Når hjelpetrengende ikke ønsker hjelp

[Gjest sæur]

Noen som har tips til hvordan man forholder seg til mennesker som har fått sitt funksjonsnivå betydelig nedsatt, og sannsynligvis vil trenge en hel del hjelp i det daglige framover, og vedkommende ikke innser dette. Hvordan forteller man vedkommende at "dette ikke er noe som kommer til å gå over med det første, og mest sannsynlig vil sekvelen i større eller mindre grad vare livet ut"? Synes det er vanskelig når ma nser at et menneske trenger hjelp som ikke ønsker hjelp. Lurer på hvorfor vedkommende ikke ønsker hjelp. Er sikkert en uvandt situasjon. Trussel mot privatlivet, og mot selvfølelsen?

Kan forstå det, men man vil jo heller ikke la mennesker sulte, falle og skade seg, gå ustelt...

[Gjest Knut Laake, Overlege - spesialist i indr]

Jeg pleier å råde folk i denne situasjonen til å arrangere et møte hjemme hvor pasienten, hjemmesykepleien og nærmeste pårørende er tilstede og snakker om saken og legger en omforent plan for hvordan pasienten skal hjelpes i tiden fremover. En slik prosess med realitetsorientering kan ta tid, men det er viktig at pasienten har innsikt. Personlig ville jeg ha vegret meg sterkt mot å måtte innse at jeg ikke lenger mestrer dagliglivet, men det er nok ingen vei utenom å se seg selv på en realistisk måte. Kontakt med hjemmesykepleien må selvfølgelig ikke tas om ikke pasienten selv ønsker det. Lykke til!