Blir jeg noen gang frisk....?

[Turner]

Tror jeg er i ferd med å å gå under...- klarer ikke å holde hodet over vannet lenger. Alt virker helt håpløst, og jeg er så himla sliten.

Sybes nesten ting er værre nå enn før jeg begynte å rote i "gørra". Nå står jeg med gjørme til haka, og det er ingen som prøver å redde meg.

Jeg har kjempet lenge nå, men hele tidem alene. Kjæresten min støttet meg en periode, men sier at han ikke orker mer. Jeg skjønner jo det- hele prosessen sliter ikke bare ut meg, men han og.

Hvordan skal jeg leve med at jeg ødlegger hans liv og. Dette går bare ikke!!!

Det værste er å være alene om natten. Jeg tør ikke sove da jeg er alene. Er fullstendig utmattet. Kjærsten min sover bare hos meg i helga. han sier at jeg må skjerpe meg, for nå er det over to år siden det skjedde. Han mener det er unormalt at jeg ikke har kommet over det....?

Jeg prøvde også å åpne meg for en venninne, men det var det dumeste jeg har gjort. Hun prøver å unngå meg, ser henne så og si aldri.

Det var bedre før da ingen viste noe. Nå forsvinner alle venner pga det som har skjedd. Jeg klarer ikke å kjempe kampem alene......HJELP!!!!!

Er det noen der ute som har noen råd????

Ellers vil jeg si at jeg er imponert over hvor tøffe mange av dere her inne er. Håper jeg en dag klarer å kjempe meg ut av elndigheten.

[Hope]

Kjære deg!

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver, og du skal vite at du er ikke alene om å ha det slik.

Jeg hadde det slik over lange tider, men SÅ løsnet det.

At det er to år siden overgrepet skjedde betyr IKKE at du er fri fra tankene på det, minnene om det, fysiske og psykiske ettervirkninger. Det er helt normalt, og jeg aner en viss umodenhet hos kjæresten din som kan påstå noe annet.

I dag er det fem år siden jeg ble voldtatt, og fremdeles kan jeg få flash-backs og litt tunge dager. MEN ikke så mye som før. Da hadde jeg perioder der jeg var deprimert, sov dårlig, matlysten gikk opp og ned, evnen til å være nær noen var redusert og jeg slet masse med slitsomme og vonde minner.

Jeg bestemte meg for å gjøre en kjempeinnsats - og ta skikkelig tak i det.Ble nødt til det - for min egen del.

Tiden som fulgte var full av samtale-timer hos psykiater, lege, advokat. Jeg anmeldte.

Det var en tøff tid, men i løpet av denne tiden var det mye som løsnet.

Forstår det slik at du også har tatt tak i ting nå, siden du sier du har begynt å rote i gørra. Du? Det er helt normalt at du kjenner det som om alt er på tverke, og som om ting var bedre før du begynte ta tak i det.

Det er som regel på det verste før det blir bedre.

Fortsett å snakke om det - hos psykolog eller psykiater.

Er du fryktelig deprimert kan det hjelpe med anti-depressiva for en periode. (Selvom jeg for min del har relativt dårlig erfaring med det, da..)

Kjæresten din bør settes inn i hva et overgrep gjør med en person. han vet tydelig ikke nok om dette. At han syns det du gjennomgår slityer på ham, det er forståelig, men å komme med kommentarer som "skjerp deg" er forferdelig umodent. Det fungerer ikke slik at vi bare kan "skjerpe" oss.

Snakk med ham om dette, og ta ham evt med deg til psyk'en.

Det ER tøft å være kjæreste til en som har opplevd det du har opplevd, og det krever mye styrke fra hans side. Men klarer dere dette sammen, har dere bygd et godt grunnlag for andre tøffe kneiker i livet. det er min erfaring.

Ellers vil jeg si at ikke alle venninner eller venner vil kunne forstå det du har opplevd. Noen reagerer dessverre slik du forteller, ved å trekke seg unna. Slike personer var aldri venner likevel, eller de ble så forskremt og vet ikke hva de skal si.

Ikke la det hindre deg i å åpne deg for en annen venn eller venninne.

Du, jeg vet ikke om det jeg skriver er bare en masse surr for deg, men det jeg prøver si er at det VIL løsne for deg - også.

Jeg har vært der du er, og tro meg, når det ser som mørkest ut, da er lyset ikke langt unna.

Du kommer deg gjennom dette.

Men du? Sørg for å ha noen gode støttespillere rundt deg...det er viktig å få lov til å prate om tingene og få ut all gørra.

Ønsker deg alt godt og lykke til på ferden mot å reise deg opp :-)

Klem,

Oppreist Hope

[Turner]

Kjære deg!

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver, og du skal vite at du er ikke alene om å ha det slik.

Jeg hadde det slik over lange tider, men SÅ løsnet det.

At det er to år siden overgrepet skjedde betyr IKKE at du er fri fra tankene på det, minnene om det, fysiske og psykiske ettervirkninger. Det er helt normalt, og jeg aner en viss umodenhet hos kjæresten din som kan påstå noe annet.

I dag er det fem år siden jeg ble voldtatt, og fremdeles kan jeg få flash-backs og litt tunge dager. MEN ikke så mye som før. Da hadde jeg perioder der jeg var deprimert, sov dårlig, matlysten gikk opp og ned, evnen til å være nær noen var redusert og jeg slet masse med slitsomme og vonde minner.

Jeg bestemte meg for å gjøre en kjempeinnsats - og ta skikkelig tak i det.Ble nødt til det - for min egen del.

Tiden som fulgte var full av samtale-timer hos psykiater, lege, advokat. Jeg anmeldte.

Det var en tøff tid, men i løpet av denne tiden var det mye som løsnet.

Forstår det slik at du også har tatt tak i ting nå, siden du sier du har begynt å rote i gørra. Du? Det er helt normalt at du kjenner det som om alt er på tverke, og som om ting var bedre før du begynte ta tak i det.

Det er som regel på det verste før det blir bedre.

Fortsett å snakke om det - hos psykolog eller psykiater.

Er du fryktelig deprimert kan det hjelpe med anti-depressiva for en periode. (Selvom jeg for min del har relativt dårlig erfaring med det, da..)

Kjæresten din bør settes inn i hva et overgrep gjør med en person. han vet tydelig ikke nok om dette. At han syns det du gjennomgår slityer på ham, det er forståelig, men å komme med kommentarer som "skjerp deg" er forferdelig umodent. Det fungerer ikke slik at vi bare kan "skjerpe" oss.

Snakk med ham om dette, og ta ham evt med deg til psyk'en.

Det ER tøft å være kjæreste til en som har opplevd det du har opplevd, og det krever mye styrke fra hans side. Men klarer dere dette sammen, har dere bygd et godt grunnlag for andre tøffe kneiker i livet. det er min erfaring.

Ellers vil jeg si at ikke alle venninner eller venner vil kunne forstå det du har opplevd. Noen reagerer dessverre slik du forteller, ved å trekke seg unna. Slike personer var aldri venner likevel, eller de ble så forskremt og vet ikke hva de skal si.

Ikke la det hindre deg i å åpne deg for en annen venn eller venninne.

Du, jeg vet ikke om det jeg skriver er bare en masse surr for deg, men det jeg prøver si er at det VIL løsne for deg - også.

Jeg har vært der du er, og tro meg, når det ser som mørkest ut, da er lyset ikke langt unna.

Du kommer deg gjennom dette.

Men du? Sørg for å ha noen gode støttespillere rundt deg...det er viktig å få lov til å prate om tingene og få ut all gørra.

Ønsker deg alt godt og lykke til på ferden mot å reise deg opp :-)

Klem,

Oppreist Hope

Takk for tilbakemeldingen.

Jeg vet vel innerst inne at jeg må kjempe meg gjennom denne vonde tiden for på sikt å få det bedre. Problemet er bare at alt gjør så vondt.

Klarer ikke å sove, matlyst er det lenge siden jeg har hatt. Det er liksom ikke noe jeg gleder meg over i livet mitt. Går litt på "autopilot" liksom.

Har mest lyst til å bare sette meg ned å grine- hyle ut hva som har skjedd. La hele verden se. Men jeg tar på meg masken som "flinke lille meg". Ingen får komme for nærme. Vil jo ikke miste noen flere venner!!!!

Håper jeg har styrke nok til å komme meg gjennom dette, så jeg kan får et bedre liv på sikt. Men nå føler jeg at reservelageret mitt er brukt opp. Hvordan skal jeg hente krefter til å komme meg ut av dette alene?

[Hope]

Takk for tilbakemeldingen.

Jeg vet vel innerst inne at jeg må kjempe meg gjennom denne vonde tiden for på sikt å få det bedre. Problemet er bare at alt gjør så vondt.

Klarer ikke å sove, matlyst er det lenge siden jeg har hatt. Det er liksom ikke noe jeg gleder meg over i livet mitt. Går litt på "autopilot" liksom.

Har mest lyst til å bare sette meg ned å grine- hyle ut hva som har skjedd. La hele verden se. Men jeg tar på meg masken som "flinke lille meg". Ingen får komme for nærme. Vil jo ikke miste noen flere venner!!!!

Håper jeg har styrke nok til å komme meg gjennom dette, så jeg kan får et bedre liv på sikt. Men nå føler jeg at reservelageret mitt er brukt opp. Hvordan skal jeg hente krefter til å komme meg ut av dette alene?

Du? Jeg stusser litt på at du opplever du må komme deg gjennom dette Alene!?

MÅ du det? Komme deg gjennom det helt alene, mener jeg?

Hva med foreldre? Hva med støtte-apparat (psykiatri, lege)?Kjæresten (dersom han får litt mer innsikt ;-))?

Ta sjansen på å fortelle andre venner. Du trenger ikke oppleve det samme igjen. Ok?

Våg å ta en sjanse på det - og begynn med å fortelle at sist du sa dette til noen, ble du veldig skuffa - derfor er det tøft for deg å gjøre det igjen. Det vil føre til at vedkommende venn vil lytte til deg på en litt mer oppmerksom måte..

Og du? Har du vært i kontakt med Dixi?

jeg vet at en del jenter finner det bra å prate med andre jenter med samme erfaringer.

Du kan tilogmed få venner for livet der.

Jeg har også forsøkt Dixi, og mine meninger er delte - men det har ingenting med saken å gjøre. det kan være det hjelper DEG :-)

Du skal ikke gå gjennom dette alene, ok?

Fortsett også å skrive her. Her er vi mange som forstår deg og kan gi deg råd på veien.

Og styrken? den har du...

Keep on going, girl! There's always hope...

:-)

[Hope]

Du? Jeg stusser litt på at du opplever du må komme deg gjennom dette Alene!?

MÅ du det? Komme deg gjennom det helt alene, mener jeg?

Hva med foreldre? Hva med støtte-apparat (psykiatri, lege)?Kjæresten (dersom han får litt mer innsikt ;-))?

Ta sjansen på å fortelle andre venner. Du trenger ikke oppleve det samme igjen. Ok?

Våg å ta en sjanse på det - og begynn med å fortelle at sist du sa dette til noen, ble du veldig skuffa - derfor er det tøft for deg å gjøre det igjen. Det vil føre til at vedkommende venn vil lytte til deg på en litt mer oppmerksom måte..

Og du? Har du vært i kontakt med Dixi?

jeg vet at en del jenter finner det bra å prate med andre jenter med samme erfaringer.

Du kan tilogmed få venner for livet der.

Jeg har også forsøkt Dixi, og mine meninger er delte - men det har ingenting med saken å gjøre. det kan være det hjelper DEG :-)

Du skal ikke gå gjennom dette alene, ok?

Fortsett også å skrive her. Her er vi mange som forstår deg og kan gi deg råd på veien.

Og styrken? den har du...

Keep on going, girl! There's always hope...

:-)

Og du? Du er ikke syk selvom du har opplevd overgrep, da...

Ok`? det kan kanskje føles slik, i og med at man gjerne blir deprimert...

Men å bli voldtatt eller oppleve overgrep på ett eller annet vis er ingen sykdom...

Så slutt å se på deg selv som "syk" -

Opp med hodet, vennen :-)

[girlunknown]

Hva med å ta kontakt med DIXI?

Adressen til DIXI på nettet er www.dixi.no

Lykke til, Turner!

[hellanel]

Kjære Turner!

Du kommer til å få det bra! Jeg sier det ikke av erfaring, men av håp. jeg holder selv på å rote i "gørra", men dett er gørr som skjedde for mye mer enn 2 år siden. Jeg mener derfor at du absolutt har lov til å ha det vanskelig selv om to år har gått. Jeg syns det er flott at du tar tak i dette nå og ikke venter mye lenger. Du er uansett nødt til å ta tak i det og rote i det. Selv om det gjør ufattelig vondt!! Og jeg syns det er trist at kjæresten din viser liten forståelse, men jeg tror desverre ikke det er så uvanlig. Det er nok vanskelig for de som ikkeselv har opplevd det, å forstå. Prøv å forklar så godt du kan. Kanskje du kan vise han det du har skrevet her, og svarene du har fått?

Jeg ønsker deg uansett lykke til!!

[Gjest Danger]

Kunne godt rådet deg, men jeg vat ikke hva som er skedd