Ekspertsvar Hvor lenge varer en "fastholdelse" på psykiatrisk avdeling?

[frihetskjemperen]

Jeg er litt nysgjerrig på hva som er vanlig praksis med tanke på varighet ved fastholdelse. Jeg har selv opplevd dette mange ganger. Til tider har jeg kjempet med to mannfolk liggende oppå meg HELE netter. Dette har skjedd mange ganger. I andre perioder så kunne jeg gå noen meter, før de huket meg inn, og brukte låsegrep med armene sine og bena sine, der satt jeg ofte i flere timer? Jeg personlig synes dette er drøy bruk av denne paragrafen. Jeg har innimellom blitt lagt i belter, noe som egentlig har vært bedre med tanke på min forhistorie med alvorlige overgrep, noe som trigges sterk når det ligger to mannfolk oppå deg. De fleste gangene fastholding er ved dissosiasjon og kraftige flashbacks der jeg som person har koblet ut og ikke er tilstede mer enn små glimt mens dette pågår.

[AnonymBruker]

Dette skal de bare gjøre til personen har roet seg? Ble en gang holdt i 45 min av 5 stk. Kanskje lengre....mens de kledde meg splitter naken for å sjekke om jeg hadde noe farlig på meg og holde meg nede fordi jeg var utagerende...men en hel natt?? Flere ganger blitt holdt fast i både 20 og 30 minutter...også en overgrepshistorie bak meg, og mobbing, og andre ting.

Anonymkode: e7f60...dda

[stjernestøv]

4 timer siden, frihetskjemperen skrev:

Jeg er litt nysgjerrig på hva som er vanlig praksis med tanke på varighet ved fastholdelse. Jeg har selv opplevd dette mange ganger. Til tider har jeg kjempet med to mannfolk liggende oppå meg HELE netter. Dette har skjedd mange ganger. I andre perioder så kunne jeg gå noen meter, før de huket meg inn, og brukte låsegrep med armene sine og bena sine, der satt jeg ofte i flere timer? Jeg personlig synes dette er drøy bruk av denne paragrafen. Jeg har innimellom blitt lagt i belter, noe som egentlig har vært bedre med tanke på min forhistorie med alvorlige overgrep, noe som trigges sterk når det ligger to mannfolk oppå deg. De fleste gangene fastholding er ved dissosiasjon og kraftige flashbacks der jeg som person har koblet ut og ikke er tilstede mer enn små glimt mens dette pågår.

Dette høres jo forferdelig ut, skulle ikke tro det var lov. Jeg hadde vært livredd om de gjorde dette mot meg.

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke forstå at det skal være forsvarlig å tviholde en person en hel natt?? Sant skal være sagt, da er det bedre man blir lagt i belter...

Anonymkode: e7f60...dda

[ISW]

Jeg tenker at det er to måter å se dette på:

1. Sykehuset gjorde dette for å være jævlige.

2. Sykehuset gjorde dette fordi det var en akutt livstruende situasjon, med fare for pasientens eget liv, enten som følge av manglende kontroll over seg selv eller suicidalitet (evt. begge).

Det er mulig at jeg er naiv, men jeg tviler litt på alternativ 1. Ser det litt på samme måte som en stor operasjon. "Her bruker de kniv og sag og kutter opp pasienten og forårsaker store blødninger" - det er jo det som skjer ved en operasjon. Men det er nødvendig fordi man beholder livet og kan bli frisk.

[AnonymBruker]

Jeg synes dette høres veldig rart ut. Tror du at personalet ville risikert jobben sin for å være jævlige eller noe i den dur?

Anonymkode: 5a5d4...6b1

[frihetskjemperen]

52 minutter siden, stjernestøv skrev:

Dette høres jo forferdelig ut, skulle ikke tro det var lov. Jeg hadde vært livredd om de gjorde dette mot meg.

Jeg var livredd i utgangspunktet, men dette forverret redselen til nye høyder.For det meste var jeg dissosiert, mye er bare borte, men innimellom sveipet jeg innom, og da førte situasjonen til at jeg bare forsvant bort igjen.

[stjernestøv]

1 minutt siden, frihetskjemperen skrev:

Jeg var livredd i utgangspunktet, men dette forverret redselen til nye høyder.For det meste var jeg dissosiert, mye er bare borte, men innimellom sveipet jeg innom, og da førte situasjonen til at jeg bare forsvant bort igjen.

Man kan jo få traumer av slikt  

[frihetskjemperen]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kan ikke forstå at det skal være forsvarlig å tviholde en person en hel natt?? Sant skal være sagt, da er det bedre man blir lagt i belter...

Anonymkode: e7f60...dda

Det med belter er en komplisert utfordring ved mange avdelinger, da myndighetene ønsker betydelig reduksjon av tvangsbruk. Jeg vet ikke om det ser "finere" ut på papiret med bare èn fastholdelse, istedenfor mange i løpet av en natt. Ved ikke om de protokollfører varighet.

[frihetskjemperen]

11 minutter siden, issomethingwrong skrev:

Jeg tenker at det er to måter å se dette på:

1. Sykehuset gjorde dette for å være jævlige.

2. Sykehuset gjorde dette fordi det var en akutt livstruende situasjon, med fare for pasientens eget liv, enten som følge av manglende kontroll over seg selv eller suicidalitet (evt. begge).

Det er mulig at jeg er naiv, men jeg tviler litt på alternativ 1. Ser det litt på samme måte som en stor operasjon. "Her bruker de kniv og sag og kutter opp pasienten og forårsaker store blødninger" - det er jo det som skjer ved en operasjon. Men det er nødvendig fordi man beholder livet og kan bli frisk.

Jeg vet at de virkelig ikke gjorde dette for å være jævlige, det var høyst nødvendig, både med tanke på mitt eget liv og hindre større skade enn hva allerede hadde skjedd. Hadde null kontroll når jeg var borte, så jeg vet de var nødt til holde meg fast for å roe ned situasjonene.

[frihetskjemperen]

6 minutter siden, stjernestøv skrev:

Man kan jo få traumer av slikt  

For å si det sånn, jeg har fremdeles mange flashbacks fra disse periodene. Det å våkne opp på natten, kjenne på følelsen av å ikke kunne bevege kroppen. Spesielt de få gangene de hadde lagt meg ned med magen mot madrassen, følte at jeg ikke fikk puste. Men sant skal sies; vi pratet mye om det i etterkant, har prøvd å finne andre strategier å holde meg på plass på. Jeg vet at de oppriktig bryr seg, og de sa at de syntes det var ubehagelig for dem også, når de så hvor vondt jeg hadde det, og fastholdingene ble så lenge som de ble.

[stjernestøv]

4 minutter siden, frihetskjemperen skrev:

For å si det sånn, jeg har fremdeles mange flashbacks fra disse periodene. Det å våkne opp på natten, kjenne på følelsen av å ikke kunne bevege kroppen. Spesielt de få gangene de hadde lagt meg ned med magen mot madrassen, følte at jeg ikke fikk puste. Men sant skal sies; vi pratet mye om det i etterkant, har prøvd å finne andre strategier å holde meg på plass på. Jeg vet at de oppriktig bryr seg, og de sa at de syntes det var ubehagelig for dem også, når de så hvor vondt jeg hadde det, og fastholdingene ble så lenge som de ble.

Å. Måtte vært bedre å bli lagt i belter da, uff nei jeg hadde fått helt angst. Og når du var redd fra før var det nok ikke noe godt, det skulle ihvertfall ikke vært lov. Forstår godt at det ikke er lett å glemme dette.

[frihetskjemperen]

5 minutter siden, stjernestøv skrev:

Å. Måtte vært bedre å bli lagt i belter da, uff nei jeg hadde fått helt angst. Og når du var redd fra før var det nok ikke noe godt, det skulle ihvertfall ikke vært lov. Forstår godt at det ikke er lett å glemme dette.

Det er som å velge mellom pest eller kolera. Det var nok mindre slitsomt for begge parter å bli lagt i belter, selv om det var like ille å våkne opp i belter, som i fastholdelse. Det eneste som var "positivt" med belter, var at du slapp å høre på folk som var skikkelig andpustne etter mange timers kamp. Jeg får visstnok uante krefter og en stålvilje som ikke ligner noe når jeg dissosierer, skummelt!

[stjernestøv]

2 minutter siden, frihetskjemperen skrev:

Det er som å velge mellom pest eller kolera. Det var nok mindre slitsomt for begge parter å bli lagt i belter, selv om det var like ille å våkne opp i belter, som i fastholdelse. Det eneste som var "positivt" med belter, var at du slapp å høre på folk som var skikkelig andpustne etter mange timers kamp. Jeg får visstnok uante krefter og en stålvilje som ikke ligner noe når jeg dissosierer, skummelt!

Ble du utagerende når du dissosierer? Jeg ble bare helt fjern, folk kunne se at jeg var en helt annen plass. Måtte kalle meg tilbake til virkeligheten. 

[frihetskjemperen]

5 minutter siden, stjernestøv skrev:

Ble du utagerende når du dissosierer? Jeg ble bare helt fjern, folk kunne se at jeg var en helt annen plass. Måtte kalle meg tilbake til virkeligheten. 

Når det "bare" var at jeg falt ut, så ble jeg fjern og vanskelig å få kontakt med. Jeg sliter i tillegg med at jeg har personlighetsskifter eller deler av meg som dukker opp ved ekstrem trigging. Det er ubearbeide hendelser fra fortiden som må integreres. Jeg er mye mer "hel" nå, men det var spesielt en delperson som var farlig, både for meg og omgivelsene, spesielt meg. Det er helt merkelig, jeg har hatt det slikt fra jeg var liten, men da var det mest smådelpersoner som tok over, etter hvert som traumene tilspisset seg, så måtte det flere deler for å redde meg fra det uutholdelige. Jeg hadde ikke overlevd hvis det ikke hadde vært for mine indre deler. De har hjulpet meg mye i hverdagen, men på bekostning av meg, for jeg vet ikke hva som foregår i det virkelige liv, det å våkne opp etter flere dager, og ikke ha en anelse om hva som har skjedd, unner jeg ingen, det er mildt sagt grusomt.. Men jeg er myyyye mer friskere nå, fungerer i hverdagen, er over et halvt år siden sist dissosiasjon, og det var en kort episode.

Kort sagt, tror det er mange former for dissosiering, de på avdelingen sa ofte at nå har du dissosiert, men noen sa også at nå har du hatt et skifte, og at den og den delpersonen kom fram. Men de fleste brukte termen dissosiasjon.

[AnonymBruker]

Jeg blir også helt fjern når jeg dissosierer. en gang var jeg borte lenge lenge...fikk ikke med meg at jeg var innlagt en gang...husker bare jeg kom gående inne på skjermingen...

i de tilfeller jeg har blitt beltelagt og holdt fast har jeg vært til en fare for meg selv eller andre, og jeg kan huske at målet mitt var å dø...

Anonymkode: e7f60...dda

[stjernestøv]

8 minutter siden, frihetskjemperen skrev:

Når det "bare" var at jeg falt ut, så ble jeg fjern og vanskelig å få kontakt med. Jeg sliter i tillegg med at jeg har personlighetsskifter eller deler av meg som dukker opp ved ekstrem trigging. Det er ubearbeide hendelser fra fortiden som må integreres. Jeg er mye mer "hel" nå, men det var spesielt en delperson som var farlig, både for meg og omgivelsene, spesielt meg. Det er helt merkelig, jeg har hatt det slikt fra jeg var liten, men da var det mest smådelpersoner som tok over, etter hvert som traumene tilspisset seg, så måtte det flere deler for å redde meg fra det uutholdelige. Jeg hadde ikke overlevd hvis det ikke hadde vært for mine indre deler. De har hjulpet meg mye i hverdagen, men på bekostning av meg, for jeg vet ikke hva som foregår i det virkelige liv, det å våkne opp etter flere dager, og ikke ha en anelse om hva som har skjedd, unner jeg ingen, det er mildt sagt grusomt.. Men jeg er myyyye mer friskere nå, fungerer i hverdagen, er over et halvt år siden sist dissosiasjon, og det var en kort episode.

Kort sagt, tror det er mange former for dissosiering, de på avdelingen sa ofte at nå har du dissosiert, men noen sa også at nå har du hatt et skifte, og at den og den delpersonen kom fram. Men de fleste brukte termen dissosiasjon.

Ok, så skremmende. Jeg tror og jeg har hatt en annen personlighet inni meg, når jeg var yngre hadde jenten et navn også. Målet var at hun skulle ta over helt, jeg skulle bli henne. Kanskje hun kommer frem nå også av og til, hun er veldig sterk...sånn som jeg vil være. Hun tok over for meg under overgrep, så det var ikke meg om du forstår. Men hun var ikke voldelig eller noe sånt, bare veldig sterk. Så kanskje jeg har to personligheten jeg og. Er det det du har?

[frihetskjemperen]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg blir også helt fjern når jeg dissosierer. en gang var jeg borte lenge lenge...fikk ikke med meg at jeg var innlagt en gang...husker bare jeg kom gående inne på skjermingen...

i de tilfeller jeg har blitt beltelagt og holdt fast har jeg vært til en fare for meg selv eller andre, og jeg kan huske at målet mitt var å dø...

Anonymkode: e7f60...dda

Det var dette de var redd for også, jeg hadde ingen sperrer når jeg dissosierte, jeg kunne død, eller blitt alvorlig skadet/hjerneskadet hvis de ikke hadde stoppet delpersonen/meg. Det var ren beskyttelse over noe jeg ikke hadde kontroll over. Den ene delpersonen er så sint på meg, og gjør alt den kan for å destruere meg, med helt forferdelige metoder. Jeg har vært døden nær mange ganger pga dissosiasjon. Scary!

[frihetskjemperen]

2 minutter siden, stjernestøv skrev:

Ok, så skremmende. Jeg tror og jeg har hatt en annen personlighet inni meg, når jeg var yngre hadde jenten et navn også. Målet var at hun skulle ta over helt, jeg skulle bli henne. Kanskje hun kommer frem nå også av og til, hun er veldig sterk...sånn som jeg vil være. Hun tok over for meg under overgrep, så det var ikke meg om du forstår. Men hun var ikke voldelig eller noe sånt, bare veldig sterk. Så kanskje jeg har to personligheten jeg og. Er det det du har?

Det er mye på samme måten , men jeg har flere deler. Jeg har en supersosial del, som ikke er redd for noe, hun kan fint lede store forsamlinger uten noe problem, elsker å være midtpunktet... Jeg personlig sliter med sosialangst.. Den ene delen er en del som styrer alt det praktiske i hverdagen, det var hun som ofte tok over i skolesammenheng når ting ble for mye for meg. Hun gjorde det mye bedre skolemessig enn jeg. Jeg har også noen smådeler som er redde, enten livredde og utrøstelige, eller så gjemmer de seg i redsel. Så har jeg den ene delen da, som er så sint, på meg, for at jeg har sviktet delene, og skal straffe meg og påføre meg den smerten og redselen som delene opplevde. Jeg har i lange perioder ikke visst hva de har opplevd. Noen av delene har egne navn, andre blir kalt for alder. Dette har vært veldig ubehagelig for meg ute i verden, da noen plutselig roper navnet på en av delpersonene til meg, og jeg aner ikke hvem dette mennesket er.. Jeg ble også utsatt for massive overgrep fra jeg var liten, i tillegg til alvorlig omsorgssvikt fra flere hold. Jeg vet nå hva som forårsaket at jeg måtte splittes, det var for å overleve, og jeg skjønner så godt at jeg ikke klarte å være alene med all denne smerten..

Jeg har hørt at det er veldig individuelt hvordan dette fungerer for hver og en. Det finnes visstnok også forskjellige grader. Jeg har noe som heter dissosiativ identitetsforstyrrelse. Jeg er nå skeptisk til hele diagnosen, men alle rundt meg sier at jeg har den diagnosen, til og med de som har benektet at det har vært en reel diagnose. Det er vel en type benektelse for meg, selv om jeg vet at de er der, og hører diskusjonene på innsiden. Så det stemmer sikkert. Det eneste jeg vet er at når jeg begynte å omfavne hele meg, og bearbeide ting, håndtere innsiden og smerten, så har det blitt bedre, men det har tatt år. Altfor mange år! Har jobbet spesifikt med denne diagnosen i ti år nå, men jeg er snart hel, så det har vært langdrygt, men de har aldri gitt meg opp, for de har sett resultater hele veien. Heldigvis! Dessuten så har jeg hele veien ønsket å bli frisk.

[stjernestøv]

4 minutter siden, frihetskjemperen skrev:

Det er mye på samme måten , men jeg har flere deler. Jeg har en supersosial del, som ikke er redd for noe, hun kan fint lede store forsamlinger uten noe problem, elsker å være midtpunktet... Jeg personlig sliter med sosialangst.. Den ene delen er en del som styrer alt det praktiske i hverdagen, det var hun som ofte tok over i skolesammenheng når ting ble for mye for meg. Hun gjorde det mye bedre skolemessig enn jeg. Jeg har også noen smådeler som er redde, enten livredde og utrøstelige, eller så gjemmer de seg i redsel. Så har jeg den ene delen da, som er så sint, på meg, for at jeg har sviktet delene, og skal straffe meg og påføre meg den smerten og redselen som delene opplevde. Jeg har i lange perioder ikke visst hva de har opplevd. Noen av delene har egne navn, andre blir kalt for alder. Dette har vært veldig ubehagelig for meg ute i verden, da noen plutselig roper navnet på en av delpersonene til meg, og jeg aner ikke hvem dette mennesket er.. Jeg ble også utsatt for massive overgrep fra jeg var liten, i tillegg til alvorlig omsorgssvikt fra flere hold. Jeg vet nå hva som forårsaket at jeg måtte splittes, det var for å overleve, og jeg skjønner så godt at jeg ikke klarte å være alene med all denne smerten..

Jeg har hørt at det er veldig individuelt hvordan dette fungerer for hver og en. Det finnes visstnok også forskjellige grader. Jeg har noe som heter dissosiativ identitetsforstyrrelse. Jeg er nå skeptisk til hele diagnosen, men alle rundt meg sier at jeg har den diagnosen, til og med de som har benektet at det har vært en reel diagnose. Det er vel en type benektelse for meg, selv om jeg vet at de er der, og hører diskusjonene på innsiden. Så det stemmer sikkert. Det eneste jeg vet er at når jeg begynte å omfavne hele meg, og bearbeide ting, håndtere innsiden og smerten, så har det blitt bedre, men det har tatt år. Altfor mange år! Har jobbet spesifikt med denne diagnosen i ti år nå, men jeg er snart hel, så det har vært langdrygt, men de har aldri gitt meg opp, for de har sett resultater hele veien. Heldigvis! Dessuten så har jeg hele veien ønsket å bli frisk.

Å det hørtes slitsomt ut å ha så mange, må være ganske kaotisk da kan jeg tenke meg. Jeg har og fått diagnosen identitetsforstyrrelse, men har jo ikke den nå så noe må ha forandret seg. Jeg jobbet tett med både healer og psykolog i en periode, tror mye ble bearbeidet da. Men har følt meg besatt til tider, men det er visst noe psykotisk? Det du opplever, er det som å være besatt? At det er mange personligheter rundt deg, og de tar over i gitte situasjoner?