La alle følelser komme...?

[umakenverdt]

Det skrives her en del om viktigheten av å være ærlig med behandler, ikke holde viktig informasjon tilbake for at man skal kunne få god hjelp. 

Jeg har fått i oppgave å la følelsene som nå kommer i behandlingstimen komme, ikke holde igjen noe av dem. Men dette finner jeg svært utfordrende. Jeg kjenner på uro og tristhet og ubehag i timene og kommuniserer dette, men tror nok jeg holder en del igjen. Jeg vet ikke om jeg har det i meg å la det komme på den måten, jeg er så kjent med å forsøke å beholde noe kontroll, noe styring. Er det da det samme som å holde igjen viktig informasjon? Jeg vet ikke hva det eventuelt er som skjer hvis jeg hadde fått til å ikke holde noe igjen, men jeg vet ikke om jeg er i stand til det, eller hvordan det eventuelt skjer. Jeg er ikke så veldig flink til å gjenkjenne følelser, kjenner det meste mer som ubehag og uro, men det er vel for jeg holder igjen, eller? Jeg vet ikke om dette gir noen mening i det hele tatt, jeg vil ikke holde noe igjen, men jeg vet ikke hvordan jeg skiller følelser fra hverandre når jeg kjenner uro, ubehag og får vansker med å puste.

 

[Gjest]

Kanskje behandleren din bl.a  mener at du ikke skal holde tilbake reaksjonene dine? Blir du feks fornærmet, så ikke skjul det. 

[umakenverdt]

Når jeg får tak på dem, hva de eventuelt er da. Ofte synes jeg det er vanskelig å vite hva ubehaget og uroen er. Jeg tror ikke jeg blir lett fornærmet, men vet ikke sikkert.

[*skal*]

Syns det var en gedigen oppgave jeg da, om det virkelig er meningen at du ikke skal holde noe igjen. Å prøve å holde litt mindre igjen enn nå er kanskje et lettere sted å begynne? Noen har jo ikke kontroll på reaksjoner og følelser som kommer, jeg pleide å si at jeg ikke har kontroll på kontrollen, jeg klarer ikke å la være å stoppe reaksjoner og følelser, på samme måter som andre ikke klarer å stoppe de i utgangspunktet. Vet ikke om det er sånn for deg. 

Prøver å la behandlingsrommet være et slags laboratorium, der det går å teste ut mindre kontroll.Målet er ikke å slippe all kontroll, men å kunne velge. For pr i dag har jeg ikke noe valg om jeg vil reagere eller ikke, føle eller ikke. Eller, jeg har mer valg enn før, men fortsatt ikke i de fleste situasjoner. 

Jeg vet at noen som trener på dette begynner med å prøve å la følelsen bare være der i et par sekunder først. Bare snuse på de. Jeg har ikke jobbet sånn, men det er og en måte å begynne på. 

[Pallida]

Kanskje du kan se på oppgaven som en invitasjon, at dine følelser er velkomne, naturlige og viktige i terapien, heller enn et krav, eller noe du skal prestere?

Når du kjenner uro, ubehag og det er vanskelig å puste, er det vel en form for frykt/redsel du kjenner på? I så fall kan du kanskje si dét, at du er redd, og få muligheten til å se hva redselen handler om, sammen med behandler. 

[umakenverdt]

Takk  Det er altså ikke bare jeg som synes det er en stor oppgave som jeg ikke helt ser hvordan jeg skal få til med en gang. Det er godt å ikke bli fordømt for at jeg ikke klarer dette skikkelig.

Det med å se på det mer som en invitasjon om at følelsene er velkomne eller behandlingsrommet som et laboratorium tror jeg kan være en fin måte å se på det på. Da kan jeg kanskje komme litt unna følelsen av at jeg mislykkes med terapien, at jeg ikke får til å prestere som jeg skal der.

Jeg får ofte i mange situasjoner uro, ubehag og vanskeligheter med å puste, det kommer så ofte, men det er vel kanskje en måte å holde igjen på, eller kanskje konstant redsel.. Men hadde jeg hatt kontroll hadde jeg vel klart å styre det også, så kanskje jeg ikke er så god på kontroll.

 Jeg vet ikke, jeg er så dårlig på å forstå hva følelsene er og hva de kommer av.