Jeg takler ikke akutte alvorlige situasjoner

[AnonymBruker]

Når kroppens beredskap skal få oss til å fungere maksimalt i krisesituasjoner, så blir jeg bare sjelven. Hodet fungerer ikke. Går rundt meg selv. Sliter med å klare å konsentrere meg om å gjøre det jeg må gjøre. Jeg har mange slike situasjoner der jeg må handle raskt og vite hva jeg gjør.

Hva kan jeg gjøre for å holde hodet kaldt i krisesituasjoner? Det ser ikke ut som jeg klarer å venne meg til det.

Anonymkode: 228d7...842

[Gjest Kanuttius]

Vi er ulike slik. Noen takler slike situasjoner veldig bra og andre takler det ikke i det hele tatt. Jeg er motsatt av deg men til gjengjeld så får jeg ikke vanlige situasjoner til å fungere. 

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg virkelig. Det å ha ansvar for utfallet i en akutt situasjon er vanskelig. Tror ikke man kan vente til man får en god følelse i forhold til dette . Kjenner såå mange som sliter med det samme. Det er bare den harde veien å lære dette på. Må gjøre det noen ganger for å kjenne at man mestrer det. Konstantere at man kjennet på en sterk angst og stressfølelsen men likevel stole på at kroppen din handler rett. Du må ofte gå igjennom rutinene med deg selv. Jeg gikk ofte bort til hjertestarteren og akuttbordet for å pugge. Leste plakaten på veggen om hjerte lunge redning igjen og igjen . Men for min del var det  som om angsten satte en sperre i hodet. Som ordene fløt sammen og ikke ville feste seg. Angst hindrer læring . Lage en helt enkel plan i hodet ditt. Ha skrevet ned noen enkle punkt. Sånn at når den akutte situasjonen oppstår vet du i allefall hvor du begynner .... Inntil forsterkningene kommer. Har jobbet med akutt syke i 20 år. Merkelig nok handlet jeg stort sett rett i de akutte situasjonene likevel selv om jeg følte jeg hadde ti tommeltotter. Etter noen år taklet jeg ikke stresset mer og ble uføretrygdet. Kanskje du skal gå i deg selv og finne ut om dette er noe for deg. Kanskje du har en underliggende angstproblematikk eller andre psykiske problemer som skulle ha vært tatt tak i først. Faktisk ikke dummt å snakke med en terapaut . (Det kan også være lurt å snakke med en kollega du stoler på  om hvordan du opplever. Det på en måte ufarliggjør ting.).  En arbeidssituasjon med høyt stressnivå og uforutsigbarhet er kanskje ikke det beste da. Det er ikke noe nederlag å innse det. Du får tenke litt på det. Lykke til.  

Anonymkode: 46a5d...634

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår deg virkelig. Det å ha ansvar for utfallet i en akutt situasjon er vanskelig. Tror ikke man kan vente til man får en god følelse i forhold til dette . Kjenner såå mange som sliter med det samme. Det er bare den harde veien å lære dette på. Må gjøre det noen ganger for å kjenne at man mestrer det. Konstantere at man kjennet på en sterk angst og stressfølelsen men likevel stole på at kroppen din handler rett. Du må ofte gå igjennom rutinene med deg selv. Jeg gikk ofte bort til hjertestarteren og akuttbordet for å pugge. Leste plakaten på veggen om hjerte lunge redning igjen og igjen . Men for min del var det  som om angsten satte en sperre i hodet. Som ordene fløt sammen og ikke ville feste seg. Angst hindrer læring . Lage en helt enkel plan i hodet ditt. Ha skrevet ned noen enkle punkt. Sånn at når den akutte situasjonen oppstår vet du i allefall hvor du begynner .... Inntil forsterkningene kommer. Har jobbet med akutt syke i 20 år. Merkelig nok handlet jeg stort sett rett i de akutte situasjonene likevel selv om jeg følte jeg hadde ti tommeltotter. Etter noen år taklet jeg ikke stresset mer og ble uføretrygdet. Kanskje du skal gå i deg selv og finne ut om dette er noe for deg. Kanskje du har en underliggende angstproblematikk eller andre psykiske problemer som skulle ha vært tatt tak i først. Faktisk ikke dummt å snakke med en terapaut . (Det kan også være lurt å snakke med en kollega du stoler på  om hvordan du opplever. Det på en måte ufarliggjør ting.).  En arbeidssituasjon med høyt stressnivå og uforutsigbarhet er kanskje ikke det beste da. Det er ikke noe nederlag å innse det. Du får tenke litt på det. Lykke til.  

Anonymkode: 46a5d...634

Jeg skulle ønske det var noe jeg kunne velge bort. Men som den nærmeste må jeg nok bare leve med det. Jeg vet hva jeg skal gjøre, men det er vanskelig når hjernen kobler ut.  Hjelper ikke det jeg skal gjøre må jeg tilkalle hjelp. Men da må jeg vite hvor telefonen er. Noe som ikke er enkelt når hjernen kobler ut. Det kan vel kalles ekstremt distre.  Det er viktig å kunne holde hodet kaldt. Jeg venner meg nok aldri til det.

Det er et problem i alle akuttsituasjoner jeg kommer borti.

Anonymkode: 228d7...842

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skulle ønske det var noe jeg kunne velge bort. Men som den nærmeste må jeg nok bare leve med det. Jeg vet hva jeg skal gjøre, men det er vanskelig når hjernen kobler ut.  Hjelper ikke det jeg skal gjøre må jeg tilkalle hjelp. Men da må jeg vite hvor telefonen er. Noe som ikke er enkelt når hjernen kobler ut. Det kan vel kalles ekstremt distre.  Det er viktig å kunne holde hodet kaldt. Jeg venner meg nok aldri til det.

Det er et problem i alle akuttsituasjoner jeg kommer borti.

Anonymkode: 228d7...842

Ha telefonen i lomma 

Anonymkode: e0879...504

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ha telefonen i lomma 

Anonymkode: e0879...504

Jeg prøver på det. Men det blir ikke alltid slik 24 timer i døgnet.

Anonymkode: 228d7...842

[AnonymBruker]

Forstår jo nå at du er i en vanskelig situasjon som muligens ikke  har med jobb å gjøre.?. Mener likevel at du skal be om hjelp. Hvis kroppen er i alarmberedskap hele tiden kan det få større følger for helsen din. Jeg utviklet en angstlidelse pga et slikt press. Hadde med meg en psykolog som trente med meg på det som var vanskelig . Eksponeringsterapi... Han hjalp meg til å forstå hvordan og hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde. Hvis du går 24 timer som du sier bør du ha avlastning . Jeg vet jo ikke hva problemet er men forstår godt at dette ikke er bra i lengden. 

Anonymkode: 46a5d...634

[XbellaX]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Når kroppens beredskap skal få oss til å fungere maksimalt i krisesituasjoner, så blir jeg bare sjelven. Hodet fungerer ikke. Går rundt meg selv. Sliter med å klare å konsentrere meg om å gjøre det jeg må gjøre. Jeg har mange slike situasjoner der jeg må handle raskt og vite hva jeg gjør.

Hva kan jeg gjøre for å holde hodet kaldt i krisesituasjoner? Det ser ikke ut som jeg klarer å venne meg til det.

Anonymkode: 228d7...842

 

Ofte vil øvelse på de vanskelige situasjonene hjelpe for mange, et annet triks kan være å skrive ned på en lapp punktvis og oversiktlig hva du bør gjøre slik at du har den i nærheten ( i lommebok eller i lommen på telefonen om du har et etui) når det kritiske skjer. 

Selv om du opplever deg som ubrukelig/ ikke får konsentrert deg så har du jo åpenbart rodd deg i land tidligere, du har kommet deg gjennom de vanskelige situasjonene på et vis.

Endret 5. desember 2016 av XbellaX

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Forstår jo nå at du er i en vanskelig situasjon som muligens ikke  har med jobb å gjøre.?. Mener likevel at du skal be om hjelp. Hvis kroppen er i alarmberedskap hele tiden kan det få større følger for helsen din. Jeg utviklet en angstlidelse pga et slikt press. Hadde med meg en psykolog som trente med meg på det som var vanskelig . Eksponeringsterapi... Han hjalp meg til å forstå hvordan og hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde. Hvis du går 24 timer som du sier bør du ha avlastning . Jeg vet jo ikke hva problemet er men forstår godt at dette ikke er bra i lengden. 

Anonymkode: 46a5d...634

Det tar på å alltid være i beredskap. Har diskutert dette med psykiater, men det er likevel jeg som står midt i det. Det er ikke alt det finnes en enkel utveg på. Men jeg ville fungert bedre når jeg må hjelpe, hvis ikke angsten tok så kraftig tak i meg hver gang.

Når jeg prøvde å få råd av en sykepleier på sykehuset fikk jeg bare beskjed om at jeg ikke måtte stresse det opp, for da ble det verre. Men jeg stresser ikke opp. Jeg kan ikke noe for at jeg skjelver så jeg rister, mens jeg prøver å gjøre det jeg må. Det gjorde det bare enda vanskeligere når jeg i tillegg skulle få skyldfølelse.

Anonymkode: 228d7...842

[AnonymBruker]

uff. Da vil jeg be om tilgivelse på vegne av min yrkesgruppe . Det var uviselig sagt. Jeg har angst og vet hvordan det føles. Du skal ikke ha skyldfølelse ... Jeg begynnte å bli tvangspreget når det gjaldt  syke mennesker. Hvis min datter fks hadde besøk av sin venninne som hadde epilepsi måtte jeg rømme huset. Jeg syns du er ganske fantastisk som klarer dette på tross av din reaksjon. 

Anonymkode: 46a5d...634

[AnonymBruker]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

uff. Da vil jeg be om tilgivelse på vegne av min yrkesgruppe . Det var uviselig sagt. Jeg har angst og vet hvordan det føles. Du skal ikke ha skyldfølelse ... Jeg begynnte å bli tvangspreget når det gjaldt  syke mennesker. Hvis min datter fks hadde besøk av sin venninne som hadde epilepsi måtte jeg rømme huset. Jeg syns du er ganske fantastisk som klarer dette på tross av din reaksjon. 

Anonymkode: 46a5d...634

Jeg har egentlig ikke så mange andre valg enn å klare det.

Jeg har møtt mange bra mennesker i helsevesenet. Men det er dessverre enkelte som klarer å gjøre det vanskeligere.

Det er godt å høre fra andre som opplever akutte alvorlige situasjoner som vanskelig å takle. 

Anonymkode: 228d7...842