Svarte dager.......

[joan]

Får ikke fred i skjela.Trang til å flykte vekk. Har hatt noen "svarte" dager og netter nå. Tankene bare surrer rundt i hodet mitt.Så jeg prøver å skrive ned litt, se om det kan hjelpe litt på frustrasjonene jeg har. De skrudde tankene og vonde følelsene tar helt knekken på meg,og min fam. Jeg sitter jo her og vet mye om dette, og hva det gjør med oss som har vært utsatt for denne drit...... Likevel sitter jeg her med kjempe sperre for å snakke om det som har skjedd pga.skyldfølelse og skam, tror at jeg har meg selv å takke pga. min egen oppførsel.

Ser på meg selv som en dritt. Noe jeg vet jeg ikke er.Men som disse svina har fortalt meg gjennom å utsette meg for alt dette vonde.Det er nesten så jeg ikke holder ut.Prøver å forstå at disse svina på ingen måte hadde noen rett til å behandle meg på den måten de gjorde. Kan ennå høre latterene når de var ferdig, og jeg skulle stable meg avgårde totalt forvirret og full av skam,skyld.

Jeg har i mange år pakket / fortrengt alt det vonde ,sammen med også andre hendelser. Denne værkebyllen begynner å bli enorm. Og jeg skader de som er glad i meg,som bryr seg om meg. Og som jeg er glad i. Skyver de fra meg,klarer ikke å kjenne på noen gode følelser,før jeg får ut noen av de ekle følelsene jeg har i meg.

Noe av dette må ut før jeg knekker sammen......

Hilsen en fortvilet!!

[DIXI]

Kjære Joan!

Alle har vi svarte dager! Men de kan bli lyse, hvis vi bare tør og vil jobbe med det som gnager og gjør at vi har det så vondt. Ikke gi opp! Du er verdifull, du har noen rundt deg som er glad i deg! Da gjelder det å finne en løsning som passer for deg.

Mitt beste råd er finne en du stoler på som du kan snakke ut med om det som skjedde. Det er viktig å plassere skyld og skam, for det er slett ikke DU som skal slite med disse tingene, det er de som har gjort noe vondt mot deg som skal gjøre det.

Den beste terapi for å bearbeide overgrep, er å snakke, snakke, snakke til du blir lei av å høre deg selv fortelle om og om igjen! Tørre å sette ord på det som skjedde, få det ut, bearbeide og plassere skyld. Har du noen du tør å snakke med om det som skjedde? En venninne? Mor eller søster? Hvis du går på skolen kan du snakke med helsesøster for videregående skoler. Eller Utekontakten, hvis dere har det der du bor.

Du kan også skrive her, for det er mange som har liknende erfaringer, som er villig til å lytte, dele og gi deg gode råd på veien.

Jeg har også hatt det slik du beskriver nå, og jeg lover deg, det som hjalp meg var da jeg begynte å snakke om voldtekten. Først til en venninne, så etter hvert ble jeg modigere, for hun møtte meg på en så positiv måte. Etter hvert var jeg med i en samtalegruppe for voldtatte, og det reddet trolig livet mitt! Det er derfor jeg anbefaler deg så vamt å snakke med noen, for jeg vet hvor viktig det var for meg.

Har du lest DIXIs hjemmeside? www.dixi.no Der vil du finne en del informasjon og fakta.

Opp med nebbet, dette klarer du!

Vennlig hilsen Grete :-)

[Hawkwind]

Det høres ut som om du har kommet i en situasjon hvor du må konfrontere deg med dine egne følelser med henhold til det som skjedde; at du må jobbe deg gjennom noe du har forsøkt å skyve vekk...? I lang tid og kanskje..?

Vil anbefale deg å oppsøke hjelp for å få begynt på den prosessen - og ønsker deg masse lykke til med den.

I den grad jeg kan bistå med kommentarer o.l. gjør jeg gjerne det; min e-mail er [email protected]

Jeg gjør dog oppmerksom på at jeg ikke har oplevd slike ting direkte selv; så jeg vil nok vinkle kommentarene i litt uventede retninger :-)

[joan]

Kjære Joan!

Alle har vi svarte dager! Men de kan bli lyse, hvis vi bare tør og vil jobbe med det som gnager og gjør at vi har det så vondt. Ikke gi opp! Du er verdifull, du har noen rundt deg som er glad i deg! Da gjelder det å finne en løsning som passer for deg.

Mitt beste råd er finne en du stoler på som du kan snakke ut med om det som skjedde. Det er viktig å plassere skyld og skam, for det er slett ikke DU som skal slite med disse tingene, det er de som har gjort noe vondt mot deg som skal gjøre det.

Den beste terapi for å bearbeide overgrep, er å snakke, snakke, snakke til du blir lei av å høre deg selv fortelle om og om igjen! Tørre å sette ord på det som skjedde, få det ut, bearbeide og plassere skyld. Har du noen du tør å snakke med om det som skjedde? En venninne? Mor eller søster? Hvis du går på skolen kan du snakke med helsesøster for videregående skoler. Eller Utekontakten, hvis dere har det der du bor.

Du kan også skrive her, for det er mange som har liknende erfaringer, som er villig til å lytte, dele og gi deg gode råd på veien.

Jeg har også hatt det slik du beskriver nå, og jeg lover deg, det som hjalp meg var da jeg begynte å snakke om voldtekten. Først til en venninne, så etter hvert ble jeg modigere, for hun møtte meg på en så positiv måte. Etter hvert var jeg med i en samtalegruppe for voldtatte, og det reddet trolig livet mitt! Det er derfor jeg anbefaler deg så vamt å snakke med noen, for jeg vet hvor viktig det var for meg.

Har du lest DIXIs hjemmeside? www.dixi.no Der vil du finne en del informasjon og fakta.

Opp med nebbet, dette klarer du!

Vennlig hilsen Grete :-)

Takk for svar Grete

Jeg vet at det eneste som hjelper er å snakke, snakke om dette. Det var jeg som sagt flink til et halvt års tid. Med mannen min.Om bildene og minnene som dukket opp. Har også fått kontakt med et par jenter gjennom nettet,som har vært til stor hjelp. Jeg kom så langt den gang at jeg kontaktet DIXI i Oslo,og var i en liten periode med i en gruppe der fram til sommeren. Kjempe alright. Men den ble avslutta rett etter sommeren. Har nylig vært i kontakt med dixi og har lyst til å komme i gang igjen. Det er synd det er så få selv.hj.gr. rundt om i distriktet jeg bor. Har du noe kjennskap til hvordan gruppene krisesentrene har er ??

Jeg fikk så mange store prob. i løpet av sommeren, høsten som jeg har slitt med i tillegg.Fam., unger,osv. så det begynner nesten å ta slutt på kreftene.Går også til en kv. psykolog.Der har jeg begynt å prate litt om dette,prøver å få sortert litt osv.

Får samle sammen de kreftene jeg har og gå løs på dette. Skal ikke gi meg, nei...Det er på tide at jeg får begynt å leve livet mitt.

Klem fra.

[joan]

Det høres ut som om du har kommet i en situasjon hvor du må konfrontere deg med dine egne følelser med henhold til det som skjedde; at du må jobbe deg gjennom noe du har forsøkt å skyve vekk...? I lang tid og kanskje..?

Vil anbefale deg å oppsøke hjelp for å få begynt på den prosessen - og ønsker deg masse lykke til med den.

I den grad jeg kan bistå med kommentarer o.l. gjør jeg gjerne det; min e-mail er [email protected]

Jeg gjør dog oppmerksom på at jeg ikke har oplevd slike ting direkte selv; så jeg vil nok vinkle kommentarene i litt uventede retninger :-)

Takk for svar..

Ja.....dette har jeg dyttet vekk lenge,alt for lenge. Snakket mye om dette i noen mnd. før det sa stopp. Klarte ikke å face alt det vonde,begynte å tvile på hva det var..

Jeg føler vel at jeg står ved et veiskille nå. Skal , skal ikke. Mye forståelse har jeg fått i løpet av dette året,så det skal vel ikke ligge så mye i veien for å ta tak i dette.

Har fått tillit til psykologen ,føler at jeg får åpnet litt der. Gir meg ikke så lett....Jeg har mye å kjempe for,det vet jeg jo.

[Ritva]

mange lyse dager også for deg, men det er ikke alltid så lett å se dem - men de kommer!

Nå har jeg fått ny ledning:-)

Klem fra meg

[joan]

mange lyse dager også for deg, men det er ikke alltid så lett å se dem - men de kommer!

Nå har jeg fått ny ledning:-)

Klem fra meg

Ny ledning,det var på tide:) Blir mere avslappende da .

Og ja, jeg tror vel også at de lyse dagene er der for meg. Må tro på det.....

Klem

[hellanel]

Takk for svar..

Ja.....dette har jeg dyttet vekk lenge,alt for lenge. Snakket mye om dette i noen mnd. før det sa stopp. Klarte ikke å face alt det vonde,begynte å tvile på hva det var..

Jeg føler vel at jeg står ved et veiskille nå. Skal , skal ikke. Mye forståelse har jeg fått i løpet av dette året,så det skal vel ikke ligge så mye i veien for å ta tak i dette.

Har fått tillit til psykologen ,føler at jeg får åpnet litt der. Gir meg ikke så lett....Jeg har mye å kjempe for,det vet jeg jo.

kjære Joan

Stå på! Kan desverre ikke si at "alt vil bli bra igjen", for jeg er akkurat der du er... Så jeg skjønner deg iallefall veldig godt. Er nettopp "ferdig" med en svart uke nå, og ting ser litt lysere ut. Jeg håper og tror at hvis vi er motiverte og tøffe nok til å tørre å møte følelsene, så klarer vi det. Selv om det gjør fryktelig vondt. Håper selv at jeg skal klare å snakke om det. Alle sier jo at det er den beste måten å bearbeide på.

Ser du har sittet lenge oppe i natt.. Håper du sover nå da!

Ønsker deg alt godt!