Dårlig samvittighet igjen

[AnonymBruker]

Hei

Vil bare lufte ut litt med dette innlegget.

Ikveld har d vært samtaler rundt selvmord på trygdekontoret. Med en gang etter d ringer mine foreldre meg og er bekymra. Jeg sliter med selvmordstanker innimellom, men har aldri planlagt det (tror d er mest tvangstanker) Jeg får så utrolig dårlig samvittighet over at de bekymrer seg så. Jeg er redd de går opp uroer seg konstant. Syns det er så vondt å ha denne dårlig samvittigheten hele tida.

Diagnoser: GAD, OCD og tilbakevendende depresjoner

Anonymkode: 69927...79e

[Madelenemie]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei

Vil bare lufte ut litt med dette innlegget.

Ikveld har d vært samtaler rundt selvmord på trygdekontoret. Med en gang etter d ringer mine foreldre meg og er bekymra. Jeg sliter med selvmordstanker innimellom, men har aldri planlagt det (tror d er mest tvangstanker) Jeg får så utrolig dårlig samvittighet over at de bekymrer seg så. Jeg er redd de går opp uroer seg konstant. Syns det er så vondt å ha denne dårlig samvittigheten hele tida.

Diagnoser: GAD, OCD og tilbakevendende depresjoner

Anonymkode: 69927...79e

Neida,

Jeg så samme program som deg nettopp, veldig informativt og bra.

Om dine foreldre bekymrer seg, er deres eget ansvar, jeg bekymrer meg i kevdl veldig for det jeg kalte en nabo, men naboen er en venn. Situasjonen er svært alvorlig, og likevel må jeg tenke og vente til i morgen tidlig.

Da kjører jeg ned med mat, men jeg håper også noen svar:-(

Det dere som vurderer ta deres liv minst skal tenke på er oss voksne rundt, barner noe annet, så kveldens trygdekontor gjorde meg ikke mer bekymret for min venn/nabo. Min mann ble så sjokkert da han hørte hennes svar på mine spørsmål, han bad meg nærmaset kjøre ned i kveld, men jeg sa at selv om jeg skjønner det, så er hun jo en sterk og stødig kvinne, og da tar hun ikke livet sitt i kveld.

Gjør hun det, trenger jeg hjelp i mange år,

jeg er blitt svært glad i henne, vi er litt like, selv om hun er mer normal og mye flinkere enn meg på oversikt og ansvar.

Hun ville ikke ha blomster da hennes mor døde, og begrunnet dette fint og forståelig, så jeg kjøpte da bringebærkurver og smoothie. Hun er nå også urolig for alle de blomster hun har fått og kort, hun er redd blomstene også dør, og det gjør de jo snart, da tenkte jeg at noen ganger er det en fordel å ha autisme, og ikke tenke, standard, hva gjør man når noen dør, jeg tenkte mer sånn,. " min nabo, som min datter sier må være min venn, mister sin mor, hun gråter inn i mitt øret, på min skulder da jeg kommer inn på rommet på sykehuset, jeg holder henne og jeg lager middager, jeg trøster henne og sier sånn ca, " nå skal du sørge, sorg må få sin egen plass, den er viktig, så gråt, og jeg skal hjelpe deg med det lille jeg kan".

Det er vel ganske nøyaktig hva jeg sa og sier.

Men jeg vet ikke om denne søte snille mammaen ser så tydelig og logisk på ting mer, noe dypt og sorgfult har endret ,noe i henne, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre?

Jeg skal tenke ut noe man skal og bør gjøre for mennesker som mister energi, glede, matlyst, nattesøvn, fremtidsmuligheter m.m.

Hvis alt ordner seg er jeg fornøyd, 

Men jeg må vite hva jeg skal gjøre, som først bare en nabo, men så en venn, jeg vet mye, og jeg ser hun trenger hjelp, så hva i alle dager gjør jeg, hvor starter jeg:-)?

 

 

 

 

[XbellaX]

Den 6.4.2016 at 23.46, AnonymBruker skrev:

Hei

Vil bare lufte ut litt med dette innlegget.

Ikveld har d vært samtaler rundt selvmord på trygdekontoret. Med en gang etter d ringer mine foreldre meg og er bekymra. Jeg sliter med selvmordstanker innimellom, men har aldri planlagt det (tror d er mest tvangstanker) Jeg får så utrolig dårlig samvittighet over at de bekymrer seg så. Jeg er redd de går opp uroer seg konstant. Syns det er så vondt å ha denne dårlig samvittigheten hele tida.

Diagnoser: GAD, OCD og tilbakevendende depresjoner

Anonymkode: 69927...79e

 

De fleste foreldre vil alltid være mer eller mindre bekymret for sine barn. Når sykdom og lidelser er involvert blir det straks litt mer sammensatt. Det du kan gjøre er å snakke med dem, inkluder dem (i den grad du kjenner er riktig vel og merke). Det verste man kan gjøre ovenfor pårørende er å holde dem utenfor i den tro at å skjerme dem er å beskytte dem og "til deres eget beste". For de aller fleste pårørende kjennes det langt bedre å få lov til å være inkludert i nettverket. Snakk sammen, åpent, spør dem om de går rundt og er bekymret for deg. I tillegg skal du også huske at de aller fleste foreldre er relativt normale foreldre, det vil si at uansett hva du gjør og hva du driver med så vil de alltid være litt bekymret, -og det er deres "problem" og din "luksus". Du har noen i livet ditt som bryr seg om deg, gled deg over det og parker den dårlige samvittigheten.

[laban]

Den ‎06‎.‎04‎.‎2016 at 23.46, AnonymBruker skrev:

Jeg får så utrolig dårlig samvittighet over at de bekymrer seg så. Jeg er redd de går og uroer seg konstant. Syns det er så vondt å ha denne dårlig samvittigheten hele tida.

Anonymkode: 69927...79e

Jeg tror det er mange som har familie eller nære venner som sliter med et eller annet, som har bekymret seg litt ekstra akkurat denne uka.  NRK har hatt ung psykisk helse som tema og andre media har fulgt opp - da blir fokuset ganske kraftig totalt sett. 

Foreldre har alltid barna langt framme i tankene, selv om de er voksne og selvstendige.  Du trenger ikke ha dårlig samvittighet for det.  Jeg er enig med XbellaX i at det beste du kan gjøre, er å ha såpass åpen kontakt med dem at de ikke bekymrer seg unødig over ting som er helt uaktuelle. 

  

[frosken]

Den ‎06‎.‎04‎.‎2016 at 0.10, Madelenemie skrev:

Neida,

Jeg så samme program som deg nettopp, veldig informativt og bra.

Om dine foreldre bekymrer seg, er deres eget ansvar, jeg bekymrer meg i kevdl veldig for det jeg kalte en nabo, men naboen er en venn. Situasjonen er svært alvorlig, og likevel må jeg tenke og vente til i morgen tidlig.

Da kjører jeg ned med mat, men jeg håper også noen svar:-(

Det dere som vurderer ta deres liv minst skal tenke på er oss voksne rundt, barner noe annet, så kveldens trygdekontor gjorde meg ikke mer bekymret for min venn/nabo. Min mann ble så sjokkert da han hørte hennes svar på mine spørsmål, han bad meg nærmaset kjøre ned i kveld, men jeg sa at selv om jeg skjønner det, så er hun jo en sterk og stødig kvinne, og da tar hun ikke livet sitt i kveld.

Gjør hun det, trenger jeg hjelp i mange år,

jeg er blitt svært glad i henne, vi er litt like, selv om hun er mer normal og mye flinkere enn meg på oversikt og ansvar.

Hun ville ikke ha blomster da hennes mor døde, og begrunnet dette fint og forståelig, så jeg kjøpte da bringebærkurver og smoothie. Hun er nå også urolig for alle de blomster hun har fått og kort, hun er redd blomstene også dør, og det gjør de jo snart, da tenkte jeg at noen ganger er det en fordel å ha autisme, og ikke tenke, standard, hva gjør man når noen dør, jeg tenkte mer sånn,. " min nabo, som min datter sier må være min venn, mister sin mor, hun gråter inn i mitt øret, på min skulder da jeg kommer inn på rommet på sykehuset, jeg holder henne og jeg lager middager, jeg trøster henne og sier sånn ca, " nå skal du sørge, sorg må få sin egen plass, den er viktig, så gråt, og jeg skal hjelpe deg med det lille jeg kan".

Det er vel ganske nøyaktig hva jeg sa og sier.

Men jeg vet ikke om denne søte snille mammaen ser så tydelig og logisk på ting mer, noe dypt og sorgfult har endret ,noe i henne, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre?

Jeg skal tenke ut noe man skal og bør gjøre for mennesker som mister energi, glede, matlyst, nattesøvn, fremtidsmuligheter m.m.

Hvis alt ordner seg er jeg fornøyd, 

Men jeg må vite hva jeg skal gjøre, som først bare en nabo, men så en venn, jeg vet mye, og jeg ser hun trenger hjelp, så hva i alle dager gjør jeg, hvor starter jeg:-)?

 

 

 

 

Dersom du oppfatter signaler som er egnet til å tolke som at hun vurderer å ta sitt eget liv, så kan du be henne om at dere sammen drar på psykiatrisk legevakt og snakker med noen der om dette. Du vet jo at det finnes flinke psykiatere der, og de kan hjelpe til med å vurdere situasjonen og gi gode råd. Målet med en slik samtale på legevakten, vil etter min oppfatning være at det kan bli starten på at hun får hjelp hun høres ut til å trenge.

[Madelenemie]

3 timer siden, frosken skrev:

Dersom du oppfatter signaler som er egnet til å tolke som at hun vurderer å ta sitt eget liv, så kan du be henne om at dere sammen drar på psykiatrisk legevakt og snakker med noen der om dette. Du vet jo at det finnes flinke psykiatere der, og de kan hjelpe til med å vurdere situasjonen og gi gode råd. Målet med en slik samtale på legevakten, vil etter min oppfatning være at det kan bli starten på at hun får hjelp hun høres ut til å trenge.

Hei!

Ja jeg tror vi må gjøre noe sånt, jeg lager maten og hun er ikke i en bra tilstand:-(

I går var det for hektisk og jeg rakk ikke ta noen telefoner jeg skulle....men skal ned senere.

[frosken]

17 minutter siden, Madelenemie skrev:

Hei!

Ja jeg tror vi må gjøre noe sånt, jeg lager maten og hun er ikke i en bra tilstand:-(

I går var det for hektisk og jeg rakk ikke ta noen telefoner jeg skulle....men skal ned senere.

Hvis du fortsetter å være dypt bekymret for henne, så kan du kanskje få henne med på legevakten ved å be henne gjøre det for din del. Av og til har folk lettere for å bli med på en slik ting, dersom de ikke tenker at de primært gjør deg for seg selv, men fordi andre synes det er vanskelig å leve med bekymringen. Vær mest mulig åpen med henne om din bekymring, si rett ut hva du tenker og føler rundt dette.

[AnonymBruker]

6 timer siden, frosken skrev:

Hvis du fortsetter å være dypt bekymret for henne, så kan du kanskje få henne med på legevakten ved å be henne gjøre det for din del. Av og til har folk lettere for å bli med på en slik ting, dersom de ikke tenker at de primært gjør deg for seg selv, men fordi andre synes det er vanskelig å leve med bekymringen. Vær mest mulig åpen med henne om din bekymring, si rett ut hva du tenker og føler rundt dette.

ok

Vi har nå avtalt, og drar dit. Jeg trengte ikke overtale, hun var lett å få til å forstå at dette må vi.

Hun er et av de snilleste mennesker jeg i hele mitt liv har truffet, spørs om hun ikke er for snill, men muligens er hun derfor for flink, eller hun greier ikke fremstå, så syk som hun er når hun møter på et legekontor.

Jeg håper jeg får være med inn, fordi som situasjonen er nå, klarer hun ikke å få frem hvor ille det er, hun er blitt glemsk, og det har hun aldri vært før. Hun greier ofte ikke si det som er viktig, og nå som hun er alvorlig syk, så er det enda verre, hun er heller ikke vant til å søke hjelp for sin egen del, nå har hun jo søkt om hjelp i noen år, men avslagene, og særlig nå som en konkret sak har bidratt til sterk forverring, har medført enda mer fortvilelse.

Hun sover fra lite til ikke noe, spiser ikke, hvis jeg ikke kommer med mat, dusjer ikke, skifter ikke klær, glemmer alt mulig, pusser ikke tenner, grer ikke håret, også sa hun fortvilt at hun følte seg merkelig aggresiv?? Jeg ser ikke noen aggresjon, men hun sa, hun er sint, og har svart noen sint, det har jeg vanskelig for å tro, men alt dette, har blitt så forverret nå, og i tillegg vet hun ikke hvordan hun skal orke leve:-( 

Jeg har sagt til henne, at hun må holde ut, det fins hjelp, og nå skal jeg ta vare på henne så mye jeg kan. Det lar hun meg gjøre, jeg tror fordi hun ikke har noen annen, og prøver å overleve, hun er et tappert menneske som har tålt mye, sorg er det for meg at det er slike gode mennesker som når de trenger hjelp, bare møter stengte dører.

Men selv om jeg burde det, har jeg ikke lagd noe mat til henne og barna i dag, det føles egositisk, nå har vi spist godt, også håper jeg hun har greid å lage noe av all maten jeg handlet, men jeg vet ikke:-(   Jeg burde og kunne jo laget noe, men jeg var ekstremt sliten da jeg kom hjem i dag, fordi min mann har brukket foten, er jeg alene om absolutt alt for tiden, all kjøring, all handling, alt faller på meg, skifting av dekk m.m. Nå angrer jeg, noen ganger tror man lettvinthet er løsningen, det er sjelden det, man får bare dårlig samvittighet av å ikke gjøre sin medmenneskelige plikt. Det er bedre bidra og bli sliten. Men saken er at jeg også på et tidspunkt måtte tenke på å henge sammen selv, men å ikke sørge for mat til andre, det angrer jeg på:-(

 

Anonymkode: 9fcaf...96c

[frosken]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

ok

Vi har nå avtalt, og drar dit. Jeg trengte ikke overtale, hun var lett å få til å forstå at dette må vi.

Hun er et av de snilleste mennesker jeg i hele mitt liv har truffet, spørs om hun ikke er for snill, men muligens er hun derfor for flink, eller hun greier ikke fremstå, så syk som hun er når hun møter på et legekontor.

Jeg håper jeg får være med inn, fordi som situasjonen er nå, klarer hun ikke å få frem hvor ille det er, hun er blitt glemsk, og det har hun aldri vært før. Hun greier ofte ikke si det som er viktig, og nå som hun er alvorlig syk, så er det enda verre, hun er heller ikke vant til å søke hjelp for sin egen del, nå har hun jo søkt om hjelp i noen år, men avslagene, og særlig nå som en konkret sak har bidratt til sterk forverring, har medført enda mer fortvilelse.

Hun sover fra lite til ikke noe, spiser ikke, hvis jeg ikke kommer med mat, dusjer ikke, skifter ikke klær, glemmer alt mulig, pusser ikke tenner, grer ikke håret, også sa hun fortvilt at hun følte seg merkelig aggresiv?? Jeg ser ikke noen aggresjon, men hun sa, hun er sint, og har svart noen sint, det har jeg vanskelig for å tro, men alt dette, har blitt så forverret nå, og i tillegg vet hun ikke hvordan hun skal orke leve:-( 

Jeg har sagt til henne, at hun må holde ut, det fins hjelp, og nå skal jeg ta vare på henne så mye jeg kan. Det lar hun meg gjøre, jeg tror fordi hun ikke har noen annen, og prøver å overleve, hun er et tappert menneske som har tålt mye, sorg er det for meg at det er slike gode mennesker som når de trenger hjelp, bare møter stengte dører.

Men selv om jeg burde det, har jeg ikke lagd noe mat til henne og barna i dag, det føles egositisk, nå har vi spist godt, også håper jeg hun har greid å lage noe av all maten jeg handlet, men jeg vet ikke:-(   Jeg burde og kunne jo laget noe, men jeg var ekstremt sliten da jeg kom hjem i dag, fordi min mann har brukket foten, er jeg alene om absolutt alt for tiden, all kjøring, all handling, alt faller på meg, skifting av dekk m.m. Nå angrer jeg, noen ganger tror man lettvinthet er løsningen, det er sjelden det, man får bare dårlig samvittighet av å ikke gjøre sin medmenneskelige plikt. Det er bedre bidra og bli sliten. Men saken er at jeg også på et tidspunkt måtte tenke på å henge sammen selv, men å ikke sørge for mat til andre, det angrer jeg på:-(

 

Anonymkode: 9fcaf...96c

Dersom hun selv ønsker at du blir med inn, så kan ikke ansatte på legevakten nekte dette.

Det er alltid viktig også å sørge for at en selv kommer seg gjennom strevsomme perioder, selv om det finnes noen rundt en som har det betydelig verre enn en selv. Du har et ansvar i forhold til din egen store familie, og du kan ikke overta ansvaret for din venninnes liv. Hun må selv ta ansvar i den grad hun klarer, og så høres det ut som om hun bør få hjelp fra helsevesenet til å få det bedre.

[AnonymBruker]

28 minutter siden, frosken skrev:

Dersom hun selv ønsker at du blir med inn, så kan ikke ansatte på legevakten nekte dette.

Det er alltid viktig også å sørge for at en selv kommer seg gjennom strevsomme perioder, selv om det finnes noen rundt en som har det betydelig verre enn en selv. Du har et ansvar i forhold til din egen store familie, og du kan ikke overta ansvaret for din venninnes liv. Hun må selv ta ansvar i den grad hun klarer, og så høres det ut som om hun bør få hjelp fra helsevesenet til å få det bedre.

Ja

Og jeg er enig, derfor har jeg vært tidvis desperat, fordi jeg har kjent jeg må ordne opp.

Dette som er en nabo, er jo som du skriver muligens en venn, min datter og min mann, sier " nå må du slutte si nabo, dette er jo en venn".

For meg er dette vanskelig å avgjøre, men det at jeg bryr meg, får andre til å tro det er en venn, men for meg om det er nabo eller venn, gjør ingen forskjell, i den plikten jeg har.

Naboen er forunderlig lik meg, da hennes forelder døde, var hennes barn full av tanker og spørsmål, hun svarte da på spørsmål om den gamle døde av alderdom følgende: " Ingen dør av alderdom, man dør av de fysiologiske prosesser som...og sånn fortsatte det". Jeg hørte på alt, og jeg sa dette til min mann, han sa da, " ja dette høres veldig deg ut", med det mente han asperger-meg, på den måten er min nabo annerledes, 

Selv om hun nå har grått også på meg, noe jeg syns var helt ok, jeg stod der klar for gråten, så sa hun en dag at hun skulle ønske hun kunne grått på en sterk mannskulder. Da tenkte jeg, tydeligvis er problemet at jeg er lavere. Men jeg er jo sterk, og jeg brukte krefter og holdt henne hardt, dette gjorde jeg fordi jeg leste at man bør holde sørgende mennesker med et fast og bestemt grep, de trenger både den fysiske og psykiske støtten et slik grep gir dem.

Nå håper jeg snart alt blir i orden, og jeg har heldigvis en tilltitsfull nabo og venn, som har gitt meg innsyn i mye, derfor skal dette nok ordne seg..men jeg trenger at noen krysser fingre for henne, at det ordner seg og vi treffer en dyktig psykiater som forstår

Anonymkode: 9fcaf...96c

[frosken]

Jeg håper også at dere får god hjelp!

[AnonymBruker]

25 minutter siden, frosken skrev:

Jeg håper også at dere får god hjelp!

takk

Anonymkode: 9fcaf...96c