Ekspertsvar PTSD/AvPD/PPD/EUPD - Hvordan finne en måte å leve på?

[Innelåst]

Fra lokal poliklinikk har jeg høsten 2015 fått diagnosene AvPD/PPD/EUPD (engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse, paranoid personlighetsforstyrrelse og emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse). Denne utredningen ble gjennomført høsten 2015 av psykologspesialisten som har vært min behandler i innsiktsorientert gruppeterapi som jeg har gått i ukentlig siden 2009, og som jeg fortsatt går i.

 

Fra høsten 2015 frem til i dag har jeg parallelt gått til utredning med sikte på senere behandling, hos privatpraktiserende psykiater med driftstilskudd. Denne utredningen er ennå ikke ferdigstilt, men det er så langt konstatert at det i alle fall vil bli satt diagnosen PTSD.

 

Jeg har vært veldig motivert og pliktoppfølgende i behandlingen hele veien, og jeg har selv oppsøkt behandlingen. Jeg har likevel ikke hatt noen bedring av lidelsen, verken funksjonelt eller emosjonelt. Tvert i mot har jeg realiteten opplevd regresjon gjennom behandlingen.

 

At diagnosene fra de to hold ikke sammenfaller kunne jeg ment en del om, men kort fortalt kan vi vel si at de første diagnosene kan anses som symptomer på den siste. Så de belyser i alle fall det medisinskfaglige passe konsistent.

 

Den første diagnosen fra lokal poliklinikk ble til etter at jeg insisterte på at poliklinikken ga en medisinske vurderinger av hva jeg lider av. Dette fordi jeg hadde gått til behandling ukentlig i gruppeterapi fra 2009 til 2015 og det i perioden ikke hadde vært gitt noen tilbakemeldinger eller evalueringer. Jeg har møtt opp som medlem i gruppen hver uke og det var det. Etter denne perioden på 6-7 år uten tilbakemeldinger til meg eller min fastlege mente jeg tiden var moden for en medisinsk vurdering. Jeg innså at poliklinikken fint kunne la meg gå der i ytterligere 10 år uten å gå noen form tilbakemeldinger.

 

Jeg har intelektuelle evner og jeg gjennomførte i perioden 2001-2009 videregående skole og og universitetsutdannelse på nominell tid. Jeg gjennomførte et profesjonstudiet med snittkarakter mellom B og A. Jeg er sterk verbalt i alle sammenhenger, også i det psykoterapautiske. Jeg har lest mye psykologi og forskning omkring egen tilstand de siste årene og kan sånn sett delta dels i faglige diskusjon om egen tilstand.

 

Etter studiene har jeg hatt en god karriere med raske opprykk og god avlønning da jeg har utmerket meg faglig. Jeg fungerer imidlertid overhode ikke på det sosiale, verken i jobb eller privat. Dette er ikke bare en subjektiv oppfatning jeg har, men også arbeidsgivere, som har vurdert meg som «personlig uegnet» fordi jeg ikke fungerer sosialt på arbeidsplassen.

 

Jeg har også hatt tre kjæresterelasjoner på ca tre år hver de siste tolv årene. Dette har alle vært samboerskap. Jeg har ingen sosialt nettverk utenom dette og har heller aldri hatt det.

 

Jeg 35 år og bruker ingen rusmidler.

 

Jeg har nå besluttet å uføretrygde meg 100 % og dette er noe jeg og legene/psykologene er enige om. Både min privatpraktiserende psykiater, behandlende psykologspesialist og fastlege sier de ikke finnes noen behandling for meg og at de ikke kan gjøre noe for meg. Forstemmenede.

 

Den aller meste av tiden min bruker jeg med å sitte inn på et mørkt rom hjemme fordi min paranoia er for ekstrem og det er eneste måten jeg får skjerming/regulering av den. Jeg må legge meg for å sove/gjemme meg bort, da dette er eneste «trygge» sted å søke tilflukt. Min situasjon er altså ekstremt invalidisert. Dersom jeg beveger meg utendørs får jeg store problemer med affektregulering og sinne dersom paranoiaen er for sterkt. Folk opplever jeg som svært forstyrrende. Jeg har jobbet aktivt med eksponeringsterapi de siste 7 årene, men det er ingen endring i min grunntilstand/paranoia. Jeg har ingen fysiske steder eller relasjoner hvor jeg føler meg trygg. Jeg er som et redd dyr som ser inn i langlysene på en bil uansett hvor jeg snur og vender meg. Angsten og terroren i meg regelueres ikke ned, kun ved at jeg får sove.

 

Hver gang jeg våkner vokner jeg i en redsel av terror og det gir seg ikke før jeg får sove.

 

Jeg har bedt legen om angstdempende/antipsykotiske medisiner for å regulere ned min paranoia, men min fastlege og psykiater vil ikke la meg få prøve slike medisiner. De vil heller ikke institusjonalisere meg.

 

Hele behandlingen fra helsevesenet kan synes som en fullstendig falitt.

 

Det jeg nå står igjen med av som restalternativer er:

 

·       Leve med situasjonen slik den er (ulevelig og ikke et alternativ)

 

·       Eksprimentell selvbehandling/medisinering

 

·       Suicide

 

Det jeg har tenkt på av eksprementell behandling er MDMA (åpenhet) og medisinsk cannabis (ro og assosiasjoner).

 

Har noen forslag om medisiner/medisinmikser jeg bør eksperimetere med?

 

Endret 29. februar 2016 av Innelåst

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Først og fremst bør du få det som er korrekt behandling for denne lidelsen: Små til moderate doser antipsykotika.

Dernest bør du slutte i denne gruppeterapien som ikke virker (på deg heller).

Du må skaffe deg en kompetent psykiater, og du bør vente med uføretrygden. Dette kan endre seg svært mye på 3-4 måneder.

[frosken]

5 timer siden, Innelåst skrev:

Fra lokal poliklinikk har jeg høsten 2015 fått diagnosene AvPD/PPD/EUPD (engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse, paranoid personlighetsforstyrrelse og emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse). Denne utredningen ble gjennomført høsten 2015 av psykologspesialisten som har vært min behandler i innsiktsorientert gruppeterapi som jeg har gått i ukentlig siden 2009, og som jeg fortsatt går i.

 

Fra høsten 2015 frem til i dag har jeg parallelt gått til utredning med sikte på senere behandling, hos privatpraktiserende psykiater med driftstilskudd. Denne utredningen er ennå ikke ferdigstilt, men det er så langt konstatert at det i alle fall vil bli satt diagnosen PTSD.

 

Jeg har vært veldig motivert og pliktoppfølgende i behandlingen hele veien, og jeg har selv oppsøkt behandlingen. Jeg har likevel ikke hatt noen bedring av lidelsen, verken funksjonelt eller emosjonelt. Tvert i mot har jeg realiteten opplevd regresjon gjennom behandlingen.

 

At diagnosene fra de to hold ikke sammenfaller kunne jeg ment en del om, men kort fortalt kan vi vel si at de første diagnosene kan anses som symptomer på den siste. Så de belyser i alle fall det medisinskfaglige passe konsistent.

 

Den første diagnosen fra lokal poliklinikk ble til etter at jeg insisterte på at poliklinikken ga en medisinske vurderinger av hva jeg lider av. Dette fordi jeg hadde gått til behandling ukentlig i gruppeterapi fra 2009 til 2015 og det i perioden ikke hadde vært gitt noen tilbakemeldinger eller evalueringer. Jeg har møtt opp som medlem i gruppen hver uke og det var det. Etter denne perioden på 6-7 år uten tilbakemeldinger til meg eller min fastlege mente jeg tiden var moden for en medisinsk vurdering. Jeg innså at poliklinikken fint kunne la meg gå der i ytterligere 10 år uten å gå noen form tilbakemeldinger.

 

Jeg har intelektuelle evner og jeg gjennomførte i perioden 2001-2009 videregående skole og og universitetsutdannelse på nominell tid. Jeg gjennomførte et profesjonstudiet med snittkarakter mellom B og A. Jeg er sterk verbalt i alle sammenhenger, også i det psykoterapautiske. Jeg har lest mye psykologi og forskning omkring egen tilstand de siste årene og kan sånn sett delta dels i faglige diskusjon om egen tilstand.

 

Etter studiene har jeg hatt en god karriere med raske opprykk og god avlønning da jeg har utmerket meg faglig. Jeg fungerer imidlertid overhode ikke på det sosiale, verken i jobb eller privat. Dette er ikke bare en subjektiv oppfatning jeg har, men også arbeidsgivere, som har vurdert meg som «personlig uegnet» fordi jeg ikke fungerer sosialt på arbeidsplassen.

 

Jeg har også hatt tre kjæresterelasjoner på ca tre år hver de siste tolv årene. Dette har alle vært samboerskap. Jeg har ingen sosialt nettverk utenom dette og har heller aldri hatt det.

 

Jeg 35 år og bruker ingen rusmidler.

 

Jeg har nå besluttet å uføretrygde meg 100 % og dette er noe jeg og legene/psykologene er enige om. Både min privatpraktiserende psykiater, behandlende psykologspesialist og fastlege sier de ikke finnes noen behandling for meg og at de ikke kan gjøre noe for meg. Forstemmenede.

 

Den aller meste av tiden min bruker jeg med å sitte inn på et mørkt rom hjemme fordi min paranoia er for ekstrem og det er eneste måten jeg får skjerming/regulering av den. Jeg må legge meg for å sove/gjemme meg bort, da dette er eneste «trygge» sted å søke tilflukt. Min situasjon er altså ekstremt invalidisert. Dersom jeg beveger meg utendørs får jeg store problemer med affektregulering og sinne dersom paranoiaen er for sterkt. Folk opplever jeg som svært forstyrrende. Jeg har jobbet aktivt med eksponeringsterapi de siste 7 årene, men det er ingen endring i min grunntilstand/paranoia. Jeg har ingen fysiske steder eller relasjoner hvor jeg føler meg trygg. Jeg er som et redd dyr som ser inn i langlysene på en bil uansett hvor jeg snur og vender meg. Angsten og terroren i meg regelueres ikke ned, kun ved at jeg får sove.

 

Hver gang jeg våkner vokner jeg i en redsel av terror og det gir seg ikke før jeg får sove.

 

Jeg har bedt legen om angstdempende/antipsykotiske medisiner for å regulere ned min paranoia, men min fastlege og psykiater vil ikke la meg få prøve slike medisiner. De vil heller ikke institusjonalisere meg.

 

Hele behandlingen fra helsevesenet kan synes som en fullstendig falitt.

 

Det jeg nå står igjen med av som restalternativer er:

 

·       Leve med situasjonen slik den er (ulevelig og ikke et alternativ)

 

·       Eksprimentell selvbehandling/medisinering

 

·       Suicide

 

Det jeg har tenkt på av eksprementell behandling er MDMA (åpenhet) og medisinsk cannabis (ro og assosiasjoner).

 

Har noen forslag om medisiner/medisinmikser jeg bør eksperimetere med?

 

Hei,

Det virker absurd at du ikke for lengst har fått forsøke antipsykotiske medikamenter. Det virker for meg også litt absurd at det ikke skal være mulig å finne løsninger som gjør at du i det minste kan være delvis i jobb (om det er det du selv ønsker) - gitt at du fullførte studiet ditt med gode resultater. Kanskje kan du ikke jobbe med akkurat det du utdannet deg med tanke på, men det bør være mulig at du får utnytte dine gode evner i arbeid. Du hadde jo den samme personligheten da du studerte, som du har nå.

Hva er begrunnelsen fra psykiater for å ikke forsøke med antipsykotiske medikamenter?

Å si at det ikke finnes behandling og at uføretrygd er den beste løsningen for en 35-åring, mener jeg er en svært defensiv tilnærming.

 

[Innelåst]

Jeg vil ikke slutte i gruppeterapien fordi jeg på den måten ramler utenfor det helsevesnet som jo er det jeg aktivt søker hjelp fra. Jeg må holde plassen der da det gir meg en fot innenfor spesialisthelsetjenesten og kontakt med behandlere. Poliklinikken har flere ganger forsøkt å få meg til å slutte i gruppen, men jeg gjør ikke det uten videre dersom jeg ikke har mer adekvat behandling å gå over til. Jeg måtte vente ca 2 år på å komme inn på poliklinikken fra 2007 til 2009 og når jeg først har foten innenfor vil jeg ikke slippe den bare for å bli sendt hjem isolasjon (uten av syne, ute av sinn for dem) og så må søke meg på ny inn til spesialisthelsetjenesten via ny henvisning og påfølgende ny ventetid. Min lidelse går jo ikke bort bare ved at jeg stues bort. Allerede i første konsultasjonstime på poliklinikken i 2009 fortalte psykologspesialisten meg at "vi kan ikke hjelpe deg med noe", så jeg har sånn sett vært der på trass helt siden det i mangel av andre alternativer.

Jeg har vært fullstendig naiv ser jeg, da jeg har trodd at de ville utrede og skaffe til veie den helsehjelpen som var mest adekvat for meg. Jeg har valgt å underkaste meg dems regime og følge alt opplegg lojalt, fordi jeg gjennom hele oppveksten har vært opposisjonell mot hjelpeaparatet (har vært innom PPT/barnevern/ungdomspsykiatri full pakke fra jeg var 8 år). Tenkte at mine lidelser har skyltes at jeg ikke har villet ta i mot hjelp og bli 'helbredet'. Derfor valgte jeg fra 2009 en helt annen inngang hvor jeg underkastet meg fullstendig behandlingen og ga alt jeg hadde med åpenhet, eksponering, motivasjon mv. Har ikke holdt igjen på noe.

Jeg ser at jeg har vært naiv, så nå er jeg mer 'hands on' og det er grunnen til at jeg har valgt ut og begynt hos en privatpraktiserende psykiater. Denne psykiateren er anerkjent blant andre medisinere og har tidligere innehatt klinikksjefstillinger i spesialisthelsetjenesten. Jeg ser at jeg blant annet trenger å få samlet det psykoterapautiske og betraktninger om medisinbruk på en og samme hånd.

Jeg projeserer ingen sinne eller frustrasjon over på behandlere (lege, psykiater, psykologspesialist) i kommunikasjonen, men prøver å komme med saklige innspill og meninger om blant annet at medisiner bør utprøves i større grad. Jeg er enig i innlegget over at dette de viser en veldig defensiv holdning. Jeg vil faktisk gå lengre enn de å si at det er i strid med retten til forsvarlig helsehjelp ikke å forsøke medisiner i større utstrekning. Dette har jeg også kommunisert til fastlege, psykiater, psykologspesialister. Med en gang jeg er i nærheten av å intervenere i deres medisinskfaglige sfærer på denne måten reiser de bust og havner i skyttergraven, "tror du dette er noen kiosk" sier fastlegen. Det er utrolig utmattende å stå i denne meningsutvekslingen og samtidig regulere sinne, frustrasjon og følelsen av avisning, men jeg håndterer det greit så langt. Jeg står i det og førsøker å kverne på for å få til en hjelpe som gir en bevegelse i min situasjon.

Noe som i utgangspunkt burde være veldig enkelt, at aktørene setter seg rundt bordet for å se på identifiserer problemet, ser på løsninger/behandlingsopplegg/medisinbruk, er altså veldig vanskelig å få til av seg selv. Jeg sitter litt igjen med en følelse av at de ikke forstår egen rolle i den situasjonen jeg befinner meg i. Om dette er normalen for pasienter i min situasjon, at de må være ansvarlig kaospilot, koordintor og pådriver i behandlingen, er det mange som de facto avvises i prosessen, da de ikke har kunnskap og stamina til å drive prosessen gjennom. Nok om det, det var mest en digresjon, jeg fokuserer ikke så mye på dette bare på å være løsningsorientert å få til en nytt fornuftig skritt i behandlingen. Jeg unngår alle å vise gi kritiske merknader til noen av aktøren ut over det høyst nødvendige, nettopp for å stryke dem mest mulig med hårene og ikke etablere noen større motvilje i dem.

Når det gjelder uførepensjon så har jeg allerede søkt det og står for søknaden. Vi venter nå på vedtak og med dokumentasjonen som foreligger forventer jeg vel at den sklir rett gjennom. Innvilgelse av uførepensjon innebærer imidlertid ikke at jeg har slått fra meg ønsket eller håpet om å kunne jobbe, tvert i mot. En uførepensjon vil bare ligge der som et varig økonomisk sikkerhetsnett, som eventuelt reduseres/slår inn ved siden av lønnsinntekt jeg måtte klare å få. Først må jeg imidlertid bli i stand til å jobbet og det fungerer ikke i den paranoiaen jeg er i nå.

På dette punktet så kaster jeg ikke inn håndkledet sånn uten videre. Jeg har forsøkt i herdig å fungere i jobb de siste 6 årene og det har ikke fungert. Våren 2015 søkte jeg meg også til en ny jobb i statlig IA bedrift som kanskje kunne passe meg bedre. Jeg valgte i søknadsprosessen å være åpen og ærlig om min helsetilstand nettopp fordi det var for å komme egen helse i møte at jeg søkte denne jobben. Jeg var faglig (formelle kvalifikajsoner/erfaring) den beste søkeren, men det aktuelle departementet innstilte meg ikke da de ikke anså meg personlig egnet fordi jeg ikke var sosial nok i arbeidsmiljøet. Det ble utelukkende vektlagt negativt i innstillingen de personlige egenskaper som er 'symptomer' av lidelsen min. Dette er selvfølgelig helt på siden av Kvalifiksjonsprinsippet som gjelder ved ansettelser i staten, og jeg tok derfor umiddelbart ut søksmål for domstolene. Ikke bare er dette et brudd på Kvalifiksjonsprisippet, men også i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Også denne kampen måtte jeg ta alene og jeg førte saken alene uten råd eller støtte fra noen. En uke før hovedforhandling ønsket Regjeringsadvokaten å inngå forliksforhandlinger, og saken endte med å bli forlikt ved at vedkommende departement ga en beklagelse og betalte 300 000 i oppreisning.

Dette sier altså noe om min reelle restarbeidsevne og jeg har verken tid eller energi til å eksponere meg, bli avist og krenket på denne måten i møte med potensielle arbeidsgivere, herunder statlige IA foretak.

Dersom jeg blir i stand til å arbeide, dvs. får en regulering av paranoia mv, vil jeg arbeide som selvstendig næringsdrivende, da dette er noe jeg kan gjennom min fagutdanning.

Eneste begrunnelse min psykiater har gitt meg for ikke å prøve antipsykotika er at de er sederende.

Jeg er altså plassert godt inn i hjørnet både mentalt i eget hode og av de ytre aktørene. Jeg kan derfor ikke se noen annen løsning enn å eksprimentere med medisiner, men da trenger jeg enten en dealer i amsterdam eller en norsk lege/psykiater som mer løsningsorientert og kreativ enn situasjonen min er i dag.

 

 

 

 

 

 

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det finnes flere AP som ikke er sederende: Trilafon, Fluanxol, Solian, Zeldox, Abilify, Latuda og Risperdal.

Her er det snakk om doser lavere enn det som brukes ved psykose.

[XbellaX]

55 minutter siden, Innelåst skrev:

Jeg vil ikke slutte i gruppeterapien fordi jeg på den måten ramler utenfor det helsevesnet som jo er det jeg aktivt søker hjelp fra. Jeg må holde plassen der da det gir meg en fot innenfor spesialisthelsetjenesten og kontakt med behandlere. Poliklinikken har flere ganger forsøkt å få meg til å slutte i gruppen, men jeg gjør ikke det uten videre dersom jeg ikke har mer adekvat behandling å gå over til. Jeg måtte vente ca 2 år på å komme inn på poliklinikken fra 2007 til 2009 og når jeg først har foten innenfor vil jeg ikke slippe den bare for å bli sendt hjem isolasjon (uten av syne, ute av sinn for dem) og så må søke meg på ny inn til spesialisthelsetjenesten via ny henvisning og påfølgende ny ventetid. Min lidelse går jo ikke bort bare ved at jeg stues bort. Allerede i første konsultasjonstime på poliklinikken i 2009 fortalte psykologspesialisten meg at "vi kan ikke hjelpe deg med noe", så jeg har sånn sett vært der på trass helt siden det i mangel av andre alternativer.

 

Jeg ser at jeg har vært naiv, så nå er jeg mer 'hands on' og det er grunnen til at jeg har valgt ut og begynt hos en privatpraktiserende psykiater. Denne psykiateren er anerkjent blant andre medisinere og har tidligere innehatt klinikksjefstillinger i spesialisthelsetjenesten. Jeg ser at jeg blant annet trenger å få samlet det psykoterapautiske og betraktninger om medisinbruk på en og samme hånd.

 

 

Tilgi meg om jeg har misforstått men jeg skjønner ikke hvorfor du fortsetter gruppeterapien når du har en privat behandler med avtale? Jeg ser du skriver en slags forklaring i første avsnitt men hva har dette hjulpet deg de siste 7 årene? Er du i behandling hos denne psykiateren eller er dette kun oppfølging mht medisiner?

[AnonymBruker]

1 time siden, Innelåst skrev:

Jeg vil ikke slutte i gruppeterapien fordi jeg på den måten ramler utenfor det helsevesnet som jo er det jeg aktivt søker hjelp fra. Jeg må holde plassen der da det gir meg en fot innenfor spesialisthelsetjenesten og kontakt med behandlere. Poliklinikken har flere ganger forsøkt å få meg til å slutte i gruppen, men jeg gjør ikke det uten videre dersom jeg ikke har mer adekvat behandling å gå over til. Jeg måtte vente ca 2 år på å komme inn på poliklinikken fra 2007 til 2009 og når jeg først har foten innenfor vil jeg ikke slippe den bare for å bli sendt hjem isolasjon (uten av syne, ute av sinn for dem) og så må søke meg på ny inn til spesialisthelsetjenesten via ny henvisning og påfølgende ny ventetid. Min lidelse går jo ikke bort bare ved at jeg stues bort. Allerede i første konsultasjonstime på poliklinikken i 2009 fortalte psykologspesialisten meg at "vi kan ikke hjelpe deg med noe", så jeg har sånn sett vært der på trass helt siden det i mangel av andre alternativer.

Jeg har vært fullstendig naiv ser jeg, da jeg har trodd at de ville utrede og skaffe til veie den helsehjelpen som var mest adekvat for meg. Jeg har valgt å underkaste meg dems regime og følge alt opplegg lojalt, fordi jeg gjennom hele oppveksten har vært opposisjonell mot hjelpeaparatet (har vært innom PPT/barnevern/ungdomspsykiatri full pakke fra jeg var 8 år). Tenkte at mine lidelser har skyltes at jeg ikke har villet ta i mot hjelp og bli 'helbredet'. Derfor valgte jeg fra 2009 en helt annen inngang hvor jeg underkastet meg fullstendig behandlingen og ga alt jeg hadde med åpenhet, eksponering, motivasjon mv. Har ikke holdt igjen på noe.

Jeg ser at jeg har vært naiv, så nå er jeg mer 'hands on' og det er grunnen til at jeg har valgt ut og begynt hos en privatpraktiserende psykiater. Denne psykiateren er anerkjent blant andre medisinere og har tidligere innehatt klinikksjefstillinger i spesialisthelsetjenesten. Jeg ser at jeg blant annet trenger å få samlet det psykoterapautiske og betraktninger om medisinbruk på en og samme hånd.

Jeg projeserer ingen sinne eller frustrasjon over på behandlere (lege, psykiater, psykologspesialist) i kommunikasjonen, men prøver å komme med saklige innspill og meninger om blant annet at medisiner bør utprøves i større grad. Jeg er enig i innlegget over at dette de viser en veldig defensiv holdning. Jeg vil faktisk gå lengre enn de å si at det er i strid med retten til forsvarlig helsehjelp ikke å forsøke medisiner i større utstrekning. Dette har jeg også kommunisert til fastlege, psykiater, psykologspesialister. Med en gang jeg er i nærheten av å intervenere i deres medisinskfaglige sfærer på denne måten reiser de bust og havner i skyttergraven, "tror du dette er noen kiosk" sier fastlegen. Det er utrolig utmattende å stå i denne meningsutvekslingen og samtidig regulere sinne, frustrasjon og følelsen av avisning, men jeg håndterer det greit så langt. Jeg står i det og førsøker å kverne på for å få til en hjelpe som gir en bevegelse i min situasjon.

Noe som i utgangspunkt burde være veldig enkelt, at aktørene setter seg rundt bordet for å se på identifiserer problemet, ser på løsninger/behandlingsopplegg/medisinbruk, er altså veldig vanskelig å få til av seg selv. Jeg sitter litt igjen med en følelse av at de ikke forstår egen rolle i den situasjonen jeg befinner meg i. Om dette er normalen for pasienter i min situasjon, at de må være ansvarlig kaospilot, koordintor og pådriver i behandlingen, er det mange som de facto avvises i prosessen, da de ikke har kunnskap og stamina til å drive prosessen gjennom. Nok om det, det var mest en digresjon, jeg fokuserer ikke så mye på dette bare på å være løsningsorientert å få til en nytt fornuftig skritt i behandlingen. Jeg unngår alle å vise gi kritiske merknader til noen av aktøren ut over det høyst nødvendige, nettopp for å stryke dem mest mulig med hårene og ikke etablere noen større motvilje i dem.

Når det gjelder uførepensjon så har jeg allerede søkt det og står for søknaden. Vi venter nå på vedtak og med dokumentasjonen som foreligger forventer jeg vel at den sklir rett gjennom. Innvilgelse av uførepensjon innebærer imidlertid ikke at jeg har slått fra meg ønsket eller håpet om å kunne jobbe, tvert i mot. En uførepensjon vil bare ligge der som et varig økonomisk sikkerhetsnett, som eventuelt reduseres/slår inn ved siden av lønnsinntekt jeg måtte klare å få. Først må jeg imidlertid bli i stand til å jobbet og det fungerer ikke i den paranoiaen jeg er i nå.

Har du deltatt på tiltak/arbeidsutprøving i regi av NAV? Hvis ikke er det stor sannsynlighet for at søknaden blir avslått. Sånn er systemet dessverrre.

1 time siden, Innelåst skrev:

På dette punktet så kaster jeg ikke inn håndkledet sånn uten videre. Jeg har forsøkt i herdig å fungere i jobb de siste 6 årene og det har ikke fungert. Våren 2015 søkte jeg meg også til en ny jobb i statlig IA bedrift som kanskje kunne passe meg bedre. Jeg valgte i søknadsprosessen å være åpen og ærlig om min helsetilstand nettopp fordi det var for å komme egen helse i møte at jeg søkte denne jobben. Jeg var faglig (formelle kvalifikajsoner/erfaring) den beste søkeren, men det aktuelle departementet innstilte meg ikke da de ikke anså meg personlig egnet fordi jeg ikke var sosial nok i arbeidsmiljøet. Det ble utelukkende vektlagt negativt i innstillingen de personlige egenskaper som er 'symptomer' av lidelsen min. Dette er selvfølgelig helt på siden av Kvalifiksjonsprinsippet som gjelder ved ansettelser i staten, og jeg tok derfor umiddelbart ut søksmål for domstolene. Ikke bare er dette et brudd på Kvalifiksjonsprisippet, men også i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Også denne kampen måtte jeg ta alene og jeg førte saken alene uten råd eller støtte fra noen. En uke før hovedforhandling ønsket Regjeringsadvokaten å inngå forliksforhandlinger, og saken endte med å bli forlikt ved at vedkommende departement ga en beklagelse og betalte 300 000 i oppreisning.

Dette sier altså noe om min reelle restarbeidsevne og jeg har verken tid eller energi til å eksponere meg, bli avist og krenket på denne måten i møte med potensielle arbeidsgivere, herunder statlige IA foretak.

Høres ut som du blir veldig lett krenket.

 

Anonymkode: 7d362...386

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Høres ut som du blir veldig lett krenket.

 

Anonymkode: 7d362...386

Det hører til diagnosen som vedkommende ber om hjelp for, så det er TS sikkert svært klar over selv.

[Annkarin]

Jeg slet masse med enorm krenkelse av fremmede folk i gata, fordi de så på meg som en hore som skulle brenne i helvete til evig tid, men med Abilify er dette helt borte og jeg har ingen bivirkninger. Bare et tips.

[Innelåst]

Dahl: Takk for innspill. Jeg har forsøkt å få fastlege til å sette meg på Aripiprazole (Abilify) og Lamotrigine (Lamicta), da jeg har lest litt på amerikanske forum og dette har vært en resept som har fungert mot en del symptomer som jeg identifiserer meg med under deres Borderlie diagnose. Jeg vil fortsette å kverne på for å forsøke denne miksen, eller i alle fall Abilify som du også er inne på. Når jeg tar opp disse betraktningene og observasjonene jeg har med fastlege og psykologspesialist fnyser de bare av amrikansk psykiatri og medisinering der, og viser til at amrikanerne er alt for liberale i medsinbruken.

Jeg har i en periode for et par år siden fått min fastlege med på å gi meg Strattera som jeg sto på et års tid. Dette er jeg hatt god respons på med tanke på konsentrasjon og affektregulering, men den intensiverer paranoiaen. Om dette er en irrasjonel bivirkning av Stratteraen eller en rasjonell konsekvens av at den bringer meg i nærmere tankemessig og emosjonell kontakt med mitt realsjonstraume er jeg usikker på. Jeg opplever at det er det siste som er tilfellet. En del av den pågående utredningen hos nåværende psykiater er AD/HD utredning. Alle aktører fastlege/psykiater/psykologspesialist er imidlertid meget avvisende mot noe i retning av AD/HD diagnose, og det bygger de utelukkende på at jeg har gjennomført høyere utdanning. Noen som etter deres syn per se innebærer at jeg ikke har AD/HD.

Ut i fra hva jeg leser fra statene om symptomene fra brukere og deres erfaringer med medisin identifiserer jeg meg mer med det jeg leser knyttet til Borderline kontra AD/HD. Den paranoide delen og sinne/redselen jeg har klarer jeg ikke å plassere innefor AD/HD. Jeg har vært meget utagerende gjennom hele min oppvekst, og de samme affektene og impulsene har jeg fortsatt, men jeg regulerer det gjennom å skjerme meg/isolere meg. Så det grunnleggende i meg er uforandret oppgjennom, men gjennom strategien isolering/unnvikelse klarer jeg å eliminerer sosial utagerende adferd.

 

XbellaX: Jeg er i utredning hos min psykiater og har vært det siden oktober 2015. Utredningen antas sluttført mars/april 2016. Etter det vil vi se på hva som kan være adekvat videre behandling hos psykiateren.

Vi har diskutert å gjennomføre EMDR behandling, men han opplyser at det er høyst eksperimentelt. Ut over dette har han ikke forslag, og sier at dersom vi skal avtale behandling der blir det i 6 måneders bolker av gangen hvor man vurdererer adekvansen av behandlingen underveis.

Jeg kunne videre tenkt meg å forsøke psykoterapi med MDMA mtp PTSD, slik det er gode resultater på i feks USA, men jeg regner med at ingen psykiatere i Norge går med på det. Ser at legemiddelverket har dispensjonshjemmel for inførsel, men er ikke kjent med noen som har benyttet det i Norge. Så da må jeg så fall reise ut av Norge.

Inntil videre går jeg derfor i gruppa for å ikke ramle mellom to stoler. Dersom jeg kommer inn i opplegg hos psykiateren vil jeg vurdere å avslutte gruppa.

Jeg har ingenting å tape på gruppa, jeg har bare ikke utvikling.

 

Annonym: Jeg var på attføring hele utdanningsløpet 1999-2009, så det vil nok skli gjennom hos NAV, da attføring/arbeidsutprøving har vært forsøkt med kontinuitet fra 1999 frem til i dag. Dette har NAV allerede anerkjent.

Som Dahl skriver så sorterer symptomet krenkbarhet under diagnosene mine.

 

Annkarinn: Takk, som nevnt over vil kverne videre på dette sporet.

Endret 29. februar 2016 av Innelåst

[AnonymBruker]

2 timer siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Det hører til diagnosen som vedkommende ber om hjelp for, så det er TS sikkert svært klar over selv.

Hvilken av dem har krenkbarhet som symptom? Spør fordi jeg sliter med det samme selv. 

Anonymkode: a90f7...b5c

[Innelåst]

Har vært hos psykiateren i dag og forklart at jeg ikke klarer å bare stå i situasjonen slik det er videre. Sa at jeg ville starte opp på Cipralex i dag som nødalternativ for å få redusert de tunge følelsene i tilstanden jeg står i.

Tok opp at jeg mener det riktige og adekvate er å forsøke ut er antipsykotika, men at jeg ikke har mer energi til å kjempe for gjennomslag for dette per nå. Jeg må bare ut av/redusere en akutt tilstand. Må bare ha en pause fra situasjonen og sa jeg fastholdt mitt syn på at antipsykotika burde prøve og at jeg ville komme tilbake med krav om dette når jeg føler meg sterkere.

Psykiateren kom meg heldigvis i møte og anerkjente mine betraktninger om at det burde prøves ut, og at vi burde la Cipralexen ligge. Har derfor i dag fått skrevet ut resept på 2,5 mg daglig av Olanzapin Teva. Så følger vi opp eventuel justering av doseringen til uken samt evaluerer bi-/virkninger.

Veldig glad for at det kan synes som jeg endelig å har klart å kjempe meg inn i en ny og mer adekvat fase av behandlingen. Har ingen andre forventninger til medisinen enn at det er verdt å prøve ut. Det er min inngang på det hele, men jeg mener vi nå begynner å nærme oss noe som kanskje kan være adekvat behandling.

Starter opp med Olanzapin i dag, kan dele observasjoner og refleksjoner om en ukes tid. 

Endret 3. mars 2016 av Innelåst

[AnonymBruker]

2.5 mg ? Det er jo ingen ting, mener du 25 ? som  høres mer ut som en start dose som deretter økes raskt.Kan ikke skjønne hvordan 2.5 mg skal hjelpe deg.

Anonymkode: 3300c...777

[frosken]

2 timer siden, Innelåst skrev:

Har vært hos psykiateren i dag og forklart at jeg ikke klarer å bare stå i situasjonen slik det er videre. Sa at jeg ville starte opp på Cipralex i dag som nødalternativ for å få redusert de tunge følelsene i tilstanden jeg står i.

Tok opp at jeg mener det riktige og adekvate er å forsøke ut er antipsykotika, men at jeg ikke har mer energi til å kjempe for gjennomslag for dette per nå. Jeg må bare ut av/redusere en akutt tilstand. Må bare ha en pause fra situasjonen og sa jeg fastholdt mitt syn på at antipsykotika burde prøve og at jeg ville komme tilbake med krav om dette når jeg føler meg sterkere.

Psykiateren kom meg heldigvis i møte og anerkjente mine betraktninger om at det burde prøves ut, og at vi burde la Cipralexen ligge. Har derfor i dag fått skrevet ut resept på 2,5 mg daglig av Olanzapin Teva. Så følger vi opp eventuel justering av doseringen til uken samt evaluerer bi-/virkninger.

Veldig glad for at det kan synes som jeg endelig å har klart å kjempe meg inn i en ny og mer adekvat fase av behandlingen. Har ingen andre forventninger til medisinen enn at det er verdt å prøve ut. Det er min inngang på det hele, men jeg mener vi nå begynner å nærme oss noe som kanskje kan være adekvat behandling.

Starter opp med Olanzapin i dag, kan dele observasjoner og refleksjoner om en ukes tid. 

Så bra:-)

[frosken]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

2.5 mg ? Det er jo ingen ting, mener du 25 ? som  høres mer ut som en start dose som deretter økes raskt.Kan ikke skjønne hvordan 2.5 mg skal hjelpe deg.

Anonymkode: 3300c...777

Foreslår at du leser NHDs svar i denne tråden.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tror kombinasjonen Abilif/Lamotrigin ville vær en utmerket kombo for deg. Absolutt verdt et forøk.

[Innelåst]

Har nå gått en uke på Olanzapin. Gikk først 4 dager på 2,5 mg og deretter på 5 mg to dager. Etter det har jeg vært utslått av forkjølelse, så dagene etter det er dårlige referanser.

Hadde ogå ny time med min psykiater denne uken hvor vi avsluttet vurderingen av ADHD. Psykiateren har nå konkludert med at han også vil sette diagnosen for ADHD. Jeg scorer fullt på den hyperaktivedelen, men ikke like mye på oppmerksomhetssvikt, dog nok til at det blir satt diagnose.

Dahl: Vi har ovenfor allerede vært inne på komboen Abilify/Lamotrigin. Hva tenker du nå som det også settes ADHD diagnose, bør medisineringen være en annen, eller bør nevnte kombo suppleres med ytterligere medikament?

Evaluering Olanzapin så langt:

Jeg har ikke merket noen bivirkninger av medisinen. Jeg har heller ingen følelse av at jeg er medisinert når jeg er på den. Det er jo bra.

Jeg opplever at jeg ikke har den samme retselen som sitter i kroppen når jeg våkner om morgenen. Jeg har gått på preparatet for kort tid til å se hvordan dette vil regulere seg når jeg får mer tillitt til medisinen. Per nå sittet retselen fortsatt godt i hukommelsen, og spent på hvordan det vil avta når jeg blir trygg på at jeg kan lene meg på medisinen.

Jeg har en liten 'hangover' på morgenen og denne ble litt kraftiger med 5mg kontra 2,5mg. Men jeg har hatt en bryggende forkjølelse som har slått ut nå, så jeg må nesten se mer på sikt hvordan det blir når jeg har vendt meg mer til medisinen og får forkjølelsen ut av kroppen. Jeg antar at jeg vil kunne regulere doseringen etter behov, feks nå gikk jeg ned på 2,5 mg fordi jeg allerede er så slått ut av forkjølelsen.

Det positive er at denne 'hangoveren' ikke sitter særlig lenge. Så lenge jeg står opp og starter dagen, så slipper denne morratåka ganske greit.

Og da kommer jeg til det som er det virkelig positive og det er at jeg blir mer samlet av medisinen. Det jeg har slitt med er at alle tanker og 30 år medfølelser og opplevelser surrer i hode på en og samme gang, jeg har ikke klart å få til å fokusere. Nå etter jeg har tatt medisinen ser det ut som tankene 'følger' handlingene mere, dvs at når jeg går fysisk i gang med en oppgave så er tankene også på den aktiviteten. Jeg har for eksempel klart å koble ledninger og legge siliconfuger her hjemme, noe som krever konsentrasjon og å stå i det. Jeg har også klart å jobbe etter liste. Feks. jeg kan skrive en handleliste for ulike ærender rundt omkring og nå klarer jeg være i den prosessen og følge lista med å kjøre rundt. Dette er et punkt som jeg heller ikke har fungert på før medisineringen, når jeg drar rundt å skal handle etter liste så gjør jeg om på lista på tur til noe, eller jeg ombestemmer meg utenfor butikken om å gjøre noe annet. Jeg har kunnet kjørt rundt i timesvis og ikke utrettet noe annet enn å gjøre om på listen eller rasjonalisere at oppgaven ikke er så viktig å få utført i dag likevel. Så dette aspektet gjennstår å få grøvd ut på flere deler av livet mitt.

Som det fremgår over så er jeg altså i utgangspunketet full av energi og veldig aktiv, men etter hvert som jeg er blitt eldre og mer og mer eksponert i arbeidslivet (kontra studiehverdagens skjermede virkeligehet på lesesalen), så har jeg lukket med mer og mer inn i isolasjon. Jeg regner dette har å gjøre en del med at jeg møter mye ulike former for sosiale mv. sanksjoner for min adferd og væremåte. Nå som jeg i stårre grad også ser meg selv bedre forsterkes dette ytterligere. Samtidig vet jeg ikke hvordan jeg skal være for at ting skal bli rett. All adferden jeg har blir liksom feil. Og i dette sitter jeg låst fast, sånn at jeg nå ikke tørr å gjøre noe lengre.

Det som har vært bra med medisinen er i alle fall at jeg er kommet litt i gang med egenaktiviteter. Dette var bare noen korte refleksjoner som bebudet.

 

 

[AnonymBruker]

Den ‎03‎.‎03‎.‎2016 at 16.02, AnonymBruker skrev:

2.5 mg ? Det er jo ingen ting, mener du 25 ? som  høres mer ut som en start dose som deretter økes raskt.Kan ikke skjønne hvordan 2.5 mg skal hjelpe deg.

Anonymkode: 3300c...777

 

Nå er Zyprexa et "lavdosenevroleptika" hvor høyeste anbefalte dose i døgnet er 20 mg. Det er en liten dose med 2,5 mg, men om 2,5-5 mg er nok, er ingenting bedre. Selv har jeg samme effekt, dvs. at tankene blir tyddigere og jeg får konsentrert meg,på doser mellom 5-15 mg.

Anonymkode: 25771...f3b