Er det normalt å bli såret av dette?

[Rosa_smurf]

Min sønn har vokst opp med bare meg, men  har en avlastningsfamilie som har vært i hans liv siden han var rundt året. De har han annen hver helg og har vært utenom hatt han litt mer i perioder hvor jeg er langt nede. Det har skjedd 1 gang før og nå er han mer hos de( i 2 mnd). 

I dag kom det frem at han kaller moren i avlastningsfamilien for mamma og faren for pappa. Jeg spurte han om hvorfor han kaller henne for mamma og han svarer da at han vil ikke at fremmede skal vite at jeg har det vanskelig og at han ikke kan være så mye hos meg nå.

Jeg ble kjempe lei meg når han fortalte det, og føler meg overflødig i livet hans. Som at han faktisk har det bedre uten meg.  Er det normalt å bli såret av dette? 

Jeg må legge til at jeg viste ikke til han at jeg ble såret, og sa til han at jeg var bare nysgjerrig på hvorfor han kaller henne mamma, og at han selv velger hva han kaller henne når han er hos de. 

Endret 20. oktober 2016 av Rosa_smurf
Skrivefeil

[AnonymBruker]

Jeg opplever dette som at han prøver å beskytte deg - fordi han er glad i deg. 

Anonymkode: 9ddbd...131

[Lillemus]

22 minutter siden, Rosa_smurf skrev:

Jeg ble kjempe lei meg når han fortalte det, og føler meg overflødig i livet hans. Som at han faktisk har det bedre uten meg.  Er det normalt å bli såret av dette? 

Jeg også tolker ham slik at han sier det for å skåne deg.  

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om dette er overførbart til deres situasjon, men jeg opplevde selv at en av foreldrene mine var syk da jeg var barn. Jeg sa det ikke til noen av vennene mine, og jeg tror rett og slett jeg følte på skam. At sykdom var tabu å snakke om (kanskje fordi foreldrene mine i veldig liten grad involverte oss barna i sykdommen, sikkert for å skåne oss). Sånn sett tenker jeg at åpenhet er viktig. Jeg vet ikke hva du sier til din sønn, men tenker da på at du er åpen utover frasen om at "du har det vanskelig". Barn skjønner mye mer enn man tror. I mitt tilfelle dreide det seg ikke om psykisk sykdom, men jeg tenker at det handler om de samme tingene (om ikke psykisk sykdom faktisk er enda mer tabu i samfunnet). Men sykdom skal være greit å prate om, og barnet skal ikke føle at dette er noe å skjule (heller ikke for å skåne/beskytte deg). Jeg sier ikke at det er likt i din familie, men for min del merket jeg om forelderen min skulle inn til kontroller/behandling på sykehuset ved at personen kunne begynne å gråte (og måtte gå ut av rommet) bare jeg og mine søsken kranglet om fjernkontrollen - sånne ting. Da er det bedre å være åpen og ærlig, sånn at barnet slipper å lure på om det faktisk er et helt grusomt mennske som plager/ødelegger foreldrene sine. Kan godt hende barnet ditt til en viss grad føler på en skam over at han ikke kan være hos/hjelpe mammaen sin når hun "har det vanskelig", som han sier. Og derfor velger å skjule situasjonen for andre.

Nå vet ikke jeg mye om hvordan ting er hjemme hos dere. Men ikke tro at du kan skjule for barnet at du i perioder begynner å bli sykere i hvert fall, så vær tydelig. Og vær veldig tydelig på at dette ikke har noe med barnet å gjøre, at du har en sykdom, og at du trenger hjelp fra voksne til å bli bedre. Og at ditt humør/dine reaksjonsmønstre i sånne perioder er et resultat av sykdom. Og at dette er greit å snakke om med andre; det er faktisk viktig å snakke om med andre.

Anonymkode: c1cef...3d1

[Rosa_smurf]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke om dette er overførbart til deres situasjon, men jeg opplevde selv at en av foreldrene mine var syk da jeg var barn. Jeg sa det ikke til noen av vennene mine, og jeg tror rett og slett jeg følte på skam. At sykdom var tabu å snakke om (kanskje fordi foreldrene mine i veldig liten grad involverte oss barna i sykdommen, sikkert for å skåne oss). Sånn sett tenker jeg at åpenhet er viktig. Jeg vet ikke hva du sier til din sønn, men tenker da på at du er åpen utover frasen om at "du har det vanskelig". Barn skjønner mye mer enn man tror. I mitt tilfelle dreide det seg ikke om psykisk sykdom, men jeg tenker at det handler om de samme tingene (om ikke psykisk sykdom faktisk er enda mer tabu i samfunnet). Men sykdom skal være greit å prate om, og barnet skal ikke føle at dette er noe å skjule (heller ikke for å skåne/beskytte deg). Jeg sier ikke at det er likt i din familie, men for min del merket jeg om forelderen min skulle inn til kontroller/behandling på sykehuset ved at personen kunne begynne å gråte (og måtte gå ut av rommet) bare jeg og mine søsken kranglet om fjernkontrollen - sånne ting. Da er det bedre å være åpen og ærlig, sånn at barnet slipper å lure på om det faktisk er et helt grusomt mennske som plager/ødelegger foreldrene sine. Kan godt hende barnet ditt til en viss grad føler på en skam over at han ikke kan være hos/hjelpe mammaen sin når hun "har det vanskelig", som han sier. Og derfor velger å skjule situasjonen for andre.

Nå vet ikke jeg mye om hvordan ting er hjemme hos dere. Men ikke tro at du kan skjule for barnet at du i perioder begynner å bli sykere i hvert fall, så vær tydelig. Og vær veldig tydelig på at dette ikke har noe med barnet å gjøre, at du har en sykdom, og at du trenger hjelp fra voksne til å bli bedre. Og at ditt humør/dine reaksjonsmønstre i sånne perioder er et resultat av sykdom. Og at dette er greit å snakke om med andre; det er faktisk viktig å snakke om med andre.

Anonymkode: c1cef...3d1

Jeg har vært 100% ærlig med han(selvfølgelig tilpasset hans alder og modenhet), og han har vært på besøk der hvor jeg har vært innlagt. Jeg har sagt til han at dersom han har behov for å snakke om dette så kan han gjøre det med de han føler seg trygg på. Og at han ikke har noe skyld i det jeg sliter med. Og uansett hvordan hans oppførsel er så vil ikke det bidra til at jeg får det verre/bedre. De eneste som kan hjelpe meg å bli frisk er voksne som har gått på skole for å lære hvordan de kan hjelpe. 

All informasjon han har fått har vært i samarbeid bv og dps. Og han har fått tilbud om samtaler hvor han styrer innhold og hvem som deltar. Hvor han kan få snakke om det som opptar han i denne sammenheng.  

 

Endret 21. oktober 2016 av Rosa_smurf
Tilleggsinformasjon

[Gjest Liten40]

Det er klart man blir såret. Og det er kanskje ikke det vanligste å kalle avlastningsforeldre for mamma/pappa. Men han er der ganske mye, kanskje er det andre barn der og det blir naturlig å si det uten at han bytter ut deg. Dette er situasjonsbetingede navn: i denne familien er de mamma/pappa. Jeg har erfaring fra andre siden,og har sett en del av type bestemor/tante etc blir overført.  Og det er ikke til å unngå at man blir glade i hverandre i en slik situasjon og du er et stort menneske hvis du klarer å dele på gutten din og la han vokse opp med all den kjærligheten og oppmerksomheten han trenger. Han blir ikke noe mindre glad i deg for det. Men pga din sykdom trenger han en utvidet familie.

Endret 21. oktober 2016 av Liten40

[Nicklusheletida]

17 timer siden, Rosa_smurf skrev:

Min sønn har vokst opp med bare meg, men  har en avlastningsfamilie som har vært i hans liv siden han var rundt året. De har han annen hver helg og har vært utenom hatt han litt mer i perioder hvor jeg er langt nede. Det har skjedd 1 gang før og nå er han mer hos de( i 2 mnd). 

I dag kom det frem at han kaller moren i avlastningsfamilien for mamma og faren for pappa. Jeg spurte han om hvorfor han kaller henne for mamma og han svarer da at han vil ikke at fremmede skal vite at jeg har det vanskelig og at han ikke kan være så mye hos meg nå.

Jeg ble kjempe lei meg når han fortalte det, og føler meg overflødig i livet hans. Som at han faktisk har det bedre uten meg.  Er det normalt å bli såret av dette? 

Jeg må legge til at jeg viste ikke til han at jeg ble såret, og sa til han at jeg var bare nysgjerrig på hvorfor han kaller henne mamma, og at han selv velger hva han kaller henne når han er hos de. 

Jeg tror han ønsker å beskytte seg selv. Få slippe spørsmål.

[Psykojenta]

Veldig mange barn får råd om å kalle avlastning (når det blir mye) for mamma og pappa . Det er for at barnet skal slippe svare på spørsmål rundt dette. Bv anbefaler ofte det. Mange unger er stygge med hverandre, og veldig mange spør og graver...

Ikke ta deg nær av det, skjønner det var sårt, men ungen er der ganske mye. Regner med at du fortsatt blir kalt mamma?