Ekspertsvar De med psykoselidelser slipper unna arbeidslivet

[frosken]

17 minutter siden, issomethingwrong skrev:

OK, "omtrent alltid" var vel et dårlig ordvalg, burde kanskje erstattet det med "ofte". Men nå er det jo en gang slik at man mellom dårlige perioder ikke er i full remisjon. Det foreligger ofte (merk, ikke omtrent alltid) restsymptomer, selv om man ikke er så dårlig at man trenger innleggelse. Det ser man jo mange eksempler av på DOL, og jeg har sett det selv hos mange.

Om barrierene er etablert av arbeidsgiver er jeg ikke helt sikker på. En barriere er jo bestemmelsen om arbeidsgiverperioden ved sykmeldinger (selv om man unntaksvis kan få fritak for denne ved visse sykdommer) - hyppige sykmeldinger med begrenset varighet blir meget dyrt. I tillegg handler det om forutsigbarhet, de aller fleste yrker innebærer en form for kontakt og interaksjon med kunder, øvrige ansatte, osv. Det er langt fra alle bedrifter som er så store at de har full redundans i alle ledd av organisasjonen, og uforutsigbare fravær vil derfor ofte medføre store tap, utover sykepengene.

Det er ingen umulighet å være i arbeid når man har en alvorlig psykisk lidelse, men det krever mye av alle parter. Inkludert en ikke ubetydelig forpliktelse for individet selv.

Jeg mener det er godt dokumentert at arbeidsgivere ofte har negative fordommer knyttet til å ansette folk med funksjonsnedsettelser, inklusive psykiske lidelser. Dette er sannsynligvis også en av grunnene til at NAV ikke har så sterke motforestillinger knyttet til å uføretrygde folk med alvorlig psykisk lidelse, også i NAV-systemet innser man at det kan blil svært vanskelig for folk å få utnyttet sin restarbeidsevne. 

Forøvrig vil det overraske meg om ikke NAV er villig til å dekke arbeidsgiverperioden dersom du ansetter en med alvorlig psykisk lidelse;-)

[ISW]

28 minutter siden, frosken skrev:

Jeg mener det er godt dokumentert at arbeidsgivere ofte har negative fordommer knyttet til å ansette folk med funksjonsnedsettelser, inklusive psykiske lidelser. Dette er sannsynligvis også en av grunnene til at NAV ikke har så sterke motforestillinger knyttet til å uføretrygde folk med alvorlig psykisk lidelse, også i NAV-systemet innser man at det kan blil svært vanskelig for folk å få utnyttet sin restarbeidsevne. 

Forøvrig vil det overraske meg om ikke NAV er villig til å dekke arbeidsgiverperioden dersom du ansetter en med alvorlig psykisk lidelse;-)

Jo, men man må skille mellom ubegrunnede fordommer og realistiske utfordringer.

Jeg har ikke så mye erfaring i ansettelser av de med alvorlig psykisk lidelse, mest med lettere psykisk lidelse og samarbeid med NAV. Har dog sett mennesker som har blitt psykotiske og de utfordringer det medfører. 

For oss er hyppige sykmeldinger veldig problematisk. Det er faktisk mindre problematisk med en lengre sykmelding, for da har man en forutsigbarhet og organisasjonen kan tilpasse seg. Jeg klarer ikke unngå å føle at en del sykmeldinger kunne vært unngått, og her har nok begge parter et ansvar. Selv føler jeg at jeg skal være svært syk før sykmelding er aktuelt for meg. Har vært en gang sykmeldt (svineinfluensaen) og en gang 20% sykmeldt i 14 dager pga en stressreaksjon som følge av å stange hodet i veggen i 12 timer pr dag over lengre tid. 

Det medfører en betydelig forpliktelse å være i arbeid, mener jeg. Man må holde ut med en god del ubehag, men det medfører også en stor gevinst.

[Gjest (Huff)container]

Å finne en balanse mellom ressursorientering og sykdomsorientering ( ta følge av helsemessige skavanker) tenker jeg må være en gedigen  skjønnsmessig og etisk utfordring for de som skal avgjøre det og ikke minst en selv .

Selv merket mistro særlig fra helsevesen . Nav "positive "og ville få meg uti jobb, bra cv, sa jeg ikke var syk.., jeg ble så redd av dem , men lot meg presse ... Førte ikke mye godt med seg., Helsevesen nå proklamert  mitt behov for " beskyttelse " . Nav møter meg nå med silkehansker når helsevesen har fortalt dem om de symptomer jeg egentlig slett ikke er bekjent av .Blir jo litt lei seg av å bli sett slik , det er noe som har brister totalt ...

Samtidig trygt . Det å ha lov å føle som en gjør kan kanskje og snu en betent tankegang . Kan derfor se det går an å snu mistro til å se  at noen har sett et behov for hjelp .Å bli sett på som hjelpetrengende er ingen god posisjon å være i- det er sårt og vondt å ikke virke . Trodde jeg kunne ignorere de tankene jeg ikke vil ha. Dessverre hadde de for mye makt .

Helsevesen "trøster "  ved å fortelle at dette kan være snakk om tid og en prosess for å vinne nok innsikt i egne plager til å kunne mestre dem. Dette kan tolkes som en form for ressursorientering kanskje ..step en er å bevege seg ut blant folk , så går det an å tenke arbeid ..,Har for øvrig lest paranoia øker i isolasjon , en trenger referanser for å finne ut at menneskeheten  ikke bare er ute etter deg ;))( ja kritikk også en del av livet , kritikk kan vi lære av . Alle får kritikk) Problemet er når du føler den er alt og du blir din egen verste fiende . 

 Jeg tenker paranoid beredskap avler frem motoverføringer i andre ( helsevesen ) som kan påvirke ressursorienteting. Hva skal samfunnet med "slike ".. Kanskje er personer med slike symptom så irriterende  og provoserende at skjerming tilrådes . Tror og paranoia kan ødelegge mye for tilliten fra for eksempel arbeidslivet  og at dette kan sette punktum for fremtidig arbeid ..vet ikke nok om dette til å kunne si om det er rett eller galt - tror det er avhengig av den totale kontekst og hvordan sykdommer kommer til uttrykk .

Å bare fokusere sykdom og symtom tror jeg kan  kan skyggelegge menneskene bak dem og deres mulige bedringspotensial. For å gjenetablere tillit må en også møtes med tillit , slik jeg ser det.

Så er det vel snakk om grader og hvorvidt symptom er kroniske og stabilt til stede .. Hvor hardt er du angrepet og er det periodisk eller fylles tankeinnholdet konstant av vridde tankerekker ..?  Og hvorvidt har du selv kraft og styrke til å  klare å snu . Min erfaring er at jeg ikke vet hvem jeg selv er lenger , hva jeg kan forvente at jeg klarer , kjenner fallhøyden kan være stor. Ikke lyst til å være en påkjenning for andre . Er idealistisk og egentlig veldig engasjert .På mitt minst optimistiske er det vanskelig å tenke jeg er reparerbar.  Så har et ressursorientert helsevesen fortalt meg ; vi vet aldri hvor vendepunktet ligger  yes , dette er i tråd med fighter genet .. Bare så vanskelig å vite eget beste når du vet panikk og ambivalens lurer ... Tror de lidelsene ts nevner er komplekse og kan slå ut forskjellig . Så kan vel uføretrygd også være et uttrykk for samfunnets effektivitetskrav og arbeidslivets nokså høge krav til allsidig funksjon  . Det er et minus ved livskvaliteten og ikke være i jobb , det er lett å kjenne seg som en outsider , kjøpt og betalt av den norske stat ( og hva tenker folk om det ? ) Huff 

 

Endret 5. juni 2016 av (Huff)container

[AnonymBruker]

6 timer siden, (Huff)container skrev:

Fikk litt lyst til å svare på dette innspillet . Jeg må understreke jeg ikke er helsearbeider , men tenker disse personene skånes for jobb Pga substansen i deres symptomer  og sykdom Du påpeker hun lever et aktivt liv og derved kunne tatt i mot lav status jobber . Mitt spørsmål blir da ; kan hennes sykdom gjøre henne verre med disse jobbene ? Evt av alle typer jobb? Har ikke hun også rett til et verdig liv ( så aktivt hun klarer ) tross alvorlig sykdom .

.Om hennes tankesystem er dreid i retninger som for eksempel gjør henne var for andres potensielle nedsettende blikk og tanker (reelle eller ikke)  kan kanskje dette bringe henne rett inn i aktiv sykdomsoppblomstring . Hun har med andre ord et sykt hode , ikke et fysisk sykt hode men et psykisk sykt hode . Kanskje kan folk med denne typen symptom også bli verre av arbeid i vernet eller tilpasset bedrift nettopp fordi de så lett tenker i retning av andres forakt eller stigmatisering  og begynner å spinne på dette. Kanskje er personeri større grad vergeløse for folkesnakk og sine fantasier, reelle og ikke rundt dette?Kanskje er disse personene også veldig vare for andres ommperksomhet rundt deres sykdom og ønsker ikke å "stå på utstilling " som en syk eller mindre fungerende  i for eksempel vernet bedrift . Så gjenstår det å diskutere ol en kan lære seg å forholde seg til slike tanker , tåle de og utfordre de ...

Når blir en overbeskyttet av helsevesen og når er det lurt å bli skjermet ? Er du veldig paranoid og ustabil er du vel og en påskjenning for andre? Jeg vet ikke om det eksisterer sannheter på dette , regner med ( om jeg aktiviteter tillit til helsevesen ) at det her gjøres vurderinger som er til folka beste .

jeg vill minne deg , TS, på at ikke all psykdom synes utenpå . Du skal vite at det er ikke godt å ha det slik , å være paranoid er svært smertefullt når da det griper inn i livsførsel og lammer . Tankeforstyrrelser og forstyrrelser i persepsjon kan og gi dårlige utgangspunkt .

Om du er paranoid selv vet du kanskje det ? Jobber du selv ? 

Tilslutt hadde det vært interessant å fått svar på når tankejag og mistenksomhet kan kalles paranoia ? Kan paranoia være ustabil og er du bare forstyrret om du mest er paranoid i pressede situasjoner ?

 

Jeg kjenner til paranoia, tro meg. Det er derfor jeg også har problemer med å være i jobb, men jeg blir nå tvunget til å jobbe med mine tanker. Hun ene har bare schizofreni, ikke paranoia ut fra hva jeg vet. Hun har aldri vist dette for meg. Hun er veldig aktiv, mer aktiv enn meg. Hun virker også frekk og overlegen overfor meg da hun stadig kommenterer at jeg ikke har mange venner og hvorfor jeg fortsatt har gammel mobil. Hun drar på flere ferier med venner og er stadig aktiv. Nå jobber hun på frivillighetssenter og hun står registrert på Linkendel hvor hun søker nye utfordringer som det står. Synes dette er vanskelig å forstå jeg da jeg ser at hun greier å leve et mer aktivt liv enn meg. Hun blir aldri deprimert. Jeg har sagt til henne at hun er som en maskin for hun bare kjører på og kjører på med livet sitt. Det er jo vanlig at man blir litt motløs og deprimert når livet går en i mot men det ser jeg ikke hos henne. Selv må jeg jobbe med mine depressive tanker. 

Anonymkode: 88c79...6ea

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva gjør at du  ikke fungerer i jobb?

Anonymkode: dcb64...a07

Paranoia, sosial fobi og depresjon, samt tvangshandlinger (overnøyaktig som går utover effektiviteten). 

Anonymkode: 88c79...6ea

[AnonymBruker]

9 timer siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Ja, det er urettferdig. En ung mann jeg kjente hadde kreft i hjernen. Han slapp også å jobbe. Han fikk lov til å ligge i senga på sykehjemmet hele dagen så lenge han ønsket. Gratis mat fikk han jaggu også.

Applaus! Jeg er grundig lei av at utenforstående opphøyer seg til dommere overfor de som får uføretrygd. De har ingenting med det å gjøre. Misunnelse overfor disse skaper bare mer utrygghet og sur tilværelse. Kan ikke se at jeg skal måtte krype og rettferdiggjøre overfor alle jeg møter at jeg har uføretrygd på grunn av fysisk sykdom de ikke kan se. Tilværelsen er jammen begredelig nok fra før om uføretrygdede ikke skal slite med mistenkeliggjøring og stigmatisering. Når man møter sånne fordommer, mistenkeliggjøring og stigmatisering, tvinger sånt fram en reaksjon: trekke seg unna og håpe å finne andre samtalepartnere. Da blir man mer isolert og ensom enn jobbtapet og sykdommen i seg selv var grunn til. 

Anonymkode: 99009...164

[AnonymBruker]

4 timer siden, stjernestøv skrev:

Har du prøvd å søkt ufør? Min sønn som er ung fikk det, han har autisme. 

Jeg fikk avslag fra rådgivende lege om å søke om uføretrygd. Nå er det slik at nav avgjør om du oppfyller kriteriene for å søke om uføretrygd.

Anonymkode: 88c79...6ea

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Applaus! Jeg er grundig lei av at utenforstående opphøyer seg til dommere overfor de som får uføretrygd. De har ingenting med det å gjøre. Misunnelse overfor disse skaper bare mer utrygghet og sur tilværelse. Kan ikke se at jeg skal måtte krype og rettferdiggjøre overfor alle jeg møter at jeg har uføretrygd på grunn av fysisk sykdom de ikke kan se. Tilværelsen er jammen begredelig nok fra før om uføretrygdede ikke skal slite med mistenkeliggjøring og stigmatisering. Når man møter sånne fordommer, mistenkeliggjøring og stigmatisering, tvinger sånt fram en reaksjon: trekke seg unna og håpe å finne andre samtalepartnere. Da blir man mer isolert og ensom enn jobbtapet og sykdommen i seg selv var grunn til. 

Anonymkode: 99009...164

Man må kunne stille spørsmål rundt temaer uten å bli dømt som en som mistenkeliggjør andre. 

Anonymkode: 88c79...6ea

[stjernestøv]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg fikk avslag fra rådgivende lege om å søke om uføretrygd. Nå er det slik at nav avgjør om du oppfyller kriteriene for å søke om uføretrygd.

Anonymkode: 88c79...6ea

Det var rart...Det handler jo om hva du makter. 

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, stjernestøv skrev:

Det var rart...Det handler jo om hva du makter. 

Hva du makter avgjøres av NAV.

Anonymkode: dcb64...a07

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Man må kunne stille spørsmål rundt temaer uten å bli dømt som en som mistenkeliggjør andre. 

Anonymkode: 88c79...6ea

Etter mitt skjønn mistenkeliggjør du andre med den teksten som jeg uthevet med fet skrift. NAV har ingen valgordning. De vurderer hvilke oppgaver som er mulig for søkeren å gjennomføre. Den vurderingen gjennomføres av fagfolk med passende kompetanse og ikke av utenforstående uten dybdekjennskap til aktuell søker.

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner en med diagnosen paranoid psykose og 2 med schizofreni. Alle er uføretrygdet. Selv har jeg bare paranoid personlighetsforstyrrelse og får ikke uføretrygd. Jeg mener at de kunne hatt flere enkle jobber som ikke krever så mye, men det virker som at har man en alvorlig diagnose kan man få velge å ikke jobbe hvis man vil det. Hun ene vil ikke ha jobb i kassa, vaskejobb eller andre lavstatusjobber. Virker som de ikke er bra nok for henne. Er dette riktig da? Hun ene lever et veldig aktivt liv. 

Anonymkode: 88c79...6ea

 

Anonymkode: 99009...164

[AnonymBruker]

5 timer siden, stjernestøv skrev:

Har du prøvd å søkt ufør? Min sønn som er ung fikk det, han har autisme. 

Det er den type diagnose som går rett igjennom hos NAV uten problemer.

Anonymkode: dcb64...a07

[AnonymBruker]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Etter mitt skjønn mistenkeliggjør du andre med den teksten som jeg uthevet med fet skrift. NAV har ingen valgordning. De vurderer hvilke oppgaver som er mulig for søkeren å gjennomføre. Den vurderingen gjennomføres av fagfolk med passende kompetanse og ikke av utenforstående uten dybdekjennskap til aktuell søker.

 

Anonymkode: 99009...164

Hun som fikk det uten å søke hadde ikke prøvd lavstatusjobber, kun "finere jobber". Hun fortalte selv at nav hadde uføretrygdet henne uten at hun ville det selv. Hun fikk til og med studere og ta opp studielån hvor noe ville bli gjort om til stipend hvis hun bestod eksamen. Hun tok aldri eksamen enda hun brukte det at hun måtte lese til eksamen som unnskyldning slik at hun ikke kunne møte meg. Nå har hun studiegjeld. Det virker som hun får gjøre som hun vil og ikke får veiledning og råd om hva som er lurt. 

Anonymkode: 88c79...6ea

[AnonymBruker]

etter min forståelse er det diagnoser som ikke kan behandles i særlig god grad igjennom samtaleterapi, eller medisinering kombinert med att diagnosen er svært alvorlig på papiret som avgjør om man får ufør eller ikke+ at man har prøvd jobb uten å lykkes. jeg ble i alle fall anbefalt å søke om ung ufør i en alder av 23 med kun Asperger syndrom diabetes t1 moderat-alvorlig sosial angst og mild-moderat depresjon. legen som svarte på søknaden sa at det var lite sansynnelig at jeg noen gang kunne jobbe. 
selv fikk jeg avslag på DPS etter en runde. men trygd fikk jeg veldig lett, så noen får veldig lett behandling og andre får lett trygd.

men etter de diagnosene du nevner her, så kan alt behandles med enten meds eller samtale terapi så vidt meg bekjent.

schizofreni må man bruke veldig kjipe medisiner når man har, og de fungerer sånn halveis etter hva jeg forstår.
Asperger er det ingen medisiner mot.
så de glir nok ganske greit rett igjennom...

Anonymkode: 57ffc...f89

[AnonymBruker]

Jeg finner det ikke betenkelig at psykose- og ruslidelser er sterkest representert ifht å få innvilget uføretrygd.

Anonymkode: 008e8...884

[Madelenemie]

8 timer siden, issomethingwrong skrev:

Jo, men man må skille mellom ubegrunnede fordommer og realistiske utfordringer.

Jeg har ikke så mye erfaring i ansettelser av de med alvorlig psykisk lidelse, mest med lettere psykisk lidelse og samarbeid med NAV. Har dog sett mennesker som har blitt psykotiske og de utfordringer det medfører. 

For oss er hyppige sykmeldinger veldig problematisk. Det er faktisk mindre problematisk med en lengre sykmelding, for da har man en forutsigbarhet og organisasjonen kan tilpasse seg. Jeg klarer ikke unngå å føle at en del sykmeldinger kunne vært unngått, og her har nok begge parter et ansvar. Selv føler jeg at jeg skal være svært syk før sykmelding er aktuelt for meg. Har vært en gang sykmeldt (svineinfluensaen) og en gang 20% sykmeldt i 14 dager pga en stressreaksjon som følge av å stange hodet i veggen i 12 timer pr dag over lengre tid. 

Det medfører en betydelig forpliktelse å være i arbeid, mener jeg. Man må holde ut med en god del ubehag, men det medfører også en stor gevinst.

Hei!

I to bedrifter vi hadde tildigere, inngikk min mann et samarbeide med nav, det ble mest sjokk for han, fordi de menneskene nav mente hadde en form for restarbedsevne, var så syke, at min mann bare hadde vondt av dem.

Ikke sjelden kom de ikke, når de ikke kom kunne de gråte på telefon, ikke sjelden fikk de angst og ikke sjelden gråt de, på bakrommet eller på kontoret til min mann.

Han sa at dette er mennesker som ikke nav bør tvinge i noen form for aktivitet, de er syke.

Vi visste jo ikke detaljene, prøvde få nystartede bedrifter oppe å gå, men de nav mente hadde en form for restarbeidsevne, var forferdelig syke, de var så syke at til og med  jeg merket det og fikk vondt av de,

Jeg husker spesielt godt en dame, jeg trodde hun  var redd for meg, men det var ikke så enkelt, hun var redd for alle:-(

Men hun kom på jobb hver dag, helt til hun skalv og gråt og falt sammen, og det er fryktelig trist å se sånt, man får så vondt og enda vondere har de som står midt i det med seg selv.

Aldri om min mann vil ha noe med nav og restarbeidsevne, han mener alle som ble sendt til våre bedrifter var så syke, og lite istand til å arbeide, at der stoppet samarbeide med nav.

Redigerer fordi glemte:

Min man gjorde det han kunne for å skjerme de, støtte de, gi de nye sjangser, men vi satt igjen med kun dette: ingen av de nav mente kunne ha restarbeidsevne, var i stand til det, enten de var redd for kundene, for oss, for meg, for enkelte ord eller alle mine ord:-(, som de overtolket...så ble det veldig leit, mest for dem, for oss, var de ingensom helst hjelp, men i den spede begynnelse fikk min mann omsorg og prøvde, så godt han kunne, å hjelpe til slik at det fungerte, men det gjorde ikke det, når mennesker er nevrotiske, har ekstrem angst, innbiller seg til, det er helt umulig å få dem peilet inn på realitetsorientering.

Endret 5. juni 2016 av Madelenemie

[Gjest]

Det er sikkert riktig at folk med psykoselidelser lettere får uføretrygd, men det finnes også unntak. Jeg har ikke psykoselidelse, "bare" angstlidelse og personlighetsforstyrrelse, men fikk likevel uføretrygd.

 

Nå er dette riktignok mange år siden, og det er visstnok strengere nå, men jeg husker flere personer den gang som kjempet for å få uføretrygd, mens jeg bare skled rett igjennom. Det virker som om noen lettere blir gitt opp av systemet. Kanskje vi fremstår som ekstra håpløse eller noe?

 

[AnonymBruker]

14 minutter siden, Nyve skrev:

Det er sikkert riktig at folk med psykoselidelser lettere får uføretrygd, men det finnes også unntak. Jeg har ikke psykoselidelse, "bare" angstlidelse og personlighetsforstyrrelse, men fikk likevel uføretrygd.

 

Nå er dette riktignok mange år siden, og det er visstnok strengere nå, men jeg husker flere personer den gang som kjempet for å få uføretrygd, mens jeg bare skled rett igjennom. Det virker som om noen lettere blir gitt opp av systemet. Kanskje vi fremstår som ekstra håpløse eller noe?

 

Jeg skled også bare rett igjennom. På første møte etter utredning anbefalte NAV uføre-søknad. Er jeg så håpløs, bør jeg være fornærmet?

Anonymkode: dcb64...a07

[Gjest]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skled også bare rett igjennom. På første møte etter utredning anbefalte NAV uføre-søknad. Er jeg så håpløs, bør jeg være fornærmet?

Anonymkode: dcb64...a07

Det er jo litt rart at noen av oss får uføretrygd relativt lett, mens andre må krige i årevis. Jeg er ikke noe psykere enn de jeg kjenner som har kriget.

 

[AnonymBruker]

Dette var en vanskelig problemstilling. Min erfaring er at ofte de med psykoselidelser har lettere for å få trygd godtkjent enn de uten da mange kan ha vært i systemet i mange år uten at det har hjulpet nevneverdig. Kanskje nav har blitt strengere med årene ettersom de i prinsippet ikke kun ser på diagnosen man har, men mer på restarbeidsevnen og funksjonsevnen til personen for å finne ut om de er i stand til å arbeide.

Anonymkode: 7b783...c59