Demens

[Dorthe]

Moren min, 76 år, er fryktelig glemsk. Det startet vel for ca10-15 år siden da begynte hun å beskylde meg for å lyve fordi hun husket ikke hva jeg hadde snakket om tidligere. Nå er hun verre enn noen sinne. Vet aldri vilken dag det er, kan nesten ikke lage mat og har glemt hvordan man bruker vaskemaskinen osv. Hun har alltid vært sint men nå er vet jeg aldri hvor jeg har henne. Jeg gruer meg for å ta kontakt for hun sier de grusomste ting om meg ungene og selv om jeg vet hun er syk plager det meg at hun sier slike ting.

Jeg synes fryktelig synd på faren min. Hun har blitt fryktelig gjerrig, nekter å være med på å betale regninger og mat og faren min er fortvilet for de klarer seg ikke bare på hans pensjon.

Etterat jeg ringte legen hennes ble hun først sendt på Aker sykehus og deretter på Lovisenberg. Men der tror jeg hun er med på et forsøk ang. østrogenbehandling. Problemet er at hun ikke blir noe bedre og hun vil ikke fortelle verken faren min eller jeg hva som foregår på sykehuset. Har jeg ikke krav på å vite noen ting?

Selv tror hun at hun får time på sykehuset fordi hun har vondt i ryggen dvs hun forstår lite av situasjonen. Er det meningen at faren min skal klare alt alene? Jeg orker ikke å stille opp, det har jeg rett og slett ikke nerver til. Dessuten er jeg syk selv og har tre unger å ta meg av. Hun har aldri stilt opp for meg når jeg har hatt problemer og det offentlige forventer tydeligvis at foreldrene mine skal hjelpe meg (?) og at jeg skal hjelpe dem.

Dette begynner nå å bli helt uholdbart for alle tom for ungene mine som gjerne vil besøke henne men ikke får lov annet enn innimellom.

Kan jeg gjøre noe for at hun skal få hjelp eller avhenger alt av faren min. Han mener tydligvis at han har giftet seg i gode og onde dager og har vel den innstillingen at legen vet best og spør ikke om hjelp til noen ting.

[Gjest Knut Laake, Overlege - spesialist i indr]

Dette høres helt klart ut som en demenstilstand, og det er riktig at de ved Diakonissehuset Lovisenberg har et forsøk med østrogenbehandling i slike tilfelle. Din far er vel å anse som nærmeste omsorgsperson, og da vil trolig sykehuset informere ham. Når det gjelder hjelpebehovet til dine foreldre foreslår jeg at du tar kontakt med de hjemmebaserte tjenester (hjemmesykepleien) i distriktet etter å ha snakket med din far om situasjonen, så får dere i fellesskap komme frem til et opplegg som forhåpentligvis kan gi deg og din far litt avlasting. Dagsenter noen dager i uken kan være til god nytte i slike situasjoner. Lykke til!