unvikende personlighetsforstyrrelse

[umakenverdt]

12 minutter siden, BamseLiten skrev:

Umaken.

Der traff du noe jeg tenker en del på. Noe i meg stoler ikke på noen, en litt feil kommentar eller ett krass svar så lukker jeg alle dører og går. Mange venner og jobber (vikarjobber som kunne fortsatt feks) har jeg skudd bort pga slike småting. Mange vil kanskje si det er å være nærtakende men det er ikke helt rett det heller. Jeg tåler mye fra mange men...ja muligens det er når disse feile kommentarene/avslag kommer samtidig med at jeg er på vei innover i meg selv. Da det går galt. Vet ikke. Bare noen tanker. 

Eksempel jobb som vikar. Ledig vakt skal fylles og de velger å gi den til noen andre til tross for at jeg har sagt meg villig. Da trekker jeg meg ut. Slutter å besøke jobb for å holde kontakt, slutter å spørre etter flere vakter. Holdèr meg hjemme og synes synd på meg selv. Jeg er lett å avvise, lett å bli kvitt men jeg stoler på mennesker når de feks forteller om seg selv. Stoler til det motsatte er bevist, det skal bare så lite bevis til...

Kjenner du noe igjen i dette? 

Kan kjenne meg igjen i noe av det, synes det er så vanskelig å forklare så vanskelig å si om vi forklarer det samme

Jeg tenker at slike små kommentarer eller krasse svar gjør at jeg automatisk går tilbake til tanker om at det er noe gjennomgripende feil eller slemt med meg. (hvis jeg ikke klarer ta meg i det, og jobbe med revurderinger som jeg er blitt lært opp til i behandling). Om det er en slags forsvarsmekanisme fordi jeg er lett å avvise, tåler dårlig kritikk og ikke stoler på andre synes jeg er vanskelig å svare på, men jobber med det fra ulike vinkler... Jeg kjenner det med å trekke meg ut i slike situasjoner, kjenne på en følelse av å være fastlåst og ha en voldsom trang til å stenge meg inne, trekke meg bort fra alt og alle. I tillegg kommer selvbebreidelsen da. Destruktiv spiral er det også. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal tilnærme meg dette, men det er ikke en hensiktsmessig måte å forholde seg til andre på. Og man kan jo aldri vite hva andre tenker...

Bare noen tanker fra meg tilbake. 

[Gjest Kanuttius]

10 minutter siden, umakenverdt skrev:

Kan kjenne meg igjen i noe av det, synes det er så vanskelig å forklare så vanskelig å si om vi forklarer det samme

Jeg tenker at slike små kommentarer eller krasse svar gjør at jeg automatisk går tilbake til tanker om at det er noe gjennomgripende feil eller slemt med meg. (hvis jeg ikke klarer ta meg i det, og jobbe med revurderinger som jeg er blitt lært opp til i behandling). Om det er en slags forsvarsmekanisme fordi jeg er lett å avvise, tåler dårlig kritikk og ikke stoler på andre synes jeg er vanskelig å svare på, men jobber med det fra ulike vinkler... Jeg kjenner det med å trekke meg ut i slike situasjoner, kjenne på en følelse av å være fastlåst og ha en voldsom trang til å stenge meg inne, trekke meg bort fra alt og alle. I tillegg kommer selvbebreidelsen da. Destruktiv spiral er det også. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal tilnærme meg dette, men det er ikke en hensiktsmessig måte å forholde seg til andre på. Og man kan jo aldri vite hva andre tenker...

Bare noen tanker fra meg tilbake. 

Da snakker vi om det samme. 

Jeg har runder med meg selv hvor jeg bestemmer meg for å ikke bry meg om andres tanker og intensjoner men det hjelper ikke det heller. Dette kommer så fra dypet inni meg at jeg ikke aner hvor jeg skal lete etter en løsning. Problemet i bunnen kan liksom like gjerne sitte i stortåa som i hode. Det er ikke ett lite problem heller iom venner og jobber går fyken. Jeg ser det klarere nå at det er dette som ligger bak.

[umakenverdt]

7 minutter siden, BamseLiten skrev:

Da snakker vi om det samme. 

Jeg har runder med meg selv hvor jeg bestemmer meg for å ikke bry meg om andres tanker og intensjoner men det hjelper ikke det heller. Dette kommer så fra dypet inni meg at jeg ikke aner hvor jeg skal lete etter en løsning. Problemet i bunnen kan liksom like gjerne sitte i stortåa som i hode. Det er ikke ett lite problem heller iom venner og jobber går fyken. Jeg ser det klarere nå at det er dette som ligger bak.

Men vi kan vel ikke gi helt opp? Jeg går også på trynet gang på gang på dette selv om jeg bestemmer meg for å ikke frykte andres tanker og intensjoner og snakker om situasjoner i terapien og forsøker å se om jeg kan forstå de på andre måter. Det kjennes for min del også som at dette er en så integrert del av meg, at det kjennes vanskelig å klare å endre. Det er jo store deler av meg som person. Jeg har ikke noe annet.

Likevel må jeg tro på at det er mulig å bli noe bedre på det. Tror ikke det er mulig å forhindre at dette er der tankene mine går automatisk, men jeg merker jo at i bedre perioder klarer jeg å revurdere, få fornuften litt mer frem. Da klarer jeg å unngå å gå lenger og lenger ned i spiralen. Selv om hele meg skriker etter at jeg skal flykte, vet jeg at det ikke bidrar til noe godt.  

Nå har jeg vært veldig heldig at folk er stort sett veldig snille, tålmodige og forsiktige med meg. Når jeg likevel får disse tankene, følelsene og reaksjonene, tør jeg nesten ikke tenke på hva som hadde skjedd dersom jeg hadde vært omringet av personer som hadde kritisert meg og avvist meg mye mer. 

[Gjest Kanuttius]

Du har helt rett. Vi kan ikke gi helt opp, på en eller annen måte må livet gå fremover. Det finnes gode perioder også. Jeg klařte fint å gjennomføre 3 års studier, noen kamper var det men måten undervisning og oppgaver var lagt opp på hjalp mye. Jeg holdt meg fast i det pluss at jeg som oftest var sammen med noen veldig rolige jenter i pausene. Slike som ikke tar mye plass, ikke er brautende osv. Behagelige mennesker. Det hjalp. Desverre kan jeg ikke leve i studier evig, jeg må fungere i jobb. Miljøet rundt meg kan løfte men det skal ikke være så veldig dårlig før jeg faller totalt sammen. Der er jeg nå. Men jeg håper å kunne få ny gnist til å ikke la dette styre meg men samtidig så vet jeg av 40 års erfaring at det aldri varer lenge. 

Iallefall. Jeg ser nå hva jeg trenger i terapi. Hvor problemene egentlig sitter. Kanskje jeg med riktig verktøy kan fungere stabilt i en liten jobb. Uansett må jeg nok akseptere at dette er slik jeg er og finne en balanse.

Det var godt å ha denne praten Umakenverd. Du er verd mye umake for meg ☺