Gå til innhold

De med psykoselidelser slipper unna arbeidslivet


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Jeg kjenner en med diagnosen paranoid psykose og 2 med schizofreni. Alle er uføretrygdet. Selv har jeg bare paranoid personlighetsforstyrrelse og får ikke uføretrygd. Jeg mener at de kunne hatt flere enkle jobber som ikke krever så mye, men det virker som at har man en alvorlig diagnose kan man få velge å ikke jobbe hvis man vil det. Hun ene vil ikke ha jobb i kassa, vaskejobb eller andre lavstatusjobber. Virker som de ikke er bra nok for henne. Er dette riktig da? Hun ene lever et veldig aktivt liv. 

Anonymkode: 88c79...6ea

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Nils Håvard Dahl, psykiater

Ja, det er urettferdig. En ung mann jeg kjente hadde kreft i hjernen. Han slapp også å jobbe. Han fikk lov til å ligge i senga på sykehjemmet hele dagen så lenge han ønsket. Gratis mat fikk han jaggu også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
1 time siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Ja, det er urettferdig. En ung mann jeg kjente hadde kreft i hjernen. Han slapp også å jobbe. Han fikk lov til å ligge i senga på sykehjemmet hele dagen så lenge han ønsket. Gratis mat fikk han jaggu også.

Det var da et tullete svar. Jeg trodde det var arbeidsevne og ikke diagnose som avgjør om man får uføretrygd eller ikke. Hun ene vil gjerne tjene penger og jobbe, men vil ikke ha lavstaus jobber tydeligvis. Hun ble tilbudt jobb på vernet bedrift, men det ville hun heller ikke ha. Det er noe annet med kreft. Dette er folk som lever aktive liv. 

Anonymkode: 88c79...6ea

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Flere fagpersoner jeg har snakket med bekrefter dette, at har man en psykoselidelse får man uføretrygd slengt etter seg. Nav ga hun ene det uten at hun ønsket det. Jeg hadde tidligere en schizofrenidiagnose og ble rådet til å søke om uføretrygd i tidlig tyveårene. Jeg takket nei til det. Diagnosen ble senere endret til paranoid personlighetsforstyrrelse og jeg har vært gjennom en rekke tiltak uten hell. Nå er jeg i førtiårene. 

Anonymkode: 88c79...6ea

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Ingen VIL da ha uføretryd, å falle utenfor arbeidslivet er noen av det værste som har skjedd meg. Hadde jeg vært frisk nok hadde jeg gledelig hatt en kassejobb. Ung ufør=Evig fattig og trist. 

Hvis du er i jobb nå så gjør det du kan for å beholde den, uførhet anbefales ikke. Dessuten "slenger" ikke NAV bare ut det uten videre slik du beskriver, er en lang og grundig utredning som kan ta årevis.

Anonymkode: ce0ef...689

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
1 time siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Ja, det er urettferdig. En ung mann jeg kjente hadde kreft i hjernen. Han slapp også å jobbe. Han fikk lov til å ligge i senga på sykehjemmet hele dagen så lenge han ønsket. Gratis mat fikk han jaggu også.

Synes du heller kan gi en forklaring enn dette frekke svaret. Du som fagperson bør jo vite det. Hvis det er noe jeg ikke vet som jeg burde vite vil jeg gjerne vite det. Psykoselidelser gjør vel ikke automatisk at man ikke kan jobbe? Forklar? De lever sosiale og aktive liv ellers. 

Anonymkode: 88c79...6ea

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker
4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ingen VIL da ha uføretryd, å falle utenfor arbeidslivet er noen av det værste som har skjedd meg. Hadde jeg vært frisk nok hadde jeg gledelig hatt en kassejobb. Ung ufør=Evig fattig og trist. 

Hvis du er i jobb nå så gjør det du kan for å beholde den, uførhet anbefales ikke. Dessuten "slenger" ikke NAV bare ut det uten videre slik du beskriver, er en lang og grundig utredning som kan ta årevis.

Anonymkode: ce0ef...689

Jeg synes det er vanskelig å forstå at folk som lever aktive liv blir uføretrygdet. Jeg sa til henne at virkeligheten er at vi må ta de jobbene andre ikke vil ha. Vi havner nederst i køen, men de jobbene vil hun ikke ha. 

Anonymkode: 88c79...6ea

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest (Huff)container
2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner en med diagnosen paranoid psykose og 2 med schizofreni. Alle er uføretrygdet. Selv har jeg bare paranoid personlighetsforstyrrelse og får ikke uføretrygd. Jeg mener at de kunne hatt flere enkle jobber som ikke krever så mye, men det virker som at har man en alvorlig diagnose kan man få velge å ikke jobbe hvis man vil det. Hun ene vil ikke ha jobb i kassa, vaskejobb eller andre lavstatusjobber. Virker som de ikke er bra nok for henne. Er dette riktig da? Hun ene lever et veldig aktivt liv. 

Anonymkode: 88c79...6ea

Fikk litt lyst til å svare på dette innspillet . Jeg må understreke jeg ikke er helsearbeider , men tenker disse personene skånes for jobb Pga substansen i deres symptomer  og sykdom Du påpeker hun lever et aktivt liv og derved kunne tatt i mot lav status jobber . Mitt spørsmål blir da ; kan hennes sykdom gjøre henne verre med disse jobbene ? Evt av alle typer jobb? Har ikke hun også rett til et verdig liv ( så aktivt hun klarer ) tross alvorlig sykdom .

.Om hennes tankesystem er dreid i retninger som for eksempel gjør henne var for andres potensielle nedsettende blikk og tanker (reelle eller ikke)  kan kanskje dette bringe henne rett inn i aktiv sykdomsoppblomstring . Hun har med andre ord et sykt hode , ikke et fysisk sykt hode men et psykisk sykt hode . Kanskje kan folk med denne typen symptom også bli verre av arbeid i vernet eller tilpasset bedrift nettopp fordi de så lett tenker i retning av andres forakt eller stigmatisering  og begynner å spinne på dette. Kanskje er personeri større grad vergeløse for folkesnakk og sine fantasier, reelle og ikke rundt dette?Kanskje er disse personene også veldig vare for andres ommperksomhet rundt deres sykdom og ønsker ikke å "stå på utstilling " som en syk eller mindre fungerende  i for eksempel vernet bedrift . Så gjenstår det å diskutere ol en kan lære seg å forholde seg til slike tanker , tåle de og utfordre de ...

Når blir en overbeskyttet av helsevesen og når er det lurt å bli skjermet ? Er du veldig paranoid og ustabil er du vel og en påskjenning for andre? Jeg vet ikke om det eksisterer sannheter på dette , regner med ( om jeg aktiviteter tillit til helsevesen ) at det her gjøres vurderinger som er til folka beste .

jeg vill minne deg , TS, på at ikke all psykdom synes utenpå . Du skal vite at det er ikke godt å ha det slik , å være paranoid er svært smertefullt når da det griper inn i livsførsel og lammer . Tankeforstyrrelser og forstyrrelser i persepsjon kan og gi dårlige utgangspunkt .

Om du er paranoid selv vet du kanskje det ? Jobber du selv ? 

Tilslutt hadde det vært interessant å fått svar på når tankejag og mistenksomhet kan kalles paranoia ? Kan paranoia være ustabil og er du bare forstyrret om du mest er paranoid i pressede situasjoner ?

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Syntes ikke svaret til NHD var spesielt frekt, men kanskje noe satirisk eller sarkastisk.

Du snakker om å "slippe unna arbeidslivet" som om det er en bonus. Ja, jeg skal innrømme at når det stormer som verst på jobb, så hender det at jeg også står i dusjen om morgenen og fantaserer om å gå på NAV, men det er ikke et reelt ønske på sikt. Å ha mulighet til å ha en jobb er positivt, og hvis man er så syk at man ikke kan jobbe er det virkelig ikke en bonus. Man mister muligheten til å forsørge seg selv, å oppleve en meningsfull hverdag på jobb, osv. Uføretrygd er ikke "gratis penger" - det er en minsteytelse for å dekke det aller mest nødvendige så man ikke sulter ihjel. I tillegg til alt som følger med, sosialt stigma, følelsen av ubrukelighet, og alt som man kan lese her på DOL i utallige tråder.

Nå har jeg aldri hatt en psykoselidelse, men jeg vil anta at man ikke akkurat er attraktiv i arbeidslivet med det. Det fører omtrent alltid med seg en form for bisarr oppførsel som som regel ikke er kompatibel med å være i arbeid, f.eks ved at man blir mer opptatt av å snakke om demoner og engler enn å gjøre jobben sin (true story, har opplevd det selv med en medarbeider). Det fungerer ikke, dessverre. Og for å ikke sulte ihjel da, så trenger man økonomisk hjelp fra NAV.

Endret av issomethingwrong
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Jeg har visstnok en diagnose under F2x-avdelingen, og har uføretrygd, men jeg tviler hele tiden på om jeg bør ha en så alvorlig diagnose, i det hele tatt om jeg er psyk. Men dårlig livskvalitet vil jeg absolutt si jeg har. Jeg tror andre mennesker mener jeg er frisk.

Anonymkode: e7686...162

Lenke til kommentar
Del på andre sider

stjernestøv
4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner en med diagnosen paranoid psykose og 2 med schizofreni. Alle er uføretrygdet. Selv har jeg bare paranoid personlighetsforstyrrelse og får ikke uføretrygd. Jeg mener at de kunne hatt flere enkle jobber som ikke krever så mye, men det virker som at har man en alvorlig diagnose kan man få velge å ikke jobbe hvis man vil det. Hun ene vil ikke ha jobb i kassa, vaskejobb eller andre lavstatusjobber. Virker som de ikke er bra nok for henne. Er dette riktig da? Hun ene lever et veldig aktivt liv. 

Anonymkode: 88c79...6ea

Jeg har en psykoselidelse og er uføretrygdet, ville heller jobbet men det klarer jeg ikke. Det er ikke gøy, for det er ikke mye jeg klarer :( 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt den ene jobben etter den andre uten å lykkes. På den siste jobben jeg hadde ble jeg bedt om å slutte fordi jeg ikke klarte alle oppgavene. Jeg var livredd for å gjøre feil og spurte de andre hele tiden. Det var et stort nederlag å få vite at de ikke ville ha meg lenger. Jeg skulle ønske jeg fremdeles hadde den jobben. Det var en 50 % stilling. Jeg var glad i mine kolleger og vi tullet og tøyset mye. Jeg ble en periode satt til oppgaver jeg taklet og jobbet raskt og effektivt, men vi rullerte og da jeg satt i resepsjonen gikk det helt i surr. Ergo var det ut.

Jeg er nå uføretrygdet på tredje året tror jeg og skilter ikke akkurat med det. Jeg publiserer noveller, men det går ikke særlig raskt, for jeg får stadig dårlige perioder og får ikke skrevet. Jeg trøster meg med at man ikke trenger å være uføretrygdet hele livet hvis man kommer seg.

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner en med diagnosen paranoid psykose og 2 med schizofreni. Alle er uføretrygdet. Selv har jeg bare paranoid personlighetsforstyrrelse og får ikke uføretrygd. Jeg mener at de kunne hatt flere enkle jobber som ikke krever så mye, men det virker som at har man en alvorlig diagnose kan man få velge å ikke jobbe hvis man vil det. Hun ene vil ikke ha jobb i kassa, vaskejobb eller andre lavstatusjobber. Virker som de ikke er bra nok for henne. Er dette riktig da? Hun ene lever et veldig aktivt liv. 

Anonymkode: 88c79...6ea

Hva gjør at du  ikke fungerer i jobb?

Anonymkode: dcb64...a07

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner en med diagnosen paranoid psykose og 2 med schizofreni. Alle er uføretrygdet. Selv har jeg bare paranoid personlighetsforstyrrelse og får ikke uføretrygd. Jeg mener at de kunne hatt flere enkle jobber som ikke krever så mye, men det virker som at har man en alvorlig diagnose kan man få velge å ikke jobbe hvis man vil det. Hun ene vil ikke ha jobb i kassa, vaskejobb eller andre lavstatusjobber. Virker som de ikke er bra nok for henne. Er dette riktig da? Hun ene lever et veldig aktivt liv. 

Anonymkode: 88c79...6ea

Dessverre gjøres det fortsatt for lite i forhold til å hjelp folk med alvorlige psykiske lidelser inn i arbeidslivet. Jeg har flere ganger vært vitne til lave forventninger fra både behandlingsapparat og nav, noe som har medført forslag om uføretrygd på et tidlig tidspunkt. Pasienten "trøstes" med at de når som helst kan begynne å jobbe hvis de orker det - men siden deltakelse i arbeidslivet ofte blir vanskeligere og vanskeligere jo lenger man står utenfor, så ender mange varig utenfor arbeidslivet.

Jeg har flere ganger sett at folk som har blitt vurdert til ikke å ha restarbeidsevne har klart seg godt i 50 '% jobber som det gjerne har vært venner og familie som har bidratt til at har blitt en mulighet.

Så jeg tror på sett og vis du har rett. Siden behandlingsapparat og nav har lave forventninger, så kreves det en svært sterk egenvilje om deltakelse i arbeidslivet skal bli resultatet. Jeg misunner imidlertid ingen å bli uføretrygdet i ung alder, men synes det er synd for en del mennesker at man ikke hjelper dem til å få bruke sine ressurser.

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, issomethingwrong skrev:

 

Nå har jeg aldri hatt en psykoselidelse, men jeg vil anta at man ikke akkurat er attraktiv i arbeidslivet med det. Det fører omtrent alltid med seg en form for bisarr oppførsel som som regel ikke er kompatibel med å være i arbeid, f.eks ved at man blir mer opptatt av å snakke om demoner og engler enn å gjøre jobben sin (true story, har opplevd det selv med en medarbeider). Det fungerer ikke, dessverre. Og for å ikke sulte ihjel da, så trenger man økonomisk hjelp fra NAV.

Nå synes jeg du bidrar til stigmatisering av mennesker med alvorlige psykiske lidelser. Mange med alvorlige psykiatriske diagnoser vil ikke være så preget av sin sykdom som du antyder. Noen blir ekstra dårlige i perioder, men kan i så fall sykemeldes.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Flere fagpersoner jeg har snakket med bekrefter dette, at har man en psykoselidelse får man uføretrygd slengt etter seg. Nav ga hun ene det uten at hun ønsket det. Jeg hadde tidligere en schizofrenidiagnose og ble rådet til å søke om uføretrygd i tidlig tyveårene. Jeg takket nei til det. Diagnosen ble senere endret til paranoid personlighetsforstyrrelse og jeg har vært gjennom en rekke tiltak uten hell. Nå er jeg i førtiårene. 

Anonymkode: 88c79...6ea

Jeg synes det er forståelig at du er lei av ulike tiltak etter så mange år.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 minutter siden, frosken skrev:

Nå synes jeg du bidrar til stigmatisering av mennesker med alvorlige psykiske lidelser. Mange med alvorlige psykiatriske diagnoser vil ikke være så preget av sin sykdom som du antyder. Noen blir ekstra dårlige i perioder, men kan i så fall sykemeldes.

Hvis det var så enkelt som du antyder så ville det jo ikke være noen grunn til at så mange med slike lidelser ble uføre?

Jeg er helt enig i at det i de fleste tilfeller foreligger en rest av arbeidsevne. Men som vi leser på DOL de siste par årene spesielt, så finnes det dessverre få arbeidsplasser som kan akseptere denne formen for arbeid, altså hvor man har en frihet til å arbeide når man kan. De fleste yrker har en relativt høy grad av prestasjonskrav. Sykmeldinger som følge av enkeltstående sykdommer er greit, stadige sykmeldinger som følge av kronisk sykdom er vanskeligere og vil ofte føre til at man faller ut.

Spesielt slik arbeidsmarkedet er nå, er det vanskelig. Jeg er helt enig i at dette ikke er en holdbar situasjon og det trengs en holdningsendring fra begge parter. Men i realiteten er det gjerne de svakeste som faller utenfor arbeidslivet.

Det er ikke ment som stigmatisering, men som en realitetsorientering. Jeg er ikke _enig_ i at det bør være slik, men det er dessverre slik jeg opplever at det er for tiden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Et øyeblikk siden, issomethingwrong skrev:

Hvis det var så enkelt som du antyder så ville det jo ikke være noen grunn til at så mange med slike lidelser ble uføre?

Jeg er helt enig i at det i de fleste tilfeller foreligger en rest av arbeidsevne. Men som vi leser på DOL de siste par årene spesielt, så finnes det dessverre få arbeidsplasser som kan akseptere denne formen for arbeid, altså hvor man har en frihet til å arbeide når man kan. De fleste yrker har en relativt høy grad av prestasjonskrav. Sykmeldinger som følge av enkeltstående sykdommer er greit, stadige sykmeldinger som følge av kronisk sykdom er vanskeligere og vil ofte føre til at man faller ut.

Spesielt slik arbeidsmarkedet er nå, er det vanskelig. Jeg er helt enig i at dette ikke er en holdbar situasjon og det trengs en holdningsendring fra begge parter. Men i realiteten er det gjerne de svakeste som faller utenfor arbeidslivet.

Det er ikke ment som stigmatisering, men som en realitetsorientering. Jeg er ikke _enig_ i at det bør være slik, men det er dessverre slik jeg opplever at det er for tiden.

Mitt poeng er at jeg synes din påstand om " Det fører omtrent alltid med seg en form for bisarr oppførsel som som regel ikke er kompatibel med å være i arbeid, f.eks ved at man blir mer opptatt av å snakke om demoner og engler enn å gjøre jobben sin (true story, har opplevd det selv med en medarbeider)" er egnet til stigmatisering.

Det betyr ikke at jeg mener at alle kan klare seg i arbeidslivet, og jeg mener heller ikke at det alltid bør være målet. Målet må være en ok livskvalitet til tross for kronisk sykdom. Og i tillegg til individets begrensninger så foreligger det betydelig barrierer etablert av arbeidsgiversiden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 minutter siden, frosken skrev:

Mitt poeng er at jeg synes din påstand om " Det fører omtrent alltid med seg en form for bisarr oppførsel som som regel ikke er kompatibel med å være i arbeid, f.eks ved at man blir mer opptatt av å snakke om demoner og engler enn å gjøre jobben sin (true story, har opplevd det selv med en medarbeider)" er egnet til stigmatisering.

Det betyr ikke at jeg mener at alle kan klare seg i arbeidslivet, og jeg mener heller ikke at det alltid bør være målet. Målet må være en ok livskvalitet til tross for kronisk sykdom. Og i tillegg til individets begrensninger så foreligger det betydelig barrierer etablert av arbeidsgiversiden.

OK, "omtrent alltid" var vel et dårlig ordvalg, burde kanskje erstattet det med "ofte". Men nå er det jo en gang slik at man mellom dårlige perioder ikke er i full remisjon. Det foreligger ofte (merk, ikke omtrent alltid) restsymptomer, selv om man ikke er så dårlig at man trenger innleggelse. Det ser man jo mange eksempler av på DOL, og jeg har sett det selv hos mange.

Om barrierene er etablert av arbeidsgiver er jeg ikke helt sikker på. En barriere er jo bestemmelsen om arbeidsgiverperioden ved sykmeldinger (selv om man unntaksvis kan få fritak for denne ved visse sykdommer) - hyppige sykmeldinger med begrenset varighet blir meget dyrt. I tillegg handler det om forutsigbarhet, de aller fleste yrker innebærer en form for kontakt og interaksjon med kunder, øvrige ansatte, osv. Det er langt fra alle bedrifter som er så store at de har full redundans i alle ledd av organisasjonen, og uforutsigbare fravær vil derfor ofte medføre store tap, utover sykepengene.

Det er ingen umulighet å være i arbeid når man har en alvorlig psykisk lidelse, men det krever mye av alle parter. Inkludert en ikke ubetydelig forpliktelse for individet selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

stjernestøv
3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Flere fagpersoner jeg har snakket med bekrefter dette, at har man en psykoselidelse får man uføretrygd slengt etter seg. Nav ga hun ene det uten at hun ønsket det. Jeg hadde tidligere en schizofrenidiagnose og ble rådet til å søke om uføretrygd i tidlig tyveårene. Jeg takket nei til det. Diagnosen ble senere endret til paranoid personlighetsforstyrrelse og jeg har vært gjennom en rekke tiltak uten hell. Nå er jeg i førtiårene. 

Anonymkode: 88c79...6ea

Har du prøvd å søkt ufør? Min sønn som er ung fikk det, han har autisme. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...