Ektefelle med rar oppførsel

[AnonymBruker]

Jeg klør meg noen ganger i hodet av min manns oppførsel. Han er en veldig snill og omtenksom mann, men han blir veldig fort barnslig ved press/konflikter. Det virker som han er veldig lite fleksibel i sitt syn på ting. F.eks har vi en tenåring i huset som tester grenser litt vel over gjennomsnittet og i slike situasjoner har han veldig kort lunte. Han føler seg raskt krenket og provosert. Han har grunn til det også i de fleste tilfeller, men det kommer så mye barnslig ut av ham. Jeg blir da selv veldig bekymret over at min mann blir slik, så umoden. Jeg tenker at det gjerne er noe veldig galt med han og at dette kommer frem under press. Tør ikke skrive konkrete episoder da jeg er redd for at noen kan gjenkjenne, men hvis vår sønn har gjort noe galt, eller hans venner , så er han rask med å kjøre bort til foreldrene og fortelle hva deres ungdommer nå har gjort, eller sende meldinger til vær sønns venner om hva han mener om saken. Dette er så pinlig

hva tenker dere?

Anonymkode: 412fe...219

[XbellaX]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg klør meg noen ganger i hodet av min manns oppførsel. Han er en veldig snill og omtenksom mann, men han blir veldig fort barnslig ved press/konflikter. Det virker som han er veldig lite fleksibel i sitt syn på ting. F.eks har vi en tenåring i huset som tester grenser litt vel over gjennomsnittet og i slike situasjoner har han veldig kort lunte. Han føler seg raskt krenket og provosert. Han har grunn til det også i de fleste tilfeller, men det kommer så mye barnslig ut av ham. Jeg blir da selv veldig bekymret over at min mann blir slik, så umoden. Jeg tenker at det gjerne er noe veldig galt med han og at dette kommer frem under press. Tør ikke skrive konkrete episoder da jeg er redd for at noen kan gjenkjenne, men hvis vår sønn har gjort noe galt, eller hans venner , så er han rask med å kjøre bort til foreldrene og fortelle hva deres ungdommer nå har gjort, eller sende meldinger til vær sønns venner om hva han mener om saken. Dette er så pinlig

hva tenker dere?

Anonymkode: 412fe...219

 

Det trenger ikke bety noe annet enn at han kanskje er relativt låst i sitt syn og sin tankegang, kanskje har han sjeldent blitt utfordret eller gitt sjansen til å reflektere sammen med andre om andre forståelsesmåter. Hva er hans reaksjon når du tar dette opp med ham? 

Jeg synes generelt det er spesielt med mennesker som føler seg relativt hyppig krenket.

[Nicklusheletida]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg klør meg noen ganger i hodet av min manns oppførsel. Han er en veldig snill og omtenksom mann, men han blir veldig fort barnslig ved press/konflikter. Det virker som han er veldig lite fleksibel i sitt syn på ting. F.eks har vi en tenåring i huset som tester grenser litt vel over gjennomsnittet og i slike situasjoner har han veldig kort lunte. Han føler seg raskt krenket og provosert. Han har grunn til det også i de fleste tilfeller, men det kommer så mye barnslig ut av ham. Jeg blir da selv veldig bekymret over at min mann blir slik, så umoden. Jeg tenker at det gjerne er noe veldig galt med han og at dette kommer frem under press. Tør ikke skrive konkrete episoder da jeg er redd for at noen kan gjenkjenne, men hvis vår sønn har gjort noe galt, eller hans venner , så er han rask med å kjøre bort til foreldrene og fortelle hva deres ungdommer nå har gjort, eller sende meldinger til vær sønns venner om hva han mener om saken. Dette er så pinlig

hva tenker dere?

Anonymkode: 412fe...219

Høres ut til at han mangler impulskontroll.

[aa-k-j]

Det å bli fort krenket og måten han håndterer det på kjenner jeg igjen. Vokste opp med en slik person og det var ikke lett. Har du spurt han hvorfor han reagerer slik han gjør? Folk kan reagere forskjellig, men dette kan faktisk gå ut over andre. 

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Nicklusheletida skrev:

Høres ut til at han mangler impulskontroll.

Ja, under press, kan du trygt si

Anonymkode: 412fe...219

[AnonymBruker]

19 minutter siden, XbellaX skrev:

 

Det trenger ikke bety noe annet enn at han kanskje er relativt låst i sitt syn og sin tankegang, kanskje har han sjeldent blitt utfordret eller gitt sjansen til å reflektere sammen med andre om andre forståelsesmåter. Hva er hans reaksjon når du tar dette opp med ham? 

Jeg synes generelt det er spesielt med mennesker som føler seg relativt hyppig krenket.

Har sagt at han aldri skal kjøre bort å sladre eller sende SMS til vår sønns venner UTEN å prate med meg først. Han har gjort dette i skjul en gang i ettertid. Jeg ble da så forbannet at jeg sa at neste gang, går jeg! Gutten vår kan provosere en del og si stygge ting, F.eks: dra til helvete, autister, psykopat, du er ikke min mor/ far osv. Jeg preller det av meg etter tilsnakk, men min mann tar det helt personlig og etter to dager da sønnen vår gjerne spør etter noe svarer han med" men du har jo ingen far, hvorfor skal jeg gi deg penger" jeg er jo autist og psykopat! 

Anonymkode: 412fe...219

[AnonymBruker]

Glemte forresten å svare på spm. Han reagerer med å fortelle om alt sønnen vår har sagt og gjort, og hvordan han ellers skal få han til å forstå. Han er fortapt 

Anonymkode: 412fe...219

[Nicklusheletida]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Glemte forresten å svare på spm. Han reagerer med å fortelle om alt sønnen vår har sagt og gjort, og hvordan han ellers skal få han til å forstå. Han er fortapt 

Anonymkode: 412fe...219

Sånne folk har gjerne veldig god hukommelse. Kjenner typen ja . Gjør seg ikke ferdig med ting. Har ingen gode råd dessverre 

[AnonymBruker]

Takk for svarene😊😊

Anonymkode: 412fe...219

[AnonymBruker]

Hjelper heller ikke på min sosiale angst kan man si, med en slik pinlig oppførsel av en  såret mann

Anonymkode: 412fe...219

[Gjest Gargamel]

Jeg synes ikke det er så opplagt at det er feil å kontakte andre foreldre når tebåringsbarn gjør noe galt. Vi gjorde det selv etter en liten tagging på huset hvor det sto noe stygt om sønnen vår. Det er eneste gang det har vært nødvendig. Man bør kanskje overser en del mindre alvorlige ting, men jeg synes voksne bør snakke sammen om hvordan miljøet er.

Jeg synes heller ikke det et opplagt feil å konfrontere sønnen med at han har sagt dere ikke er foreldrene hans, selv etter et par dager. Dere skal oppdra ham. Når han blir voksen om få år må han regne med at folk både husker og tar seg nær av ting som er sagt i en krangel.

Det virker lite hensiktsmessig å bli veldig provosert og krenket av det sønnen sier og gjør. Sånn sett virker mannen din litt "umoden", hvis det er riktig ord.

Jeg er nysgjerrig på hva som er din måte å håndtere oppførselen til sønnen deres. Hva gjør du for å stoppe uakseptabel oppførsel? Det er jo ikke greit. Tenk om han som voksen skjeller ut samboer eller kolleger på den måten.

[Lillemus]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har sagt at han aldri skal kjøre bort å sladre eller sende SMS til vår sønns venner UTEN å prate med meg først. Han har gjort dette i skjul en gang i ettertid. Jeg ble da så forbannet at jeg sa at neste gang, går jeg! Gutten vår kan provosere en del og si stygge ting, F.eks: dra til helvete, autister, psykopat, du er ikke min mor/ far osv. Jeg preller det av meg etter tilsnakk, men min mann tar det helt personlig og etter to dager da sønnen vår gjerne spør etter noe svarer han med" men du har jo ingen far, hvorfor skal jeg gi deg penger" jeg er jo autist og psykopat! 

Anonymkode: 412fe...219

Lar du en tenåring (litt forskjell på om han er 13 eller 19) si slike ting til deg uten å ta til motmæle? *sjokkert* Som Gargamel synes jeg det er et helt greit svar, selv to dager senere, å svare slik mannen din gjør faktisk.

Men det aner meg at det ligger mye bak her som du ikke sier noe om? For i utgangspunktet ser jeg ikke noe feil i å korrigere tenåringer når de gjør noe galt/ulovlig, om så ved å ta kontakt med deres foreldre.

[Nicklusheletida]

12 timer siden, Lillemus skrev:

Lar du en tenåring (litt forskjell på om han er 13 eller 19) si slike ting til deg uten å ta til motmæle? *sjokkert* Som Gargamel synes jeg det er et helt greit svar, selv to dager senere, å svare slik mannen din gjør faktisk.

Men det aner meg at det ligger mye bak her som du ikke sier noe om? For i utgangspunktet ser jeg ikke noe feil i å korrigere tenåringer når de gjør noe galt/ulovlig, om så ved å ta kontakt med deres foreldre.

Det største problemet her er vel at det kommer så mye barnslig ut av mannen og barna lærer å tar etter foreldres oppførsel. 

Oppdragelse bør også skje der og da når situasjonen oppstår.  Ikke lære barna at det er greit å være langsint og evig gnagsår.

Hvorfor skal man ødelegge en hyggelig stemning av noe som skjedde for flere dager siden ? 

[Lillemus]

8 timer siden, Nicklusheletida skrev:

Det største problemet her er vel at det kommer så mye barnslig ut av mannen og barna lærer å tar etter foreldres oppførsel. 

Oppdragelse bør også skje der og da når situasjonen oppstår.  Ikke lære barna at det er greit å være langsint og evig gnagsår.

Hvorfor skal man ødelegge en hyggelig stemning av noe som skjedde for flere dager siden ? 

Barnslighet er lite å trakte etter på den måten, jeg er enig i det. Men er det nødvendigvis galt å vise en tenåring (det er ikke et lite barn vi snakker om her, det blir noe helt annet) at det han sier og gjør også får konsekvenser to dager senere, ikke bare de 10 første minuttene? Og er det helt galt å være langsint? Er kortsint det eneste rette? Det er ikke spesielt sjarmerende å være sint over en filleting i mange dager, det er jeg enig i, men noen ganger er det lov til å være sint lenge dersom noen har gjort noe virkelig galt. Synes jeg.

[Nicklusheletida]

21 timer siden, Lillemus skrev:

Lar du en tenåring (litt forskjell på om han er 13 eller 19) si slike ting til deg uten å ta til motmæle? *sjokkert* Som Gargamel synes jeg det er et helt greit svar, selv to dager senere, å svare slik mannen din gjør faktisk.

Men det aner meg at det ligger mye bak her som du ikke sier noe om? For i utgangspunktet ser jeg ikke noe feil i å korrigere tenåringer når de gjør noe galt/ulovlig, om så ved å ta kontakt med deres foreldre.

Det største problemet her er vel at det kommer så mye barnslig ut av mannen og barna lærer å tar etter foreldres oppførsel. 

Oppdragelse bør også skje der og da når situasjonen oppstår.  Ikke lære barna at det er greit å være langsint og evig gnagsår.

Hvorfor skal man ødelegge en hyggelig stemning av noe som skjedde for flere dager siden ? 

[Nicklusheletida]

1 time siden, Lillemus skrev:

Barnslighet er lite å trakte etter på den måten, jeg er enig i det. Men er det nødvendigvis galt å vise en tenåring (det er ikke et lite barn vi snakker om her, det blir noe helt annet) at det han sier og gjør også får konsekvenser to dager senere, ikke bare de 10 første minuttene? Og er det helt galt å være langsint? Er kortsint det eneste rette? Det er ikke spesielt sjarmerende å være sint over en filleting i mange dager, det er jeg enig i, men noen ganger er det lov til å være sint lenge dersom noen har gjort noe virkelig galt. Synes jeg.

Mine svar her er preget av egen erfaring og jeg kan ikke vite om den er lik.

Men jeg leser at dette er mann som lett blir krenket på egne vegne, er barnslig og mangler selvkontroll . Er såret i mange dager. Er gnagsår som skaper lite trivsel.

Man skal slå ned på dårlig oppførsel, men jeg lurer på hva som kom først her av høna eller egget ?

Først og fremst må man begynne med seg selv. Se på egen oppførsel for å oppnå respekt. Evige gnagsår med umoden oppførsel,  vil ikke få respekt. De oppnår det motsatte. 

Min eldste datter sto opp for seg selv og svarte faren sin når han var urimelig. 

Hun greide ikke å finne seg i oppførselen hans og dermed kunne det komme en del stygge ting ut av munnen hennes som jeg ikke kunne støtte, men som jeg likevel forsto, da han hadde evne til å tirre på seg gråstein.

Oppførselen hennes var nemlig god både på skolen og blandt venner. Jeg fikk gode tilbakemeldinger, så dette var rettet mot faren. 

Sønnen svarte aldri for seg, han trakk seg unna situasjonen og gjemte seg på rommet sitt.

Hun som svarte frekt og tilsynelatende hadde dårligst oppførsel mot faren , er hun som har greid seg best i voksen alder, blir godt likt og har en stor vennekrets.

Han som var from som er lam og aldri tok igjen, han utviklet sosialfobi.

Nå er det ikke sikkert det er faren som har skyld i dette, men jeg gjør meg mine tanker.

Når ikke barna kan stole på foreldrene sine, at de skal straffes mange dager etterpå av barnslig umoden oppførsel samt bråsinne, blir det vanskelig å stole på andre mennesker også.

Det er vel av stor betydning måten det foregår på også.

 

Endret 30. desember 2016 av Nicklusheletida

[frosken]

På ‎29‎.‎12‎.‎2016 den 0.09, AnonymBruker skrev:

Har sagt at han aldri skal kjøre bort å sladre eller sende SMS til vår sønns venner UTEN å prate med meg først. Han har gjort dette i skjul en gang i ettertid. Jeg ble da så forbannet at jeg sa at neste gang, går jeg! Gutten vår kan provosere en del og si stygge ting, F.eks: dra til helvete, autister, psykopat, du er ikke min mor/ far osv. Jeg preller det av meg etter tilsnakk, men min mann tar det helt personlig og etter to dager da sønnen vår gjerne spør etter noe svarer han med" men du har jo ingen far, hvorfor skal jeg gi deg penger" jeg er jo autist og psykopat! 

Anonymkode: 412fe...219

Denne strategien fra din side, ser jeg på som et problem i seg selv. At du mener du har rett til å kontrollere din samboers handlinger innebærer jo at du ikke anerkjenner ham som et voksent og selvstendig individ. En ting er å ønske å bli informert om hva den andre gjør og helst også at ting drøftes før de gjennomføres. En helt annen ting er å prøve å nedlegge veto.

Kanskje dere alle tre ville hatt nytte av familierådgivning?

[AnonymBruker]

Får inntrykk av at din mann har stort behov for kontroll. Da ligger det frykt bak. Min mann og jeg har ofte hatt ulikt syn på barneoppdragelse . Jeg er den kjærlige ettergivende og han den strenge. Det er viktig at foreldrene er enige og står sammen i oppdragelsen . Ellers blir ungene forvirret eller de tar partier. Ikke særlig sundt i en familie. Denne barnslige reaksjonen til din mann er nok et tegn på at han føler seg hjelpesløs. Kanskje han ikke har lært hvordan han skal takle dette . Eller det trigger noe fra hans egen barndom og forhold til sin far?. Uansett min mann og jeg valgte å snakke med en familieterapeut . Det finnes gratis tilbud. Vi ventet altfor lenge, helt til ungdommen vår kom i alvorlige problemer. Det er absolutt ikke et nederlag å søke hjelp. 

Anonymkode: 08458...3bc

[Nicklusheletida]

1 time siden, frosken skrev:

Denne strategien fra din side, ser jeg på som et problem i seg selv. At du mener du har rett til å kontrollere din samboers handlinger innebærer jo at du ikke anerkjenner ham som et voksent og selvstendig individ. En ting er å ønske å bli informert om hva den andre gjør og helst også at ting drøftes før de gjennomføres. En helt annen ting er å prøve å nedlegge veto.

Kanskje dere alle tre ville hatt nytte av familierådgivning?

Tja i prinsippet enig, men vanskelig å vurdere når vi ikke vet hva han ringer for. Hvis han mangler impulskontroll og får plutselige innfall uten å tenke først, kan jeg forstå det.

Jeg har bare opplevd dette en gang og klarte å forhindre det heldigvis.

En lærer til eldstedatteren hadde sagt til datteren da hun gikk på ungdomskolen at hun hadde så mørke fine farger og hun lurte på : Er du sikker på at moren din ikke har vært en tur i Spania ?

Faren ble fly forbannet og krenket. Ville ringe læreren og rektor. Var ikke måte på hvor fornærmet han var.

Om det var noen som i det hele tatt hadde grunn til å bli fornærmet så var det vel jeg, men jeg stolte på datteren som mente det bare var en morsom spøk som hun lo av. Hun klarte å avgjøre dette best selv og ble kjempefortvilet over reaksjonen til faren som grundig misforsto.

 

Hadde jo vært helt katastrofe om han hadde ringt. Ikke bare hadde han dummet ut seg selv, men også datteren.

Tipper læreren klarte å vurdere hvem det var greit å komme med slike spøker til.

Til poenget : Jeg kan forstå trådstarter, men kommer an på hva som er grunnen til at han kaster seg over telefonen.

Endret 30. desember 2016 av Nicklusheletida
.

[Lillemus]

1 time siden, Nicklusheletida skrev:

Først og fremst må man begynne med seg selv. Se på egen oppførsel for å oppnå respekt. Evige gnagsår med umoden oppførsel,  vil ikke få respekt. De oppnår det motsatte.

Respekt er noe man fortjener, ikke noe man kan kreve - der er vi helt enige.  Men i trådstarters tilfelle så er tydeligvis mors og fars måte å takle ungdommen på ganske forskjellige, men hun sier jo at gutten sier disse tingene til dem begge to - ikke bare til faren.

For meg frister det litt å tolke guttens oppførsel i retning av at han prøver å vise at han ønsker at de setter grenser for ham. At han tøyer hvor langt han kan gå før mor gidder si fra om at dette aksepterer hun ikke - det inntrykket jeg får (men det er mulig jeg misforstår) er at mor mer eller mindre overser disse verbale utbruddene han kommer med mens far kan gnage på disse i flere dager. Jeg tror den som foreslo familieterapi hadde et godt råd.