Hva legger du i å feile?

[Nicklusheletida]

40 minutter siden, umakenverdt skrev:

Nei, når det gjelder dette med å være usikker og feile mye har jeg vel vært slik ganske så lenge, så lenge jeg kan huske tilbake. Men det blir jo en del mer fremtredende i mange sammenhenger når man blir voksen og ikke kan unnvike så mye som man gjorde når man var mindre.  

Jeg synes det sosiale og relasjoner er vanskelige og jeg feiler mye. Heldigvis er jeg utrolig heldig og bare har fine mennesker rundt meg som jeg ikke har noe særlig å utsette på, så det er jeg veldig takknemlig for. Hadde det ikke vært for det, vet jeg ikke hvordan jeg skulle håndtert noe som helst. 

Håper det går bedre med sønnen din

Det går bedre med han

Jeg tror du dømmer deg selv for hardt. Ingen er like bekvemme i alle situasjoner og tror du i større grad må godta det.

[umakenverdt]

19 minutter siden, Gargamel skrev:

Ja, jeg klarer som regel å relativisere/bagatellisere ting i hodet etter litt tid, og jeg gjør noen ting riktig også.

Generelt føler jeg ikke at jeg er håpløs. 

Følelsen av å være mislykket spøkte litt hos meg også i ungdomstiden. Jeg ble nervøs i forhold til andre og prøvde å finne ut hvordan man skulle oppføre seg for å være normal. Lurte på hvordan man fikk venner*. Det var verdens undergang da jeg strøk til førerprøven. Sett i ettertid var jeg nok mer normal enn jeg trodde selv. Jeg hadde jo noen få gode venner, klarte meg godt på skolen og fikk etter hvert kjærester, men det *telte* liksom ikke i mitt hode.

*Svar: Man går bare bort og snakker med folk. Man trenger ingen formell invitasjon eller hemmelige tegn for å sette seg hos andre.

Tipper dette innlegget ser rart ut for de ekstroverte der, men kanskje Umakenverdt skjønner hva jeg snakker om.

Innlegget gir mye mening synes jeg  Du virker fin

Det teller liksom ikke, det veier ikke opp, slik er det. Jeg klarte meg også relativt godt på skolen, og har et par venner. Likevel er det så veldig mye jeg feiler på, så mye at det ikke veier opp. Og selv om jeg blir eldre, er det bare enda flere områder å mislykkes på eller være usikker i. Jeg forstår ikke hvordan jeg skal klare å unngå å feile i å være i nær relasjon med noen.

[umakenverdt]

19 minutter siden, Nicklusheletida skrev:

Det går bedre med han

Jeg tror du dømmer deg selv for hardt. Ingen er like bekvemme i alle situasjoner og tror du i større grad må godta det.

Så bra  Det er jeg glad for å høre!

Det er jeg klar over, men jeg må bli bedre på å takle ulike situasjoner, bekvemme eller ikke

[påskelilje]

Jeg tenker vanligvis ikke så mye på om jeg feiler og hvordan jeg kommer meg videre på føle)-seg-dum-følelsen .

Men jeg tror det er viktig å skille mellom bagateller og store viktige ting.

I kveld tenker jeg masse på om jeg skal ringe til mor til ei jente i klassen ti12-åringen. Jentene sa dumme ting til hverandre og jenta min er veldig lei seg. Jeg gruer meg til å måtte snakke med den andre mora, kjenner henne nesten ikke. Dattera min synes jeg er feig som drøyer... vet ikke om jeg skal si at jentene må ordne opp selv. Sånne ting er vanskelige, synes jeg.

[FGT]

Feile er å ikke nå målet ditt.

 

[umakenverdt]

1 time siden, påskelilje skrev:

Jeg tenker vanligvis ikke så mye på om jeg feiler og hvordan jeg kommer meg videre på føle)-seg-dum-følelsen .

Men jeg tror det er viktig å skille mellom bagateller og store viktige ting.

I kveld tenker jeg masse på om jeg skal ringe til mor til ei jente i klassen ti12-åringen. Jentene sa dumme ting til hverandre og jenta min er veldig lei seg. Jeg gruer meg til å måtte snakke med den andre mora, kjenner henne nesten ikke. Dattera min synes jeg er feig som drøyer... vet ikke om jeg skal si at jentene må ordne opp selv. Sånne ting er vanskelige, synes jeg.

Ja, tror jeg må lære meg det å skille litt bedre.

Jeg skjønner godt at det er vanskelig dilemma å vite hva man skal si i en sånn situasjon. Du er på ingen måte feig! Du og datteren din har har min forståelse og sympati.

[umakenverdt]

48 minutter siden, FGT skrev:

Feile er å ikke nå målet ditt.

 

Så om man feiler avhenger av hva man setter som mål?

[FGT]

1 time siden, umakenverdt skrev:

å nå Så om man feiler avhenger av hva man setter som mål?

Ja, men det bryr ikke at en går å tenker på mål i alle ting. Men hvis du har noe du syns at du bør forbedre, så jobber du med det. Men noen ganger bommer du, eller trår feil, eller takler ting dårlig. Hvis du mener at du  bør møte mennesker med mer vennlighet, men oppfører deg uvennlig måt en person, da feiler du målet. Men det er ikke hvor mange ganger du feiler eller faller, men hvor mange ganger du reiser deg opp igjen og fortsetter med målet ditt.

Endret 12. november 2016 av FGT

[Cammomille]

Jeg feiler hvis jeg selvskader meg for eks. Etter en intox på akutten kjenner jeg meg ikke veldig høy i hatten... 

Men jeg kan også feiltolke andre mennesker og hva de mener. Da er det en kommunikasjonssvikt og jeg feiler ikke på samme måte ☺️ 

[påskelilje]

2 timer siden, umakenverdt skrev:

Ja, tror jeg må lære meg det å skille litt bedre.

Jeg skjønner godt at det er vanskelig dilemma å vite hva man skal si i en sånn situasjon. Du er på ingen måte feig! Du og datteren din har har min forståelse og sympati.

Jeg føler jeg feiler som mor når jeg blir voldsomt sint og ikke klarer å beholde kontrollen når et av barna provoserer meg. Da kan jeg føle meg ussel og liten etterpå. Hvor lenge det varer er avhengig av hvor stort utbruddet var. Max en dag som regel.

Jeg laget noen mislykkede boller til koret i forrige uke. Det var litt flaut men litt morsomt også. Feilet jo der, men for meg var det en bagatell. 

Tenker ikke mye på at jeg feiler. Men tror det har med hvilke mål en setter seg. Jeg har absolutt ikke mål om å være perfekt, bare god nok. Og dermed er det vel ikke så ofte jeg synes jeg feiler heller.

[Nicklusheletida]

4 timer siden, påskelilje skrev:

Jeg tenker vanligvis ikke så mye på om jeg feiler og hvordan jeg kommer meg videre på føle)-seg-dum-følelsen .

Men jeg tror det er viktig å skille mellom bagateller og store viktige ting.

I kveld tenker jeg masse på om jeg skal ringe til mor til ei jente i klassen ti12-åringen. Jentene sa dumme ting til hverandre og jenta min er veldig lei seg. Jeg gruer meg til å måtte snakke med den andre mora, kjenner henne nesten ikke. Dattera min synes jeg er feig som drøyer... vet ikke om jeg skal si at jentene må ordne opp selv. Sånne ting er vanskelige, synes jeg.

Jentene skal ordne opp selv selvsagt

[AnonymBruker]

16 timer siden, umakenverdt skrev:

Jeg er litt nysgjerrig i hva andre legger i å feile. Når vurderer du at du har feilet i noe? 

At jeg, som menneske, inntar en aktiv rolle i eget liv. Dette aktive jeg'et i meg prøver, utforsker, utfordrer, blir kjent med med andre og meg selv og lærer. I disse "prosessene" er feiling uungåelig og i mine øyne også nødvendig og helt ufarlig. 

Virkelig feilet i noe ville jeg si at jeg gjorde om jeg begynte å frykte å feile og med det inntok en passiv holdning, mistet ønsker om  utforske, utfordre, lære bli kjent med. At frykten for gjorde at jeg ikke ønsket/ville. At jeg lot frykten for ødelegge selvtilliten og utforskertrangen min. At den gjorde meg handlingslammet og selvsaboterende. Denne frykten er det viktig å være klar over gjerne er påført oss av andre. Dette er noe vi lærer gjennom livet. Gjør du feil, blir det konsekvenser/en pris å betale eller et tapt ansikt. Vi skulle beholdt mer av barnet i oss, oppdratt hverande mindre i konsekvenstenking og med det beholdt evnen til å le av våre feil. Det burde snakkes mer om viktigheten av å feile i stedet for å ha fokus på ikke å gjøre det. Vi burde snakke høyt om at alle gjør det og at det ikke er noe å frykte med mindre du velger feil reaksjon/handlingi feks møte med en illsint bjørn eller noe 😬

Anonymkode: 55f16...fbe

[umakenverdt]

13 timer siden, Cammomille skrev:

Jeg feiler hvis jeg selvskader meg for eks. Etter en intox på akutten kjenner jeg meg ikke veldig høy i hatten... 

Men jeg kan også feiltolke andre mennesker og hva de mener. Da er det en kommunikasjonssvikt og jeg feiler ikke på samme måte ☺️ 

Jeg skjønner at det kjennes som du feiler da, høres veldig vanskelig ut det.

[umakenverdt]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

At jeg, som menneske, inntar en aktiv rolle i eget liv. Dette aktive jeg'et i meg prøver, utforsker, utfordrer, blir kjent med med andre og meg selv og lærer. I disse "prosessene" er feiling uungåelig og i mine øyne også nødvendig og helt ufarlig. 

Virkelig feilet i noe ville jeg si at jeg gjorde om jeg begynte å frykte å feile og med det inntok en passiv holdning, mistet ønsker om  utforske, utfordre, lære bli kjent med. At frykten for gjorde at jeg ikke ønsket/ville. At jeg lot frykten for ødelegge selvtilliten og utforskertrangen min. At den gjorde meg handlingslammet og selvsaboterende. Denne frykten er det viktig å være klar over gjerne er påført oss av andre. Dette er noe vi lærer gjennom livet. Gjør du feil, blir det konsekvenser/en pris å betale eller et tapt ansikt. Vi skulle beholdt mer av barnet i oss, oppdratt hverande mindre i konsekvenstenking og med det beholdt evnen til å le av våre feil. Det burde snakkes mer om viktigheten av å feile i stedet for å ha fokus på ikke å gjøre det. Vi burde snakke høyt om at alle gjør det og at det ikke er noe å frykte med mindre du velger feil reaksjon/handlingi feks møte med en illsint bjørn eller noe 😬

Anonymkode: 55f16...fbe

Dette var et fint svar synes jeg

Jeg jobber med ikke å ha falle inn i en passiv holdning i en rekke situasjoner. Det er det jeg faller tilbake på når jeg blir redd om det gir mening (gjemme meg fra alt og alle). Men jeg er jo nysgjerrig og ønsker å lære mer om både meg selv og andre. Det å se på det som farlig å feile i situasjoner der man er utforsker, er jo i seg selv lite hensiktsmessig. 

Takk for tankevekkende svar

[Gjest]

Har kjent meg igjen i mange av dine innlegg. Har strevd med mye av det samme som deg. Min diagnose er unnvikende pf. Kan jeg spørre om du har blitt diagnostisert? 

[umakenverdt]

45 minutter siden, MxxM skrev:

Har kjent meg igjen i mange av dine innlegg. Har strevd med mye av det samme som deg. Min diagnose er unnvikende pf. Kan jeg spørre om du har blitt diagnostisert? 

Jeg fikk diagnosen depresjon da jeg kom inn i behandling. Jeg tror kanskje ikke jeg har fått noen diagnoser senere, men jeg vet ikke. Men ser jeg har mye å jobbe med. Kan jeg spørre hvordan du ble utredet for unnvikende pf?

[FGT]

16 timer siden, Cammomille skrev:

Jeg feiler hvis jeg selvskader meg for eks. Etter en intox på akutten kjenner jeg meg ikke veldig høy i hatten... 

Men jeg kan også feiltolke andre mennesker og hva de mener. Da er det en kommunikasjonssvikt og jeg feiler ikke på samme måte ☺️ 

Ja du feiler da, men skjønner ar det ikke er enkelt for deg dette.

[Gjest]

1 time siden, umakenverdt skrev:

Jeg fikk diagnosen depresjon da jeg kom inn i behandling. Jeg tror kanskje ikke jeg har fått noen diagnoser senere, men jeg vet ikke. Men ser jeg har mye å jobbe med. Kan jeg spørre hvordan du ble utredet for unnvikende pf?

Jeg kom også i kontakt med behandlingsapparatet pga depresjon. Fikk en skikkelig utredning via samtaler og scoringsverktøyer. Tror ikke diagnosen var vanskelig å stille, tror det var opplagt. Jeg var som deg (iallfall mitt inntrykk). 

[umakenverdt]

3 timer siden, MxxM skrev:

Jeg kom også i kontakt med behandlingsapparatet pga depresjon. Fikk en skikkelig utredning via samtaler og scoringsverktøyer. Tror ikke diagnosen var vanskelig å stille, tror det var opplagt. Jeg var som deg (iallfall mitt inntrykk). 

Hm, jeg går jo i behandling, men vet ikke helt om det er for noen konkret diagnose nå. Jeg vet ikke om det er en spesifikk behandling for unnvikende pf jeg (?), eller om jeg kan få samme behandling når vi jobber med vanskelighetene uten å kalle dem noe spesifikt. Ingen har sagt at det er en opplagt diagnose for meg, men jeg er jo "av natur" veldig unnvikende og har ganske så mange uheldige personlighetstrekk. 

Hjalp det deg å få den diagnosen?

[Gjest]

2 timer siden, umakenverdt skrev:

Hm, jeg går jo i behandling, men vet ikke helt om det er for noen konkret diagnose nå. Jeg vet ikke om det er en spesifikk behandling for unnvikende pf jeg (?), eller om jeg kan få samme behandling når vi jobber med vanskelighetene uten å kalle dem noe spesifikt. Ingen har sagt at det er en opplagt diagnose for meg, men jeg er jo "av natur" veldig unnvikende og har ganske så mange uheldige personlighetstrekk. 

Hjalp det deg å få den diagnosen?

Jeg ser på en diagnose som et hjelpemiddel. Hvis du har innsikt i dine problemer, så synes jeg det ikke er så viktig. Det viktigste er at du får hjelp til det du sliter med, og det virker det som du gjør. 

Ja, det hjalp meg å få en diagnose, men det var fordi jeg ikke hadde så mye innsikt. 

Jeg har også vært unnvikende (og engstelig) av "natur".