Ventetid

[Fuglene]

Gikk til psykolog ukentlig i min forrige hjemby, pga panikkangst og PTS. Men i sommer flyttet jeg til en annen landsdel. Min sykemelding opphørte, ble "friskmeldt" uten å egentlig være frisk. Nå er jeg nødt til å jobbe 80-100 prosent for å klare meg økonomisk, og jeg holder på å knekke. Min forrige psykolog skulle sende henvisning til nytt hjemsted så ventetiden ikke skulle bli så lang, men så viste det seg først at hun ikke hadde sendt den før etter sommeren. Deretter viste det seg at henvisningen hadde kommet bort, og at hun måtte sende den på nytt. Har nå fått time til DPS i slutten av oktober. Men jeg holder på å gå på veggene av stress og mine egne tanker, og noen ganger føles det så vanskelig at jeg ikke føler at jeg orker livet. To ganger har jeg fått et slags illebefinnende når jeg er ute og kjører bil. Første gang kjørte jeg rett inn i bilen foran meg i kø. Den andre gangen sneiet jeg en fortauskant og skrapte opp hjulkapselen før jeg 'våknet' av mine egne tanker. 

Føler meg som en fare for meg selv og andre, og temmelig desperat...

[AnonymBruker]

Du skriver at du føler deg som en fare for deg selv og andre. Så lenge du ikke lar bilen stå slik situasjonen tydeligvis er for deg, er du en fare for andre.

Kanskje du kan kontakte DPS og høre om mulighet for å komme til litt tidligere? Mulighetene er kanskje små, men likevel verdt et forsøk.

Lykke til i hvert fall

Anonymkode: d680c...55a

[AnonymBruker]

3 timer siden, Fuglene skrev:

Gikk til psykolog ukentlig i min forrige hjemby, pga panikkangst og PTS. Men i sommer flyttet jeg til en annen landsdel. Min sykemelding opphørte, ble "friskmeldt" uten å egentlig være frisk. Nå er jeg nødt til å jobbe 80-100 prosent for å klare meg økonomisk, og jeg holder på å knekke. Min forrige psykolog skulle sende henvisning til nytt hjemsted så ventetiden ikke skulle bli så lang, men så viste det seg først at hun ikke hadde sendt den før etter sommeren. Deretter viste det seg at henvisningen hadde kommet bort, og at hun måtte sende den på nytt. Har nå fått time til DPS i slutten av oktober. Men jeg holder på å gå på veggene av stress og mine egne tanker, og noen ganger føles det så vanskelig at jeg ikke føler at jeg orker livet. To ganger har jeg fått et slags illebefinnende når jeg er ute og kjører bil. Første gang kjørte jeg rett inn i bilen foran meg i kø. Den andre gangen sneiet jeg en fortauskant og skrapte opp hjulkapselen før jeg 'våknet' av mine egne tanker. 

Føler meg som en fare for meg selv og andre, og temmelig desperat...

1. Kontakt fastlegen din på mandag for å få en akutt-time, mulig vedkommende kan prioritere deg.

2. Begynn å ta buss. Du bør ikke kjøre når du allerede har kollidert.

Anonymkode: 88049...7d5

[Undulaten]

Jeg ville ha tatt kontakt med fastlege og snakket med h*n, og fortalt ærlig om hvordan du har det.

Fastlegen kan da ev påvirke at du får hjelp før. Ev får hjelp i mellomtiden. 

[AnonymBruker]

Du skal ikke kjøre bil.

I slutten av oktober er jo bare om noen dager.

Anonymkode: af1ec...ed6

[Fuglene]

Med fare for å virke helt på jordet... jeg strever skikkelig med å få endene til å møtes, er enslig forsørger, og har vært så heldig å få en jobb som gjør at jeg klarer meg økonomisk, er helt livredd for å miste den.. og mestrer det på et vis (bortsett fra at jeg er helt vrak hver dag når jeg kommer hjem). Avhengig av å kjøre dit, siden det er 40 min unna, uten kollektiv transport.. damen jeg kjørte inn i sa også det, at jeg ikke burde kjøre. Og jeg vet det jo.. men klarer ikke bryte ut av mønsteret: late som at alt er ok, bite tennene sammen og kjøre til jobb. Selvom det innebærer fosterstilling på sofaen ellers...

Går liksom og lengter til den timen jeg har, og tror det skal redde alt, liksom. Selvom jeg nærnest føler meg moden for innleggelse... fikk helt sammenbrudd etter at jeg kjørte inn i den dama på vei hjem fra jobb... ikke vært meg selv siden.

[Gjest Kanuttius]

18 minutter siden, Fuglene skrev:

Med fare for å virke helt på jordet... jeg strever skikkelig med å få endene til å møtes, er enslig forsørger, og har vært så heldig å få en jobb som gjør at jeg klarer meg økonomisk, er helt livredd for å miste den.. og mestrer det på et vis (bortsett fra at jeg er helt vrak hver dag når jeg kommer hjem). Avhengig av å kjøre dit, siden det er 40 min unna, uten kollektiv transport.. damen jeg kjørte inn i sa også det, at jeg ikke burde kjøre. Og jeg vet det jo.. men klarer ikke bryte ut av mønsteret: late som at alt er ok, bite tennene sammen og kjøre til jobb. Selvom det innebærer fosterstilling på sofaen ellers...

Går liksom og lengter til den timen jeg har, og tror det skal redde alt, liksom. Selvom jeg nærnest føler meg moden for innleggelse... fikk helt sammenbrudd etter at jeg kjørte inn i den dama på vei hjem fra jobb... ikke vært meg selv siden.

Jeg forstår at du føler deg låst i en vanskelig situasjon. Jeg anbefaler at du snakker med fastlegen og lar den ta avgjørelsen for deg om du bør sykemeldes litt, kanskje litt kortere arbeidsdager kan være nok så du kan fokusere på å ha ro før du setter deg i bilen til og fra jobb. Lag lister over hva du skal gjøre hver dag, da slipper du å ta stadige avgjørelser på om du må innom butikken og hva du skal handle osv. Gå litt på autopilot der det er mulig. Med eneansvar for barn er det mange avgjørelser å ta som friske ikke bruker stort energi på men som syke sliter seg ut på. Det er to uker så er du i gang med behandling igjen og noen få timer mindre i lønn kan være avgjørende for at du skal fungere bedre, helse og barn er viktig. Har du noen kolleger du kan lufte litt tanker for? Prøv, det er mye god hjelp i å vite at noe  er innstilt på å gi litt ekstra støtte.