Ekspertsvar Om å ønske seg en fysisk sykdom..

[AnonymBruker]

Har i mange år vært plaget med alvorlige depresjoner/angst og gått mye i behandling uten at det har hjulpet. Er så lei av å ha det slik og ønsker egentlig bare å kunne dø (selvmord er utelukket i hensyn av mine nærmeste). Hver gang jeg leser/hører om noen som har fått en potensielt dødelig sykdom, så tenker jeg at jeg skulle ønske jeg kunne bytte plass med de. Skammer meg over å tenke sånn, men tenker at det kanskje hadde vært litt mindre jævlig for de rundt meg om livet mitt endte sånn vs selvmord..

Anonymkode: b542f...7b5

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du kan i hvert fall trøste deg med at du langt fra er alene om å tenke slike tanker.

[Tandorini]

Som om jeg skulle skrevet det selv. Jeg sitter akkurat nå i tankespinn om det der. Jeg snakker ikke mye om det, for det virker respektløst mot de som faktisk får slike sykdommer. Men jeg drømmer meg bort av og til, om hvordan ting kunne blitt om jeg hadde fått en dødsdom av noe slag.

Men når jeg leser om selvmordsbombing og alle uskyldige som blir drept - da tenker jeg at de fleste av de menneskene ønsket å leve, og det er en tragedie at de ikke fikk det. Om jeg bare kunne byttet plass med en av dem. Så kunne noen som ønsket å leve livet sitt få leve, og jeg kunne få sluppet.

Det er verken kulturelt eller sosialt akseptert å ta sitt eget liv. De etterlatte vil i tillegg til sorgen sitte med en enorm skyldfølelse, tenke at de kunne gjort noe. Jeg innbiller meg at det ville være lettere om det hadde en somatisk forklaring. Fysisk sykdom eller ulykke.

[ISW]

Spør litt av nysgjerrighet, hva er det dere sliter med siden dere har slike tanker? Er det sånn at hver dag er en intens lidelse?

Det er så fjernt for meg å reelt ikke ønske å leve. Jeg kan ha det vanskelig, men tenker tross alt at det er bedre å leve enn å ikke gjøre det, selv når jeg har vært på det verste. Jeg husker en gang jeg kjente meg litt igjen i en linje fra "Bohemian Rhapsody" - "I don't wanna die, but sometimes wish I'd never been born at all", men det er vel det verste for min del.

Endret 5. august 2016 av issomethingwrong

[AnonymBruker]

1 minutt siden, issomethingwrong skrev:

Spør litt av nysgjerrighet, hva er det dere sliter med siden dere har slike tanker? Er det sånn at hver dag er en intens lidelse?

Det er så fjernt for meg å reelt ikke ønske å leve. Jeg kan ha det vanskelig, men tenker tross alt at det er bedre å leve enn å ikke gjøre det, selv når jeg har vært på det verste.

Det kan være depresjon eller ting som er for vanskelig i livet (feks økonomi). 

Anonymkode: 50092...e5f

[ISW]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det kan være depresjon eller ting som er for vanskelig i livet (feks økonomi). 

Anonymkode: 50092...e5f

Ja, skjønner det. Takk for svar.

[Tandorini]

16 minutter siden, issomethingwrong skrev:

Spør litt av nysgjerrighet, hva er det dere sliter med siden dere har slike tanker? Er det sånn at hver dag er en intens lidelse?

Det er så fjernt for meg å reelt ikke ønske å leve. Jeg kan ha det vanskelig, men tenker tross alt at det er bedre å leve enn å ikke gjøre det, selv når jeg har vært på det verste. Jeg husker en gang jeg kjente meg litt igjen i en linje fra "Bohemian Rhapsody" - "I don't wanna die, but sometimes wish I'd never been born at all", men det er vel det verste for min del.

For meg er det tilbakevendende depressiv lidelse, pågående episode har vart i snart to år. I perioder jeg har det veldig dårlig (alvorlige episoder) er jeg desperat etter bare å få slippe unna, men det er noe som holder meg igjen likevel. Dette med å risikere å ikke lykkes. Det å la de rundt meg sitte igjen med sorgen. Da har jeg blitt lagt inn på psykiatrisk til jeg igjen har samlet krefter til å klare hverdagen.

I periodene i mellom dette, er livet på et vis holdbart. Men jeg føler at jeg bare eksisterer. Jeg lever ikke. Alt handler om mestringsstrategier for å klare seg gjennom dagene. Alt handler om å unngå destruktive tankemønstre og fortvilelse. Det kjennes ikke som et liv som er verdt å leve.

Jeg gjør alt "riktig". Jeg er i jobb, jeg trener, jeg tar medisiner, jeg jobber med psykolog, jeg er sosial, jeg gjør ting som pleide å glede meg før. Men ingenting har noen verdi. Alt handler om å få tiden til å gå. Få pause om nettene, før det blir en ny økt med mestringsstrategier og teknikker.

Uansett hvor bra ting kan bli en gang i fremtiden, så føles det ikke verdt det. Og det er ingen som kan si noe om når ting blir bra, eller om de blir det i det hele tatt. Behandlerne har sagt siden dag en at det skal bli bedre, at jeg må holde ut. Det er to år siden de begynte å si det. Det har ikke skjedd ennå. Derfor ønsker jeg bare å slippe unna. Selv om jeg ikke tenker på å ta mitt eget liv akkurat nå, så ville det være kjærkomment om det likevel snart var over.

[villakulla]

Er akkurat som å lese om meg selv,har d akkurat likt. Er innlagt psyk nå og alle sier d blir bedre,men d er som du sier,d går bra en periode så blir d likt igjen. D verste er at jeg kan se bort til kreftavd. Og tenke;hvorfor kunne vi ikke byttet? 

[Marigrete]

18 timer siden, issomethingwrong skrev:

Spør litt av nysgjerrighet, hva er det dere sliter med siden dere har slike tanker? Er det sånn at hver dag er en intens lidelse?

Det er så fjernt for meg å reelt ikke ønske å leve. Jeg kan ha det vanskelig, men tenker tross alt at det er bedre å leve enn å ikke gjøre det, selv når jeg har vært på det verste. Jeg husker en gang jeg kjente meg litt igjen i en linje fra "Bohemian Rhapsody" - "I don't wanna die, but sometimes wish I'd never been born at all", men det er vel det verste for min del.

Under mine alvorlige depressive perioder er hvert sekund en intens lidelse. Om jeg så vet at det vil komme bedre perioder er symptomtrykket så høyt og lidelsen så ekstrem at det ikke gjør det enklere eller bedre. Ingen økonomiske, familiære årsaker, men hvert pust er en pine. Uutholdelig. Til slutt kan jeg ende opp i psykose som en slags siste utvei for hjernen tenker jeg. 

Det å i disse periodene ha tilgang på kniv, tog, bil, overdose etc gjør det helt ekstremt. Det å da være innlagt med følge gjør da faktisk situasjonen bedre. 

Det å ønske fysisk dødelig sykdom, knivdesperado, uskyldig bilulykke mm, er da et slags pustehull for meg. Noe jeg kan drømme meg bort i. 

[AnonymBruker]

20 timer siden, issomethingwrong skrev:

Spør litt av nysgjerrighet, hva er det dere sliter med siden dere har slike tanker? Er det sånn at hver dag er en intens lidelse?

Det er så fjernt for meg å reelt ikke ønske å leve. Jeg kan ha det vanskelig, men tenker tross alt at det er bedre å leve enn å ikke gjøre det, selv når jeg har vært på det verste. Jeg husker en gang jeg kjente meg litt igjen i en linje fra "Bohemian Rhapsody" - "I don't wanna die, but sometimes wish I'd never been born at all", men det er vel det verste for min del.

Eupf, angst og tilbakevendende depressiv lidelse, i tillegg til ikke-dødelig men smertefull fysisk sykdom. Hver dag er en lidelse mot en indre uro og smerte som er så uutholdelig at jeg bare vil dø. Er heller aldri utsovet. Har nå hatt det i så mange år at jeg innser at livet kanskje ikke blir bedre. Så da kan du jo tenke deg hva man tenker å gjøre. Håper imidlertid på dødelig sykdom, så ikke mine nærmeste blir belastet med selvmord.

Anonymkode: 32392...1dd

[Fionys]

Den ‎05‎.‎08‎.‎2016 at 16.19, issomethingwrong skrev:

Spør litt av nysgjerrighet, hva er det dere sliter med siden dere har slike tanker? Er det sånn at hver dag er en intens lidelse?

Det er så fjernt for meg å reelt ikke ønske å leve. Jeg kan ha det vanskelig, men tenker tross alt at det er bedre å leve enn å ikke gjøre det, selv når jeg har vært på det verste. Jeg husker en gang jeg kjente meg litt igjen i en linje fra "Bohemian Rhapsody" - "I don't wanna die, but sometimes wish I'd never been born at all", men det er vel det verste for min del.

Da jeg var på mitt verste så hadde jeg et forferdelig tankekjør og en grusom indre uro. Kroppen jobbet på spreng hele tiden og jeg kunne ikke slappe av, annet enn når jeg sov. Det var så ille at jeg følte det enkleste hadde vært å dø for å få ro, men heldigvis så fikk jeg medisiner som hjalp meg og har hatt en flink behandler. Nå er jeg ganske så bra og er medisin fri. Går fremdeles til behandling og har ennå en lang vei å gå.

Det er vanskelig å forstå at noen ønsker det, men nå forstår jeg etter å ha opplevd det selv.