Kan jeg ha schizofreni? eller er dette normalt?

[AnonymBruker]

Jeg får det iblant.. Jeg har vært stresset etter et brudd, og har fått mye angst etter det. Tenker veldig mye, og plutselig så mister jeg hukommelsen. Vil ha kontroll over alt jeg gjør. Alle bevegelser jeg tar. Har problemer å stole på meg selv. Redd for at jeg kan skade noen osv. Jeg tenker så mye på det at i blant så får jeg problemer med å huske, og skille mellom om jeg katastrofetenkte eller om det hendte. Men jeg forstår jo at det var bare tanker. Men jeg blir overtroisk og tenker at ting som egentlig ikke kan skje, kan skje osv. Plutselig lander jeg igjen og fungerer normalt, men har alltid litt angst omtrent. Høres dette stressrelatert ut og virker det som tvangstanker, eller virker dette som schizofreni? 

I dag har jeg gått rundt å engstet meg og psyket meg ned i hodet mitt, men alt gikk bra inntil jeg plutselig ble stresset og så sto jeg der: Åhhh mistet hukommelsen.. hva var det jeg tenkte eller gjorde på nå?.... Skjedde noe galt osv.. Ser rundt meg , og alt er bra. Noen som har hatt noe sånne plager som dette? Føler meg jo crazy som får det. Det er plagsomt. 

Anonymkode: 79cc0...89a

[AnonymBruker]

Dette er ikke schizofreni.

Anonymkode: 354d6...b59

[AnonymBruker]

Det er ikke noe i dert som du skriver somligner på schizofreni. Schizofreni er stemmehøring, isolering, fall av funksjon og følelse av att ens tanker ikke er ens egne, att man blir overvåket og slike ting.

Anonymkode: 3f482...79d

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke noe i dert som du skriver somligner på schizofreni. Schizofreni er stemmehøring, isolering, fall av funksjon og følelse av att ens tanker ikke er ens egne, att man blir overvåket og slike ting.

Anonymkode: 3f482...79d

Jeg tror at det er angsten min og stresset mitt som fremskynder disse tankene. 

Anonymkode: 79cc0...89a

[yellow ledbetter]

Ja. Det høres ut som et panikk/angstanfall. Jeg har aldri mistet hukommelsen, men har gått "i svart" noen ganger, i et kort øyeblikk. Det kan være utløst av en spesiell situasjon som kommer brått på (på toppen av stress og angst som bygger seg opp over tid), men det skumleste er når det skjer uten forvarsel. Heldigvis har ikke det skjedd så ofte.

[AnonymBruker]

1 time siden, yellow ledbetter skrev:

Ja. Det høres ut som et panikk/angstanfall. Jeg har aldri mistet hukommelsen, men har gått "i svart" noen ganger, i et kort øyeblikk. Det kan være utløst av en spesiell situasjon som kommer brått på (på toppen av stress og angst som bygger seg opp over tid), men det skumleste er når det skjer uten forvarsel. Heldigvis har ikke det skjedd så ofte.

Ja det er det jeg får iblant: plutselig går det svart et øyeblikk, og jeg står der og tenker: hva skjedde nå? skjedde det noe av det jeg frykter? Også blir jeg livredd og ser rundt meg... Men ingenting er skjedd. Men jeg har vært ufattelig stresset med mye psykisk, og er det fortsatt mer eller mindre. Jeg forsøker å være aktiv, og samtidig senke skuldrene iblant. Jeg har et innholdsrikt liv. Fungerer. Men allikevel har jeg ting i livet som sitter i hodet som jeg ikke klarer å gi slipp på. Og det gjør meg stresset også får jeg det sånn. Blir helt fortvilt og flau og oppgitt over meg selv noen ganger. Føler meg håpløs når jeg har det sånn. Tankene går i hundre, og tror det er panikk / angstanfall og tvangstanker som gir seg til å kjenne når jeg sliter med mye surr i hodet på en gang. 

Anonymkode: 79cc0...89a

[yellow ledbetter]

Høres veldig kjent ut. Angsten for angsten, liksom. Jeg har ingen god løsning på det, dessverre. Lavere stressnivå og færre situasjoner som trigger angst er jo opplagt, men det er ikke alltid så lett å fikse det heller.

[AnonymBruker]

2 timer siden, yellow ledbetter skrev:

Høres veldig kjent ut. Angsten for angsten, liksom. Jeg har ingen god løsning på det, dessverre. Lavere stressnivå og færre situasjoner som trigger angst er jo opplagt, men det er ikke alltid så lett å fikse det heller.

Det er ikke det. Jeg går rundt hele tiden med mer eller mindre angst i kroppen. Jeg kjenner også på en slags depresjon over et brudd som skjedde for en god stund tilbake men det var så forferdelig styggt at jeg derfor kjenner meg lett deprimert over det. Jeg får litt panikk også. Vil at livet skal gå videre og er altfor panisk om å finne meg en mann nå.. samme hva nesten... og det bør jeg skjerpe meg med. Jeg klarer meg alene. Bedre det enn å bare ta til takke med noe. 

Jeg får disse svarte øyeblikkene der jeg mister hukommelsen litt når jeg stresser med alle disse tankene på en gang så dette må jeg gjøre noe med. Jeg kan ikke ha det sånn. Det er slitsomt. 

Tror det er noe jeg kan jobbe med. Jeg må gjøre som nå : trene , gå mye turer... ta vare på meg selv og være med familie og venner. Pleie interesser. Viktig å holde seg i gang selv om man kjenner på disse kjipe tingene. 

Det er nok angsten som slår seg ut ja. Og ikke noe verre enn det  

Anonymkode: 79cc0...89a

[AnonymBruker]

Det er ikke det - i forrige innlegg er ment til å stå : det er ikke lett. Jepp det er kjipt men det er gjerne lettere å bli bra av dette enn hva det er å bli bra av schizofreni. 

Anonymkode: 79cc0...89a