Dissosiasjon

[AnonymBruker]

Jeg må spørre. 

Jeg har en kompleks PTSD-diagnose etter alvorlige volds- og relasjonstraumer i barndommen. Dissosiasjon forekommer ofte i samtale med psykologen. I det siste har vi pratet mye om at personligheten min består av tre deler: en liten, sviktet, traumebærende del, en voksen del som prøver å glemme det som har skjedd og fungere i hverdagen, og en sint del, som blir veldig sint i situasjoner hvor jeg føler meg avvist/opplever at noen svikter meg. Skiftene mellom disse delene er veldig tydelige, og jeg kan selvfølgelig ikke kontrollere disse selv. Det jeg lurer på er: når psykologen merker at jeg skifter fra voksen til liten, blir h*n sint og sier at vi må avslutte timen. At h*n kun vil snakke med den voksne delen av meg. Det gjør meg bare enda mindre og enda reddere, og ender alltid med at jeg må gå før timen er over. Jeg vet ikke så mye om verken dissosiasjon eller behandling av dissosiasjon, men dette synes jeg er utrolig vondt. Er dette greit? 

Anonymkode: abee7...cb3

[AnonymBruker]

Blir vedkommende faktisk sint, eller bare bestemt og klar?  Han du snakket med han/henne om sint er den korrekte følelsen?

Anonymkode: e97cb...cc0

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Blir vedkommende faktisk sint, eller bare bestemt og klar?  Han du snakket med han/henne om sint er den korrekte følelsen?

Anonymkode: e97cb...cc0

Jeg har aldri spurt. Betyr det noe? H*n avslutter timen. 

Anonymkode: abee7...cb3

[AnonymBruker]

"  Ja, det kan bety noe. Personer som har hatt en oppvekst med så mye traumer kan ha vansker med å skille mellom ulike reaksjoner de får fra andre og som oppleves negative.

Normale foreldre kan være grensesettene på ulike måter, bla med eller uten sinne. De kan si "Nei, du skal være inne til kl 23 uansett". Dette kan sies med sinne, men det kan også sies med kun fasthet og omsorg.

Barn som har opplevd relasjonstraumer og vold, har oftest hatt foreldre som alltid har brukt sinne/vært sinte når de har vært grensesettende. Senere i livet føler de oftest at andre er sinte når de er grensesettende fordi de ikke har andre erfaringer fra barndommen. Grensesetting = sint.

I voksenlivet må vi sette grenser for andre i ulike situasjoner. "Her begynner arbeidet kl. 07.30, og du må være på plass da", "Nei, jeg vil ikke ligge med deg nå, og da kan du ikke tafse på meg uten at jeg samtykker", "Nei, jeg vil ikke ha mer å drikke nå, for jeg skal på arbeid tidlig i morgen". Vanligvis setter vi slike grenser for andre uten sinne ( i første omgang).

Behandleren din vil oppmuntre den voksne delen av deg, men ikke den barnslige. Det gjør han/hun ved nettopp det du beskriver. Jeg antar at vedkommende er klar og bestemt på dette, men ikke sint. Han/hun gjennomfører det han/hun har sagt, og jeg tror det er din automatiske tolking basert på barndomsopplevelser som tolker sinne inn i utsagnet/adferden.

Lykke til med behandlingen :-)

Anonymkode: e97cb...cc0

[frosken]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har aldri spurt. Betyr det noe? H*n avslutter timen. 

Anonymkode: abee7...cb3

Jeg tenker at det betyr mye hvorvidt terapeuten din er sint eller bare bestemt og tydelig på hvordan han mener dere skal jobbe i terapien? Kanskje du kan snakke med ham om teknikker som kan hjelpe deg til å unngå dissosiasjon, evt. hva du selv kan gjøre for å få den voksne delen av deg til å fungere også når barnet blir synlig?

Skjønner at det er sårende at timen avsluttes tidligere, så prøv å snakke med terapeuten din om dette. Kanskje kan dere finne en bedre ordning.

[AnonymBruker]

"  I forlengelse av det frosken skriver: Det er mulig å ta noen minutters time-out. Kanskje du kan gå en tur på gangen, finne igjen den voksne delen av deg og så fortsette timen.

Anonymkode: e97cb...cc0

[AnonymBruker]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

"  Ja, det kan bety noe. Personer som har hatt en oppvekst med så mye traumer kan ha vansker med å skille mellom ulike reaksjoner de får fra andre og som oppleves negative.

Normale foreldre kan være grensesettene på ulike måter, bla med eller uten sinne. De kan si "Nei, du skal være inne til kl 23 uansett". Dette kan sies med sinne, men det kan også sies med kun fasthet og omsorg.

Barn som har opplevd relasjonstraumer og vold, har oftest hatt foreldre som alltid har brukt sinne/vært sinte når de har vært grensesettende. Senere i livet føler de oftest at andre er sinte når de er grensesettende fordi de ikke har andre erfaringer fra barndommen. Grensesetting = sint.

I voksenlivet må vi sette grenser for andre i ulike situasjoner. "Her begynner arbeidet kl. 07.30, og du må være på plass da", "Nei, jeg vil ikke ligge med deg nå, og da kan du ikke tafse på meg uten at jeg samtykker", "Nei, jeg vil ikke ha mer å drikke nå, for jeg skal på arbeid tidlig i morgen". Vanligvis setter vi slike grenser for andre uten sinne ( i første omgang).

Behandleren din vil oppmuntre den voksne delen av deg, men ikke den barnslige. Det gjør han/hun ved nettopp det du beskriver. Jeg antar at vedkommende er klar og bestemt på dette, men ikke sint. Han/hun gjennomfører det han/hun har sagt, og jeg tror det er din automatiske tolking basert på barndomsopplevelser som tolker sinne inn i utsagnet/adferden.

Lykke til med behandlingen :-)

Anonymkode: e97cb...cc0

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver om problemer med å skille mellom reaksjoner fra andre. Men hvis det er riktig at dette handler om grensesetting, forstår jeg ikke hvorfor h*n føler at h*n må sette grenser for den lille delen av meg? Jeg forstår ikke hvordan jeg skal kunne bli bedre hvis jeg bare skal fortsette å undertrykke, nedverdige og hate den lille, sårbare delen av meg. Det har jeg gjort hele livet, og jeg sitter bom fast. 

Anonymkode: abee7...cb3

[AnonymBruker]

"  Her må du få behandleren til å forklare deg hvorfor. Det tror jeg er svært viktig at dere gjennomgår før dere går videre.

Anonymkode: e97cb...cc0

[AnonymBruker]

54 minutter siden, AnonymBruker skrev:

"  I forlengelse av det frosken skriver: Det er mulig å ta noen minutters time-out. Kanskje du kan gå en tur på gangen, finne igjen den voksne delen av deg og så fortsette timen.

Anonymkode: e97cb...cc0

Det får jeg ikke lov til. 

Anonymkode: abee7...cb3

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det får jeg ikke lov til. 

Anonymkode: abee7...cb3

" Ok.  Da etterspør du i det minste en begrunnelse :-)

Anonymkode: e97cb...cc0

[AnonymBruker]

Du skjønner at vi vet hvem du er når du svarer som du gjør?

Anonymkode: 44634...892

[Elionoe]

Jeg tror du vil vinne på å snakke ut med terapeuten din om følelsene dine, reaksjonene dine og hvorfor terapeuten velger å gjøre som h*n gjør. Hvilke diagnoser har du fått (om du vil svare)?

[Bobleplast]

Hei. Utfra det du beskriver, virker det på meg som om din behandler muligens mangler kompetanse på behandling av dissosiative lidelser. Det er viktig at du snakker med vedkommende om dette, få begrunnelse for hvorfor den lille ikke er velkommen i timen, hvordan h*n mener det hjelper deg at man da heller avslutter og ikke minst forklarer hvordan det får deg/den lille til å føle. Kanskje har h*n gode svar som vil være oppklarende. 

Du skriver: "Jeg forstår ikke hvordan jeg skal kunne bli bedre hvis jeg bare skal fortsette å undertrykke, nedverdige og hate den lille, sårbare delen av meg. Det har jeg gjort hele livet, og jeg sitter bom fast." Her er du inne på noe vesentlig. 

Mine behandlere har ønsket alle mine deler (både små og den sinte) velkommen og møtt dem med varme og nysgjerrighet. De har vært viktige rollemodeller for hvordan jeg selv skal forholde meg til dem, og det har vært helt avgjørende for å gjøre meg hel og integrert. Det var først da jeg endret min holdning til delene mine at sår ble leget og jeg kunne vokse.

Anbefaler deg å lese Traumerelatert dissosiasjon (kan kjøpes hos Modum bad: http://www.modum-bad.no/nettbutikk/traumerelatert-dissosiasjon/) Det er en kjempegod ressurs du kan bruke sammen med behandleren din. 

Lykke til videre. Håper du og behandleren din finner en god måte å jobbe på som ivaretar alle deler i deg!

 

 

 

[AnonymBruker]

På 9.4.2017 den 19.54, Elionoe skrev:

Jeg tror du vil vinne på å snakke ut med terapeuten din om følelsene dine, reaksjonene dine og hvorfor terapeuten velger å gjøre som h*n gjør. Hvilke diagnoser har du fått (om du vil svare)?

Ja... akkurat nå føler jeg egentlig bare for å avslutte hele behandlingen. Jeg har fått kompleks PTSD (F43.1 og F62.0). Det har ikke blitt satt noen diagnose på det dissosiative enda. Kanskje det er en del av kompleks PTSD? 

Anonymkode: abee7...cb3

[AnonymBruker]

3 timer siden, Bobleplast skrev:

Hei. Utfra det du beskriver, virker det på meg som om din behandler muligens mangler kompetanse på behandling av dissosiative lidelser. Det er viktig at du snakker med vedkommende om dette, få begrunnelse for hvorfor den lille ikke er velkommen i timen, hvordan h*n mener det hjelper deg at man da heller avslutter og ikke minst forklarer hvordan det får deg/den lille til å føle. Kanskje har h*n gode svar som vil være oppklarende. 

Du skriver: "Jeg forstår ikke hvordan jeg skal kunne bli bedre hvis jeg bare skal fortsette å undertrykke, nedverdige og hate den lille, sårbare delen av meg. Det har jeg gjort hele livet, og jeg sitter bom fast." Her er du inne på noe vesentlig. 

Mine behandlere har ønsket alle mine deler (både små og den sinte) velkommen og møtt dem med varme og nysgjerrighet. De har vært viktige rollemodeller for hvordan jeg selv skal forholde meg til dem, og det har vært helt avgjørende for å gjøre meg hel og integrert. Det var først da jeg endret min holdning til delene mine at sår ble leget og jeg kunne vokse.

Anbefaler deg å lese Traumerelatert dissosiasjon (kan kjøpes hos Modum bad: http://www.modum-bad.no/nettbutikk/traumerelatert-dissosiasjon/) Det er en kjempegod ressurs du kan bruke sammen med behandleren din. 

Lykke til videre. Håper du og behandleren din finner en god måte å jobbe på som ivaretar alle deler i deg!

 

 

 

 

Tusen takk for utfyllende svar, bobleplast! Akkurat nå har jeg mest lyst til å avslutte behandlingen. Det blir så vanskelig når det ikke er rom for "hele" meg i terapirommet.

Boken du anbefaler settes definitivt opp på leselisten. Akkurat nå holder jeg på med "Dissosiasjon og relasjonstraumer" av Trine Anstorp og Kirsten Benum(https://www.adlibris.com/no/bok/dissosiasjon-og-relasjonstraumer-9788215007144). Veldig interessant!

Kan jeg forresten spørre hvilken diagnose du har fått i forbindelse med det dissosiative? 

Anonymkode: abee7...cb3

[AnonymBruker]

På 8.4.2017 den 22.28, AnonymBruker skrev:

Du skjønner at vi vet hvem du er når du svarer som du gjør?

Anonymkode: 44634...892

Jeg er usikker på hva du vil oppnå med denne kommentaren, men så fint for deg, da :-) 

Anonymkode: abee7...cb3

[Bobleplast]

Jeg har fått diagnosen F44.81, altså DID. Men er kobevisst med delene så jeg mister ikke tid, og i hverdagen switcher jeg bare i helt trygge omgivelser. 

Jeg må si at jeg forstår veldig godt ønsket om å avslutte behandlingen, men du taper ikke noe på å ta dette opp med behandler først. Kanskje det er lettere for deg å skrive til h*n? Det kan også være nyttig å referere til boka du leser (den liker jeg godt). Trine Anstrop skriver mye fornuftig, se f.eks s 184 og utover "Bli kjent med de ulike delene i personen".

Jeg synes forøvrig det viser stor styrke og tillit at du tillater delene dine å komme frem i terapirommet til tross for at du opplever å bli avvist. Selv om du føler at det er utenfor din kontroll, så blir jeg optimistisk på dine vegne mtp dine muligheter for vekst med den riktige behandlingen. Synd ikke din behandler ser ut til å verdsette de mulighetene som ligger her, samtidig virker det som om dere har gjort et godt stykke arbeid allerede iom at dere har identifisert og snakket om delene. Det er et stort steg i seg selv.

Jeg tror du har mye å hente på å våge og ta dette opp med behandler. 

[AnonymBruker]

Jeg er enig med Bobleplast i at det høres ut som behandleren din ikke har kompetansen som trengs om dissosiasjon. Synes det høres veldig rart ut at ikke alle delene er velkommen i terapirommet. Eller, egentlig synes jeg det høres hårreisende ut. 

Min behandler møter delene mine med nysgjerrighet og omsorg, og hun snakker til dem for å få dem til å føle seg trygge. Når hun merker at jeg "faller bort" eller at jeg switcher så prøver hun å snakke med den delen som er fremme og eventuelt prøve å hente meg tilbake til nåtid, alt ettersom. Hvis hun hadde vært avvisende og avsluttet timen når en av de små kom frem så hadde jeg jo bare fått det verre! MYE verre. Synes ikke dette høres greit ut i det hele tatt.

Prøv å ta det opp med behandler (vet at det ikke er lett), og hvis h*n ikke har en god forklaring eller det ikke viser seg å være en misforståelse eller noe, så ville jeg byttet behandler. Høres forferdelig ut å bli avvist på den måten. Men det KAN jo hende behandleren din har en god forklaring, jeg vet ikke...det bør isåfall være en veldig god en! 

Anonymkode: e686a...93b

[AnonymBruker]

2 timer siden, Bobleplast skrev:

Jeg har fått diagnosen F44.81, altså DID. Men er kobevisst med delene så jeg mister ikke tid, og i hverdagen switcher jeg bare i helt trygge omgivelser. 

Jeg må si at jeg forstår veldig godt ønsket om å avslutte behandlingen, men du taper ikke noe på å ta dette opp med behandler først. Kanskje det er lettere for deg å skrive til h*n? Det kan også være nyttig å referere til boka du leser (den liker jeg godt). Trine Anstrop skriver mye fornuftig, se f.eks s 184 og utover "Bli kjent med de ulike delene i personen".

Jeg synes forøvrig det viser stor styrke og tillit at du tillater delene dine å komme frem i terapirommet til tross for at du opplever å bli avvist. Selv om du føler at det er utenfor din kontroll, så blir jeg optimistisk på dine vegne mtp dine muligheter for vekst med den riktige behandlingen. Synd ikke din behandler ser ut til å verdsette de mulighetene som ligger her, samtidig virker det som om dere har gjort et godt stykke arbeid allerede iom at dere har identifisert og snakket om delene. Det er et stort steg i seg selv.

Jeg tror du har mye å hente på å våge og ta dette opp med behandler. 

Hva er det egentlig som skiller DID fra andre dissosiative lidelser? Jeg har ikke fått noen diagnose på det dissosiative foreløpig, og jeg er litt usikker på hvor jeg "hører hjemme". 

Du har rett i at vi har gjort et godt stykke arbeid så langt og vi har jobbet sammen i noen år nå, men det tok lang tid før de ulike delene kom frem i terapirommet. Vi har brukt uendelig mye tid på å bygge en trygg relasjon. Når jeg endelig følte meg trygg og kunne komme til terapi med "hele meg" blir jeg bare avvist. Nå mister jeg helt kontakt med den voksne delen av meg bare ved tanken på neste samtale. Den lille tar helt over i nærheten av psykologen, og det oppleves ikke som en god ting. Det er utrolig vondt, men jeg skal gjøre et forsøk på å ta det opp med behandler. 

Anonymkode: abee7...cb3

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er enig med Bobleplast i at det høres ut som behandleren din ikke har kompetansen som trengs om dissosiasjon. Synes det høres veldig rart ut at ikke alle delene er velkommen i terapirommet. Eller, egentlig synes jeg det høres hårreisende ut. 

Min behandler møter delene mine med nysgjerrighet og omsorg, og hun snakker til dem for å få dem til å føle seg trygge. Når hun merker at jeg "faller bort" eller at jeg switcher så prøver hun å snakke med den delen som er fremme og eventuelt prøve å hente meg tilbake til nåtid, alt ettersom. Hvis hun hadde vært avvisende og avsluttet timen når en av de små kom frem så hadde jeg jo bare fått det verre! MYE verre. Synes ikke dette høres greit ut i det hele tatt.

Prøv å ta det opp med behandler (vet at det ikke er lett), og hvis h*n ikke har en god forklaring eller det ikke viser seg å være en misforståelse eller noe, så ville jeg byttet behandler. Høres forferdelig ut å bli avvist på den måten. Men det KAN jo hende behandleren din har en god forklaring, jeg vet ikke...det bør isåfall være en veldig god en! 

Anonymkode: e686a...93b

Takk for svar!

Så godt å høre at du har funnet en behandler som tar vare på "hele deg"! Og du har helt rett, når h*n blir avvisende og avslutter timen får jeg det MYE verre. Det gjør at jeg mister helt kontakt med den voksne delen av meg i nærheten av psykologen. Da blir jeg avvist, sviktet og forlatt igjen, og denne gangen av en person som egentlig skulle hjelpe meg. Det er utrolig vondt og utrolig vanskelig! Jeg har vanskelig for å tro at det finnes en god forklaring på dette, men jeg skal gjøre et forsøk på å ta det opp med behandler. 

Anonymkode: abee7...cb3