Ekspertsvar Til mamma og pappa: Det største sviket! (obs! Sårt klageinnlegg)

[AnonymBruker]

Det største sviket, mamma og pappa, vet dere hva det er? Det er at dere ikke er åpne om at mamma er psykisk syk. Istedet, i hennes vrangforestillinger (som også er blitt dine, pappa - fordi du lever og bor med henne), får dere det til å fremstå som at det er meg det er noe galt med. Ja, jeg er psykisk syk, det vet dere. For det har jeg vært åpen om ovenfor dere. Jeg har fortalt dere om diagnosen min. Men jeg har aldri bevisst vært slem mot dere, slik dere tror og har beskyldt meg for utallige ganger. For min diagnose (bp2) gir ikke slike symptomer som løgn og stjeling, slik dere beskylder meg for. 

I går fikk jeg endelig nok av dere og deres ormegift. For igjen ble jeg beskyldt for å ha stjålet fra dere. Det gjør meg så inderlig vondt, langt inn i sjel og hjerterot. For jeg har aldri stjålet en ting fra dere! Det er mammas paranoide vrangforestillinger som snakker, det er jeg sikker på. Men når dere ikke kan innrømme det, får jeg behandle dere som om dere var friske. Så nå er det farvel for godt. For mitt eget helbreds skyld må jeg kutte all kontakt med dere. Det går nemlig ikke an å ha et normalt forhold til et foreldrepar som tror at ens egen datter er kriminell! Jeg kan aldri besøke dere mer, fordi hvis dere ikke finner noe en dag, så gir dere meg skylden for å ha tatt det. Tror dere at jeg kan fjerne ting i huset deres med tankekraft? For dere må ha sett at når jeg har vært på besøk så har jeg sittet rolig på samme plass fra jeg kom til jeg gikk. Dere har aldri sett meg gå rundt i huset og rote i skuffer og skap og bære med meg ting ut i bilen. Så da må dere tro at jeg gjør det med tankekraft. Stakkars dere. Egentlig er det veldig synd på dere. Men så lenge dere ikke (spesielt deg, pappa) kan innrømme ovenfor meg at mamma er syk, så får jeg som sagt behandle dere som friske, oppegående mennesker. Og da er det over og ut. Jeg mener, jeg hadde ikke frivillig vært sammen med noen mennesker som tror at jeg stjeler fra dem. Da hadde jeg kuttet dem ut og holdt meg langt borte fra dem. Så derfor vil jeg heller ikke ha noe mer med dere å gjøre. 

Når til og med noe jeg tidligere har blitt gitt, blir tyvegods i mammas hode, da er det ikke lenger håp. 

 

Anonymkode: c4363...304

[AnonymBruker]

Og en ting jeg ikke fikk fram i hovedinnlegget her. Det er at dere bruker min diagnose for å rettferdiggjøre og riktiggjøre deres paranoide vrangforestillinger. For i går sa dere at dere hadde "lest" at folk med bipolar lidelse gjerne stjeler. Lurer på hvor dere har "lest" det hen?! Nei, sånne ting kan jeg ikke finne meg i. 

Anonymkode: c4363...304

[AnonymBruker]

Kjære deg. Jeg skal innrømme at jeg nesten angrer litt på at jeg leste dette. Ikke ta deg nær av at jeg skriver det, årsaken er at jeg kjenner meg så godt igjen i å bli beskyldt og få skylden for ting mine foreldre gjorde feil. Vi er altså i samme båt. Jeg har barn og de vil feire med sine besteforeldre, jeg gruer meg og angsten og smertene tar mer og mer overhånd for hver time det nermer seg julaften. Jeg vet ikke hvor mye jeg har "stjålet" av ting fra min far, verktøy for flere tusen som han har glemt igjen her når han har skulle fikset ting for meg. Dette har jeg tatt opp men det fører bare vondt med seg. Jeg har og tatt opp vold som ble gjort mot meg som barn, tok det opp med mor fordi jeg ikke turte å ta det direkte med far. Mor bortforklarer og sier "det var nødvendig fordi det var eneste måten å få deg til å slutte å gråte på"...WFT? Det var og en måte å få meg til å gå på do på når jeg var redd for smerter og dodraugen. Jeg var syk og hadde mye smerter...far drakk i perioder og har en psykisk sykdom men vil ikke innrømme det (fant medisiner som dokumenterer at noe er det) hva med ett enkelt "unnskyld, vi var uvitende", kanskje jeg kunne kommet ett skritt videre i mitt liv da.

Hufff, nå ble det min klagesang her. Både godt og vondt å se at noen opplever det samme.

Anonymkode: 20526...3ab

[motorPrøysen]

Jeg opplever ikke innlegg som dette som klagesang overhodet, men som berettiget sinne og tristhet over å bli sviktet av egne foreldre. Til trådstarter: Kan du formidle til foreldrene dine, enten muntlig eller skriftlig, hvorfor du ikke kan ha kontakt med dem lenger? Ikke fordi du skylder dem noen forklaring, men fordi det kan være bra å ta til motmæle når andre mennesker krenker en.

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjære deg. Jeg skal innrømme at jeg nesten angrer litt på at jeg leste dette. Ikke ta deg nær av at jeg skriver det, årsaken er at jeg kjenner meg så godt igjen i å bli beskyldt og få skylden for ting mine foreldre gjorde feil. Vi er altså i samme båt. Jeg har barn og de vil feire med sine besteforeldre, jeg gruer meg og angsten og smertene tar mer og mer overhånd for hver time det nermer seg julaften. Jeg vet ikke hvor mye jeg har "stjålet" av ting fra min far, verktøy for flere tusen som han har glemt igjen her når han har skulle fikset ting for meg. Dette har jeg tatt opp men det fører bare vondt med seg. Jeg har og tatt opp vold som ble gjort mot meg som barn, tok det opp med mor fordi jeg ikke turte å ta det direkte med far. Mor bortforklarer og sier "det var nødvendig fordi det var eneste måten å få deg til å slutte å gråte på"...WFT? Det var og en måte å få meg til å gå på do på når jeg var redd for smerter og dodraugen. Jeg var syk og hadde mye smerter...far drakk i perioder og har en psykisk sykdom men vil ikke innrømme det (fant medisiner som dokumenterer at noe er det) hva med ett enkelt "unnskyld, vi var uvitende", kanskje jeg kunne kommet ett skritt videre i mitt liv da.

Hufff, nå ble det min klagesang her. Både godt og vondt å se at noen opplever det samme.

Anonymkode: 20526...3ab

Hei og takk for svar! Tro det eller ei, men det er godt for meg også å lese om/vite om at det finnes andre som er i samme båt. Og jeg tok meg selvsagt ikke nær av at du skrev om det!

Det er trist at du også har slike foreldre. Min barndom og oppvekst har også vært preget av frykt og usikkerhet. Utrygghet. Når "smeller" det neste gang? Jeg har også opplevd vold. Man lærer seg som barn av slike foreldre å gå musestille i dørene og liste seg rundt på sokkelesten. For aldri i livet om vi vil gi dem en grunn til å ta oss! Jeg tror at slike foreldre produserer veldig snille og føyelige barn, men dessverre også veldig redde og utrygge. 

Ønsker deg alt godt, og at du en dag også klarer å sette foten ned å si for din egen del at nok er nok. 

Du trenger ikke å finne deg i mer overgrep (for det er det det egentlig er) fra dem. Du er ikke lenger det lille barnet som ikke hadde noe valg. Nå er du voksen og har faktisk et valg. Jeg er snart 44 år og egne barn er snart voksne. Leit at det skulle ta meg såpass lang tid å bryte med dem. Jeg kunne ønske jeg hadde skånet barna mine mot dem, for de har vært veldig urimelige også ovenfor dem. Husker en gang da yngstemann var seks år og hadde tegnet en tegning til bestemor hvor han skrev fornavnet hennes på. (Seks år og såklart stolt over å kunne vise bestemor at han kunne skrive navnet hennes). Men da bestemor fikk tegningen sa hun at den tegningen ikke var til henne, for navnet hennes var stavet feil! "Så jeg vet ikke hvem xx (det feilstavede navnet) er, men det er iallefall ikke meg, så jeg tror du må ta tegningen med deg hjem igjen og leite etter xx, for hun er ikke her." Tenk det sa hun til seksåringen min. Ikke et ord om at tegningen var fin eller et tusen takk "så hyggelig å få en tegning av deg!"

Jeg tror jeg kunne ha skrevet bok om alt sammen, for det er mye. 

Anonymkode: c4363...304

[AnonymBruker]

1 time siden, motorPrøysen skrev:

Jeg opplever ikke innlegg som dette som klagesang overhodet, men som berettiget sinne og tristhet over å bli sviktet av egne foreldre. Til trådstarter: Kan du formidle til foreldrene dine, enten muntlig eller skriftlig, hvorfor du ikke kan ha kontakt med dem lenger? Ikke fordi du skylder dem noen forklaring, men fordi det kan være bra å ta til motmæle når andre mennesker krenker en.

Hei motorPrøysen og takk for innspill. Jo, jeg har skrevet til faren min at jeg ikke lenger kan ha kontakt med dem, med mindre de ber meg om unnskyldning. Han svarte blant annet: "Ja, hvis det er sånn du vil ha det, så... får vi kutte kontakten da.

Men egentlig er det jo DE som vil ha det sånn. De kan innrømme sine feil og gi meg en unnskyldning. Men når de ikke vil gjøre det, er det DE som faktisk vil ha det sånn. Og det svarte jeg tilbake. Han har ikke svart meg etter det. 

Beklager at jeg snakker barnslig her, men akkurat nå er jeg nok barnslig. 

Anonymkode: c4363...304

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

For meg høres dette ut som folie a deux (delt galskap). Jeg har sett det flere ganger hos eldre par som gjerne lever tett og uten så mye kontakt med andre. Det er en alvorlig sinnslidelse/psykose. Spørsmålet blir da om en kan klandre dem for det. Er det et valg de har, eller er dette sykelige vrangforestillinger som for dem er sanne. Er det vrang vilje og ondskap, eller er det sykdom?

Vet fastlegen om dette? Bør de får tilbud om behandling, eller er det evt så alvorlig at tvang er aktuelt?

Folie a deux

[AnonymBruker]

Jeg vil ikke mene noe om du bør eller ikke bør ha et forhold til dine foreldre. Men jeg vil dele min erfaring fordi den kom overraskende på meg.

Jeg brøt kontakten med den ene av mine foreldre i tre år og i begynnelsen gikk det greit da sinne og sårene etter alle de vonde opplevelsene var friskt i minne. 

Men så begynte jeg å tenke på om min foreldre virkelig kunne holdes ansvarlig for sånn som hen var? Alså ville hen ha valgt å gjøre disse handlingene vis hen var frisk? Mitt svar på det ble at ingen normale mennesker ville gjort det hen gjorde.

Men denne konklusjonen hjalp meg bare litt ,den plasserte skyld der den hørte hjemme ,men ville ikke hindret  nye handlinger fra hen. 

Men min konklusjon om at hen ikke kunne være anderledes plaget meg så mye ,da jeg mener at ingen skal straffes for ting de ikke kan for ,så etter tre år tok jeg kontakt. Jeg trengte denne tiden til å skape følelsesmessig avstand til hen, til å hele  meg og komme over den makten hen hadde hatt over meg hele livet.

Nå i dag har vi en del kontakt, men vi står ikke hverandre nært, ikke sånn som foreldre og barn burde,mer som å treffe en arbeidskollega eller en bekjent. 

Men jeg har rotet i min sjel med det,hen får ha familie og jeg får ha god samvittighet. 

Anonymkode: 5b70a...edd

[AnonymBruker]

3 timer siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

For meg høres dette ut som folie a deux (delt galskap). Jeg har sett det flere ganger hos eldre par som gjerne lever tett og uten så mye kontakt med andre. Det er en alvorlig sinnslidelse/psykose. Spørsmålet blir da om en kan klandre dem for det. Er det et valg de har, eller er dette sykelige vrangforestillinger som for dem er sanne. Er det vrang vilje og ondskap, eller er det sykdom?

Vet fastlegen om dette? Bør de får tilbud om behandling, eller er det evt så alvorlig at tvang er aktuelt?

Folie a deux

I utgangspunktet er det min mor som er den syke her. Det er alltid hun som har vært den vanskelige, men jeg kan med sikkerhet si at hun også med viten og vilje har både vært vrang og ond. En psykolog og en psykepleier har uavhengig av hverandre i terapitimene jeg har måttet ha, ment at hun faktisk har psykopatiske trekk. Jeg har ikke hatt noen lett barndom og oppvekst. Det har vanket mye vondt, både psykisk og fysisk. Det vondeste har vært psykisk. Jeg har i alle år tålt og tigitt, tålt og tilgitt. Nå har jeg fått nok. Årevis med terapi har fått meg til å innse at jeg ikke trenger å tåle mer dårlig behandling fra henne. 

Faren min har i alle år følt seg forpliktet til å støtte min mor, uansett hva. Da har de vært to mot en, og jeg er alltid blitt den tapende part. Jeg har måttet innrømme skyld og synd for dem og tatt ting på min kappe, selv om det ikke har vært riktig eller berettiget. Har mange ganger måttet si unnskyld for ting jeg ikke har gjort eller sagt, kun for husfredens skyld.

Men la oss nå si at mor er syk og utilregnelig. Det gjør kanskje arrene og sårene lettere å bære, men sviket fra far oppleves da som enormt stort. Han av alle, må ha skjønt at mor er syk. Det kan godt hende at det er slik delt galskap som du nevner, men jeg tviler. De er ikke sååå gamle, og far er fremdeles yrkesaktiv og ser ut til å fungere greit. Men tydeligvis er han en skikkelig feiging som aldri har innrømmet ovenfor meg at mor er syk. Han står last og bram ved hennes side og støtter henne, mest sannsynlig av frykt for å bli kastet ut hjemmefra ( noe han flere ganger har blitt) slik at han må bo aleine. Mor har nemlig lagt seg ut med og kuttet ut hele fars familie. Først foreldrene hans og så søsknene. Om han blir kastet ut har han ingen, og det er nok det han er redd for. 

Nei, vi er nok (inkludert far) ofre for en psykopat. Men da kan jeg kanskje ikke klandre far heller? Så hvem skal jeg legge skylden på for min tilstand, da? Jo, det blir meg selv. Det er JEG som er rar og dum. Derfor kutter jeg meg i perioder. På steder ingen ser. Derfor er jeg dypt deprimert og suicidal i perioder. For jeg tenker at mine foreldre er syke og utilregnelige. Derfor kan jeg egentlig ikke være sint på dem. Derfor vender jeg sinnet mitt mot meg selv.

Men nå trodde jeg at jeg var blitt sterk etter timen med psykologen her om dagen. Nå trodde jeg at jeg endelig kunne reise meg og plassere skylden der den hører hjemme. Men etter å ha lest innspillet ditt føler jeg at du mener jeg bør finne meg i det. Men du skjønner, jeg klarer ikke mer. Jeg dør snart av sorg og fortvilelse og forvirring og selvhat. Takk for meg.

Anonymkode: c4363...304

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg spilte det bare inn som en mulighet. Jeg kjenner ikke saken. Det er du som vet hvordan dette er, og da er dette hennes og hans skyld. Jeg har absolutt verken hatt eller uttrykt noen mening om at du skal finne deg i dette. Det hele er forferdelig.

Bare så det er sagt: Om det hadde vært sinnsykdom, hadde det likevel ikke vært din skyld. Da hadde det vært ingen (eller skjebnen) sin skyld.

[AnonymBruker]

42 minutter siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Jeg spilte det bare inn som en mulighet. Jeg kjenner ikke saken. Det er du som vet hvordan dette er, og da er dette hennes og hans skyld. Jeg har absolutt verken hatt eller uttrykt noen mening om at du skal finne deg i dette. Det hele er forferdelig.

Bare så det er sagt: Om det hadde vært sinnsykdom, hadde det likevel ikke vært din skyld. Da hadde det vært ingen (eller skjebnen) sin skyld.

Tusen takk for oppklaring og trøst, NHD. Du virker som en klok og flott person. Ønsker deg en god jul! 

Anonymkode: c4363...304

[Gjest Kanuttius]

5 timer siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

For meg høres dette ut som folie a deux (delt galskap). Jeg har sett det flere ganger hos eldre par som gjerne lever tett og uten så mye kontakt med andre. Det er en alvorlig sinnslidelse/psykose. Spørsmålet blir da om en kan klandre dem for det. Er det et valg de har, eller er dette sykelige vrangforestillinger som for dem er sanne. Er det vrang vilje og ondskap, eller er det sykdom?

Vet fastlegen om dette? Bør de får tilbud om behandling, eller er det evt så alvorlig at tvang er aktuelt?

Folie a deux

Men, er det mulig at de oppleves normale av andre? Jeg tenker jobb (god utdannelse) og andre relasjoner? Jeg ser jo at noe stemmer men det høres så vilt og ekstremt ut. Kanskje jeg har fortrengt deler av oppveksten.