Har ingen venner :(

[AnonymBruker]

Jeg hadde masse venner før. Jo psykere jeg har blitt, jo mer har jeg trukket meg unna andre, og de trukket seg unna meg. Nå er jeg aldri sammen med noen. Jeg er ung, og jeg blir litt trist når jeg ser alt mine tidligere venner finner på sammen (ser det på sosiale medier). Og jeg blir litt lei meg når jeg tenker på hvor kjedelig og upopulær jeg er, og at ingen egentlig var ekte venner, siden ingen har giddet å støtte meg, eller noe som helst. 

Anonymkode: 2fffb...08f

[Eva Sofie]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde masse venner før. Jo psykere jeg har blitt, jo mer har jeg trukket meg unna andre, og de trukket seg unna meg. Nå er jeg aldri sammen med noen. Jeg er ung, og jeg blir litt trist når jeg ser alt mine tidligere venner finner på sammen (ser det på sosiale medier). Og jeg blir litt lei meg når jeg tenker på hvor kjedelig og upopulær jeg er, og at ingen egentlig var ekte venner, siden ingen har giddet å støtte meg, eller noe som helst. 

Anonymkode: 2fffb...08f

 

Sannheten er kanskje ikke bare at du er upopulær. Kanskje den ikke er sann i det hele tatt. Men når du trekker deg tilbake, kan det sees på som signal om at du ikke er interessert i et vennskap og ønsker å investere i tid sammen med de.

Hvorfor trakk du deg unna? Ja, du ble psykere, men det er alltid en bakenforliggende grunn.

Om det ble for slitsomt å være sosial, kanskje du kan begynne å engasjere deg mer med de på de sosiale mediene, om det er enklere enn å møte de sosialt?

[AnonymBruker]

Jeg ble manisk, og "skremte" en del bort. Jeg forklarte situasjonen for dem senere, og det virket som om de forstod, men de har holdt veldig avstand til meg siden. Ellers er det det at jeg er deprimert som gjør at jeg trekker meg unna. Blir så tom om sliten i hodet, og vil bare ligge i et mørkt rom. Det kan være i uker eller måneder. Da er det ingen som tar kontakt, og plutselig har jeg vært alene all denne tiden. Jaja. De er heldige de som har gode venner.

Anonymkode: 2fffb...08f

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde masse venner før. Jo psykere jeg har blitt, jo mer har jeg trukket meg unna andre, og de trukket seg unna meg. Nå er jeg aldri sammen med noen. Jeg er ung, og jeg blir litt trist når jeg ser alt mine tidligere venner finner på sammen (ser det på sosiale medier). Og jeg blir litt lei meg når jeg tenker på hvor kjedelig og upopulær jeg er, og at ingen egentlig var ekte venner, siden ingen har giddet å støtte meg, eller noe som helst. 

Anonymkode: 2fffb...08f

Hei trådstarter:)

akkurat som å lese om mitt liv. Det samme har skjedd meg. Og det gjør ikke godt for depresjonen.

jeg er så såret over de som var mine venner bare trakk seg unna når jeg ble syk. 

Ingen støtte å få.

det verker i hjerte........

 

Anonymkode: 6b5d4...7f7

[Caprioli]

Det med venner som på eget initiativ stiller opp og er der for deg, også i tunge stunder, er ikke enkelt.

Kan si litt om min erfaring -- Av type er jeg en person som blir svært godt likt. I alle grupper jeg har trådt inn i, det være seg arbeidsplasser, svigerfamilie, vennegjenger eller hva det skal være, så har jeg raskt knyttet veldig gode kontakter på både "overfladisk" og dypere nivå.

Likevel så sitter jeg ikke igjen med så mange som faktisk gjør noe for meg når det butter i mot. Jeg er ikke riktig i din situasjon hva gjelder hverken tilstand eller vennekrets, og har en håndfull venner som jeg vet alltid er der. Men av disse er det kanskje bare én som har lagt ned en reell innsats for å holde kontakt og hjelpe meg gjennom tøffe tider. De øvrige har jeg i hovedsak måttet pleie på eget initiativ. Da har de imidlertid "overrasket" positivt.

Budskapet mitt er at venner for det første er mer flyktig enn en kanskje skulle tro, og min erfaring er at en må gjøre en god del selv, også når en ligger nede, for at de i det hele tatt skal være der. Tror ikke det er vond vilje eller noe annet, men du havner fort utenfor radaren om du, ja, havner utenfor radaren.

Ønsker deg alt det beste :-)

[AnonymBruker]

Same her. Mine venner forsvant jo psykere jeg ble. Nå sitter jeg igjen med ingen. Ganske trist å tenke på. 

Anonymkode: 9d88d...c6b

[AnonymBruker]

Jeg har aldri hatt venner.

Anonymkode: c09e4...438

[Eva Sofie]

På 15.10.2017 den 17.34, Caprioli skrev:

Likevel så sitter jeg ikke igjen med så mange som faktisk gjør noe for meg når det butter i mot. Jeg er ikke riktig i din situasjon hva gjelder hverken tilstand eller vennekrets, og har en håndfull venner som jeg vet alltid er der. Men av disse er det kanskje bare én som har lagt ned en reell innsats for å holde kontakt og hjelpe meg gjennom tøffe tider. De øvrige har jeg i hovedsak måttet pleie på eget initiativ. Da har de imidlertid "overrasket" positivt.

En eller annen som graver i DOLs skattekiste om dagen tror jeg  Denne gangen har jeg i det minste fått med meg årstallet for tråden, så det kommer seg!

Jeg synes du skrev mye fornuftig og reflektert i innlegget ditt  Jeg har aldri opplevd å miste så mange venner, for jeg har aldri hatt så mange venner å miste. Men det du sier, og som jeg har uthevet, minner meg om et sitat ang. venner som jeg synes sier mye om vennskap: "I medgang kjenner våre venner oss. I motgang kjenner vi våre venner." Det er noe i det. At når vi møter motgang i livet, ser vi hvem som står igjen og er der.

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har aldri hatt venner.

Anonymkode: c09e4...438

Samme her. Håper du får hjelp i det minste. 

Anonymkode: 9d88d...c6b

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Samme her. Håper du får hjelp i det minste. 

Anonymkode: 9d88d...c6b

Får ikke hjelp.

Anonymkode: c09e4...438