Ekspertsvar Nyttig fra Marsha Linehan

[Trine]

1 time siden, umakenverdt skrev:

Og jeg tenker at hvis man går fra å være ikke særlig selvhevdende til å prøve å være litt selvhevdende kan det oppfattes respektløst eller frekt, sett i forhold til slik man tidligere har vært. 

Det der sliter jeg med. Jeg har alltid fått andre til å tro at jeg fikser mer enn det jeg faktisk fikser. Å da forsøke å holde seg på et nivå man kan leve med selv er dritvanskelig (i mangel på et mer sofistikert ord). Ikke bare føler jeg at folk forventer mer, men jeg opplever også at de tror jeg trives med et ekstremt høyt tempo. Riktignok liker jeg ikke at ting går for tregt, man må gjerne være effektiv. Men når ting skal gå fortere enn det hodet mitt klarer å følge med på, så ender det med kaos. Når man har vært dårlig på å si nei, så holder det heller ikke å bare si nei når folk ber om noe. De er vant med at det kommer et ja og maser til de får det.

[AnonymBruker]

16 minutter siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Dessverre er det nok slik. "De andre" får et lite sjokk første gang en sier nei til noe. Heldigvis "venner" de seg til det etter en tid. Belønningen er mer respekt og mindre utnyttelse :-)

Og nå skal jeg tørre og be om lønnsforhøyelse !!

Anonymkode: 5794b...ec9

[Gjest]

48 minutter siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Dessverre er det nok slik. "De andre" får et lite sjokk første gang en sier nei til noe. Heldigvis "venner" de seg til det etter en tid. Belønningen er mer respekt og mindre utnyttelse :-)

Lett for deg å si... 

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

2 minutter siden, MxxM skrev:

Lett for deg å si... 

Slik er det med alt vi behandlere gjør: Det er lett å si, men langt vanskeligere å gjennomføre. Men vi har dessverre ikke noe valg. Vi kan kun si det. Det er pasienten som må gjøre det selv.

[Gjest]

13 minutter siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Slik er det med alt vi behandlere gjør: Det er lett å si, men langt vanskeligere å gjennomføre. Men vi har dessverre ikke noe valg. Vi kan kun si det. Det er pasienten som må gjøre det selv.

Det er mye som er vanskelig å gjennomføre ja. Noen ganger skulle jeg ønske dere hadde en tryllestav  

Det er vel bare "just do it" som gjelder i dette tilfellet... Og så får man bare risikere å ikke bli likt - kanskje tilogmed miste jobben eller vakter (andres erfaring i min jobb). 

Var ikke meningen å kritisere deg..

Endret 27. oktober 2016 av Gjest

[umakenverdt]

På 27.10.2016 den 23.10, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Dessverre er det nok slik. "De andre" får et lite sjokk første gang en sier nei til noe. Heldigvis "venner" de seg til det etter en tid. Belønningen er mer respekt og mindre utnyttelse :-)

Og du tenker at uansett hvordan man ellers er som menneske er det en "byrde" man kan legge på andre mennesker? Det kjennes som om selvhevdelse er noe jeg må gjøre meg fortjent til å ha rett til å gjøre. Jeg må fortjene retten til å si nei til noe. Utnyttet blir jeg på ingen måte, men vil gjerne jobbe for å bli respektert for det om

 

 

 

[XbellaX]

2 minutter siden, umakenverdt skrev:

Og du tenker at uansett hvordan man ellers er som menneske er det en "byrde" man kan legge på andre mennesker? Det kjennes som om selvhevdelse er noe jeg må gjøre meg fortjent til å ha rett til å gjøre. Jeg må fortjene retten til å si nei til noe. Utnyttet blir jeg på ingen måte, men vil gjerne jobbe for å bli respektert for det om

 

 

 

 

Det er ingen byrde, det er tvert i mot vidunderlig befriende å være med mennesker som har grenser, som våger å si ifra, som våger å si nei, osv osv. 

[umakenverdt]

På 27.10.2016 den 23.22, Trine skrev:

Det der sliter jeg med. Jeg har alltid fått andre til å tro at jeg fikser mer enn det jeg faktisk fikser. Å da forsøke å holde seg på et nivå man kan leve med selv er dritvanskelig (i mangel på et mer sofistikert ord). Ikke bare føler jeg at folk forventer mer, men jeg opplever også at de tror jeg trives med et ekstremt høyt tempo. Riktignok liker jeg ikke at ting går for tregt, man må gjerne være effektiv. Men når ting skal gå fortere enn det hodet mitt klarer å følge med på, så ender det med kaos. Når man har vært dårlig på å si nei, så holder det heller ikke å bare si nei når folk ber om noe. De er vant med at det kommer et ja og maser til de får det.

Jeg opplever ikke så ofte å bli maset på, så slik sett er jeg veldig heldig:) Jeg skjønner at du også synes dette er vanskelig, selvhevdelse er ekstremt vanskelig hvis man ikke er så vant til det, er i alle fall min erfaring. Man er på mange måter sementerte som den man har vært.

[umakenverdt]

2 minutter siden, XbellaX skrev:

 

Det er ingen byrde, det er tvert i mot vidunderlig befriende å være med mennesker som har grenser, som våger å si ifra, som våger å si nei, osv osv. 

Jeg vet at jeg liker best å være med mennesker som jeg vet hvor jeg har og som er tydelige, altså det stikk motsatte av meg selv, trolig litt hyklerisk, men også en liten åpenbaring at jeg opplever det slik :-) 

[Trine]

8 timer siden, umakenverdt skrev:

Jeg opplever ikke så ofte å bli maset på, så slik sett er jeg veldig heldig:) Jeg skjønner at du også synes dette er vanskelig, selvhevdelse er ekstremt vanskelig hvis man ikke er så vant til det, er i alle fall min erfaring. Man er på mange måter sementerte som den man har vært.

Det skal du være glad for. Jeg har opplevd mange ganger at folk spiller på samvittigheten min. Så da kan jeg liksom velge om jeg skal stå på mitt og få dårlig samvittighet eller om jeg skal gi etter og ikke få dårlig samvittighet. Så er jeg så dum at jeg heller sliter meg ut, stresser ekstremt eller andre ting som er negativt for meg for å slippe å få dårlig samvittighet.

[Gjest]

Nå har jeg gjort som NHD skrev, jeg har sagt fra på jobb om noe som har plaget meg lenge, og nå venter jeg på at sjefen og mine kollegaer skal bli sure på meg. Angrer meg? Ja. Jeg tror ikke det var lurt. 

[umakenverdt]

På 29.10.2016 den 9.14, Trine skrev:

Det skal du være glad for. Jeg har opplevd mange ganger at folk spiller på samvittigheten min. Så da kan jeg liksom velge om jeg skal stå på mitt og få dårlig samvittighet eller om jeg skal gi etter og ikke få dårlig samvittighet. Så er jeg så dum at jeg heller sliter meg ut, stresser ekstremt eller andre ting som er negativt for meg for å slippe å få dårlig samvittighet.

Jeg er klar over at jeg er ekstremt heldig med å ha mange forståelsesfulle mennesker rundt meg. Så feilen når det gjelder å ikke ta riktige valg ligger her ene og alene på meg.

Jeg tenker ikke at du er dum, det er jo svært utfordrende ikke å gi etter i slike situasjoner. Men det at du er klar over når du ikke burde gitt etter er jo en bra ting. Det krever vel øvelse dette også, som alt annet  

[Trine]

1 time siden, umakenverdt skrev:

Jeg er klar over at jeg er ekstremt heldig med å ha mange forståelsesfulle mennesker rundt meg. Så feilen når det gjelder å ikke ta riktige valg ligger her ene og alene på meg.

Jeg tenker ikke at du er dum, det er jo svært utfordrende ikke å gi etter i slike situasjoner. Men det at du er klar over når du ikke burde gitt etter er jo en bra ting. Det krever vel øvelse dette også, som alt annet  

Det har også vært noen ganger jeg har klart å ikke gi etter. Da jeg var 50% sykemeldt og skulle jobbe halve dager, ringte sjefen meg ca 30 min før dagen var over for meg. Han lurte på om jeg kunne dra og ta en jobb som hastet. Da sa jeg nei, at jeg måtte bli ferdig der jeg var og innen jeg ble det ville jeg allerede være på overtid. Han fortsatte å mase og jeg fortsatte å si "beklager, jeg rekker det ikke". Til slutt ga han seg. En annen gang, i et annet firma, så ringte en mens jeg var på vei hjem og ba meg pent om å snu for det var krise. Det er alltid "krise". Da sa jeg at jeg ikke kunnne for jeg var nødt til å komme meg hjem til hunden min. Da spurte han om jeg ikke kunne dra hjem, hente hunden og ta han med på jobb. Hva sier man da liksom? Endte med at hunden og jeg fløy rundt i en kasserne og feilsøkte. Nei, det er vanskelig. Der jeg jobbet før jeg flyttet fikk man veldig mye igjen for å stille opp ekstra. Ikke i form av betalt, selv om vi fikk overtidsbetalt uten å måtte sloss om det der. Men det var tydelig at det ble satt pris på den ekstra innsatsen. Da er det litt leit å ikke kunne stille opp ekstra uten at det koster en selv altfor mye. Sånn var det overhode ikke der jeg jobbet da jeg ble sykemeldt. Der var det en selvfølge at man jobbet over og et lite takk fantes ikke.

[umakenverdt]

12 timer siden, Trine skrev:

Det har også vært noen ganger jeg har klart å ikke gi etter. Da jeg var 50% sykemeldt og skulle jobbe halve dager, ringte sjefen meg ca 30 min før dagen var over for meg. Han lurte på om jeg kunne dra og ta en jobb som hastet. Da sa jeg nei, at jeg måtte bli ferdig der jeg var og innen jeg ble det ville jeg allerede være på overtid. Han fortsatte å mase og jeg fortsatte å si "beklager, jeg rekker det ikke". Til slutt ga han seg. En annen gang, i et annet firma, så ringte en mens jeg var på vei hjem og ba meg pent om å snu for det var krise. Det er alltid "krise". Da sa jeg at jeg ikke kunnne for jeg var nødt til å komme meg hjem til hunden min. Da spurte han om jeg ikke kunne dra hjem, hente hunden og ta han med på jobb. Hva sier man da liksom? Endte med at hunden og jeg fløy rundt i en kasserne og feilsøkte. Nei, det er vanskelig. Der jeg jobbet før jeg flyttet fikk man veldig mye igjen for å stille opp ekstra. Ikke i form av betalt, selv om vi fikk overtidsbetalt uten å måtte sloss om det der. Men det var tydelig at det ble satt pris på den ekstra innsatsen. Da er det litt leit å ikke kunne stille opp ekstra uten at det koster en selv altfor mye. Sånn var det overhode ikke der jeg jobbet da jeg ble sykemeldt. Der var det en selvfølge at man jobbet over og et lite takk fantes ikke.

Jeg skjønner svært godt at det er vanskelig, jeg hadde nok ikke klart å la være å gi etter i de situasjonene du nevner. Jeg har opplevd noen slike i tidligere jobber jeg også, men da har jeg vært ferievikar og da har jeg forståelse for at det er innenfor den rollen jeg hadde, å ta på meg jobb i slike kriser...

Det er igjen dette med å ta selvstendige valg som man står for (uavhengig av hva andre sier). Men mye lettere sagt enn gjort. Og jeg vil også så gjerne bidra noe, selv om det ofte er slik at jeg ikke får det til... Det er virkelig en balanse det der.

[Trine]

36 minutter siden, umakenverdt skrev:

Jeg skjønner svært godt at det er vanskelig, jeg hadde nok ikke klart å la være å gi etter i de situasjonene du nevner. Jeg har opplevd noen slike i tidligere jobber jeg også, men da har jeg vært ferievikar og da har jeg forståelse for at det er innenfor den rollen jeg hadde, å ta på meg jobb i slike kriser...

Det er igjen dette med å ta selvstendige valg som man står for (uavhengig av hva andre sier). Men mye lettere sagt enn gjort. Og jeg vil også så gjerne bidra noe, selv om det ofte er slik at jeg ikke får det til... Det er virkelig en balanse det der.

Ja, det er en balanse. Jeg syns også det er vanskelig når jeg vet at om jeg skal jobbe i et tempo som ikke gjør meg helt utslitt så yter jeg ekstremt mye dårligere enn alle andre. Det er ikke en god følelse å aldri føle at man bidrar like mye som andre.