egentlig ikke forstår. Han påpeker stadig ting du ikke vil høre. Har en lei tendens til alltid å få det siste ordet. Alt dette psykodynamiske maset. Kan han ikke bare gi deg en skikkelig diagnose? Fikse deg? Du prøver likevel å samarbeide. Du pleaser. Presterer. Avviser. Også her. Det er det du kan. Så sterk. Så flink. Så redd. Så sliten. Så vondt å sitte der. Avkledd. Mislykket. Vil ikke bli sett. Det blir for vondt og skamfullt å vedkjenne at du er en av dem, som ikke fortjente å bli elsket som barn. Som har prøvd så hardt, og som likevel ikke har mestret livet. Og innimellom så løsner det litt. Og så strammer det seg igjen. Sånn går du i ring. Lenge.

 

Når fortvilelsen og smerten er på sitt sterkeste, innser du med ett at han har rett. Du forstår at han er på din side, at han aldri har ment å plage deg, selv om det ofte har føltes sånn. Han har tatt deg på alvor, hele tiden. Han har forstått. Også at du vil trenge tid. Han har tålmodig prøvd å gi deg det du trenger, men du var ikke klar til å ta i mot. Frykt, mistillit og selvforakt har vært dine våpen, og krigen – den førte du først og fremst mot deg selv. Du og dine projeksjoner. Et lukket, ubevisst og destruktivt kretsløp. Du gir opp, og kan endelig ta i mot hånden han strekker ut. Du tapte. Og vant. For nå husker du det, hva du lærte som liten:

 

Du har ikke rett til å bli respektert og verdsatt.

 

Du har ikke rett til å være lei deg eller redd.

 

Dine følelser, meninger og behov betyr ingenting.

 

 

Du betyr ingenting.

 

 

Jeg verken ser eller hører deg.

 

Jeg har nok med meg selv - den jeg ble.

 

Den du snart skal bli.

 

Skammens datter.

 

 ..så bit tennene sammen og prøv å bli god nok.

 

Se på meg, lær av det jeg gjør.

 

Steng ubehaget inne.

 

Alle hendelsene.

 

Tausheten.

 

Kulden.

 

Redselen.

 

Den stumme, navnløse fortvilelsen.

 

Lengselen.

 

Bare lat som om alt er greit.

 

 Snart vil smerten forsvinne. Bli begravd dypt inne i deg.

 

Du vil glemme. Og du vil bli sterkere og sterkere.

 

Eller, ikke du, men forsvaret ditt. Kontrollen.

 

Og til slutt blir du en flink pike.

 

Som klarer og orker det meste, men som ikke våger å leve.

 

…før du husker hva du lærte som liten, og forstår at det ikke er sant. At det ikke var din skyld. At du aldri var skammens datter, men et uskyldig barn som ble preget av andres smerte og tilkortkommenhet. Du var aldri ødelagt. Du var bare så redd. 

 

 Så reis deg opp, når du er klar. Livet venter på deg! Du er elsket og trygg. Du er meg. Jeg kjenner deg endelig nå. 

 

 

Endret 12. desember 2015 av Mari-

[Gjest Gargamel]

Jeg synes behandlingen du får høres ut som skadelig svada, men hvem er vel jeg til å uttale meg om det?

Håper nhd tar seg tid til å lese innlegget ditt og komme med en bedre fundert mening.

[Pallida]

Jeg synes behandlingen du får høres ut som skadelig svada, men hvem er vel jeg til å uttale meg om det?

Håper nhd tar seg tid til å lese innlegget ditt og komme med en bedre fundert mening.

Jeg vet NHD og andre her inne stiller seg negativ til psykodynamikere og deres "svada". Jeg har selv har stor ambivalens i løpet av terapien. Det viktigste for meg er uansett at jeg kjenner stor bedring (noe også de rundt meg ser og gleder seg over), og at jeg endelig føler tilstrekkelig trygghet og tillit til behandler. Så kan andre mene hva de vil. 

[Gjest Gargamel]

Jeg vet NHD og andre her inne stiller seg negativ til psykodynamikere og deres "svada". Jeg har selv har stor ambivalens i løpet av terapien. Det viktigste for meg er uansett at jeg kjenner stor bedring (noe også de rundt meg ser og gleder seg over), og at jeg endelig føler tilstrekkelig trygghet og tillit til behandler. Så kan andre mene hva de vil. 

Jeg visste ikke at nhd og andre er negative.

Jeg reagerte mest på at terapauten forteller deg at du er mye dårligere enn du tror selv. At du ikke skal tro du er vellykket bare fordi du har klart deg bra på mange måter. At du trenger livslang terapi. Jeg fikk assosiasjoner til scientologikirken og lignende bevegelser.

Hvis du faktisk blir bedre er det jo bra. Jeg har virkelig kke greie på dette. På meg virket det bare så grunnleggende feil at jeg ikke klarte å la være å skrive. 

[frosken]

Du var aldri ødelagt. Du var bare så redd.

 Så reis deg opp, når du er klar. Livet venter på deg! Du er elsket og trygg. Du er meg. Jeg kjenner deg endelig nå.

Lykke til med veien videre, Mari:-) Det høres ut som om du er i ferd med å ha lagt bak deg en veldig slitsom etappe.

[Elionoe]

Jeg synes du er modig som tør å skrive dette for deg selv og dele det med oss på DOL.

Det å være ambivalent til terapi og forholdet til behandler er helt normalt når du strever med relasjonsvansker og tilknytningsproblemer. Du kan ikke sammenlikne din egen oppvekst og dine egne mestringsstrategier med andre. Du har din unike barndom fyllt av mye smerte og selv om det kan føles som om du ikke er verdt noe, er du verdt mye nettopp fordi du er en liten løvetann. Din mestringsstrategi, slik jeg leser innlegget ditt, var å tvinge frem en flink og veloppdragen pike som skjulte mye. Jeg kjenner deg ikke, men jeg har vansker for å tro at du ikke var god nok. Selv om du strever i dag, er ikke det fordi du ikke er god nok, men fordi du hadde en oppvekst barn ikke skal ha. Det kan du ikke klandres for. Barn kan ikke klandres nettopp fordi de er prisgitt andre voksne som blir rollemodeller.

Mistillit og selvforakt finner du også som reaksjon på dine tilknytningsvansker. Kanskje du vil ha nytte av å lese boken "Tilbake til nåtid" utgitt av Modum Bad (www.modum-bad.no)? Der vil du bli bevisstgjort en del av følelsene dine og hvordan du på best mulig måte kan håndtere de. Du vil lære om et "toleransevindu" hvor du blir kjent med deg selv og vet hvor mye press du klarer av minner og følelser uten å bli vippet helt av pinnen. Du kan lære hvordan du kan takle flashbacks uten å måtte gå dyptgripende inn i minnet, men fokusere her og nå.

Det var godt å lese setningene dine: "...før du husker hva du lærte som liten, og forstår at det ikke er sant. At det ikke var din skyld. At du aldri var skammens datter, men et uskyldig barn som ble preget av andres smerte og tilkortkommenhet. Du var aldri ødelagt. Du var bare så redd." Du har ingen grunnn til å skamme deg. De som burde skamme seg er de som har gjort at livet ditt har blitt vanskelig og nesten ikke til å overleve. Redsel er en naturlig reaksjon. Alle dine følelser og reaksjoner er helt naturlige med tanke på hva du har opplevd. Det er ikke hos deg skylden ligger.

Om du tør ta imot, sender jeg en forsiktig virtuell *klem* :)

Du er sterk!

[AnonymBruker]

Psykodynamisk terapi er til stor hjelp for meg også. Man får økt innsikt og en stabil terapi over tid. Ofte tar det tid å få tillit til en behandler når man har opplevd å bli sviktet av sine nærmeste. Det er da mange som har hatt god hjelp av denne type terapi i mange år.

Det nyeste er ikke alltid det beste, det er bare ment å hjelpe flest mulig med færrest mulig ressurser og på kortest mulig tid (som for eks kognitiv terapi). Jeg har prød begge deler (pluss gruppe), og psykodynamisk terapi er det som har hjulpet meg mest. Heldigvis er det en del terapeuter som fremdeles tilbyr dette.

Anonymkode: 1d07b...874

[XbellaX]

Jeg har prøvd å sette ord på min historie og noe av det som rører seg i meg for tiden. Skritt på en vei, i psykodynamisk terapi. Jeg er dypt sjokkert og samtidig lettet over å innse hvor gjennomgripende tak ubearbeidet skam og traumer har hatt på mitt liv. Det har fargelagt ALT! At jeg ikke har skjønt det før... Det er nesten som om livet har vært i svart/hvitt, og gradvis begynner å framtre i farger. 

---

I stille og økende desperasjon går du på akkord med deg selv. Kampen om å overbevise deg selv og andre om at du er OK, dine skyhøye krav til deg selv, tapper deg for krefter. Smerte, rastløshet og indre uro blir dine følgesvenner. Omsider blir du tvunget i kne. Kroppen - livet - sier stopp. Du prøver desperat å komme i gang igjen. MÅ jo det! Du vet ikke annet. Kan ikke annet. Please. Prestere. Avvise.

 

Langvarig psykoterapi følger. Relasjonelle vansker og tilknytningsproblematikk sies å være hovedårsaken til din kollaps. Du har utviklet mestringsstrategier som i det lange løp har vært destruktive for deg og ditt liv. Du har lavt selvbilde. Du bærer på traumer. Er redd for nærhet. Har vansker med å stole på at andre vil deg vel. Fortrengte følelser holder deg fast. Sier behandleren. OK? Som om dét alene skulle forklare din dype smerte, og ditt lave funksjonsnivå? Oppveksten var da ikke så ille? Mange har hatt det verre. Men psykologen utelukker andre årsaker. Sier at det er grundig dokumentert at mangelfull tilknytning skaper langvarige og gjennomgående vansker. Joda, det skjønner du. Men det gjelder ikke deg. Ikke på den måten. For du har jo klart deg? Ser han ikke hvor flink du er? Du har jo kontroll? Du er ikke ødelagt! Du vil ikke være ødelagt! Du har strevd. Stått på. Gjort ditt beste. Orker ikke tanken på at alt er forgjeves. At det likevel ikke var godt nok. At du likevel ikke var god nok. At du ikke har klart det. Livet.

 

Du blir ofte irritert og mistroisk til din behandler. Mener han overdriver din oppveksts betydning. At han nærmest motarbeider deg, og egentlig ikke forstår. Han påpeker stadig ting du ikke vil høre. Har en lei tendens til alltid å få det siste ordet. Alt dette psykodynamiske maset. Kan han ikke bare gi deg en skikkelig diagnose? Fikse deg? Du prøver likevel å samarbeide. Du pleaser. Presterer. Avviser. Også her. Det er det du kan. Så sterk. Så flink. Så redd. Så sliten. Så vondt å sitte der. Avkledd. Mislykket. Vil ikke bli sett. Det blir for vondt og skamfullt å vedkjenne at du er en av dem, som ikke fortjente å bli elsket som barn. Som har prøvd så hardt, og som likevel ikke har mestret livet. Og innimellom så løsner det litt. Og så strammer det seg igjen. Sånn går du i ring. Lenge.

 

Når fortvilelsen og smerten er på sitt sterkeste, innser du med ett at han har rett. Du forstår at han er på din side, at han aldri har ment å plage deg, selv om det ofte har føltes sånn. Han har tatt deg på alvor, hele tiden. Han har forstått. Også at du vil trenge tid. Han har tålmodig prøvd å gi deg det du trenger, men du var ikke klar til å ta i mot. Frykt, mistillit og selvforakt har vært dine våpen, og krigen – den førte du først og fremst mot deg selv. Du og dine projeksjoner. Et lukket, ubevisst og destruktivt kretsløp. Du gir opp, og kan endelig ta i mot hånden han strekker ut. Du tapte. Og vant. For nå husker du det, hva du lærte som liten:

 

Du har ikke rett til å bli respektert og verdsatt.

 

Du har ikke rett til å være lei deg eller redd.

 

Dine følelser, meninger og behov betyr ingenting.

 

 

Du betyr ingenting.

 

 

Jeg verken ser eller hører deg.

 

Jeg har nok med meg selv - den jeg ble.

 

Den du snart skal bli.

 

Skammens datter.

 

 ..så bit tennene sammen og prøv å bli god nok.

 

Se på meg, lær av det jeg gjør.

 

Steng ubehaget inne.

 

Alle hendelsene.

 

Tausheten.

 

Kulden.

 

Redselen.

 

Den stumme, navnløse fortvilelsen.

 

Lengselen.

 

Bare lat som om alt er greit.

 

 Snart vil smerten forsvinne. Bli begravd dypt inne i deg.

 

Du vil glemme. Og du vil bli sterkere og sterkere.

 

Eller, ikke du, men forsvaret ditt. Kontrollen.

 

Og til slutt blir du en flink pike.

 

Som klarer og orker det meste, men som ikke våger å leve.

 

…før du husker hva du lærte som liten, og forstår at det ikke er sant. At det ikke var din skyld. At du aldri var skammens datter, men et uskyldig barn som ble preget av andres smerte og tilkortkommenhet. Du var aldri ødelagt. Du var bare så redd. 

 

 Så reis deg opp, når du er klar. Livet venter på deg! Du er elsket og trygg. Du er meg. Jeg kjenner deg endelig nå. 

 

 

 

Jeg ble glad av å lese dette Mari-. Jeg håper du får anledning til å virkelig Leve etterhvert, fremfor kun å overleve.

[Augusta Luise]

Jeg føler meg ikke kompetent til å kommentere behandlingen din, jeg synes bare du er veldig flink til å sette ord på det. Fortsett sånn, det er en verdifull øvelse.

[Momo]

Jeg har vært litt skeptisk til psykodynamisk terapi fordi det virker som mye svada. Det veldige fokuset på mestringsstrategier, følelser og oppvekst føles litt kvalmt. Men jeg liker at det virker som de ser mer helhetlig og at man blir tillatt tid til å bli ordentlig trygg på terapauten.

Da er det fint å høre at noen har positiv erfaring med det og jeg er glad på dine vegne.

[Pallida]

Takk for støtte og tilbakemeldinger. Jeg setter stor pris på det. Kjente en viss sårbarhet av å legge ut innlegget, men samtidig en styrke; uansett hva jeg måtte få av tilbakemeldinger, så vet jeg at dette er sant og rett og - for meg. 

Det var tilfeldigheter som gjorde at jeg endte opp med psykodynamisk langtidsterapi som behandling, og jeg kjenner at jeg er veldig takknemlig over at det ble sånn. Det er sikkert mye annet som også fungerer, men etter hva jeg har forstått, er denne form for terapi spesielt gunstig for tilknytningsproblematikk type A, som jeg først og fremst preges av. Jeg har brukt intellektualisering som en av mine forsvarsstrategier, og kognitiv terapi/mentalisering kunne lett bare forsterket dette mønsteret er jeg redd. Jeg kan det. Det er ikke der problemet ligger. Personlig blir jeg dessuten mer og mer overbevist om at skam og unnvikelse av følelser/virkeligheten er sentralt i ganske så manges menneskers utfordringer, pasient eller ei. 

Jeg har ellers hatt en veldig fin kveld, sammen med gode venner. Mat, vin og et arrangement med blant andre Karl Ove Knausgård og Lars Winnerbeck, to av mine store favoritter. Personlighetstesten "the big 5" og deres score var sentral i showet, og det var fint å få en påminnelse om at det går an å score høyt på introvertisme, nevrotisisme og diverse andre såkalte negative trekk OG samtidig være et interessant og vellykket menneske. JA til mangfoldet, skavanker og sårbarhet! Så mye mer interessant livet og andre mennesker blir da!