PTSD og prokrastinasjon

[Mann fra nord]

Hei. Er en mann på 37 som i løpet av siste året har gått "lappen" PTSD med varig personlighetsendring pga katastrofale livshendelser. Jeg har nu en ny lapp; prokrastinasjon. Jeg sliter som fy med å komme igang med alt, drømmer om vold, de jeg har skadet for å overleve selv osv. Jeg føler meg fryktelig alene med alt dette, har alltid guarden oppe siden jeg ikke stoler på noen i noen særlig grad. Syns det er tungt å ikke kunne snakke om dette, få høre at man ikke er gal for å slite med dette. Kan liksom ikke si til vanlige folk når de forteller om en galning de møte kjørende på veien, "ja, fan, jeg husker da jeg tok to kuler i ryggen...." Det er ingen steder man kan slippe "pass deg nu" følelsen og snakke om den dårlige dagen man har. 

Noen som kjenner seg igjen?

[AnonymBruker]

Har dette med prokrastinasjon kommet etter traume(ne), eller har det/du vært slik hele livet?

'

Anonymkode: 5631e...82e

[AnonymBruker]

You said you was wanksta but that you never pop nuthins....

(-----📞☎️📻🕳💉🛌🛏🛁🔚🔙🔜.....

 

mao 

Anonymkode: 89714...9da

[yellow ledbetter]

Jeg er en sånn som prokrastinerer, og mannen min og sønnen min er enda verre. For oss er det en del av pakka med når vi har ADHD. Men det kan jo følge med mange diagnoser, og PTSD kan jeg for lite om til å vite om det i ditt tilfelle er knyttet til dette. Det blir jo enda en stressfaktor sammen med alt det andre du sliter med. Håper du får hjelp og finner noen du kan snakke med.

[motorPrøysen]

2 hours ago, Mann fra nord said:

Syns det er tungt å ikke kunne snakke om dette, få høre at man ikke er gal for å slite med dette. Kan liksom ikke si til vanlige folk når de forteller om en galning de møte kjørende på veien, "ja, fan, jeg husker da jeg tok to kuler i ryggen...." Det er ingen steder man kan slippe "pass deg nu" følelsen og snakke om den dårlige dagen man har. 

Er dette fordi du mangler nære venner du føler du kan snakke med, eller er det fordi du føler det vil være upassende å snakke om det uansett?

Har du fått samtalebehandling hos psykolog eller psykiater for PTSD?

 

[DoleMari]

Hva er er prokrastinere?

[AnonymBruker]

40 minutter siden, DoleMari skrev:

Hva er er prokrastinere?

https://no.wikipedia.org/wiki/Prokrastinering

Takk til Google/Wikipedia :-)

Anonymkode: 5631e...82e

[Fionys]

3 timer siden, Mann fra nord skrev:

Hei. Er en mann på 37 som i løpet av siste året har gått "lappen" PTSD med varig personlighetsendring pga katastrofale livshendelser. Jeg har nu en ny lapp; prokrastinasjon. Jeg sliter som fy med å komme igang med alt, drømmer om vold, de jeg har skadet for å overleve selv osv. Jeg føler meg fryktelig alene med alt dette, har alltid guarden oppe siden jeg ikke stoler på noen i noen særlig grad. Syns det er tungt å ikke kunne snakke om dette, få høre at man ikke er gal for å slite med dette. Kan liksom ikke si til vanlige folk når de forteller om en galning de møte kjørende på veien, "ja, fan, jeg husker da jeg tok to kuler i ryggen...." Det er ingen steder man kan slippe "pass deg nu" følelsen og snakke om den dårlige dagen man har. 

Noen som kjenner seg igjen?

Jeg har PTSD og problemer å komme i gang.

[AnonymBruker]

Prokrastinering brukes om ellers psykisk friske personer som har denne adferden/uvanen.

Ved initiativløshet/svak gjennomføringsevne som et av flere symptomer ved en kjent psykisk lidelse som f. eks PTSD eller depresjon, er det ikke vanlig å bruke begrepet prokrastinering.

Anonymkode: 5631e...82e

[DoleMari]

Jøss..det var gjenkjennelig for meg. Jeg har også nylig fått pstd-diagnosen. 

[Mann fra nord]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har dette med prokrastinasjon kommet etter traume(ne), eller har det/du vært slik hele livet?

'

Anonymkode: 5631e...82e

Har kommet som ei slegge i bakhodet over de siste par årene når det kommer til vanlige, ellers uproblematiske gjøremål, som å dra å hente ei pakke, rydde inne her jeg bor nå, kommer igang med ellers lystbetont ting somå skru på bilen etc.

[Mann fra nord]

Takker for mange innlegg her. Jeg har forstått at det er forskjellige grader av prokrastinasjon, den "vanlige" som de fleste gjør til tider, og en mye verre når dette blir til et slør mellom sinnet og det du må få gjort an normale dagligdagse ting.

 

For å svare på noen av spørsmålene dere har kommet med, ja jeg har psykologspesialist som har diagnosert meg med PTSD med varig personlighetsendring, dette etter et noe uvanlig liv i ting kriminalitet utenlands hvor jeg fikk se menneskets sanne egenskap til ondskap og vold. Jeg syns det er tungt å bære mye av det som surrer i hodet, noen ganger føles det som det knitrer innenfor tinningen av masse tanker som raser rundt, "jeg skulle ha gjort" jeg burde" "kanskje om" bla bla bla, mens jeg "sitter fast" og får ikke gjort noe. Besøkes av gamle spøkelser om natta noen ganger, og har en sirlig dag, forfulgt av dårlig selvfølelse fordi man ikke klarer å jobbe, som igjen forfølges av frykt for å sove igjen, osv osv. Det jeg savner i min dag erå kunne slippe garden litt, være akseptert for slik man er, annet av en psykolog som faktisk tjener godt på sin rolle. De ting jeghar erikke ting man kan snakke med folk på puben, eller ellers venner rundt om. De kan ikke forstå hvordan det er å ha brukt våpen til å overleve, at man har skadet mennesker for livet i selvforsvar, og plages av slike ting nå så lenge etterpå. 

 

Psykologspesialist beskrev prokrastinasjon som en adferd som friske også har, men også en egenskap som andre diagnoser (depresjon, PTSD, angst osv) kan forsterke til egenskapen blir sykelig. Prokrastinasjonen utvikles da til en psykosomatisk tilstand som kan gjøre store "skader" i et menneskes liv ifa nedsatt daglig funksjon.

 

Endret 28. juli 2017 av Mann fra nord

[yellow ledbetter]

Det er en del av bildet ved mange sykdommer og tilstander. Og på toppen av alt det andre er det en stor belastning for de det gjelder, og ikke noe en bare kan "ta seg sammen" og gjøre noe med bestandig.

[Mann fra nord]

8 timer siden, yellow ledbetter skrev:

Det er en del av bildet ved mange sykdommer og tilstander. Og på toppen av alt det andre er det en stor belastning for de det gjelder, og ikke noe en bare kan "ta seg sammen" og gjøre noe med bestandig.

Nei det er det at man skal liksom "ta seg sammen" som gir så fryktelig sirlig selvbilde, for meg vaffal. Tenker mye på at jeg ikke klarer ta meg sammen, alle andre gjør disse daglige tingene (som å gå på jobb...) Jeg er utslått par dager etter ei vakt, og må forberede meg i et par dager i forkant for å ikke bli dårlig pga overbelastning. Tenker mye på at det er noe galt med meg siden alle andre klarer alt så lettvint..

[Fionys]

59 minutter siden, Mann fra nord skrev:

Nei det er det at man skal liksom "ta seg sammen" som gir så fryktelig sirlig selvbilde, for meg vaffal. Tenker mye på at jeg ikke klarer ta meg sammen, alle andre gjør disse daglige tingene (som å gå på jobb...) Jeg er utslått par dager etter ei vakt, og må forberede meg i et par dager i forkant for å ikke bli dårlig pga overbelastning. Tenker mye på at det er noe galt med meg siden alle andre klarer alt så lettvint..

Tenker også mye på hvor lett andre klarer å gjøre daglige gjøremål, mens jeg sliter veldig for å få ting gjort.

[Mann fra nord]

1 time siden, Fionys skrev:

Tenker også mye på hvor lett andre klarer å gjøre daglige gjøremål, mens jeg sliter veldig for å få ting gjort.

Det er godt å høre fra en profesjonell at "oppførselen" har en grunn, ikke bare er latskap. Hadde en samboer som har uttalt meg som en udugelig slask for meg og resten av verden, og til slutt tror man på den uten å skjønne at dette kommer fra et sted. Hun heiv meg ut dagen før skjærtorsdag for så å ha en fest på plattingen skjærtorsdag.... ....veldig oppløftende å sitte i en kjeller i et mørkt rom uten lys å vite hvordan man hadde ofret alt for å være med en sånn som bare gav fan i det man gjorde for å bli bedre... Må innrømme at jeg var på et meget mørkt sted fram til for ikke så lenge siden. 

 

Tror man har lett for å se rundt seg å se "de vellykkede" siden dette ikke sees utenpå oss. Jeg vet at min tidligere samboer skammet seg over meg, og jeg skulle ønske jeg hadde en eller annen defekt som sees av verden. Det var veldig veldig viktig for meg var å få hengt der på en knagg, ved hjelp av psykologspesialist. Det fjortende at jeg ikke gjøre meg like "annerledes" lengre, jeg er "bare syk" 

[Fionys]

6 timer siden, Mann fra nord skrev:

Det er godt å høre fra en profesjonell at "oppførselen" har en grunn, ikke bare er latskap. Hadde en samboer som har uttalt meg som en udugelig slask for meg og resten av verden, og til slutt tror man på den uten å skjønne at dette kommer fra et sted. Hun heiv meg ut dagen før skjærtorsdag for så å ha en fest på plattingen skjærtorsdag.... ....veldig oppløftende å sitte i en kjeller i et mørkt rom uten lys å vite hvordan man hadde ofret alt for å være med en sånn som bare gav fan i det man gjorde for å bli bedre... Må innrømme at jeg var på et meget mørkt sted fram til for ikke så lenge siden. 

 

Tror man har lett for å se rundt seg å se "de vellykkede" siden dette ikke sees utenpå oss. Jeg vet at min tidligere samboer skammet seg over meg, og jeg skulle ønske jeg hadde en eller annen defekt som sees av verden. Det var veldig veldig viktig for meg var å få hengt der på en knagg, ved hjelp av psykologspesialist. Det fjortende at jeg ikke gjøre meg like "annerledes" lengre, jeg er "bare syk" 

Dessverre så er det veldig vanskelig for folk flest å forstå hvordan det er hvis de ikke har opplevd det selv da. Det er umulig for folk å kunne sette seg inn i det på samme måte som hvis man er synlig syk.

Vi er to som er sykemeldt på arbeidsplassen min, jeg med PTSD og hun andre har noe med magen. Det er større forståelse for hennes sykdom enn for min.

[yellow ledbetter]

10 timer siden, Mann fra nord skrev:

Nei det er det at man skal liksom "ta seg sammen" som gir så fryktelig sirlig selvbilde, for meg vaffal. Tenker mye på at jeg ikke klarer ta meg sammen, alle andre gjør disse daglige tingene (som å gå på jobb...) Jeg er utslått par dager etter ei vakt, og må forberede meg i et par dager i forkant for å ikke bli dårlig pga overbelastning. Tenker mye på at det er noe galt med meg siden alle andre klarer alt så lettvint..

Det der er det nok veldig mange av oss som har kjent på når det vi synes er vanskelig framstår som enkelt for andre, eller også for min del: når det andre synes er gøy, bare er slitsomt, forvirrende og utrivelig. Men det er ikke noe galt med deg. Du har opplevd ting som gjør at du reagerer som du gjør. Det har en naturlig forklaring, og er en normal reaksjon for en person med dine erfaringer. Og det er ikke noe galt med meg heller. Jeg er født med ADHD og Asperger syndrom, og da er det faktisk "normalt" å prokrastinere, eller mislike burdagsselskap, 17. mai og sånt som alle de andre ungene syntes var kjempegøy. Når vi får innsikt i hvorfor vi reagerer som vi gjør og opplever ting som vi gjør, er det lettere å godta seg selv, slutte å skamme seg og prøve å finne ut hvordan vi kan ha et godt liv med de utfordringene vi har.

[AnonymBruker]

51 minutter siden, Fionys skrev:

Dessverre så er det veldig vanskelig for folk flest å forstå hvordan det er hvis de ikke har opplevd det selv da. Det er umulig for folk å kunne sette seg inn i det på samme måte som hvis man er synlig syk.

Vi er to som er sykemeldt på arbeidsplassen min, jeg med PTSD og hun andre har noe med magen. Det er større forståelse for hennes sykdom enn for min.

Har det på samme måte. Jeg har PTSD, er suicidal og hører ingenting fra arbeidsplassen, en kollega har muligens kreft og får blomster og tårer og malerier og masse oppmerksomhet. Det er større sjanse for at jeg dør, likevel er jeg ingenting.

Anonymkode: 95a38...48d

[Mann fra nord]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har det på samme måte. Jeg har PTSD, er suicidal og hører ingenting fra arbeidsplassen, en kollega har muligens kreft og får blomster og tårer og malerier og masse oppmerksomhet. Det er større sjanse for at jeg dør, likevel er jeg ingenting.

Anonymkode: 95a38...48d

Den PTSD'n var en befrielse å få, samtidig begynte reisen til å finne ut hvor "mye" galt som var med meg. Befrielse var å få vite at det faktisk var en grunn til "tekkene" mine. Etter min samboer bare gav fan i å støtte meg fordi hun ikke ville sette seg inn i tilstanden (blei kasta ut dagen før påske og var en time fra å sove i bilen..) falt jeg til dybder jeg ikke trodde var mulig, men nå vet jeg at det finnes svar på hvorfor jeg er som jeg er, og at hun har sveket meg; det er ikke meg det var noe galt med. Det varen kjempe kamel og svelge at man flyttet til andre siden av landet og ofret alt man hadde kjært i livet for en sånn, men totalt sett har jeg det bedre nå som jeg bare har meg å tenke på. 

PTSD diagnosen har for meg nå blitt et verktøy, men fytte katta for et vepsebol det var å sparke borti..... Skulle mange ganger ønske jeg hadde knust en for eller noe sont som sees.. Skjønner deg meget godt anonym, jeg mista mitt livs kjærlighet til "usynligheta" 

Endret 29. juli 2017 av Mann fra nord