Trine

[umakenverdt]

Jeg fikk journalen fra DPS i går. Jeg er så fortvila at jeg godt kunne tenke meg å dra opp dit og filleriste dem litt, men dama var stor så det er nok best å la være. De mener jeg har agorafobi. Men hvorfor har jeg da aldri, i hele mitt liv, vært redd for å få panikkanfall? Jeg har ikke angst, de bare misforstår meg. Jeg blir irritert i store folkemengder og jeg blir sliten av det og misliker det sterkt, men det er ikke pga en fobi. Så hadde jeg mulig personlighetsproblematikk og ADHD skrev de. Så skrev de at angsten var så invalidiserende at det kunne påvirke resultater på en nevropsykologisk undersøkelse. Da jeg var på sånn undersøkelse hos kollegaen til Anker, så var jeg helt rolig så ingen "angst" påvirket de resultatene ihvertfall. Også skrev de at jeg svarte ja på 5 spørsmål ang barne-adhd, hvor kravet er 6 ja. og at jeg svarte 9 av 14 på voksen-adhd, men der skrev de ikke hva kravet var. Men hun sa jo til meg at de ikke sjekket ang adhd fordi Glenne alt hadde gjort det, men i journalen fra Glenne så står det at jeg svarte ofte/svært ofte på 5 av 6 punkter på del A og at det tydelig indikerer ADHD-vansker og at jeg svarer ofte/svært ofte på 6/12 på del B og at det der var en fordeling på svarene som var vanlig hos de med både ADHD og asperger. Men DPS mener altså at angsten (som jeg ikke har) må behandles så godt det lar seg gjøre fram til den nevropsykologiske undersøkelsen.

Så hva skal man si? Lykke til med å behandle noe som ikke er der. Selv må jeg forsøke å forberede meg så godt som mulig på enda flere mnd med helvete (unnskyld språket) før de forhåpentligvis forstår at alt som kan ligne på angst ikke nødvendigvis er det. Problemet er jo bare at jeg blir enda dårligere av alt jeg må igjennom før de kanskje forstår at de har tatt feil. Men det er jo begrenset hvor lenge jeg kan gå til en privat psykiater før jeg blir blakk

For en herlig start på det nye året. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg er så sint og frustrert nå.

Jeg skjønner at du er frustrert, og ikke føler deg forstått.

Jeg synes imidlertid det er trist dersom du skal ta alle disse sorgene på forskudd. Når du kommer til time på dps kan du prøve å forklare situasjonen (eventuelt ha med noe du har skrevet om dette). Du kan forklare hva du tenker knyttet til det som står i journalen, og hva du er redd for at skal skje dersom du skal behandles for angstproblematikk. Jeg tenker at det å ha samtaler med en behandler ikke trenger å bli det helvete du er redd for, hvis dette er en flink dame  

Du har vel startet behandling for adhd også og dette må vel tas hensyn til i det videre antar jeg. 

Håper sinnet er litt roligere i dag. 

[Trine]

Jeg skjønner at du er frustrert, og ikke føler deg forstått.

Jeg synes imidlertid det er trist dersom du skal ta alle disse sorgene på forskudd. Når du kommer til time på dps kan du prøve å forklare situasjonen (eventuelt ha med noe du har skrevet om dette). Du kan forklare hva du tenker knyttet til det som står i journalen, og hva du er redd for at skal skje dersom du skal behandles for angstproblematikk. Jeg tenker at det å ha samtaler med en behandler ikke trenger å bli det helvete du er redd for, hvis dette er en flink dame  

Du har vel startet behandling for adhd også og dette må vel tas hensyn til i det videre antar jeg. 

Håper sinnet er litt roligere i dag. 

Hei. Tusen takk. Det er jo noe av mitt problem, jeg reagerer voldsomt og jeg har problemer med å legge det til side før jeg har fått oppklaring (emosjonell dysregulering). Det hadde vært mye bedre om de hadde brydd med å hjelpe meg med det framfor en angst jeg ikke har. Så mente de jeg mulig hadde en unnvikende pf. Men når jeg leser symptomene på agorafobi og unnvikende pf så det mye som stemmer, men årsaken er feil. F.eks er jeg ikke det minste redd for å bli forlatt. Og jeg er ikke alene mens det jeg egentlig vil er å være sosial. Jeg blir sint og frustrert når de ikke hører hva jeg sier, men tolker ting helt feil.

[Madelenemie]

Unnskyld at jeg svarer så sent. Har hatt besøk fra i går. Du er så morsom du Ei jeg kjenner mente jeg lignet på den yngste hunden min. Skal følge med på alt og dermed ikke få med seg noe, klarer ikke stå stille, skal gjøre alt fort. Så du har nok litt rett Men jeg liker ikke å kose da, liker å kose med hunder, men ikke folk.
Du er absolutt ikke latere. Du er litt mer avballanser, men du klarer å fordele energien på en fornuftig måte slik at du faktisk klarer å holde det gående så mye som du gjør. Jeg bruker veldig mye energi på veldig lite. Også har jeg ikke tålmodighet til å gjøre ting som tar lang tid og hvor jeg må huske detaljer.

Har ikke hørt om den boken. Det er mye som hadde vært morsomt å lese, men jeg klarer fortsatt ikke konsentrere meg særlig bra. Men jeg føler det er litt lettere for meg nå å ikke måtte bli ferdig, men å kunne legge det fra meg og fortsette senere. Så da kan jeg jo prøve å lese litt.

Jeg fikk journalen fra DPS i går. Jeg er så fortvila at jeg godt kunne tenke meg å dra opp dit og filleriste dem litt, men dama var stor så det er nok best å la være. De mener jeg har agorafobi. Men hvorfor har jeg da aldri, i hele mitt liv, vært redd for å få panikkanfall? Jeg har ikke angst, de bare misforstår meg. Jeg blir irritert i store folkemengder og jeg blir sliten av det og misliker det sterkt, men det er ikke pga en fobi. Så hadde jeg mulig personlighetsproblematikk og ADHD skrev de. Så skrev de at angsten var så invalidiserende at det kunne påvirke resultater på en nevropsykologisk undersøkelse. Da jeg var på sånn undersøkelse hos kollegaen til Anker, så var jeg helt rolig så ingen "angst" påvirket de resultatene ihvertfall. Også skrev de at jeg svarte ja på 5 spørsmål ang barne-adhd, hvor kravet er 6 ja. og at jeg svarte 9 av 14 på voksen-adhd, men der skrev de ikke hva kravet var. Men hun sa jo til meg at de ikke sjekket ang adhd fordi Glenne alt hadde gjort det, men i journalen fra Glenne så står det at jeg svarte ofte/svært ofte på 5 av 6 punkter på del A og at det tydelig indikerer ADHD-vansker og at jeg svarer ofte/svært ofte på 6/12 på del B og at det der var en fordeling på svarene som var vanlig hos de med både ADHD og asperger. Men DPS mener altså at angsten (som jeg ikke har) må behandles så godt det lar seg gjøre fram til den nevropsykologiske undersøkelsen.

Så hva skal man si? Lykke til med å behandle noe som ikke er der. Selv må jeg forsøke å forberede meg så godt som mulig på enda flere mnd med helvete (unnskyld språket) før de forhåpentligvis forstår at alt som kan ligne på angst ikke nødvendigvis er det. Problemet er jo bare at jeg blir enda dårligere av alt jeg må igjennom før de kanskje forstår at de har tatt feil. Men det er jo begrenset hvor lenge jeg kan gå til en privat psykiater før jeg blir blakk

For en herlig start på det nye året. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg er så sint og frustrert nå.

Hei og Godt nytt år:-)

Må beklage jeg også.-) man har det travelt i høytider:-)

Det var leit at du ble så fortvilt for å få journalen. Tenkte litt at den kan du jo se bort i fra! psykiateren du var til, er svært dyktig på akkurat adhd, han holdt kurs for nevrohabiliteringen for litt siden, så dette kan han! Jeg håpet derfor du ville forholdt deg til hans vurdering, og den nevropsykologisk utredningen du tok i oslo! 

Jeg syns absolutt ikke du bør gå med på å behandle agorafobi/angst, om dps med dette igjen mener medisiner!! Nå bør du konsentrere deg om de sentralstimulerende. Det kan være du vil ha bedre nytte av dextroamfetamin for konsentrasjon, enn ritalin, noen erfarer det.

Hva mener dps med at de vil behandle deg? er det snakk om snri? 

psykiateren du var til har ikke noe peiling på asperger :-) han skrev jo til meg, ok da!! :-)  

når jeg nettopp skrev dette til han, men andre ting kan han bra. Det er derfor viktig at du nå får god hjelp for noe du i vertfall kjenner deg igjen i, adhd problematikken, videre vil jeg anbefale deg søke deg til nevrohabiliteringen, da de er stedet som kan feks asperger syndrom. (er jo ikke sikkert du har det, men de kan også gi kortere veiledning og hjelp mot hvordan organisere livet best mulig når man har adhd, og det siste har du nå faktisk en diagnose på) søknaden din kan da inneholde noe om at du trenger noen samtaler rundt det å leve med adhd....samt at man ser på andre problemstillinger som feks asperger syndrom, du tar ikke da med at de ikke tror du har asperger på glenne, bare at du har nylig fått diagnosen adhd, har startet med medisiner, men at du trenger noen veildedningssamtaler rundt den nye diagnosen din)

Send meg mail om du trenger hjelp med å skrive noe, lese gjennom noe...du bør ofte selv skrive "henvisningen", så kan feks fastlegen din, få denne, gjøre endringer, sløyfe eller sette på tilføyelser, Dette fordi det er lite mulig å skrive noe godt nok/bra nok, ofte, på så korte konsultasjoner. Jeg skriver selv, noe fastlegen er meget takknemlig for, han leser gjennom, noe som tar tid, for å se om dette er noe som han syns han kan stå inne for, gjør evt egne tilføyelser, sløyfer eller kommer med betraktninger jeg kanskje har glemt, dette letter legens arbeide, effektiviserer søknadsprosesser og forenkler mye i et byråkrati.

 

[Madelenemie]

Var det ikke en psykiater som bare lo av at du skulle ha Asperger?

nei, det er helt umulig å vite noen ting sikkert.

Hei og godt nytt år.

Jo! det var psykiateren som mente jeg har adhd og skrev ut medisinene jeg ville ha, men som de andre psykiaterne mente var tull fordi de mente jeg bare har autisme.

Endelig komme til dr Anker som lo og sa "Nei du er alt for søt for å ha asperger syndrom", gjorde meg rørt, glad, smigret, jeg vet ikke. en kombinasjon av lystige følelser. Jeg hadde i mange år, ønsket høre noen blir forundret over at jeg har asperger, noe jeg aldri opplevde, endelig komme til noen som nettopp ble det:-) gjorde meg i godt humør.

Men min pensjonerte psykiater ble i dårlig humør av en sånn psykiater, og ville rapportere han, noe jeg heldigvis greide slippe å la meg bli presset til. Min pensjonerte psykiater er veldig snill, har mye kompetanse på asperger, annen autisme og epilepsi, men har en egen evne til å få alt jeg ikke vil si, ut av meg, samt overtale meg, jeg tror dette er normale evner et inteligent menneske med kunnskap om autisme raskt kan lære seg.

Det min pensjonerte psykiater glemmer litt er at mange har både adhd og autisme, det har jeg lest i dr Svenny Kopps avhandling om jenter med autisme.

Jeg er faktisk sikker jeg, men å komme dit har tatt meg mange mange år...basert på alt fra tidlige vansker, fra barnehage opp til uvanlige valg for voksenlivet, bokstavelig forståelse, liten interesse i andre mennesker, egne barn med asperger, samme vansker ofte osv... Det holder for meg at det er noe i sekken autisme, om jeg har hfa eller asperger, det tror jeg er vanskeligere å skille på.

 

[Madelenemie]

Dette ble veldig rørende... selvbildet er det i alle fall ingenting i veien med...

Anonymkode: 7dc4f...b06

Hei og godt nytt år!

Hyggelig at du syns rørende.

Selvbilde mitt er ok for tiden, var det fra start også, men rundt de tider jeg ble utredet og var sliten, ekstremt, og lei av alt, da tror jeg selvbilde var dårligere. Siden jeg verken hadde vgs eller høyere utdanning ga det selvtilliten en knekk mener jeg, mente ikke min pensjonerte psykiater...(merkelig er det..da jeg sa jeg hadde lav selvtillit for mange år siden sa min pensjonerte psykiater, "Nei det har du ikke!", da godtok jeg det (for det var et veldig trykk på ordene). Litt som da jeg en gang sa "jeg har jo angst....", og min pensjonerte psykiater svarte med merkelig tonefall, som om hun ble irritert, sjokkert eller oppgitt, "Du har da vel ikke angst du!", det godtok jeg det også) ( det er litt merkelig at så sikker er psykiatere av og til på følelsesstatus hos en pasient)

 

[Madelenemie]

Neida, jeg bare tuller jeg.

Anonymkode: 7dc4f...b06

Ok 

jeg tenkte du hadde rett:-) fint du tullet da.:-)

[Madelenemie]

Skjønner ikke hvordan du får det til. Jeg sover 12-15 timer om dagen, og resten av døgnet driver jeg bare å surrer uten mål og mening. Det hele er helt meningsløst.

Hei og godt nytt år!

Jeg drev med mye surring rundt selv før jeg fikk barn. Det endret meg å få barn.

Sannsynligvis fordi man må, man må fordi man får et ansvar for andre, og en sterk kjærlighet for barn og ansvar og ønske om at barna skal få de beste muligheter og kjenne seg fornøyde.

Likevel har jeg hatt perioder der jeg har strevd med min autisme på en sånn måte, dvs som da jeg sitter sånn:

Det er ingen som forstår, tror jeg andre, enn de med autisme, hvor mer enn nok det kan være å sitte sånn, eller hvor hyggelig det også er.

Jeg ønsket meg videre og ut av denne tilstanden, jeg er videre, men ønsket om å sitte å nistirre på noe jeg liker, feks et hjul som snurrer eller noe som glitrer, er av og til tenker jeg som reneste heroinet, jeg vil, men tillater ikke meg selv det særlig ofte,.det er en daglig kamp for meg ikke å falle bort. Jeg gjør det jo inni mellom, men straks jeg er tilbake i tanken og i bevisstheten rundt hyggeligheten jeg er inni, gjør jeg noe fysisk, det stopper det, enten det er å stryke meg selv på lårene (hvis jeg er på lesesalen)(klappe i hendene når jeg var liten), gå noen runder, hoste eller riste på hodet, blunke m.m.

Selv om jeg liker sitte å se på det andre oppftatter som ingenting, så vet og kjenner jeg gleden ved det. Det er egentlig meg, men jeg tror jeg hadde vært en dårlig mor, om jeg skulle gitt etter for sånne behov. Autismen min er et handikap på dette området, men mitt liv tillater ikke at jeg legger til rette for å være så handikapet, derfor må jeg kjempe en daglig kamp, som er lite innbringende med tanke på status, utdanning og penger....(jeg studerer, mer for å holde meg selv, "våken" og der jeg må, for barnas del, hadde jeg ikke hatt dem, hadde jeg vel lest bare akkurat det som interesserte meg, også kunne jeg stirret så mye jeg hadde villet når jeg ikke leste) ( en dag sa fastlegen dette, " åå er du fortsatt på UIO?", ja svarte jeg...men samtidig kjente jeg på utilstrekkeligheten dette ga meg, jeg er hun som aldri blir ferdig med noe...som ifølge psykiateren min, ikke kan ha vanlig arbeide, men trenger tilrettelagt arbeide:-(

Jeg kjemper mye mye mer, enn jeg får til, sett i vanlige menneskers øyne og oppfatning, men det jeg får igjen for kampen min, er jeg glad for, så derfor fortsetter jeg, selv om fastlegen kan bli forundret, han m.fl. Det er ikke så lett for andre å forstå den daglige kampen det er for meg med min autisme, å skulle passe inn, gjøre andre fornøyde, gjøre mine daglige plikter, og bare være så samfunnsnyttig som jeg klarer.

 

 

[Trine]

Hei og Godt nytt år:-)

Må beklage jeg også.-) man har det travelt i høytider:-)

Det var leit at du ble så fortvilt for å få journalen. Tenkte litt at den kan du jo se bort i fra! psykiateren du var til, er svært dyktig på akkurat adhd, han holdt kurs for nevrohabiliteringen for litt siden, så dette kan han! Jeg håpet derfor du ville forholdt deg til hans vurdering, og den nevropsykologisk utredningen du tok i oslo! 

Jeg syns absolutt ikke du bør gå med på å behandle agorafobi/angst, om dps med dette igjen mener medisiner!! Nå bør du konsentrere deg om de sentralstimulerende. Det kan være du vil ha bedre nytte av dextroamfetamin for konsentrasjon, enn ritalin, noen erfarer det.

Hva mener dps med at de vil behandle deg? er det snakk om snri? 

psykiateren du var til har ikke noe peiling på asperger :-) han skrev jo til meg, ok da!! :-)  

når jeg nettopp skrev dette til han, men andre ting kan han bra. Det er derfor viktig at du nå får god hjelp for noe du i vertfall kjenner deg igjen i, adhd problematikken, videre vil jeg anbefale deg søke deg til nevrohabiliteringen, da de er stedet som kan feks asperger syndrom. (er jo ikke sikkert du har det, men de kan også gi kortere veiledning og hjelp mot hvordan organisere livet best mulig når man har adhd, og det siste har du nå faktisk en diagnose på) søknaden din kan da inneholde noe om at du trenger noen samtaler rundt det å leve med adhd....samt at man ser på andre problemstillinger som feks asperger syndrom, du tar ikke da med at de ikke tror du har asperger på glenne, bare at du har nylig fått diagnosen adhd, har startet med medisiner, men at du trenger noen veildedningssamtaler rundt den nye diagnosen din)

Send meg mail om du trenger hjelp med å skrive noe, lese gjennom noe...du bør ofte selv skrive "henvisningen", så kan feks fastlegen din, få denne, gjøre endringer, sløyfe eller sette på tilføyelser, Dette fordi det er lite mulig å skrive noe godt nok/bra nok, ofte, på så korte konsultasjoner. Jeg skriver selv, noe fastlegen er meget takknemlig for, han leser gjennom, noe som tar tid, for å se om dette er noe som han syns han kan stå inne for, gjør evt egne tilføyelser, sløyfer eller kommer med betraktninger jeg kanskje har glemt, dette letter legens arbeide, effektiviserer søknadsprosesser og forenkler mye i et byråkrati.

 

Ja, jeg vil jo forholde meg til den, men er redd ingen andre gjør det. Det vet jeg ikke før jeg har vært på dps igjen.

På dps sa de at jeg skulle trappe opp på efexor, men jeg sluttet på dem istede. Det får de bare tåle, jeg vil ikke ha noe mer ssri/snri. Men så vil de behandle angsten og det gjøres jo typisk med eksponeringsbehandling. Problemet er jo bare at det ikke hjelper meg, men kun fører til at jeg blir enda mer sliten. For det er jo ikke angst som gjør at jeg ikke takler så bra andre mennesker. Jeg leste om agorafobi og det er jo bare tullete at de mener jeg har det. Så klart syns jeg kjøpesentere er et helvete, men jeg er jo ikke redd. Det eneste jeg er litt redd for er å møte på noen som jeg må prate med, jeg er jo helt elendig på å prate om vær og vind. Men jeg tror jo ikke jeg skal få panikkanfall.

Ja, jeg burde nok heller vært på nevrohabiliteringen, på dps kan jo ingenting om adhd. Men jeg forstår ikke hvordan de kan sette at jeg har diagnoser som stemmer så dårlig. De skrev jo også mulig unnvikende pf. Jeg kan gå med på at jeg har noen av symptomene, men årsaken til symptomene er ikke de samme som ved unnvikende pf. Og da jeg leste kriteriene for agorafobi så fyller jeg ikke dem. Men jeg fyller kriteriene for adhd og i tillegg har jeg veldig mange av de typiske trekkene. Jeg får en følelse av at dps ikke vil at jeg skal ha adhd, kanskje fordi de ikke klarer behandle det.

[AnonymBruker]

Ja, jeg vil jo forholde meg til den, men er redd ingen andre gjør det. Det vet jeg ikke før jeg har vært på dps igjen.

På dps sa de at jeg skulle trappe opp på efexor, men jeg sluttet på dem istede. Det får de bare tåle, jeg vil ikke ha noe mer ssri/snri. Men så vil de behandle angsten og det gjøres jo typisk med eksponeringsbehandling. Problemet er jo bare at det ikke hjelper meg, men kun fører til at jeg blir enda mer sliten.

Vel, forhåpentligvis forstår de det før eller senere at det ikke hjelper (får man håpe).

Anonymkode: 047a5...68d

[Trine]

Vel, forhåpentligvis forstår de det før eller senere at det ikke hjelper (får man håpe).

Anonymkode: 047a5...68d

Ja, forhåpentligvis, men det føles så meningsløst når noen allerede har funnet ut at angstbehandling ikke fungerer. Men hun er jo "bare" sykepleier og har ikke stemmerett.